verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Må bare komme med en aldri så liten blogg-innrømmelse... Som kjent er familien Fuglset en kløpper i alt som har med spill og konkurranser å gjøre, men det triste som skjer er det faktum at onkel Liam taper gang på gang. Nå har jeg akkurat tapt for den sinnsykt kule storesøstern min i poker, og måtte betale fra meg nesten både gård og grunn. Men men. Sånn er det å være født under en uheldig spill-stjerne. Til og med Preben gjorde en formidabel innsats i kveld, og imponerer meg kraftig med både sitt spilltalent og enorme humør; jeg tar av meg hatten! Jeg tar jammen ikke bare av meg hatten, jeg tar sannelig min hatt også kvelden. Først skal jeg slurpe i meg en skvett zero, og når jeg først har tatt steget opp som tidenes dårligste player, så kan jeg rett og slett avslutte dette blogginnlegget med å overlate spill-tronen til mærri. Da var det gjort, det var alt for i kveld, natta og far vel.

EDIT. Med store bokstaver.
Okei. Jeg trodde jeg hadde en sånn halvålreit, helt ok storesøster. En passe grei en, liksom. Snill. Kristen som bare det. Du veit. Jeg bommet tydeligvis grovt.

Som du helt sikkert skjønner tapte jeg altså en ubetydelig, ikke-følge-reglene-en-gang runde av poker sent i går kveld, etter å ha vunnet tre ganger på rad først. Og du vet hvordan det er. De store stjernene blir misbrukt. Se på Bill Clinton, en stakkars mann som glapp buksesmekken en liten gang, og dermed var haukene over ham. David Beckham, strakte ut beinet og fikk rødt kort mot Argentina i '98, nok til at han ble hengt ut i pressen. Og Liam. Som tok litt for tidlig kvelden etter å ha vunnet tre runder (og leder selbuwisst-maratonen, det skal også sies) og lot noen andre vinne den siste. Misunnelse, kalles det. Og sjalusi.

Men legg merke til en ting til: jeg sletter ikke en gang innlegget som Marie skriver. Så edelt sinn har jeg. Det er det andre som ikke har, for å si det sånn.

Det endelige svaret på tiltale kommer på torsdag, på casinoet i Kappstaden.