verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Inne i en lang gang, svakt opplyst. Flere stemmer hvisker og tisker. Lyden av banking mot en dør kan høres.

JESUS: Hva er det nå, da!?

Taushet.

JESUS: Sukk.

Tre dørlenker låses opp. Døren åpnes.

JESUS: Men i svart...

GUD, DEN HELLIGE ÅND, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: Gratulerer med da'n! Gratulerer med da'n! Gratulerer, kjære Jesuuuuus - gratulerer med da'n!

JESUS: Kan dere være så vennlig å...

GUD, DEN HELLIGE ÅND, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: Ja, må han leva! Ja, må han leva! Ja, må han leva uti hundrade år! Javisst ska han leva! Javisst ska han leva! Javisst ska han leva uti hundrade ååååår!

JESUS: Takk, det holder.

MOSES: Gratulerer med dagen, Jesus!

ADAM: Ja, gratulerer med dagen, Jesus!

HABAKKUK: Klarte vi å overraske deg, Jesus?

JESUS: Folkens. Tre ting. Én: Folk klarer ikke å bli enige om de skal feire meg 24. eller 25. desember. Hvordan kan dere være sikre på hvilken dag jeg egentlig har bursdag?

DEN HELLIGE ÅND: Vel, det er jo...

JESUS: To: Sannheten er at de tar feil, hele gjengen. Jeg husker ikke så mye fra den natta i Betlehem, men jeg husker at det var hett. Tro meg, Judas havner på gullstol i himmelen før den natta var en desembernatt.

PETER: Oj, shitt. Men...

JESUS: Tre: Dere veit like godt som meg at jeg kommer til å leve i hundre år og endel lenger, så det er bare å stoppe og synge den latterlige, svenske sangen med en eneste gang.

Taushet.

PAULUS: Dårlig dag, Jesus?

JESUS: Dag!? Klokka har akkurat passert svarteste midnatt, for feite! Når i all verden begynte man å kalle midnatt for dag?

HELLIGE ÅND: Men det er jo jul, Jesus. Det er meninga at du skal være glad nå. Kan du ikke bare feire sammen med oss, sånn som vi alltid gjør? Du vet - litt fyring i peisen, flere runder rundt juletreet, litt julebrygg...?

JESUS: (Sukk...) Dere skjønner det bare ikke, gutter.

GUD: Jesus, sånn fra sønn til far. Fortell hva som er i veien.

JESUS: Det er bare det at...

Åndeløs spenning.

Taushet.

HELLIGE ÅND: Betyr det at jeg* må forsvinne?

(* Se: «Åndeløs spenning)»

Pinlig taushet.

JESUS, GUD, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: Oh my...

PETER: Av alle latterlige, elendige forsøk på å være morsom i en bloggpost...

HABAKKUK: Men yo, Jesus. Hva skulle du si, sa du?

JESUS: Nei, det er ingenting.

GUD: Jesus, fra sønn til far (og alle andre rundt her, selvsagt). Come on!

JESUS: Det er bare det at...

Forventningsfull taushet.

JESUS: Det er bare det at alle feirer bursdagen min, og alle gir hverandre gaver og fine ting og presanger og alt mulig. Men jeg... Jeg har ikke fått en eneste gave av dere siden... Siden... Siden jeg fikk leke med fyrstikkene ved USAs nasjonalbibliotek i 1851. Og det er så lenge siden, så lenge siden.

Usikre blikk møtes.

Mumling.

PAULUS HVISKER I ØRET TIL GUD: Sjef, jeg har en idé.

Mer mumling, hvisking og tisking.

Gud kremter.

GUD: Jesus, det er faktisk sånn at vi tilfeldigvis har en liten gave til deg.

JESUS: Næh - er det sant?

GUD: Det er helt sant. Men du må inn på webben for å få tak i den.

JESUS: Serr? Snakker vi elektronisk julegave?

GUD: No shit, akkurat det. Paulus her kan forklare deg hva du må gjøre.

PAULUS: Jo da, hør her. Det har seg slik at vi har fikset en låt du skal få laste ned. En fantastisk låt, helt eksklusivt til deg. Det er sannsynligvis den beste låta du har hørt noen gang, den slår Navnet Jesus en høy gang.

ADAM: Hei, Navnet Jesus er top of the pops. Du finner ikke noen låter som slår Navnet Jesus.

PAULUS: Jo, denne gjør faktisk det. Men ok, instruksene er som følger: Du går inn på ShowChampa.com, velger den boksen der det står Media, også laster du ned den sangen som ligger der. Det er eksklusivt til deg, Jesus, æresord.

JESUS (med tårer i øynene): Er det sant, gutter? Er det til meg?

PETER: We shit you not. Blir ikke dette den beste julen noensinne?

JESUS: Åh, gutter, den blir bedre enn den i 1990 til og med! Jeg gleder meg allerede!

GUD: Gutter, vi har bare glemt å si én ting.

MOSES: Å? Hva da?

ADAM: Jo, selvfølgelig, jeg vet det! Nemlig...

GUD, JESUS, DEN HELLIGE ÅND, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: ...from all of us to all of you: Merry christmas!

Egentlig er det et rent vanvidd og en nestenskandale å begynne å blogge når klokka nærmer seg tre om natta, og jeg har skrevet artikler i ganske snart nøyaktig tolv timer.

Men en definitivt større skandale er at det er over to uker siden siste innlegg, spesielt når det finnes så mye ålreite folk.

For å ikke dra det ut i det langtekkelige, vil jeg først og fremst nevne julebordet på lørdag.

Jeg har vært på julebord med både jobben og skolen den siste uka; begge deler to virkelig bra kvelder, men som med all respekt ikke kan måle seg opp imot lørdagens julebord.

Med fem søsken (meg inkludert) som bor forskjellige steder i dette landet, og som er alt fra unge jyplinger på under 18 år til firebarnsfedre rimelig godt etablert.

Med en vert som ikke bare stiller huset til disposisjon - uten kommende kone og eksisterende barn (selv om det ikke hadde vært noen nedtur om de var til stede), men som også varter opp med en ribbe av en annen verden, grasiøst akkompagnert med forrett á la Pablo el Diablo.

Med en eldstebror som forlater sin make og avkom, tar med seg hva enhver måtte ønske av drikke, kommer med formaninger til yngre søsken, og tar et skammelig tap i Risk med overraskende fatning.

Med en storesøster som forlater sin kjære, fikser en fantastisk dessert, ikke har annet enn positive ord å komme med, trosser en ikke alltid like lagspillende kropp, og ikke forlater festen før også hun aksepterer Risk-nederlaget.

Med en lillebror som kommer med bussen til Oslo etter natterangling i Telemark, har med seg candy og potetgull, taper i Risk med et påtatt, falskt smil, lar seg deretter overkjøre fullstendig i FIFA '10 (eller var det '11?), før han en dag blir musikkstjerne.

Sånne kvelder gjør meg glad. Og det får meg til å glede meg enda mer til jul, der den samme gjengen skal samles - denne gangen med damer og unger, sammen med mamma og pappa som holder huset åpent for samtlige.

Hva jeg gjorde? Jeg lagde musikkquiz. Det gjorde jeg. Og vant i Risk, rimelig overlegent, skal sies.

Samtidig, litt tidligere på lørdagen, oppnådde jeg et av de store målene i livet mitt. På en lynvisitt hos Pål og Megan ble jeg nemlig med Natalie inn på rommet hennes, og vi herja ganske bra - hun hoppet opp og ned i senga si, jeg hoppet opp og ned ved siden av.

Så måtte jeg stikke, og da kom orda jeg har venta på siden 9. november 2008: «Nei!»

Også ble hun såpass lei seg at hun nesten begynte å skrike når jeg dro. Da smilte jeg inni meg.

Helt til sist, siden dette med unger og sånn ryktes å trekke damer, drar jeg med en episode som skjedde med en annen nydelig gjeng for et par uker siden.

Vi har nemlig noe vi kaller en Life-gruppe hos to digge mennesker hver onsdag, der vi er en del folk som henger sammen og prater om livet og sånne ting, og litt om Gud, og en del om sex (mye om sex faktisk, takket være noen åpenhjertige og av og til ganske ærlige flicker).

Anyways, for noen onsdager siden la jeg meg ned på gulvet mens vi chatta og spiste julegodteri, ikke av noen annen grunn enn at jeg faktisk liker å ligge på gulvet.

Så er saken at disse to digge menneskene har to helkule unger på seks og halvannet år. Minstemann, som er halvveis skeptisk til ikke så kjente folk, gikk plutselig inn på rommet sitt og dro fram dyna og puta på en gang.

Moren hans skjønte ikke så mye, og la tinga tilbake i senga, men kidden ga seg ikke, og startet flyttelasset opp igjen. Denne gangen fikk han holde på, og han dro det hele veien bort til gulvet ved siden av meg, la dyna og puta ned, og la seg omtrent like slækt som meg ned på gulvet.

Da måtte jeg også smile inni meg.

Bildene er stjålet fra Megans blogg, helt uten tillatelse. Men jeg tror det går bra. Det skal sies at det siste bildet er tatt på søndag morgen, etter få timer med søvn, men etter en fantastisk deilig frokost.

Jeg elsker sånne små episoder som bare skjer av og til. Rebecka er helt drøy på sånne ting, det skjer alltid et eller annet man bare må le av rundt henne. Svipp innom bloggen hennes av og til, så skjønner du hva jeg mener.

Men anyways.

(Og dette er ikke like morsomt som det Reb opplever, ikke i nærheten. Egentlig er det ikke noe å fortelle om i det hele tatt, men jeg måtte bare skrive det likevel.)

I dag var jeg på jobb i åtte korte timer, det er rart hvordan tida går unna når man koser seg. Selv det at Blackburn tapte 7-1 mot hatlag United var egentlig helt ok, det var i hvert fall en morsom kamp. Og jeg fikk en prat med en kul fyr også.

Kjære vakre vene, nå sporer jeg av igjen.

Ok, jobben gikk fint, saken er det som skjedde på vei hjem.

Siden Jernbanetorget er et mye hyggeligere sted å vente på t-banen enn Grønland dro jeg dit, og ventet til linje 4 mot Bergkrystallen tøffet inn klokka 23.14. Jeg gikk inn, og la med en gang merke til ei jente som satt i vogna. Ikke noen jeg kjente, men det var et eller annet med henne likevel.

Når jeg kikker på folk og de kikker tilbake på meg ser jeg vekk med en gang, det tror jeg mange gjør, og jeg gjorde det nå også. Den eneste ledige plassen var dessuten med ryggen mot henne, så jeg så henne ikke mer før jeg skulle gå av på Manglerud.

Da reiste jeg meg opp, venta på å se skilta fra Manglerud-senteret lyse opp, og merka at hun fortsatt så på meg. Ikke noe flørteblikk eller noe sånt, men hun stirra ganske halvintenst.

Jeg kastet et blikk tilbake, og så vekk igjen. Shit, jeg blir nervøs av å leke steinblikk med fremmede. Spesielt når de ser over middels bra ut.

Men ok, så kom vi til Manglerud, og jeg gikk av, og tenkte: Damn it, nå skal jeg ikke kikke vekk. Så jeg så inn vinduet, og glodde på henne, mens hun glodde på meg.

Hun smilte ikke, men det var et eller annet med det blikket likevel. Jeg ble egentlig litt satt ut, uten helt å vite hvorfor.

Så gikk jeg videre og forbi henne, og så begynte t-banen å kjøre igjen, så da kom hun tilbake. Og hun kikket fortsatt på meg. Og jeg kikket på henne.

Og så måtte jeg le faktisk, der jeg gikk i minus hundre celsius og folk rundt meg, for det var bare så rart.

Og så tenkte jeg «øh, hva skjedde der?», og så angra jeg bittelitt på at jeg hadde gått av banen, og så frøys jeg så sinnssykt at jeg kom meg hjem til kåken, spiste noen kalde cheeseburgere medbrakt fra McDonald's, og begynte å skrive.

Og nå er det jul snart.

Ah, som jeg elsker jul. Lys i gatene, varmt og digg inne, hyggelige folk overalt.

I kveld, for eksempel, var jeg hos Rebecka og så Love Actually. Nope, jeg har aldri sett den før, og egentlig er det ikke min type film heller. Gi meg en skummel thriller i stedet for klissete romantikk. Men som jeg sa til Rebecka: Jeg fikk litt lyst til å se den, spesielt siden alle sier det er skikkelig julefilm.

Og jeg likte den også. Det eneste er at film ikke er virkelighet. Jeg, for eksempel, har ikke spesielt store forhåpninger om å få tak i dama jeg er kin på innen julaften. Oddsene er litt for høye, rett og slett.

Men anyways. Nå sporet jeg av litt.

Ønskeliste til jul!
Jeg liker å være litt beskjeden og tenke at jeg ikke ønsker meg noe til jul utenom fred i verden og alt det der, men samtidig innser man jo at noen kommer til å kjøpe noen gaver.

Og jeg blir veldig glad for alt jeg får også, men i hvert fall Marie har bedt om en ønskeliste, så her kommer den:

Hvis julenissen fantes:
* Dame
* Show Champa-konsert på O2 Arena, London, i løpet av 2011

Hvis pappa var Bill Gates:
* Videokamera (yep, vi snakker Cape Town '11)
* Diktafon (har fortsatt planer om å bli journalist)
* Playstation 3

Mer realistiske ting:
* Bøker - jeg leser egentlig alt mulig, men noen favoritter er fortsatt:
   * Krim
   * Vitenskap-opplegg, ikke minst historisk og litt astrofysikk
   * Bøker på minst 500 sider generelt
   * Donald
* Klær - for eksempel:
   * Gensere
   * Jakker
   * Skjorter
* Ting til kåken
   * Der tror jeg den som måtte kjøpe har mer peiling på hva jeg trenger enn meg

Og her sier det egentlig stopp. Som sagt, jeg blir glad for alt. Greia er at jeg har så dårlig fantasi, så som regel kommer jeg på at «dette ønsket jeg meg» idet jeg pakker opp presangen.

Om vi gleder oss til jul? JA, det gjør vi!

Da har Einar Gelius fått sparken som prest i Vålerenga menighet. Eller sagt opp, som han sier det selv, men det er vel en god kombinasjon av de to.

Uansett er han ferdig i Vålerenga, og folk raser. I hvert fall på Facebook. Gruppa «La Einar Gelius beholde jobben» har smått ufattelige 44.248 medlemmer i skrivende stund, og folk går halvveis berserk nå som det viser seg at mannen ikke får beholde jobben sin.

Derfor får jeg lyst til å skrive noe om saken.

Først av alt; det at Gelius får sparken, er ikke det samme som at kirken ikke har rom for folk flest - som mange lirer av seg i overnevnte Facebook-gruppe.

Kirken er, i motsetning til FrP, ikke bare for folk flest - den er for alle. Den er for Einar Gelius også. Den er for folk som tror, folk som ikke tror, for muslimer og kristne. For alle. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle kan bli prester.

Fordi kirken representerer fortsatt en bestemt tro.

Einar Gelius var prest, og da avla han også et presteløfte. I det presteløftet samtykket han med det kirken tror på, og han påtok seg til og med ansvaret å formidle det kirken tror på til menneskene i menigheten hans.

Det har, ifølge Oslo-biskop Ole Christian Kvarme, Gelius ikke gjort.

Denne artikkelen fra NRK beskriver en del av punktene der Gelius ikke har gjort jobben sin.

Man trenger ikke være enig i at alt er like farlig. Jeg for min del syns det bare var morsomt at han offentlig «begravde» Lyn på radioen i fjor, og at han viet et par i en telefonkiosk er strengt tatt også bare morsomt, spør du meg. I hvert fall om paret selv ville det, og det bør man vel regne med at de ville.

Andre punkter er ikke like ålreite. Spesielt det at han hadde beredskapsvakt og ble kontaktet på grunn av et «dødsfall med spesielle omstendigheter», men ikke gadd å stille opp fordi han var på fotballkamp. Heller ikke da politiet ringte igjen ville han gjøre noe, ikke før fotballkampen var ferdig om tre kvarter.

Det er ikke greit.

Det er flere andre ting å reagere på, du kan heller sjekke artikkelen for å lese mer om det.

Poenget er at Kvarme har snakket med Gelius om dette flere ganger tidligere, uten at sistnevnte vil skjerpe seg.

Også tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, ville fjerne Gelius fra stillingen under sin tid som biskop. Det spørs om noen i det hele tatt ville reagert dersom Gelius ble fjernet av folkekjære og populære Stålsett.

Det hadde uansett vært en fordel for alle om de 44.248 (på det kvarteret jeg har skrevet så langt har tallet økt til 44.285) som mener Gelius burde fått beholde jobben sin, hadde satt seg litt inn i saken før de ropte ut på alle mulige måter.

En bedriftsleder hadde ikke fått beholde jobben sin om han jobbet mot ledelsen i bedriften. Og selv om kirken ikke er noen bedrift, fungerer det på helt samme måte. Lederne har et ansvar for å representere kirken på den måten kirken ønsker.

At det tydeligvis er et problem for så mange, betyr i grunn bare at statskirken bør avlives så kjapt som mulig.

Bursdag, yep. For et fint konsept.

En rimelig lang og i utgangspunktet nesten uoverkommelig økt på BI går unna som bare det, ene og alene fordi det finnes så mange gode folk.

Meldinger tikker inn på mobilen, mens Facebook blir invadert av kjente og ukjente som gratulerer med dagen. Jess, ukjente også, og det er lite som er så hyggelig som å bli gratulert av mennesker du ikke aner hvem er.

Det aller morsomste med bursdager er egentlig å følge med på veggen på Facebook, faktisk. Takk til Mark Zuckerberg som gjorde det mulig.

Anyways, så fortsetter dagen med fantastisk kveld med gode folk; folk som jeg ikke ante hvem var for noen få måneder siden, men som plutselig betyr så mye og som jeg ser opp til og lærer så mye av.

Og man får bursdagsklemmer. Og flere meldinger, for eksempel fra søsken som alltid stiller opp, som alltid har en middag klar når jeg måtte trenge det, og som lar meg være på besøk til det blir langt på natt bare for å sitte og chatte.

Beklager at jeg blir litt sentimental her, det er ikke meninga.

Så blir man hentet i byen av kompis.

Så - rett før jeg skal køye - leser jeg hva storesøster skriver.

Da er dagen komplett.

Marie, som jeg ser så uendelig opp til, du er så sinnssykt strålende. Har alltid noe klokt på lager, alltid et godt tips å gi, alltid gode ting å si om folk - alltid oppmuntrende, selv når jeg driter meg ut og gjør ting som er skuffende og ganske umodent.

TUSEN TAKK!

Med en mamma, en pappa, tre brødre, en søster, og en haug av folk rundt meg som gjør livet perfekt, så er det vanskelig å ikke glede seg til en ny dag.

Jepp, jeg har bursdag i dag, og i den forbindelse har jeg avgitt et hellig løfte - en ed, nærmest.

Det skjedde egentlig i går, på et koselig besøk hos storebror, hans fagre mø, og deres to tenåringer og sovende baby.

Foran tv-skjermen, med Playstation 3 godt igang.

Løftet?

Fra den dagen jeg fyller 23 (det er i dag) skal jeg aldri mer - aldri mer - tape en kamp i FIFA. Uansett versjon. Uansett motstander. Gi meg FIFA '98 eller FIFA '11, samme kan det være. Jeg taper ikke. Ikke engang på straffekonk.

Det gjelder forsåvidt Pro Evolution Soccer også, selv om jeg aldri har spilt det før - før i går (siden FIFA '10 tok kvelden på et ugunstig tidspunkt). Eller andre type fotballspill.

Du er herved advart.

Utfordringer tas imot med takk.

NFF planlegger rekordtidlig sesongstart i Tippeligaen. Ingen kan hindre dem i å gjennomføre det.

Dette er en skoleoppgave i journalistikksjangeren «analyse». Problemet er selvsagt at forskjellen på en analyse og en kommentar, som vi også skal skrive senere denne uka, er minimal - og jeg er ikke helt sikker på hvilken side av grensa jeg beveger meg på. I en analyse skal man dog ikke få vite hva journalisten mener om saken, og det tror jeg at jeg holder meg innenfor her. Selv om jeg kommer med noen konklusjoner. Vi får se. Jeg lar det stå til.

Nyheten om at Norges Fotballforbund (NFF) har satt Tippeligaens seriestart til rekordtidlige 12. mars neste år, har skapt furiore.

Fotballsupportere på vei tilbake til byen direkte fra skiløypa, med supporterskjerf stramt bundet fast til halsen, dekket over av lange halser og ullgensere, er et scenario som Norsk Supporterallianse (NSA) helst vil slippe å se med egne øyne.

Så rasende var supporterne, at TV 2 den 26. oktober meldte at NSA truet med boikottaksjoner over hele landet når denne sesongens siste tippeligarunde spilles 7. november.

At NSA to dager senere presiserte at det var snakk om en banneraksjon, og ingen boikott, forandrer ikke det store bildet: Norske fotballsupportere mener spillet hverken er en vinter- eller helårsidrett, men en sommeridrett.

Flere av tippeligaklubbene deler supporternes syn på saken. Ni av de nåværende klubbene i vår øverste fotballdivisjon – Rosenborg, Brann, Vålerenga, Strømsgodset, Odd Grenland, Haugesund, Lillestrøm, Start og Stabæk – har ovenfor media uttrykt sterk misnøye mot en så tidlig seriestart.

Men antakeligvis protesterer både supportere og klubber til liten nytte.

Sjeldent tidligere har NFF valgt å ta hensyn til andre parter når forbundet kjenner sin bestemmelsesrett. Å nekte Follo å spille cupfinalen i rosa drakter for å vise sin støtte til kreftaksjonen, er bare det siste av mange eksempler på nettopp det.

At fotballpresident Yngve Hallen «ikke tror at et samlet norsk fotballpublikum står bak» supporternes planlagte aksjon i siste serierunde, og dermed glatt avfeier protestene, er også en indikasjon på hvor debatten vil ende:

Nemlig på åtte forskjellige fotballarenaer over hele landet 12. mars neste år, med stor sannsynlighet for bitende kulde og store snøfonner på sidelinjene som er måkt vekk fra vintergule gressmatter.

I NFFs øyne er nemlig argumentene for en rekordtidlig serieåpning for sterke.

EM-kvalifiseringskampen mot Danmark 26. mars, to uker etter den planlagte serieåpningen, er tungen på fotballforbundets vektskål.

For første gang på tolv år har det norske herrelandslaget en reell mulighet til å kvalifisere seg til et mesterskap. De 90 minuttene mot nabofolket fra sør vil være avgjørende for om det er EM-billetten eller lua vi står tilbake med i hånda.

En norsk tropp med matchtrening i beina kan være forskjellen på himmel eller helvete.

På sin blogg oppsummerer landslagets assistenttrener, Ola By Rise, sitt eget og NFFs synspunkt på denne måten:

«Jeg ser utfordringene med sesongstart midt i mars. Men av og til må man ta prinsipielle hensyn. Jeg synes Norge-Danmark 26. mars er verdt en slik prioritering.»

Når alt kommer til alt, handler ikke diskusjonen rundt den tidlige sesongstarten om hvorvidt fotball er en sommeridrett eller helårsidrett.

Den handler ikke om fotballsupporteren Ola Nordmann er villig til å måke vei fram til tribunen for å følge sitt favorittlag mens kvikksølvet på termometeret fortsatt ikke har krøpet over null.

Den handler om klubbfotball versus landslagsfotball.

Og etter en tolv år lang tørkeperiode for den sistnevnte, vil hverken vær, vind eller supporteraksjoner forhindre fotballforbundet i å prioritere laget med flagget på brystet framfor de 16 andre.

Tiden er inne for å finne fram vinterklærne.

Her om dagen, i går var det faktisk, ventet jeg på T-banen på Manglerud, på vei til skolen. Her i Oslo er det sånn at det står tavler på hver eneste stasjon som viser deg hvor lenge det er til banen kommer, og tida på tavla krøp nedover jevnt og trutt - 5, 4, 3, 2, 1 minutt.

Og så «nå».

Ingen bane kom.

Været var mildt sagt ufyselig; det var kaldt, det striregna, og det blåste som en orkan i Mexicogulfen. Men noen T-bane kom ikke.

Ikke noen info heller.

Tavla gikk tilbake til 1 minutt, ned igjen til «nå», og sånn sto den og veksla i ti minutter.

Til slutt gikk jeg lei og ringte 177 aka Ruteopplysningen, og kom etter langt og lenge gjennom til ei dame.

- Hva skjer med linje 4 mot sentrum? spurte jeg. Og ja, jeg var litt irritert i tonefallet - for jeg var lei av å vente.

Men jeg trodde disse folka i telefonen hadde lært seg å være hyggelig mot folk, dette med at «kunden alltid har rett».

Vel, ikke i Ruteopplysningen. Dama var sur, sa at «det hadde ikke de fått noen beskjed om, så hvordan i all verden kunne hun vite noe om det?»

Selvfølgelig, det var utrolig stupid av meg. Å tro at Ruteopplysningen kunne vite noe om når T-banen skulle komme. For mye forlangt, selvsagt.

Ingen unnskyldninger for forsinkelser. Ikke noe forsøk på å rette opp et noe anstrengt kundeforhold.

T-banen kom for så vidt til slutt, uten at jeg var spesielt fornøyd med Ruter av den grunn.

McDonald's, derimot.

Tirsdag skulle jeg på kino med cousin Peder, men før vi skulle møtes på Majorstua var jeg alt for sulten til å vente til etter filmen, så jeg stakk innom McDonald's på hjørnet.

Det var en del kø, så det tok litt tid før jeg fikk bestilt min faste dobbel cheese-meny. Det gikk enda litt tid før jeg faktisk fikk maten min, men ikke så lang tid at jeg kunne klage spesielt på det.

Likevel, da jeg hentet maten, spurte dama bak disken om jeg ville ha en Big Mac i stedet for den ekstra cheeseburgeren, siden jeg hadde ventet så lenge.

Fantastisk, tenkte jeg, og lovpriste kundeservicen deres. Satte meg ned og spise og lese VG'en jeg hadde kjøpt på veien, mens jeg ventet på at klokka skulle bli halv seks og jeg skulle møte Pedros.

Til slutt ville jeg avslutte med en sundae med ekstra sjokolade, og sa fra til dama bak disken. Hun øste på med den håtte, svært så nydelige sjokoladesausen, ga den til meg, og sa:

- 10 kroner blir det.
- 10 kroner, det var jo litt lite, svarte jeg. Den koster nemlig 22, er jeg ganske sikker på.
- Men du måtte vente så lenge i stad, så du får den for 10, svarte hun med et aldri så lite glimt i øyet.

Sånne folk asså, de redder dagen din.

Det verste er at det ikke er første gang det har skjedd med meg. Tidligere også har jeg fått både ekstra cheeseburgere og ekstra is helt gratis på McDonald's, bare fordi det har vært lang kø og jeg har måttet vente.

Det er nesten så jeg mistenker at de ansatte faktisk blir lært opp til å spandere litt på folk.

All ære til McDonald's, i hvert fall.

Ruter har en del å lære ennå.

...Show Champa Live @ Gamle Posten?

13. november inntar vi Gamle Posten i Porsgrunn, og pøser på med et time langt show du sjeldent har sett maken til.

Du har selvfølgelig hørt Arms of Faith, og den kommer vi naturligvis til å spille - til din store glede.

Men det er flere andre grunner til å komme.

10 flere grunner, for å være nøyaktig. Stormy Days, Old California og A Wish (Of the Midnight Moon) er bare noen av dem.

Ser vi deg der?

I så fall er det bare å trykke på attending her.

Bli gjerne fan av oss på Facebook, også.

Og sjekk ut ShowChampa.com

Eller MySpace.

Vi er noen giker, lillebroren min og jeg.

Helt siden i fjor høst har vi nemlig holdt på med å kåre tiårets aller beste album - altså album som kom ut mellom 1.1.2000 og 31.12.2009.

Det har tatt sin tid, naturlig nok, siden vi har hørt gjennom en hel haug med album (20 album for hvert år dette tiåret, det blir freakings 200 til sammen(!), kåret vinnere i forskjellige delfinaler for hvert år og endt opp med en grande finale.

Og nå er vi ferdige.

Mange vil selvsagt være uenig i mye, for dette er basert på egen smak og personlig oppfatning - selv vi to var ikke enige i så veldig mye.

Men er kommer altså fasiten, og jeg nøyer meg med å presentere topp 20:

(Klikker du på albumcoverne, får du forresten plata opp i Spotify. Et tips, bare.)

20) Morten Abel - I'll Come Back And Love You Forever (2001)

Kom tidlig i tiåret, og satt som et skudd med en gang. Dette albumet bringer fram gode minner hos både kid bro og meg selv, og har en sound som gjennomsyres av èn ting; vår. Varme, deilige vårdager, med Morten Abel på anlegget. Mhm...

Beste spor: «Dude of All Dudes», «You Are Beautiful», «I'll Come Back And Love You Forever».

19) Death Cab For Cutie - Plans (2005)

Plans, ja. Det desidert beste albumet til Death Cab dette tiåret, et album uten en eneste dårlig låt. Noen vil kanskje kalle det litt for mye pop, men dette er bare nydelig. Preben er litt mer fan av bandet enn hva jeg er, men vi er hjertens enige om at Plans er nydelig.

Beste spor: «What Sarah Said», «Crooked Teeth», «Marching Bands of Manhattan»

18) Coldplay - Prospekt's March EP (2008)

Det er ikke til å stikke under en stol at begge to er storfan av Coldplay, og Prospekt's March er en fantastisk EP. Det er drøyt at låtene på denne plata var til overs fra Viva la Vida, for det er noen nydelige låter. Men det er litt kort, og har noen remixer som strengt tatt ikke hadde trengt å være med.

Beste spor: «Life in Technicolor II», «Prospekt's March/Poppyfields», «Glass of Water»

17) Athlete - Black Swan (2009)

Athlete er et band som ikke så mange har oppdaget, men som er fantastiske. Vi vet ikke helt hvorfor vi er så fans, fordi de er egentlig ikke så veldig ekstraordinære, men vi er bare bergtatt. Black Swan er det nyeste, men dog sannsynligvis det minst gode. Men bevares, det er likevel bra. Sjekk det ut.

Beste spor: «Superhuman Touch», «Black Swan», «Rubik's Cube»

16) U2 - No Line On The Horizon (2009)

U2 trenger ingen nærmere presentasjon. De er store, og har også vært innflytelsesrike dette tiåret. Deres foreløpig siste album kom i 2009, og jeg mener det er et av deres beste på mange, mange år. Preben er ikke så stor fan av No Line, men det karrer seg altså til en 16. plass.

Beste spor: «Magnificent», «Stand Up Comedy», «I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight»

15) Mika - Life In Cartoon Motion (2007)

Enten elsker du Mika, eller så hater du ham. Vi elsker ham. Det vil si; vi elsker det første albumet. Oppfølgeren fra 2009 var en stor skuffelse. Men dette albumet er stappfullt av godlåter, godlåter du ikke kan bli annet enn glad av å høre på. Grace Kelly er jo en av de beste låtene som er laget her i verden.

Beste spor: «Grace Kelly», «Love Today», «Happy Ending»

14) U2 - All That You Can't Leave Behind (2000)

Jepp, jeg sa at No Line var U2s beste, men dette kommer ikke langt etter. Dessuten er jo Beautiful Day en av de aller beste låtene som finnes her i verden. Så er det slik at Preben mener dette er U2s beste, og dermed stikker denne plata av med en god 14. plass. Vi er dog enige om at første halvdel er bedre enn siste.

Beste spor: «Beautiful Day», «Elevation», «New York»

13) Sigur Rós - Með suð í eyrum við spilum endalaust (2008)

Sigur Rós, dere. For et band. Ekte islandsk, ekte musikk. Með suð í eyrum er deres hittil nyeste album, og jeg elsker det. Preben også, men hakket mindre enn meg. Første halvdel er klart best, med noen låter av absolutt verdensklasse, eller Erik Huseklepp-klasse, som Nils Johan Semb ville sagt det.

Beste spor: «Inní mér syngur vitleysingur», «Með suð í eyrum», «Festival»

12) Kent - Röd (2009)

Mens vi er inne på skandinavisk grunn; for et band svenske Kent er! Hver gang de gir ut plate trenger jeg lang tid på å like det, og hver gang ender det med at jeg elsker det totalt. Röd kom i 2009, men er ikke deres siste - men en av deres aller beste. Dette er synthpop av beste kaliber.

Beste spor: «Vals för Satan (Din vän pessimisten)», «Töntarna», «Det finns inga ord»

11) Fleet Foxes - Fleet Foxes (2008)

Fleet Foxes er et ålreit band. Vokalisten har sosial angst, og sier selv: «Jeg snakker ikke med noen, og har ingen andre venner enn bandet mitt.» Gutta er skjeggete, ser ut som de kommer fra de dype skoger i Afghanistan, og er egentlig merkelige på alle mulige måter. Men musikken de lager er fantastisk, og balsam for sjelen. For et debutalbum!

Beste spor: «Blue Ridge Mountain», «White Winter Hymnal», «Sun It Rises»

10) Athlete - Beyond the Neighbourhood (2007)

Athlete igjen, og denne gangen deres tredje album. Her finner du noen av deres aller beste låter, og spesielt Flying Over Bus Stops er en låt du må sjekke ut. Det er en av de fineste sangene jeg vet om, men albumet er generelt pakket med godlåter. Athlete, altså. Finn fram Spotify og sjekk det ut!

Beste spor: «Flying Over Bus Stops», «Second Hand Stores», «Hurricane»

9) Animal Collective - Merriweather Post Pavilion (2009)

Animal Collective. Preben falt for dem ved første gjennomhøring, mens jeg syntes det var utrolig irriterende musikk. Så gikk det litt tid, og jeg likte det mer og mer, uten helt å ville innrømme det. Nå er jeg også solgt. Dette er musikk du blir hypnotisert av å høre, og det er ikke uten grunn at kritikerne skamroste albumet. For det er fantastisk.

Beste spor: «Brother Sport», «Summertime Clothes», «My Girls»

8) Sigur Rós - Takk... (2005)

Oi, oi, oi. For et band. For noen sanger. Hoppípolla forandrer livet ditt. De andre er fullstendig magiske. Dette er det andre albumet Sigur Rós ga ut dette tiåret (gjennombruddet med Ágætis Byrjun kom i desember 1999), og deres aller, aller beste. Dette er islandsk trolldom, fullbyrdet med den eventyrlige stemmen til Jónsi.

Beste spor: «Hoppípolla», «Glósóli», «Sæglópur»

7) Athlete - Vehicles & Animals (2003)

Dette er gjennombruddsalbumet til tidligere nevnte Athlete, som kom i 2003. Plata er fullspekket med uredde indielåter, som tyter over av herlig energi. Albumet fikk gode kritikker fra de fleste musikkmagasinene i Europa, men den forventede kjempesuksessen uteble rent kommersielt. Hos meg og lillebror, derimot, ble det braksuksess.

Beste spor: «El Salvador», «You Got The Style», «Shake Those Windows»

6) Kent - Du & jag döden (2005)

For et album. Det starter perfekt med 400 slag, før ni fantastiske låter følger på. Så avsluttes det hele med tidenes beste sistespor, Mannen i den vita hatten (16 år senare). Preben er ikke en like stor fan som meg, så det ble «bare» sjetteplass. Jeg rangerte albumet nest best av alle.

Beste spor: «Mannen i den vita hatten (16 år senare)», «400 slag», «Klåparen»

5) Coldplay - X&Y (2005)

Nevnte jeg at vi er fan av Coldplay? X&Y er deres tredje album dette tiåret, og kanskje det albumet som for alvor gjorde dem til et av verdens aller største band. Det lukter litt kommersielt av albumet, litt for kommersielt vil enkelte si, men kjære - så bra det er. Det er bare å lene seg tilbake og nyte låtene - alle 13 er fantastiske.

Beste spor: «Fix You», «Swallowed In The Sea», «The Hardest Part»

4) Coldplay - Parachutes (2000)

For cirka ni år siden satte jeg på noen mp3-er på storebror sin PC. To låter falt jeg for med en gang; Don't Panic og Trouble het de. Da ble jeg Coldplay-frelst, og har aldri falt fra siden. Dette er tidenes beste debutalbum, er både Preben og jeg skjønt enige om. Og det er deilig å kunne si at jeg elsket Coldplay før de tok over verden, forresten.

Beste spor: «Spies», «Don't Panic», «Yellow»

3) Coldplay - A Rush of Blood to the Head (2002)

Det blir mye Coldplay når vi nærmer oss toppen her. Etter det debutalbumet, er det vanskelig å følge opp med et andrealbum. Coldplay klarte det. A Rush of Blood er ganske lik Parachutes i stil, likevel har det en egen sjel. Og det er ikke rart at de fire gutta ble genierklært etter dette. Politik får fortsatt nakkehåra til å reise seg. Det er så bra.

Beste spor: «Politik», «The Scientist», «A Rush Of Blood To The Head»

2) Athlete - Tourist (2005)

Athlete er faktisk det bandet som klarer å splitte Coldplay i toppen. Tourist er enkelt og greit nydelig. Det begynner med en låt som kan karakteriseres som en popballade av ypperste slag, og kvaliteten holdes oppe helt til siste slutt. Teksten på Wires er til å bli rørt av. Twenty Four Hours ditto. Yesterday Threw Everything At Me er enkel og uimotståelig. Sjekk det ut.

Beste spor: «Wires», «Half Light», «Chances»

1) Coldplay - Viva la Vida or Death And All His Friends (2008)

For noen gutter. For en plate. Det finns ingen ord som kan beskrive. Fra Life in Technicolor i starten til samme låt fader ut mot slutten, er det ti låter som nesten forandrer livet ditt. Fantastisk vakkert. Jeg sier ikke mer, annet enn at albumet fikk full score fra både Preben og meg. Og Reign of Love.

Beste spor: «Viva La Vida», «Lovers In Japan/Reign of Love», «Strawberry Swing»

Oh yep. Akkurat nå befinner jeg meg i et nokså bortgjemt sted som heter Wildenhausen, et sted du kan lese mer om her.

Fattern, lillebror og meg selv tok nemlig turen til morra'n idag; sto opp klokka halv seks for å rekke Color Line til Hirtshals, og duret videre nedover Danmark og videre inn i Tyskland.

Hvor vi drar videre er ikke helt planlagt, vi gjør det bare for å få oss en tur. Og det er digg nok, det. Veldig ålreit å bare sitte i bilen og sove, se film og ikke noen ting fornuftig.

Og foreløpig er vi altså strandet i Wildenhausen.

Men denne bloggposten handler ikke om Wildenhausen.

Jeg vil i stedet si noe om dansker.

Jeg tror ikke jeg er så fan av dansker.

Det er ikke snilt å stryke alle over én kam, naturligvis, det finnes helt sikkert mange flotte dansker rundt omkring, det er ikke det.

Men ta svenskene, da. De er hyggelige. De ser ikke minst bra ut. Og de snakker så man forstår dem.

Dansker, derimot, virker ganske overlegne. De er som regel halvfeite, enten det er mann eller dame, og ser i det hele tatt ganske ufordragelige ut. Og språket? Har ikke sjans. Ikke i verda.

Det er toppen av forhåndsdømming, dette her, men inntrykket er virkelig litt av det samme etter et gjensyn med nabolandet, altså.

Men det skal sies; det finnes noen gode eksemplarer av dem også. Som i en gammel 70-tallssjappe vi var innom, som det forresten finnes titusenvis av i det lille landet. Uansett, kassadama der, som var godt over 60, tok meg i mot med et smil da jeg skulle kjøpe meg en «Stor French Hot Dog».

- En stor french hot dog, sa jeg, på sakte, tydelig norsk. (Klok av skade: Forrige gang jeg prøvde å snakke med danske, da jeg for et par år siden skulle finne ut av om det fantes en kino i Hirtshals, måtte vi ta samtalen på engelsk.)

- En stor french hot dog, gjentok dama i et forsøk på å herme etter norsken min. Et veldig godt forsøk faktisk, hun hørtes ut som en bergenser som prøver å snakke østlandsk.

Så smilte hun igjen.

Så det finnes ålreite dansker, altså.

Jeg gleder meg likevel til vi gruser dem sønder og sammen 26. mars på Ullevaal stadion.

- Jeg er så lei av å se trynet til Carl I. når jeg sjekker bloggen din.

Det, samt flere andre kommentarer, er nok til at bloggemotivasjonen igjen begynner å melde sin ankomst. Egentlig er det et lite paradoks; med det samme praksisen er over, og jeg igjen faktisk har litt fritid her i verden - da blogger jeg ikke.

Ja, ja, sånn kan det gå.

Det har uansett ikke skjedd så fryktelig mye spennende siden sist. Litt skole, litt jobbing, litt fotball, og sånn går dagene.

Nettopp nå sitter jeg og irriterer meg over skjebnen, skaperen, eller hvem det nå er som har ansvaret for det pusset jeg nettopp er blitt spilt.

Du skjønner, jeg driver med dette snuskuttet mitt igjen. Jeg snuser, og jeg vet det ikke er så veldig sunt, men det plager meg ikke så voldsomt. Jeg spiser McDonald's litt for ofte også, det er ikke spesielt mye bedre.

Men det koster massevis av penger, og nå kommer det til å koste mer også.

Mye derfor har jeg lyst til å slutte, i hvert fall trappe voldsomt ned. Og det har jeg klart også; siste boks jeg kjøpte var på lørdag, før jeg kjøpte en i dag også.

Bare det er en prestasjon, bruke fire hele dager på en liten boks med snus, derfor er jeg godt fornøyd med begynnelsen.

Men i dag måtte jeg altså resignere og kjøpe en ny boks, til 75,- på en fullstappa sjappe på Meny Oslo City.

Så tok jeg en snus, og satte meg på Sørlandsekspressen mot Bandittenes Mekka.

To og en halv time senere var jeg framme, og gikk av bussen til en ventende mor og storesøster - noe som alltid er like hyggelig.

Snusen, derimot, den fortsatte mot sørlandet. Uten at den hadde spurt onkel Liam om lov. Det er kanskje forståelig, ettersom onkel Liam hadde akkurat så stor omsorg for snusen at han ikke verdiget den en tanke da han gikk av bussen.

Anyways, det virker altså som om skjebnen/skaperen (jeg går faktisk for den siste) spiller meg et puss - og får meg til å kaste bort 75,-, samtidig som jeg går en hel kveld med abstinenser mens min elskede General Portion Ekstra Sterk faktisk har tatt turen til Kristiansand.

Og jeg har på følelsen at jeg kommer til å takke ham en dag.

Nå tar jeg turen til Tyskland/Belgia og hvor vi enn måtte finne på å dra, sammen med pappa og kid bro. Tax Free-butikken på ferja blir en obstacle av de rent sjeldne.

PS. Apropos pappa, jeg oppretta nettopp en ny blogg for ham, siden han ikke husker passordet til den forrige. Sjekk ut terjefuglset.blogspot.com.

Tiden som stjernereporter nærmer seg slutten.

I morgen er det nemlig siste dag som praktikant i Dagsavisen. Dagen i dag var for så vidt interessant nok; først dro jeg til Aker sykehus, der jeg møtte to gamle politiske veteraner - Carl I. Hagen og Reiulf Steen.

Tre timer omvisning på sykehuset ble fulgt med at jeg haiket med gamle Carl Ivar hjem til byen, og det ble en hyggelig biltur.

Jeg satt i baksetet godt pakket inn i en hel del merkelig utstyr, så det var faktisk en ganske så surrealistisk opplevelse.

Jeg mener: Sånn er jeg vant til en sen lørdagskvelder i en stappfull bil, pakket inn på den måten. Ikke i Oslo sentrum med Carl I. Hagen.

Dagen var uansett ikke over med dette, da jeg var vel tilbake på jobb stakk jeg og en kollega til McDonald's for å kjøpe oss en velfortjent lunsj.

Dette med McDonald's er en litt intern spøk, siden vi har fått mye pes for at McDonald's er superusunt. Og mens vi satt i sofaen og spiste noen deilige cheeseburgere fikk vi da også småfrekke kommentarer fra alle som gikk forbi, noe som i og for seg var morsomt nok.

Helt til høvdingen selv, Arne Strand, gikk forbi.

Da ble vi plutselig litt flaue; det gir jo ikke akkurat noe solid inntrykk av at journalistene dine sitter og eter pommes frites til det tyter ketchup ut av ørene.

«Så det er litt flaut,» sa vi.

«Hvorfor det? Jeg spiser sånn mat hver dag, rekker aldri å lage noen middag,» svarte Arne Strand.

Da måtte vi humre litt, og plutselig sa alle de andre at «joda, vi tar jo en burger av og til vi og.»

1-0 til oss.

Helt til slutt: Fotball byr på solide nedturer av og til. Jeg har fortsatt ikke kommet over gårsdagens bitre tap, og i tillegg presterte M/S å tape 7-1 i kveld.

Og jeg har vondt i beinet.

Men i morgen er det helg.

Gratulerer med 5 år, Ida Madeleine!














Hater Godset.

Dagene går fort, så det eneste vi rekker å sveipe over i dag er deilig lesestoff på VG og Dagbladet.

Det er nemlig et par saker jeg får lyst til å kommentere.

Først denne: «Keith (25) venter sitt niende og tiende barn - alle har forskjellig mor»

Høhøhø. Den karen står på, altså, annet går det ikke an å beskylde ham for. 25 år, ti unger, ti mødre.

Denne setningen sier det meste om at Keith muligens har gjort ett og annet feilvalg her i livet:

Keith er en av Englands mest upopulære menn. Han lever på uføretrygd på grunn av en vond rygg, men ble tatt på fersken som trygdemisbruker av The Scottish Sun i våres da han jobbet svart i en dataspillbutikk.

Men stakkars Keith, vi skal ikke legge all skylda på ham - han har sikkert hatt en hjerteskjærende oppvekst.

Hadde han hatt foreldre som beskrevet i gårsdagens post, ville jeg i hvert fall anta at ting ikke hadde trengt å gå så langt.

Så beveger vi oss et langt sprang - kan mayaene ha tatt feil?

Kanskje det ikke var 2012 det var snakk om i det hele tatt, men året etterpå? Dette blir i hvert fall litt av et lysshow: «- Internett vil bli borte i månedsvis»

Solstorm er altså stikkordet, en heftig solstorm som slår ut nettet i tre måneder. He-he. Det kan bli kaos.

Fram med kuleramme og tekst-tv, altså. Jeg merker jeg gleder meg allerede.

Og når til og med Knut Jørgen sier det blir alvorlig - ja, da blir det alvorlig.

Saken er forresten skrevet av min eminente klassekamerat Harald Fjelddalen. Nice work, Harald!

I morra er det semifinale i køppen som står på programmet, Liam drar til Drammen for vorspiel hos svenske-Carro og storesøster.

Måtte all hell og lykke følge verdens fineste lag i morra. Det er ikke kult med fire semifinaletap på rad.