verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg synes Gud gjorde mye bra når han skapte verden. Blå himmel, langstrakte strender, en varm sol - ikke å forakte.

Men alt er ikke perfekt.

(Jeg tenker ikke på den fordømte myggen, selv om den var en åpenbar tabbe. For ikke å snakke om knott. Bare tanken på de nyttesløse insektene gir meg frysninger. Dessuten hadde jeg ikke sagt nei takk til et ferdigskapt kollektivsystem. Ruter er ikke spesielt gudommelig, for å si det mildt.)

Men fortsatt er det ikke noen av de overnevnte problemene som plager meg.

Den virkelige tabben er døgnet.

Jeg mener; åtte timers søvn er jo alt, alt for lite. Men når man først våkner etter de åtte timene, er resten av døgnet også alt for kort - noe som selvsagt fører til at man er våken i lengre enn 16 timer.

Nei, jeg har den ideelle løsningen. Tolv timers søvn. 20 timer i våken tilstand. Det skulle føre til et døgn på 32 timer, en helt optimal ordning i mine øyne, med en timeplan som ville se omtrent slik ut:

00.00 - 12.00: Natta.
13.00 - 19.00: Jobb.
19.00 - 22.00: De uvurderlige timene etter jobb.
22.00 - 26.00: Middag/tid med kids for dem som har det.
26.00 - 32.00: Kveldskos/fotballkamp på tv.

Liam som statsminister, sier jeg bare. Er nemlig ikke klar for å sparke Gud fra jobben ennå.

Dagene går fort, så det eneste vi rekker å sveipe over i dag er deilig lesestoff på VG og Dagbladet.

Det er nemlig et par saker jeg får lyst til å kommentere.

Først denne: «Keith (25) venter sitt niende og tiende barn - alle har forskjellig mor»

Høhøhø. Den karen står på, altså, annet går det ikke an å beskylde ham for. 25 år, ti unger, ti mødre.

Denne setningen sier det meste om at Keith muligens har gjort ett og annet feilvalg her i livet:

Keith er en av Englands mest upopulære menn. Han lever på uføretrygd på grunn av en vond rygg, men ble tatt på fersken som trygdemisbruker av The Scottish Sun i våres da han jobbet svart i en dataspillbutikk.

Men stakkars Keith, vi skal ikke legge all skylda på ham - han har sikkert hatt en hjerteskjærende oppvekst.

Hadde han hatt foreldre som beskrevet i gårsdagens post, ville jeg i hvert fall anta at ting ikke hadde trengt å gå så langt.

Så beveger vi oss et langt sprang - kan mayaene ha tatt feil?

Kanskje det ikke var 2012 det var snakk om i det hele tatt, men året etterpå? Dette blir i hvert fall litt av et lysshow: «- Internett vil bli borte i månedsvis»

Solstorm er altså stikkordet, en heftig solstorm som slår ut nettet i tre måneder. He-he. Det kan bli kaos.

Fram med kuleramme og tekst-tv, altså. Jeg merker jeg gleder meg allerede.

Og når til og med Knut Jørgen sier det blir alvorlig - ja, da blir det alvorlig.

Saken er forresten skrevet av min eminente klassekamerat Harald Fjelddalen. Nice work, Harald!

I morra er det semifinale i køppen som står på programmet, Liam drar til Drammen for vorspiel hos svenske-Carro og storesøster.

Måtte all hell og lykke følge verdens fineste lag i morra. Det er ikke kult med fire semifinaletap på rad.

Jeg er så glad for fine folk. Spesielt når det er høst.

Som på jobb i dag, da jeg fikk melding på Facebook fra en i klassen, som minnet på et prosjekt i et BI-fag jeg ikke hadde peiling om.

For så å liste opp all info som trengs (og det trengs virkelig, med presentasjon av prosjektet i uke 40 - mens jeg er ferdig med praksisperiode i uke 38) og stille seg til rådighet for samarbeid.

Det settes stor pris på, og det minsker definitivt sjansene for en ny stryk.

Også Life, da, som jeg elsker mer enn noen gang. For en gjeng!

Folk som stiller hus og det meste de eier til rådighet, bare for at andre skal føle seg så sinnssykt velkomne - det er så stort gjort. Og det også settes pris på.

Så til de grader.

Ingen dag uten noen historiske og viktige facts: I dag var det 71 år siden Adolf og kompisene invaderte Polen, og skjøt dermed startskuddet for 2. verdenskrig. Tida flyr i festlig lag, det er sant det.

Det har dessuten vært «constitution day» i Slovakia og «independence day» i Usbekistan i dag. Hva forskjellen på de to er vet jeg sannelig ikke, jeg går ut fra at vi ville kalt det «nasjonaldag» på norsk.

Men hvem er jeg til å uttale meg, egentlig?

Sist, men ikke minst: 1. september er starten på det liturgiske året i den østlig-ortodokse kirken.

No shit, Sherlock.

Vi feirer dagen med et godt måltid kveldsmat, kan vi ikke?

Warning: Dette innlegget er langt.

Noen etterlyste bilder av kåken, etter det store oppussingsprosjektet til Monica, Lisa og Ingvild. Og vi liker jo kommentarer på blogspotten, og kan heller ikke bare ignorere dem sånn helt uten videre.

Så her har du noen fine bilder, Rebekka, jeg krever bare at du sender Magnus inn hit en helg. Eventuelt kan du og Thea Emilie slenge dere på, dere også. Det syns jeg dere skal.

Spring, Oh This Spring!
Mens du ser på bildene, kan jeg jo likesågodt fortelle deg litt om livet og døden og mye midt i mellom.

Vel, ikke så mye død kanskje, men mye liv, og en del midt i mellom.

Som du ser av de grønne bildene er det vårstemning på Manglerud, og det trengs. Det trengs virkelig, for denne vinteren har vært noe av det mest gruelige jeg kan huske gjennom det 22 år lange livet mitt.

Jeg fikk meg heldigvis en tur til Egypt i november, samt en liten smak av vår i Roma i februar, og det var høyest nødvendig. Uten de turene tror jeg kanskje jeg hadde stryki med, for jeg er så inderlig lei av vinter.

Men nå, mine vakre damer og herrer, går det mot seier; vi kan se lyset i enden av tunnelen. Les bare denne artikkelen som sto på trykk i Nettavisen i går. 14-16 grader i Oslo til helga og neste uke, det er så digg, det er så utrolig, fantastisk deilig.

På toppen av det hele er det storkamp mot Rosenborg på søndag, og det er ikke meg imot om den kampen går av stabelen med vårstemning i Skien, og gjerne et par-tre mål i kassa bak Daniel Örlund i RBK-buret.

Det er hva jeg kaller en plan.

Om å være journalist
Vi skifter tema. Som du muligens har fått med deg, jobber jeg som sportsjournalist i Nettavisen. Det er interessant, for det er utrolig mange ivrige sportsfanatikere der ute. (Og da i hovedsak fotballfanatikere.)

Én ting er tilbakemeldingene man får fra leserne. Det hender man får mailer fra leserne etter en publisert artikkel; noen ganger der man påpeker en faktafeil eller noe annet som bør rettes opp, og det er digg. Det skal ikke forekomme sånne feil, og det er ingenting som er bedre enn at noen sier ifra om det.

At folk er uenig i en vinkling, og kommer med en kritisk, men saklig kommentar, er også greit nok - det er lov.

Men de fleste mailene er fra lesere som skjeller deg ut, fordi journalisten tydeligvis er fullstendig blåst, og til de grader subjektiv. Vel, jeg kan fortelle at jeg er verken Manchester United-supporter, Liverpool-supporter, Arsenal-supporter eller Chelsea-supporter, i motsetning til hva enkelte lesere er skråsikre på.

Det kan virke som om man kunne trenge å tenke seg om to ganger før man sender mail til journalister; de gangene jeg faktisk har tatt meg bryet med å gi et saklig svar tilbake, kommer det ofte en bra diskusjon ut av det, samtidig som at leseren gjerne beklager ordbruken.

Idiot, mann
Alt dette er imidlertid ingenting i forhold til lesernes kommentarer i selve artiklene. Joda, journalistene får gjennomgå der også, men jeg begynner virkelig å lure på hva det er med Manchester United-, Chelsea- og Liverpool-supportere. I hvert fall mange av dem.

For å ta noen eksempler:

«hvorfor dømmer dommerene aldri offside på chesea mot manu enten er de jævla chelsea fans eller så skal de hjelpe de små grinungene»

«Eg e ingen nordlending, jeg e fra norges perle - Bergen. Ingen tvil om hvor du kommer fra din same. Du kan jo ikke skrive norsk. akaspert har jeg aldri hørt om. Løp etter reinsdyrene....»

«Berbatov er dårlig? Du må jo være fette førpult idiot mann!!!!!! snakk om giggs, scholes, neville!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!»

De tre halvdårlige eksemplene stammer fra samme artikkel, nemlig denne, men det er mye mer «gull» å hente dersom du følger med på kommentarer i Premier League-artikler generelt; enten det gjelder Nettavisen, Dagbladet, VG, eller en helt annen avis.

Heldigvis finnes det også endel saklige fans, som gjør at jeg ikke mister troen på fotballsupportere riktig ennå.

Fine bilder, eller?

Jeg trenger penger
Null skitt, jeg trenger penger.

- Å, er du blitt fattig, Liam? spør du.
- Neida, svarer jeg. - Eller, jeg er jo ikke akkurat rik, akkurat, men det står ikke verre til nå enn tidligere.

Så hvorfor trenger jeg penger? Vel, jeg trenger at du kjøper noe av meg. Nei, ikke sex. (Geez, den kunne jeg spart meg for.) Jeg har fått i oppdrag å selge to pakker med krillolje for mitt fantastiske fotballag. Tohundre spenn per pakke, ergo må jeg betale firehundre bitre kroner dersom det ikke er noen som er kin på litt krillolje.

Én pakke holder til en måneds forbruk, så det er jo egentlig et røverkjøp, dette her. Slå til! Løp og kjøp! Ikke nøl!

Si fra hvis du trenger litt krillolje, a.

Teksten nedenfor er fullstendig tøvete, og antakeligvis langt over grensen for hva som kalles blasfemisk. Men etter klarering med de involverte hovedpersoner (minus Hosea) har jeg likevel tillatelse til å publisere den.

Det skal også legges til at formålet ikke er å gjøre narr av de som faktisk er rammet av svineinfluensaen.

(Og Gud har aldri så dårlige dager som beskrevet nedenfor. Garantert.)

-------------------------------------------

GUD: Okei, karer. Jeg har (ATSJO!) kalt inn til et ekstraordinært rådsmøte. Er alle her? Jesus!?
JESUS: Jess!
GUD: Ånd!?
HELLIGE ÅND: Oh yess, sir-eee-bob!
GUD: Bra. Temaet omhandler (ATSJO!) fri vilje.
JESUS: Fri vilje?
HELLIGE ÅND: Hva med den?
GUD: Jeg er (ATSJO!) møkk lei av den!!!
JESUS & HELLIGE ÅND Whaaat??
GUD: Jess. Møkk lei. Hadde jeg ikke vært Gud hadde jeg brukt mye kraftigere uttrykk.
HELLIGE ÅND: Men hvorfor?
GUD: Fordi de elendige svina av noen utspekulerte leger der nede har satt i gang en fordømt schweinflu, som hele verden har blitt smitta av - sånn at de kan tjene penger på en kvakksalversk vaksine. Og nå har den miserable (ATSJO!) schweinfluen smitta meg også. Derfor!
JESUS: Hm. Ikke bra. Så fri vilje var en tabbe?
GUD: Absolutt. Hadde vi skapt roboter istedet hadde alt vært så mye bedre akkurat nå. (ATSJO!)
HELLIGE ÅND: Godt poeng. Hva gjør vi?
GUD: Hvorfor tror du jeg har kalt inn til ekstraordinært rådsmøte!? Kom med forslag!
JESUS: Men hei - vi kan jo ikke kvitte oss med fri vilje. Da strøyk jeg med helt forgjeves, for søren.
HELLIGE ÅND: Ooh. Det er ikke feil. Men jeg har et forslag!
GUD: Spytt ut! (ATSJO!)
HELLIGE ÅND: Syndfloden versjon 2.0. Det funket så godt forrige gang.
GUD: De lar seg ikke lure to ganger, kjære deg. Forrige gang trodde de at hele verden besto av Israel og noen nabofjell, men nå (ATSJO!) har de satelitter og alt mulig drit. Å oversvømme Midt-Østen er én ting; å oversvømme hele forbaska jorda er noe helt annet. Dessuten (ATSJO!) kan jeg ikke se at det er noen á la Noah der nede nå.
HELLIGE ÅND: Joda, det er en kar som er fortapt oppe i iskalde Norge. Fin fyr, det. Tror han drar til Egypt noen dager nå, det fortjener han i så fall. Men han er ålreit.
GUD: Og hvordan skal en syndflod eventuelt kurere MIN (ATSJO!) schweinflu, har du tenkt over det?
Pause.
HELLIGE ÅND: Hm. Godt poeng. Tabbe av meg.

Et hode stikker inn gjennom døråpningen.

HODE: Forstyrrer jeg, karer?
GUD: Neida, Hosea. Tenkte du på?
HOSEA: Ehm... jeg bare lurte på en ting. Er det egentlig greit å spise rosinkaker nå, eller er det fortsatt fy-fy?*
HELLIGE ÅND: Åååh, jizez....
JESUS: Ja?
GUD: Neida, Hosea, det er (ATSJO!) greit nå. Helt greit. Spis og (ATSJO!) kos deg.
HOSEA: Ohright, thanks gutter! Var egentlig bare Esekiel som lurte, skjønner dere. Vi prates!
JESUS: Snakes on a plane!

Døren lukkes igjen.

GUD: Så gutter, hva gjør vi?
JESUS: Vel, vi kan ikke droppe fri vilje. No way. Funker den vaksina, eller?
GUD: Joa, den gjør vel egentlig det. Det gjør bare så (ATSJO!) kjipt vondt i armen i noen dager etter at du har tatt den.
JESUS: Okei, men da er det jo ikke noe problem. Litt vondt i armen kan vi takle, og det kan de der nede også. Vi lar det være, sørger for at alle blir friske og raske, også fikser Obama fred i verden.
GUD & JESUS & HELLIGE ÅND: HAHAHAHAHA!
GUD: (ATSJO!)
Pause.
GUD: Ok, da er det en plan. Møtet er hevet!

Jesus og Hellige Ånd trasker mot døra.

HELLIGE ÅND: Obama fikser fred, ja, hehehe. Du er meg en god en.
JESUS: Hei, han har jo allerede fått fredsprisen tilogmed.
HELLIGE ÅND: Ja, og det var Torbjørn Jagland som ga han den. 'Nøff said.
JESUS: Hva med denne egypteren du prata om, kan han gjøre noe?
HELLIGE ÅND: Ikke egypter - han skal bare på ferie dit. Men ja, han kan gjøre det stort. Bare vent å se.

// THE END //

* Se Hosea 3,1

Gratulerer med dagen, storesøster!

Verdens desidert kuleste storesøster har fylt år i dag, gratulerer med dagen til henne! Det er sørenmeg drøyt å vite at den yngste (og eneste, rett skal være rett) søsteren min nærmer seg 30-åra, men hun er ikke 30 ennå, altså. Langt derifra. Men mer 30 enn 20. He-he. Det ble avansert.

Uansett, hun er den beste, og fortjener en bursdagspresang og -melding av deg, dersom du ikke har fikset det ennå.

Skole! Jobb!
Fredagen har vært usedvanlig usosial, og jeg skylder på skole og jobb. For ikke bare må jeg skrive en lang avhandling om Vær Varsom-plakaten i løpet av svært kort tid; jeg fikser også en webside for en kompis som må være ferdig så kjapt som mulig. Dermed har jeg sitti foran PC'en i praktisk talt hele dag, og jeg begynner å bli mektig lei.

Og ikke nok med det: I morgen tidlig skal jeg være på jobb klokka åtte. Geezes, t-banen går 7.23 - noe som betyr at jeg bør stå opp halv sju. Det kan bli hardt, det kan bli meget hardt.

Jeg stiller klokka, finner fram senga og legger meg etter hvert, tror jeg.



Innvandrermenn og -kvinner
I går tok jeg t-banen, og ble tilfeldigvis sittende ved siden av det som tydeligvis var et par av utenlandsk opprinnelse. Dama var nokså fyldig, og hadde - som så mange andre - på seg en svær burka. Jeg mener ingenting galt når jeg kaller det gardiner, jeg bare syns det ligner så veldig. De aller fleste som har det på seg er jo verdens snilleste, skal sies.

Anyways; jeg merka fort at det ikke er mye forskjell på norske par og innvandrerpar. For av det jeg skjønte av samtalen var det dama som sto for pratinga, den gikk omtrent som dette:

Gardindame: Uhu ik bries moerte il um sierra pikante nosholdi el nassir poik. Esidre i messer uhm el andres trojero rash!
Mann: Øh.
Gardindame: Ehe meh scorante thsed 1orte mi sjallara trashit merkero tureme, isj um al ekbar nisjaret mi ense op la tresjko merda trimert, hermina jalla nosta mentes.
Mann: Øh.
Gardindame: Jorma i glesi mer as al ekpa mintese ug am sjaradh milm ad mestafe ig...
Mann: Øh...
Gardindame: ... espar am el im tregim soento lapar mekkas iklemda!

Og sånn fortsatte det. Innvandrermennene har altså akkurat det samme problemet som oss vanlig dødelige: Kjerringene skravler høl i hodet på oss!



2008:
Marie hadde bursdag da også (merkelig med det), og Pål scoret mål. Det gjorde han idag også, M/S vant 7-0!

We are not what you think we are
We are golden, we are golden!
(Mika - We Are Golden)

Fem dager skal dere arbeide, som Bibelen sier. Den syvende dagen tilhører Herren, deres Gud. Den sjette er for fotball. (Sitat: Anthony Burgess)

Denne helga er en stor helg for oss som har fått oppleve den store kjærligheten - fotball. Premier League sparkes i gang, med tittelfavoritt Chelseas hjemmekamp mot lille Hull allerede klokka kvart på to lørdag.

Senere på dagen spiller blant andre mitt kjære Blackburn mot Manchester City på Ewood Park, noe som kan bli en tøff match for verdens fineste klubb i blått og hvitt. City har - som enkelte fotballinteresserte kanskje har fått med seg - handla en del denne sommeren, og jeg tror sørenmeg de kan hevde seg langt oppe i år.

Nettavisen har tippet tabellen for årets sesong, uten at redaksjonen på noen som helst måte var enige i alle valgene. «Denne gangen har det vært høylytte diskusjoner og mange A4-sider med mailargumentasjon. Og selv innad i Nettavisens sportsredaksjon ble vi ikke enige,» skriver vi, og det er vel sant.

Nå skal det for øvrig nevnes at jeg ikke har vært med på en diskusjon rundt hvem som vinner, det er det gamlekara som konsentrerer seg om. Men uansett skal det sies at jeg er helt enig med avisen min med tanke på de to første plassene, mens jeg har en følelse av at nettopp City imponerer og tar en finfin tredjeplass.

Vel, vel, den som lever får se, iallefall om vedkommende holder ut til mai neste år. Det eneste som er sikkert er at det er klart med ni måneder med godfotball, og at jeg virkelig burde vurdere å skaffe meg Canal+. Eventuelt blir det en hel haug med pub-besøk dette året.


FOTO: AFP/Scanpix (Hentet fra Nettavisen.no)

50-tallet, hodeskade og en doktor ved navn Alzheimer
Jeg nevnte i går at jeg begynte på en Bill Bryson-bok, gjorde jeg ikke? Joda, jeg mener å huske det. De skyhøye forventningene til boka dabbet litt av da jeg innså at hele boka handler om oppveksten hans i 50-tallets Amerika, men fy så morsom den er! Jeg sitter og ler høyt når jeg leser, og de som eventuelt måtte høre det tror vel antakelig det har rabla for meg, men det har det jo på sett og vis også. Hvor var jeg? Jo, hør her:

Jeg kunne naturlivis ikke se stort med hodet presset mot bordet, men jeg fikk med meg noen speilgløtt i brødristeren, og det så ut som om pappa befant seg opp til albuen i kraniekrateret mitt. Samtidig snakket han med dr. Alzheimer i ordelag som ikke var noen trøst. «Herregud, doktor,» sa han. «Du vil bare ikke tro hvor mye blod det er. Vi svømmer i det.»
     Jeg kunne høre dr. Alzheimers sinnssvakt avslappende stemme i den andre enden. «Vel, jeg antar at jeg kunne komme over en tur,» sa han. «Det er bare det at jeg sitter og ser på en fryktelig god golfturnering. Ben Hogan gjør en virkelig fabelaktig runde. Er det ikke fantastisk å se en mann i hans alder gjøre det så bra? Vel, vel. Har du klart å stoppe blødningen?»
     «Det skal være sikkert at jeg prøver»
     «Det er bra. Det er utmerket - utmerket. For han har sannsynligvis mistet nokså mye blod allerede. Si meg, puster den unge herren fremdeles?»
     «Jeg tror det,» svarte pappa.
     Jeg nikket kjapt og hjelpsomt.
     «Jo da, doktor, han puster ennå.»
     «Det er bra, det er veldig bra. Ok, hør her. Gi ham to aspirin og dult borti ham en gang imellom for å forsikre deg om at han ikke besvimer - han må ikke under noen omstendigheter miste bevisstheten, hører du hva jeg sier, for da kan det hende du mister den unge mannen - og så kommer jeg over en tur etter turneringen. Nei, se på det - han har gått rett ut av greenen og ut på roughen.» Så kom lyden av dr. Alzheimers telefonrør som ble lagt på plass og summingen av brutt forbindelse.

The Greatest Day Of Our Lives
Da Rebekka fylte 20 år denne sommeren, fikk typa hennes muligheten til å gi henne den aller fineste bursdagsgaven hun kunne ønsket seg.

Og sannelig min hatt, det gjorde han også, ass. Magnus fikk med seg Egil og undertegnede, og vi lagde en musikkvideo som fikk både Rebekka og alle de andre heldige bursdagsgjestene til å gråte i ren begeistring. Om tårene fortsatt triller er jeg ikke sikker på, men det ville ikke forundre meg det minste om det var tilfelle.

Det er fredag og det er helg, så gavmilde onkel Liam gir deg rett og slett muligheten til selv å se, høre og oppleve What's That? og deres Greatest Day

God fornøyelse, god helg, og vi snakkes på mandag!



2008:
Skolen var i gang for fullt, og jeg viste verden en hel haug med bilder fra kåken som ikke finnes lenger (bildene altså, kåken er der fortsatt selv om Liam ikke er der lenger).

2007:
Skolen var ikke i gang for fullt.

2006:
Storebror tok initiativ til å starte verdens beste bedriftslag. Det ble med drømmen, men vi spilte faktisk fotball hver onsdag i Vallhall det året der.

2005:
Storebror tok ikke initiativ til å starte verdens beste bedriftslag. Vi spilte ikke fotball i Vallhall hver onsdag det året der.

I don`t know what`s right and what`s real anymore
I don`t know how I`m meant to feel anymore
When we think it will all become clear
`Cuz I`m being taken over by The Fear
(Lily Allen - The Fear)

Om blogspot, blogg og andre blogger. Stig på, velkommen, og takk for sist!

Jeg skal være helt ærlig med deg. Jeg har lenge vurdert å skifte ut blogspotten til fordel for en annen type blogg, som for eksempel (og mest aktuelt) blogg.no, som folk har skrytt mye av. Men nå er Rådet samlet, De Vise har talt, og Slutningen er fattet. Onkel Liam forblir en blogspotter. Hvorfor?

a) Rett og slett fordi jeg er så glad i blogspotten. Når man først har blogga her i fire og et halvt år, fra en nokså sped begynnelse og helt fram til nå, så er det liksom ikke så lett å bare bytte.
b) «Blogg.no er så bra,» sier folk, «for der får du så mange kommentarer på innleggene dine.» Nuvel, det er sikkert riktig. Og joda, alle syns det er gøy å få kommentarer og folk som leser, det er ikke det. Men faktisk - no shitt - det er ikke det viktigste. Man bytter ikke bort Odd Grenland selv om de tar et år i Vikarligaen. Man bytter ikke bort blogspot selv om blogg.no er kulere. Sånn er det bare. Onkel Liam = blogspot. Onkel Liam = meg. Ergo sum: Jeg forblir på blogspot.
c) Et annet alternativ, som jeg må innrømme virker mer fristende, er å lage min helt egen nettside med min helt egen blogg. Jeg har vært inne på tanken, og jeg har til og med programmert litt. Men ting går sakte, og SQL-kunnskapene er ikke som de en gang var (det har de heller aldri vært), så det får vente det også.

Dagens konklusjon: Liam forblir blogspotter en stund til. Hvis det var nødvendig å servere det med teskje, det var det antakelig ikke.

Ferdig med skitpraten?
Okei, 11. august er datoen, la oss se på hva som skjer i verden. Arbeiderpartiet lover både det ene og det andre til meg selv om 60 år, gratis tannlege og sykehjemsplass til alle, og det er liksom ikke måte på. Langt viktigere nyhet enn APs smisking er imidlertid den at Google pusser opp søkemotoren (min kjære arbeidsgiver har ennå ikke kommet med sensasjonsnyheten, dermed må jeg linke til en erkerival og fiende).

Skal jeg være helt ærlig syns jeg virkelig ikke den forandringen var stor nok til å felle så mange gledestårer, hvis du ser på bildene øverst i artikkelen, men jaja. Det er ikke så alt for mye vi journalister kan skrive om i disse tider, det veit jeg mye om, så la gå. Alt var bedre under krigen, vi hadde mye mer å skrive om på den tida. Spesielt når Vidkun hadde bytta hårgelé, massene digga det. Husker det som om det var i går.

Anyways, skal du google på den nye måten gjør du det her. Gammel-googling skjer fortsatt her.

I think it must be Heaven
Nest etter Coldplay har jeg et annet favorittband her i verden. U2, som jeg var på konsert med for en drøy uke siden, henger høyt, det samme gjør Sigur Ros, men et annet band er enda mer populært i mine ører. De er relativt ukjente her til lands, heter Athlete, og toppet albumlista i UK med «Tourist» for noen år siden.

Nå er de straks klare med nytt album, «Black Swan» er ute 24. august, og jeg syns du skal gjøre et inngrep i VISA-kortet og forhåndsbestille plata. Den er nemlig fantastisk, og du kommer aldri noen gang i ditt lange og velsignede liv å angre. Informasjon, previews av låtene og link til forhåndsbestilling finner du på bandets nydelige nettsider, men ikke nok med det. Musikkvideoen til Black Swans første singel, Superhuman Touch får du nemlig servert her på blogspotten, så non-exclusive som det går an, men like fullt:



Tirsdag
Tidsskjemaet er strengt fylt ut idag. Først venter en/to/tre kamper mot lillebror Prebster, aka Fylly, aka Sinka, i FIFA. Jeg er det svenske bunnlaget GAIS, han er Odd Grenland som i utgangspunktet er en halv stjerne bedre på spillet, men det er før han har handla inn masse spillere som er sykt mye bedre enn Erik Huseklepp. Virkelige klassespillere, som Nils Johan Semb sier det, ja, noen av dem er faktisk rent outstanding. Urettferdig, ja, men jeg vinner uansett. Det beste av alt er selvfølgelig at jeg kan rope «Come on, GAIS!»

Så du dobbeltbetydningen eller?

Etter bataljen på Skagerak Arena venter det maling av x antall bjelker og rekkverk ute i godværet, det er tydeligvis en policy her i Bamble som sier at jeg ikke kan være hjemme uten å slite som en annen polakk for føda. Jeg veit ikke hva jeg syns om det, men klistrer et falskt smil på trynet og later som om det ikke finnes noe annet i verden jeg elsker så høyt som å sitte ute og male til henda blir mørke som Barack Obama sine.

Sparks flying out in every direction
There's more of this to come
I think it must be heaven
Burnin' the sun with just a wave of your hand
(Athlete - Superhuman Touch)

Mens jeg ventet på bussen i kveld, sånn rundt 11-tida, kom det ei jente og satte seg ved siden av meg. Hun kunne satt seg på den helt tomme benken ved siden av meg, eller på den helt tomme benken på den andre sida. Men neida. På samme benk, nesten hånd-i-hånd.

Ikke full, men skikkelig søt bare.

Så var det meg og å være sjenert da. Bussen kom, jeg gikk. Uten et ord. Jeg kan bare angre...

---

25.000 i finnerlønn sto det på en plakat på en lyktestolpe ved siden av huset mitt, da jeg endelig var kommet meg hjem. En PC-bag med en gammel laptop og et kamera var stjålet, og man lovet altså 25.000 til den eller de som fant utstyret, eller hadde opplysninger som førte til at det ble funnet.

Ikke for det, PC'en var gammel, og kameraet var heller ikke så viktig. Men det var noen bilder på PC'en som betydde så mye, noen svært personlige bilder, sto det.

Da er det lov til å være nysgjerrig, er det ikke? 25.000 for noen bilder ass, det er i drøyeste laget. De bør være svært så personlige.

- Ikke flèr, sa Per Lèr. - Det er nok, sa Per Kokk.

Du har kanskje merket at oppdateringa hos onkel har vært så som så den siste tiden. Jeg skal ikke begynne å bortforklare noe som helst, onkel Liam er rett og slett elendig på å oppdatere blogger, samtidig som lufta har gått litt ut av blogg-ballongen. Samtidig konstaterer vi at sommeren er på god vei (det er meldt opp til tretti varme til helga og hele neste uke!), og sommertid er av erfaring ikke helt kjent som bloggtid.

Nå vet jeg ikke helt hvor lang tid det vil ta før neste oppdatering altså, kanskje er tilogmed denne bloggen klar for de evige bloggmarker, og av den grunn gir onkel deg tidenes oppsummering av en blogg som har eksistert i godt over fire år nå.

TIDENES OPPSUMMERING:
Det hele begynte en vakker februardag for fire og et kvart år siden, men det var for det meste svada som ble gulpet opp på verdensveven - blogspotten inkludert. Likevel trekker jeg fram dette innlegget, fordi jeg ser det lille ønsket jeg la fram den gangen, mens jeg enda var ung og dum. Jeg skal ikke skryte noe særlig over hvor god kristen jeg er, men jeg kan skryte av at sjefen besvarte bønnen. Jeg er ikke hjernevaska ennå, og jeg tviler på at det skjer. Takk, sjef. Så ordner vi det sånn at det stedet her blir kjent med deg nå, sant?

Det har - som sagt - dukket opp en del svada, men litt er av det gode. Som dette, pluss tidenes herligste reklameplakat.

Etter et lite år kom Dagboka på plass, og spør du meg ble det mange minneverdige innlegg vinteren 2006. Om fredsprisvinnere, blonde venninner, curling-engasjement, fugleifluensa, sveisen til Vebjørn Selbekk, Muhammed-karikaturer, onkel Politi, Fluenes Herre, OL, snø, Jesus-web og opprop for krig. Noe er bedre enn annet, men Dagboka-tiden går inn i historien som den semi-klassiske perioden, lett.

Men bloggen ble mer enn dagboka. Fremfor alt ble den internasjonal; iallefall ble den oppdatert fra både Frankrike, Kenya, Tyskland, USA, Sør-Afrika (opptil flere ganger, som her, her, her, her, her og bildeoppsummeringen her), i tillegg til Qatar (hvor det også ble flere oppdateringer, om tilbud om horer, limousiner, en far som måtte på dritern, en ire ved navn Liam, og krisetilstander ved hjemreise).

Nok reising, det har skjedd mye på hjemmebane også. Nå spiller Odd Grenland verdens beste fotball, ligger på medaljeplass i Tippeligaen og har både toppscorer og landslagsspillere, men det har ikke alltid vært sånn. Nå klarte vi faktisk å vinne de siste tre kampene det var snakk om, og redda kvalik-plassen, men det gikk jo åt skogen til slutt likevel.

Ved siden av fotball var det flørter som aldri varte, storebror fikk diabetes og jeg skyldte på en kar fra Indre Volda, og jeg var på konsert med verdens fineste band. Jeg løp fortere enn en annen storebror, lagde reklamefilm og ble onkel til ei snerten jente - og ble selvfølgelig veldig glad for det.

Nå blir jeg kjempestraks onkel igjen forresten, jeg er ikke onkel Liam uten grunn...! Menikas mage er større enn fotballen jeg trikser med i Manglerudhallen, og Christian blir sørenmeg pappa igjen. Samtidig er Rebekka rimelig verpeklar, og jeg føler meg nesten som en liten onkel for den kommende skjønnheten der også.

Anyways - det nærmer seg slutten nå. Årsmeldinger kom både for 2007 og 2008, og jeg var bombastisk sikker på at verden skulle gå under en stund. En stund var onkel Liam ganske rådvill over hvorfor det ikke skjedde, helt til han fikk høre en eksklusiv samtale fra oven. Da falt alle brikkene på plass.

Av totalt 226 innlegg (pluss noen som ble slettet, og noen som aldri ble publisert) var likevel de største høydepunktene sannsynligvis poethistoriens største verk, og selvfølgelig også Liam-historien på bare noen få minutter, som er like aktuell i dag som den var den gang.

Oh yeah. Litt selvdigging har aldri vært ulovlig, har det vel? Klokka tikker og går, så jeg får komme meg under madrassen, mens jeg tror jeg kan love deg at det er en stund til du hører fra meg (iallefall på bloggen, jeg skal ikke låse meg helt inne i kåken enda) framover.

Men kanskje - om lang, lang tid - dukker verdensproblemene opp igjen og fyller din hverdag med mål og mening.

Det er jo som oftest når man skriver ting som det, at man plutselig får det store kicket igjen, så ta alt jeg skriver med en klype salt eller to.

«Folk sier at jeg har gjort en så bra jobb. "Gratulerer, Thomas," sier de, "du er flink!" Men min jobb er ikke så veldig mye å skryte av. Min jobb tar 40 sekunder - ett minutt, på en god dag.»

Thomas Åleskjær, pastor i Citykirken OKS, om det å få barn.

Okei, nå går det nedover og hjem her.

Du skjønner, etter siste postpublisering sjekka jeg StatCounteren min, for å se hvem av dere snille mennesker som egentlig er inne på bloggen. Og hva ser jeg der?

Joda, at fra fredag klokka halv åtte om kvelden til ti på halv elleve samme kveld, altså på under tre timer, hadde jeg 37 treff fra en amerikansk server - 26 fra Tampa, Florida og 11 fra New York. Og siden jeg ikke kjenner så voldsomt mange i verken Tampa eller New York, betyr det bare én ting:

CIA/FBI/MI6/MOSSAD ER PÅ SPORET AV MEG!!!

Therefore, even though I have the right to remain silent, I want to declare this, before those bastards gets my ass:

1) I have never, NEVER, been involved in any attempts of terror attacks on the United States in my whole life.
2) I have never, NEVER, uploaded any music or movie to The Pirate Bay.
3) I think americans are good-looking.
4) I think both George W. Bush and Barack Hussein Obama are two good fellas, and I will gladly invite them for a drink in my appartment whenever I get the chance.
5) I'm not paranoid. Not at all.

Og at 2.205.36.72.static.reverse.ltdomains.com sto for alle treffene fra New York skal du bare drite i. Det har ingenting å si, og dessuten sto det ingenting om det i Tampa-treffene.

Ha en fin helg videre, a. I morra skal Stabæk gruses sorte og hvite!

Et iskaldt bedrag.

Hmm. Jeg lurer på en ting.
Hva lurer du på, Liam, hvorfor du aldri blogger lenger?
Nei, ikke akkurat det.
Nei, for du gjør ikke det.
Beklager.
Anywho, hva er det a?

Jo. Jeg bare tenker på de stakkars forfedrene mine. Du skjønner, vi er vel alle enige om at menneskehetens vugge ikke oppsto ved oslofjorden. Vi var for rutinerte til akkurat det. Afrika eller midt-Østen et sted, der starta vi. Et sted med sol, et varmt sted. Uten mørke og kalde vintre.

Så mitt spørsmål er: hvilket gjøkhue var det som fikk den lyse idéen og sa til kona si: "Hei, vet du hva vi gjør eller? Vi drar NORDOVER!"

Hva i all verden tenkte de på? Én ting er jo at forfaren min, hvem enn det måtte være, kanskje kom seg i land på norsk jord en (forholdsvis) varm sommerdag, da er han på en måte unnskyldt. For da er det fint her, iallefall litt. Men det er ikke noen unnskyldning det heller, strengt tatt. Autobahnen var jo ikke ferdig bygd på den tida, så de måtte stort sett komme seg avgårde til fots. Og da går det vel kanskje an å tenke seg at typa fikk seg en advarsel i Belgia eller Tyskland et sted. Når temperaturen kryper ned mot null på de verste vinterdagene der - er det for mye å forlange at et klokt hode tenker at «det er kanskje ikke så mye bedre ENDA nærmere nordpolen»?

Ikke var Norge verdens rikeste land på den tida heller, så den kan de ikke skylde på. Ikke i nærhete engang. Jeg fatter ikke hva de tenkte på.

*

I går gikk jeg den korte veien hjem fra buss-stoppet ved Ullevål Sykehus, og det gjorde fysisk DRITVONDT i fingrene mine SELV OM de var pakka inn i genser OG jakke.

Heldigvis er det 2 - to - dager til jeg sitter på flyet og kikker ned på middelhavet.

Lenge siden sist, gitt. Hva sa du? Nei, jeg er ikke død. Ikke ennå.

17. januar - 9. januar. Hmm. x - y = z. 9 i mente, delt på eksponentialfunksjonen til likningen av den ukjente, pluss graden av funksjon (f). Svaret må være åtte. Jo, jeg er helt sikker. Det er åtte dager siden jeg oppdaterte sist. Jøss, som tiden går.

Om jeg har gyldig grunn? Nei, slettes ikke. Det er bare det at litt programmering har tatt mye av tiden min, for når jeg først blir engasjert i noe blir jeg litt for engasjert også. Og med PHP og MySQL går timene fort, jeg lover deg. Det store paradokset er selvfølgelig at all programmeringen, som skjer fordi bloggingen skal bli enda mer gøy (resultatet kommer forhåpentligvis til slutt, så får du se), gjør at jeg slutter å blogge.

Nuvel. Jeg skal bli bedre. Jeg lover.

Om Urtegata og Qatar.
Ingen veldig åpenbare grunn til sammenligning av de to, muligens med unntak av at prosentfordelingen mellom svarte og hvite er omtrent den samme begge deler. Poenget er imidlertid at jeg er en kar som liker å se fremover i tid (selv om jeg koser meg akkurat nå og, det er ikke det), og den neste uka tilbringes hver bidige kveld i Urtegata der jeg sitter og ser på fotball. Jobber, med andre ord.

Deretter blir det helg, så en helg til, så drar jeg til Qatar og ligger på stranda. Mm, det blir fint. Det blir kjempefint, faktisk. Det er nemlig drittkaldt i dette landet, det ble vi enige om på jobben idag. Ikke det at vi trenger å bli enige om det, det er et faktum. Men ja...

Jeg er tagget.

Kjetil er skurken, og da innser jeg vel at Liam må svare sånn før han forsvinner helt, midt i svarteste Afrika. (Er det rasistisk? Det er ikke det? Nei, det er ikke det. Man sier midt i svarteste skogen uten at man er KKK, og da er det vel greit. Nå er det strengt tatt ikke svarteste Afrika jeg skal til heller da, hva man nå enn legger i uttrykket, Cape Town er ikke midt i Afrika iallefall. Liam. Nok.)

Nåvel, tilbake til greia. Reglene som må følges er:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

1) Akkurat nå spiser jeg en halv pepperkake som var alt lillebroren min hadde hjerte til å gi meg.
2) Fortsatt akkurat nå er jeg hes.
3) Jeg har vært i 18 land - Norge (surprise), Sverige, Danmark, Tyskland, England, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike, Liechtenstein, Italia, Frankrike, Monaco, Kypros, Tunisia, USA, Kenya, Uganda.
4) Rekorden er fem land på under ett døgn - Norge, Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia. (Den ble tangert i fjor forresten, med Italia, Sveits, Liechtenstein, Østerrike og Tyskland.)
5) Jeg DIGGER Womanizer av Britney.
6) Jeg er ikke rik.

*

Og sånn ellers, så spilte vi i Skien i går på Rock&Pris, det "vi" er et band altså. Takket være Magnus på trommer og tre karer jeg aldri hadde møtt før, men som stilte opp og spilte som guder - Anders, William og Lars-Henrik - gikk alt sammen veldig bra, i tillegg til at vi fikk en surrealistisk fin støtte fra Kristian, som jeg heller aldri har hilst på. Fine karer alle sammen, det skal dere vite.

OGSÅ var jeg på hjulebord på fredag, med en vakker journalistklasse, spesielt vakker er den når kvelden blir eldre. Flotte, saklige og vel gjennomtenkte taler - Kaggestad har nok ikke gjort annet enn å tale - og god mat og god drikke og gode folk. Fint, altså.

NÅ ser jeg på hopp, så skal jeg besøke farmoren min en tur, som gir meg $penn i hytt og gevær eller hva det heter. Det blir koselig vettu. Skal hilse fra deg jeg.

Så drar jeg hjem til Ullevål.

Så pakker jeg.

Så spiller jeg en runde på Poker Stars.

Så drar jeg til Afrika.

Where do I go to fall from grace?¹

God is in the houses, and God is in my head² - now my feet won't touch the ground.³ 'Cause we live in a beautiful world,⁴ and God put a smile upon my face,¹ so I am sure there must be something more.⁵

And the sun will shine on this heart of mine,⁶ so I could write a book⁷ of all the movements you're starting to make.⁸ Just look at the stars⁹ - if I ever want proof, I find it in you.¹⁰ You should know that I could never go on without you.¹¹ In a long and dark december,¹² lights will guide me home¹³ - home, where I wanted to go.¹⁴ You know I love you so.⁹

It's such a perfect day.<sup>15

1</sup> God Put A Smile Upon Your Face (2002)
² Cemeteries of London (2008)
³ Now My Feet Won't Touch The Ground (2008)
⁴ Don't Panic (2000)
⁵ 42 (2008)
⁶ Daylight (2002)
⁷ Swallowed in the Sea (2005)
⁸ A Rush of Blood to the Head (2002)
⁹ Yellow (2000)
¹⁰ Proof (2005)
¹¹ Green Eyes (2002)
¹² Violet Hill (2008)
¹³ Fix You (2005)
¹⁴ Clocks (2002)
¹⁵ Strawberry Swing (2008)

En vakker dag i historien som aldri bør glemmes.

Visste du for eksempel at på denne dagen i 1384, for bare 624 år siden, ble Jadwiga kronet til Kongen av Polen, selv om hun egentlig var en ti år gammel jenteunge? Pussig, pussig. Som tidligere barneskolelærer veit jeg om pent mange ti år gamle jenter jeg ikke ville gitt kongekronen (hva skjedde med at damer, og ikke minst jenter, ble dronning istedet for konge?) i mine verste drømmer, så denne Jadwiga må ha vært litt av et vidunderbarn.



Jadigwa døde forresten femten år senere etter komplikasjoner når hun fødte sin førstefødte datter. Ungen døde også. Dersom du skulle lure. Hører du Megan, du var så mye flinkere enn Jadigwa at jeg ikke finner ord. At ikke du er Kongen av Norge og Sør-Afrika er for meg et kjempemysterium.

Vent. Jo. Da måtte Pablo ha blitt dronningen. Det er nok best for alle at det er som det er.

Nok om det. Skulle gjerne dratt frem flere fantastiske historiske hendelser, men utenom spanske conquistadorer, hengninger i Canada, oppfinnelser av LSD og det første SARS-utbruddet i Kina er det lite som har skjedd denne dagen. Jo, for 21 år og 6 dager siden ble verdens kuleste onkel Liam født. Nei, vi snakker ikke om Liam Gallagher.

Det som derimot har skjedd - idag - er at den nevnte onkelen har vært med å filme, samt banket Christer og lillebror Preben i FIFA 09 (sammen med Christers lillebror Joachim var vi et fantastisk team, som tok en overlegen seier selv da vi var Hull og vatnissene var Manchester United). Jeg bare nevner det - jeg har aldri spilt FIFA 09 før.

*

Nå sitter jeg og prøver å hjelpe den samme hjernedøde lillebroren som har mattetentamen i morra (tror han!). Gutten har problemer, stakkars, og med en storebror som fikk 6'er på samme tentamen i sin tid er det jo bare fair&square at jeg hjelper litt. Stakkaren kommer til å få problemer når han kommer til videregående. Hi-hi. Jeg gleder meg.

Jeg begynner å få vom.

Jeg kødder ikke med deg, magen formelig etser ut. Hadde du ikke visst bedre skulle du trodd at det lå et utall mange ølbokser nedi der, men det gjør det jo ikke, så gudene vet hva det er. Jeg må slanke meg, det er det jeg må. Onkel Liam må slanke seg.

Egentlig, så tar jeg det ikke så voldsomt tungt ass. For egentlig, egentlig, er jeg ikke så voldsomt feit heller. Men hei - hva er vel en 21-årskrise uten litt selvbildehysterier?

*

Anywho, jeg er hjemme i Bamble igjen. I forrige post skrev jeg at jeg hadde fri i helga, det hadde jeg definitivt ikke, idag har jeg sliti seks timer på jobb. Jeg mener - se to og en halv fotballkamp og skrive artikler om dem, uff for en drabelig møkkajobb jeg har. Uffameg. Livet er hardt. POENGET, dersom det var ett, var at jeg ikke fikk dratt hjem i går, og satte meg heller på første tog etter jobben idag. Dermed er ikke onkel Liam hjemme før nå, og nå må han snart legge seg, for han skal tidlig opp og filme i morra. Filmstjerner, dere veit, vi må tidlig opp for å spille inn millionene våre.

Apropó millioner: jeg skrev jeg skulle fortelle om hvordan pokeren gikk, hvis det gikk bra. Det endte med en finfin tredjeplass, fortsatt av 180. Beklageligvis var det ikke store innsatsen med i spillet, men jeg tjente da 80 dollar eller no sånt, og det er jo mer enn ingenting for en fattig stakkars student. Hva, var det du ikke filmstjernemilliardær onkel Liam? Vent, jo... Hmm... Nå går det rundt for meg.

Den minste lillebroren min (jeg har bare en, så han er jo den minste, selv om han har blitt høyere enn meg nå) maser om å spille fotball nå. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hos familien Fuglset er det altså vanlig å dra og spille fotball halv ett om natta. Nevnte jeg at alle andre enn meg er adoptert? Inkludert fattern og muttern? Egentlig er jeg sønnen av en sjeik i Kuwait, I shit you freakin' not.

Salaam duniya! ()

Mayn likhna yeh akaylaa taraf batana Dina woh mayra urdu hay behtareen kunwan.

Dina.

*

Der fikk du den, Dina! Lett når man kan det...

Ohyeah, det nærmer seg helg, og for første gang på lang tid har onkel Liam fri denne helga. Dermed bærer det hjem til Bambleland til filming og bandøvelse(?) og mor og far. Det blir hyggelig, kan du tro.

Uka i Oslo avsluttes, etter å ha vært hos Madeleine i kveld, med et godt og gammeldags slag poker hos PokerStars. Det blir vel kanskje feilaktig å kalle det gammeldags, i og med at PokerStars kom til for bare syv år siden, det skal du uansett ikke bry deg så mye om. Nå datt internett akkurat ut, men før det lå jeg på en fin 6. plass av 180, og med en plass blant de ni beste sier jeg meg fornøyd. Bryr du deg? Pent lite sier du, jeg gir deg en liten oppdatering i morra uansett jeg. Hvis det gikk bra, vel og merke.

Achhchha raat! ()

Liam er...

Jeg blir fristet av både Dina og Madeleine, og slenger meg på den populære skriv-inn-ditt-eget-navn-pluss-"er"-i-google-og-se-hva-resultatene-blir-leken, og svarene er nok ikke så langt unna sannheten heller ass.

- Liam er nå 8 1/2 måned.
- Liam er verdens beste sanger.
- Liam er absolutt fantastisk å jobbe med.
- Liam er en feiging.
- Liam er stygg og innavlet.

Facts. Not fiction.

*

I går slapp jeg, 20 år gamle Super-Liam, inn på utested med 25 års aldersgrense. Jeg er storfornøyd. Særlig deilig var det å se to stykker som kom etter meg måtte vise leg, i tillegg til at jeg la merke til en ble kastet ut. Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg kom inn dit med flere jobbkollegaer rundt tredve, men sannsynligvis er det bare det at jeg ser så sinnsykt voksen ut. Det veit jo alle at jeg gjør.



Imorra er det helg, hva nå det innebærer. For min del betyr det Fringe med Josva, fredagskvelden på Fila, lørdag foran TV'en på jobben og treffe mor og far Fuglset som tar seg turen til tiggerstaden, mens søndagen går atter med til jobb. En jobb som fortsatt er like digg. Misunn meg!

Anywho, vi ses. Vær flinkere enn meg og legg igjen en kommentar, så blir jeg glad. Sa gubben. Og lempa kjerringa på traktoren.