verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Ettersom sola for en gangs skyld valgte å skinne over Oslo by i dag, bestemte Josva, Michael og meg selv oss for å ta båten ut til Hovedøya utenfor Oslo sammen med en engangsgrill og en pakke pølser.

Ingen dårlig idé, selvsagt, selv om jeg greide å glemme maten ombord i båten, og det hele endte med at jeg måtte hoppe fra en ferge i fart da jeg skulle forsøke å finne igjen godsakene en liten halvtime senere.

Vel, Hovedøya var digg, og anbefales på det sterkeste når man er lei av bylivet i tigerstaden.

Men høydepunktet kom likevel på veien hjem.

Ferga tok nemlig en tur rundt i indre Oslofjord før den ankom byen, og på en av øyene den stoppet på fikk vi se to gutter på 14 år - fulle av hormoner, antakeligvis - som var i ferd med å kaste en like gammel (eller ung) jente fra brygga og ut i vannet.

Meg, Michael og Josva diskuterte hvorvidt gutta hadde motet til å hive henne uti, men idet oddsene for de forskjellige utfallene var konkludert hørte vi et plask, og jenta kavet ute i vannet.

Hun hylte og bar seg, men fikk ingen sympati fra dekket på ferga, ettersom samtlige klappet i hendene og jublet mot de to guttene, som naturligvis solte seg i glansen.

Det ble ikke enklere av at det ikke var noe sted å komme seg opp fra vannet på, og jenta ble værende mens stillheten etter hvert senket seg over båten - og brygga.

Antakeligvis håpet det stakkars offeret at noen til slutt skulle forbarme seg over henne og hjelpe henne opp, mens hun fylte hodet med hevntanker over guttene - selv om hun en dag garantert blir kjæreste med en av dem, om ikke begge to.

Og at noen til slutt skulle synes litt synd på henne.

Så runget kapteinens stemme fra høytaleranlegget over øya:

«Ble du våt, eller?»

Sommer på jorda, smil overalt
Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt

Jeg elsker sånne små episoder som bare skjer av og til. Rebecka er helt drøy på sånne ting, det skjer alltid et eller annet man bare må le av rundt henne. Svipp innom bloggen hennes av og til, så skjønner du hva jeg mener.

Men anyways.

(Og dette er ikke like morsomt som det Reb opplever, ikke i nærheten. Egentlig er det ikke noe å fortelle om i det hele tatt, men jeg måtte bare skrive det likevel.)

I dag var jeg på jobb i åtte korte timer, det er rart hvordan tida går unna når man koser seg. Selv det at Blackburn tapte 7-1 mot hatlag United var egentlig helt ok, det var i hvert fall en morsom kamp. Og jeg fikk en prat med en kul fyr også.

Kjære vakre vene, nå sporer jeg av igjen.

Ok, jobben gikk fint, saken er det som skjedde på vei hjem.

Siden Jernbanetorget er et mye hyggeligere sted å vente på t-banen enn Grønland dro jeg dit, og ventet til linje 4 mot Bergkrystallen tøffet inn klokka 23.14. Jeg gikk inn, og la med en gang merke til ei jente som satt i vogna. Ikke noen jeg kjente, men det var et eller annet med henne likevel.

Når jeg kikker på folk og de kikker tilbake på meg ser jeg vekk med en gang, det tror jeg mange gjør, og jeg gjorde det nå også. Den eneste ledige plassen var dessuten med ryggen mot henne, så jeg så henne ikke mer før jeg skulle gå av på Manglerud.

Da reiste jeg meg opp, venta på å se skilta fra Manglerud-senteret lyse opp, og merka at hun fortsatt så på meg. Ikke noe flørteblikk eller noe sånt, men hun stirra ganske halvintenst.

Jeg kastet et blikk tilbake, og så vekk igjen. Shit, jeg blir nervøs av å leke steinblikk med fremmede. Spesielt når de ser over middels bra ut.

Men ok, så kom vi til Manglerud, og jeg gikk av, og tenkte: Damn it, nå skal jeg ikke kikke vekk. Så jeg så inn vinduet, og glodde på henne, mens hun glodde på meg.

Hun smilte ikke, men det var et eller annet med det blikket likevel. Jeg ble egentlig litt satt ut, uten helt å vite hvorfor.

Så gikk jeg videre og forbi henne, og så begynte t-banen å kjøre igjen, så da kom hun tilbake. Og hun kikket fortsatt på meg. Og jeg kikket på henne.

Og så måtte jeg le faktisk, der jeg gikk i minus hundre celsius og folk rundt meg, for det var bare så rart.

Og så tenkte jeg «øh, hva skjedde der?», og så angra jeg bittelitt på at jeg hadde gått av banen, og så frøys jeg så sinnssykt at jeg kom meg hjem til kåken, spiste noen kalde cheeseburgere medbrakt fra McDonald's, og begynte å skrive.

Og nå er det jul snart.

Ho-ho. Stakkars Håvard.

Hotell Manglerud blir bare stadig mer populært; ikke før forrige gjest har sjekket ut, strømmer nye bestillinger inn.

Du skjønner, da storebror skulle avslutte uken hos storebror (den var innvikla, men setningen har sitt på det rene) og jeg tilsynelatende var tilbake alene i kåken, varte det ikke lenge.

For vel tilstede på Life i kveld - denne gangen med tacosuppe, servert av og for nydelige folk - fikk jeg telefon fra Howdy, som trengte overnatting.

«Jess,» svarte jeg, «helt ok - jeg drar herfra om litt. Ta deg en middag på McDonald's i mellomtiden og vent.»

Den middagen ble tydeligvis veldig kort, og Howdy tok visst en litt for lang prat med dama også.

For etter hvert ble jeg oppringt av diverse personer som kunne fortelle meg at mr. Howdy satt utenfor inngangen til blokka og frøys øra av seg, uten batteri på mobilen, men med Facebook på laptopen.

Og ganske riktig; da jeg etter langt og lenge kom meg hjem satt han der, nedfrossen og fæl.

Ikke helt nedfrossen, skal sies, og ikke så veldig fæl heller.

Men han frøys.

Nå får han varm pizza og ligger på sofaen og ser CSI mens jeg blogger.

Og livet er fint.

Indian summer.

Jeg liker det uttrykket. «Indian summer».

Da får jeg assosiasjoner med glade dager, varme dager, eksotiske dager, en sensommer som er så varm at det nesten er uutholdelig - men likevel så deilig.

Og jeg skal ikke overdrive; dagene i Oslo for tiden kan ikke beskrives som noe av det overnevnte. Men det er likevel varmt, og det er fint vær. Det er egentlig skikkelig deilig, selv om Pål og jeg er enige om at vi i grunnen er klare for høst.

Også får vi lyst til å dra til nordøst-kysten av USA. Boston. Maine. Connecticut.

Cape Cod.

Noen som er med?

(Så inspirert blir jeg faktisk av Indian summer, at jeg skrev denne teksten for en stund siden.)

Ellers er Hotel Manglerud åpnet igjen; denne gangen er det Pål som altså har sjekket inn.

Slapp av, han er ikke kastet ut av dama, det er bare det at man pusser opp badet deres.

Og da er det, som kjent, ikke alltid like ålreit å bo hjemme.

Og for meg er det i grunnen like greit. Vi har hentet Playstation 3, spiller Fifa, og holder diskusjoner på høyt nivå.

Fuglset i et nøtteskall, om jeg ikke tar feil.

Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Liam vasker dassen.

Jepp, no shit, Sherlock. Jobben varte og rakk til nesten fem idag, og det ble en knapp halvtime hjemme i kåken før storebror Chris og jeg dro avgårde for å spille fotballkamp.

Den turen varte og rakk, vi skulle nemlig langt ut i skogen, mangfoldige mil unna hovedstaden. Vel fremme fant jeg ut at jeg aldri har spilt mot et lag med et mer passende navn:

Skaubygda IL.

Før kampen lå de (Skaubygda, altså) på sisteplass på tabellen med null seiere, null uavgjort og elleve tap (i 8. divisjon, den laveste divisjonen i seriesystemet), og etter kampen var tapsrekka forlenget til tolv.

Ikke det at vi spilte noen god kamp, vi spilte faktisk elendig. På grusbanen der ute i ingenmannsland, men som tydeligvis var myggenes Ayia Napa.

Men vi vant 3-1 over virkelighetens svar på Sleivdal, vi måtte kjøre langt og lenge tilbake til sivilisasjonen, jeg spiste restemat, og brukte kveldens siste timer på å henge opp klær og vaske dassen.

Du er så flink du, Liam. Du får sove lenge i morgen og nyte en velfortjent helg.

Nevnte jeg at jeg skal på jobb klokka 08.00 i morgen? Og på søndag?

Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Andre er det ikke.

PS. Marie har bursdag i morgen! Kan vi ikke la være å brenne koraner, og heller rope hurra for henne?

Jeg likte nyheten jeg leste på Nettavisen i dag: Inderen Ahsan Ali Syed vil kjøpe opp Blackburn, min tradisjonelt sett favorittklubb i Premier League, og han vil gi klubben store summer til spillerinnkjøp.

Jeg liker det av flere grunner.

For det første er ikke jeg en av dem som hater at klubber bruker mye penger. Det gjør meg ingenting om Chelsea eller Manchester City vinner Premier League, mye heller dem enn Liverpool eller Manchester United. Fotball dreier seg om penger nå, det er bare å innse. Så om en forretningsmann vil spytte penger inn i Blackburn, som legenden Jack Walker gjorde det på 90-tallet da det endte med seriegull i 1995, er det helt nydelig.

Men for det andre virker det som om den godeste Syed har litt vett i hodet også. Målet er visstnok å føre Rovers til Champions League på langsiktig basis; som en del av en 15 år (!) lang plan for fremtiden. Først skal man sikre tilværelsen i Premier League, før man tar skrittet videre.

Det er ikke sikkert det er så dumt, det høres i hvert fall fornuftig ut.

Hvis du ikke er fotballinteressert, beklager jeg den greske teksten over.

I dag ble det dekning av skolestart på Universitetet i Oslo, og egentlig en ganske chill dag på jobb i det hele tatt.

I løpet av dagen fikk jeg også beskjed fra fattern om at verdianslaget på kåken er steget til 1,3 millioner kroner. Det er ganske ålreit, med tanke på at jeg kjøpte den for 860.000 kroner for ett år siden.

Jeg har dessuten planer om å pusse opp enda mer, så det kan fort bli en innbringende handel, dette her. Utleie er jo også en mulighet - hvem vet?

(Dermed ser du også grunnen til at jeg har lagt til de halvt år gamle bildene av kåken. Jeg må jo skryte litt.)

PS. Har du lastet ned «Arms of Faith»?

Puh. For en dag. Elendigheten startet allerede på t-banen på vei til jobb. Jeg skal forklare:

Som den lovlydige borgeren jeg er, har jeg kjøpt månedskort til kollektivtrafikken i mitt kjære Oslo. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke gjør dette for å bidra til felles goder her i byen; grunnen er ene og alene for å slippe bot på 900 spenn hver gang det er kontroll.

Og på vei til jobb, klokka cirka halv ni om morgenen, er det altså kontroll.

Vel, hva er galt? Du har jo billett, Liam? Joda, jeg har billett. Elektronisk, til og med.

Da fikk du vel ikke bot, da, vel? Neida, jeg fikk ikke det. Problemet er den elektroniske billetten.

Hva med den? Jo, det skal jeg forklare. Den elektroniske billetten er strengt tatt ikke en billett, men et elektronisk kort, nokså likt et VISA-kort på mange måter. Ved kjøp av nytt månedskort, fyller man ganske enkelt opp saldoen på kortet - det samme kortet som man allerede har fra før, altså.

Problemene er at toskene på t-bane-kontrollen kun sjekker med et sløvt øye at jeg har elektronisk kort, før de fullstendig likegyldige går ut fra at det er gyldig denne måneden. Det var det altså i mitt tilfelle i dag, men jeg kunne spart 340 kroner på å ikke fornyet månedskortet - og i stedet bare vist frem kortet mitt, som ville ha gått ut for mange uker siden.

Og de ville ha tatt det for god fisk.

340 kroner.

Det irriterer meg.

Det verste er at det er andre gangen det skjer.

Fremme på jobb ble det et mareritt av en dag, der jeg prøvde å lage en sak om oddsbetting før Premier League-starten i helga. Jeg ble ferdig til slutt, men ikke før klokka var seks(!), og jeg måtte stresse hjem for å pakke.

Siste buss hjem til Bamble går nemlig kvart over åtte, og jeg heiv klær og stæsj ned i kofferten før jeg stresset for å rekke buss for bane.

Bussen brukte lang tid, SVÆRT lang tid, på å komme, og jeg oppdaget til slutt litt for sent at jeg til alt overmål hadde tatt feil buss, og var på vei mot Skøyen på ring 3 rundt hele byen.

Dermed hoppet jeg av ved Teisen-krysset, og stresset mer enn noen gang med å finne veien tilbake til Helsfyr - som etter sigende ikke skulle være så langt unna - for å ta t-banen til Jernbanetorget.

Siden jeg ikke akkurat har tråkket ned asfalten ved Teisen i mine barndoms år, prøvde jeg å spørre en fyr som gikk foran meg om veien til t-bane-stasjonen. Typa, som i sannhetens navn så halvforvirra ut, snudde seg da jeg ropte til ham, før han tok den gode gamle «snu-seg-vekk-med-en-gang-og-late-som-ingenting».

Hva det var som traff ham vet jeg ikke, men han så i hvert fall ut som å ha sett Gamle-Erik med Martin Andresen selv ved sin side da jeg ropte på ham. Riktignok hadde han headset på, men han kunne ikke unngått å ha sett at jeg prøvde å få kontakt med ham.

Vel. Uansett.

Jeg rakk t-banen, stresset videre fra Jernbanetorget mot Bussterminalen, og holdt nesten på å dø da jeg så at samme typen gikk inn inngangen ved Bussterminalen samtidig med meg.

Denne gangen tok jeg trikset med å late som jeg ikke så ham, spurtet videre ned til bussen, som lykkelig nok ikke hadde dratt.

Bussjåføren lot meg til og med kjøpe noe å spise på før han kjørte, siden jeg sa at jeg ikke hadde spist siden frokost (noe jeg heller ikke hadde).

Så nå sitter jeg på en nesten tom buss som til og med har gratis internett, og nyter det faktum at det endelig er helg.

PS. Jeg scoret to mål for M/S i går. To mål. Mine to første, faktisk. Og vi vant ikke mindre enn 15-1.
PPS. Still no «Arms of Faith». How long do we have to wait?
PPPS. Show Champa live @ Valle, lørdag klokken 16.30. Don't forget.
PPPPS. I gårsdagens gledesrus over en nydelig helg, glemte jeg helt at den viktigste fotballkampen er søndag klokken 21 eller noe. Odd Grenland - Viking. Cup. Kvartfinale.
PPPPPS. God helg!

Mens jeg saumfarte nyhetene på jobb, registrerte jeg at Nettavisen skriver at Oslo er en trygg by å bo i.

Og jeg har faktisk tenkt på akkurat det samme selv: Oslo er faktisk ikke spesielt skummel, du trenger ikke å bekymre deg, mamma!

Greit nok at Show Champa opplevde å bli ranet i helga, men generelt føler jeg meg fryktelig trygg når jeg labber rundt i byen - selv om det er hjem fra jobb på Grønland når klokka har passert midnatt.

Og det er jo greit å vite at magefølelsen stemmer med fakta. Uten å dermed videre påstå at det ikke finnes folk som fortjener noen år bak murene, dem finner du alltid.

Men så lenge du passer dine egne saker, slipper du gjerne unna bråket også. Det er min filosofi, i hvert fall.

Så hvor var poenget? Jeg aner egentlig ikke, men på vei hjem fra jobb merket jeg at det plutselig ikke er så trygt i Oslo likevel. I hvert fall ikke hvis du, som jeg, helst ikke vil bli så veldig våt.

Jess, I promise, det bøtta ned som det aldri før har gjort, og jeg ble gjennomført våt - først på vei til t-banen, så på vei fra t-banen til bussen, så fra bussen til Manglerud-senteret, så fra senteret og hjem.

Det er høst, det er det ingen som helst tvil om.

I kveld er det landskamp, mens vi venter på at «Arms of Faith» blir klar til nedlasting.

Jeg kan vel røpe at showchampa.com blir stedet for å laste ned god musikk. Foreløpig henvises du bare videre til MySpace uansett...

For en helg! Show Champa har vært i studio, som du kanskje allerede har fått med deg, og det var rent fantastisk. Disse gutta er sykt flinke, jeg lover deg, og det er en ære å få være vokalist i bandet.

Vi spilte altså inn «Arms of Faith», en låt vi har skrevet selv. Coldplay og U2-inspirert, men likevel med vår egen sound føler jeg. Og resultatet er jeg rimelig sikker på ble nydelig. Låta kan du få høre i løpet av uka, den må bare mikses ferdig, men det er ikke sikkert det tar så fryktelig lang tid.

Gled deg, sier jeg bare. Om du ikke er fan av oss på Facebook allerede, håper jeg du blir det når du hører låta.

Og takk til Thomas Berg i Crystal Studios, som har stått på som en helt for oss. Vi er ham evig takknemlig.

Vi prøvde oss forresten som gatemusikanter i Oslo sentrum på lørdag, uten videre hell - ikke en krone i kassa, og jeg ble i tillegg gjenkjent av en gammel klassekamerat. Småflaut, men dog en ny opplevelse.

Vi rakk også å bli rana på åpen gate (i hvert fall Kjetil, mens vi andre spiste burger), men det er sånt som spriter opp hverdagen litt. I hvert fall når man ser tilbake på det senere. Den typa slipper ikke inn på Show Champa-konsert, for å si det sånn, når vi er hippe og berømte...

Også er leiligheten et evig rot etter at seks gutter har sovet over, og jeg har fortsatt ikke ryddet. Det må jeg gjøre, for i morgen kommer Magnus og skal sove over et par netter.

Men jeg må likevel få lov til å si at det var en deilig opplevelse å se Odd Grenland, verdens fineste lag, knuse Lillestrøm 2-1 på Skagerak i kveld sammen med Vegard Børjis, som er en feiende flott mann han også. Fugla scoret først, men vi har Bentley, og tok en fortjent seier mot et lag som jeg syns sutrer for mye til tider.

Evig deilig var det, og på toppen av det hele fant jeg en 100-lapp på bakken da jeg skulle ta bussen hjem.

Life's good, and you know it!

Jeg er en meget heldig mann.

La gå, jeg går glipp av både flotte familieselskap med verdens diggeste familie og deilig strandparty i det nærmeste man kan kalle sommer i dette landet, men det er ikke lov til å klage: VM er sommerens absolutte høydepunkt, det er fotballfest denne éne måneden hvert fjerde år, og jeg får betalt for å sitte og se på det jeg elsker å følge med på.

Som i dag, da jeg fikk æren av å følge med på det som fort kan bli regnet som en aldri så liten klassiker i VM-historien, åttedelsfinalen mellom Tyskland og England, før jeg kunne slenge beina halvveis på bordet og se Argentina slå Mexico med hjelp av dommeren, med bare et halvt øye på hva som skjedde i resten av sportsverden.

Resultatet av dagen ser du her.

Nei, det går ikke an å klage.



Men å prøve å tippe noe som helst i dette verdensmesterskapet, det er bare å gi opp. Og det er nettopp det jeg har; gitt opp. Hvis du har lest de forrige postene, skjønner du fort at alt gikk ad undas og enda lengre ned; Frankrike er ute, Italia er ute, England har vært latterlige og er til slutt ute, USA er ute, Sør-Afrika er ute - omtrent alle jeg hadde regnet med, er ute.

Okei, ikke alle. Men det er fortsatt ikke greit å tippe. Så jeg har gitt opp.

Som en oppsummering siden sist, kan vi jo slå fast at Uruguay, Ghana, Tyskland og Argentina er klare for kvartfinale.

De resterende fire plassene skal Nederland, Slovakia, Brasil, Chile, Paraguay, Japan, Spania og Portugal kjempe om, og jeg føler meg rimelig sikker på at Nederland, Brasil, Paraguay og Spania gjør jobben.

Men sikker har jeg vært på mye i dette mesterskapet, uten at så mye har slått til. Og jeg skulle jo egentlig slutte å tippe noe som helst, lovte jeg litt over her.

Vel, jeg tipper en sør-amerikansk finale for første gang i historien, med Argentina mot Brasil. Da kan du sannsynligvis sette penger på at det ikke skjer.



Det eneste kjipe med å jobbe så mye som jeg gjør, er at jeg må ta t-banen hjem sent om kvelden, gjerne ved 12- eller 1-tida. Det er gjerne ikke noe problem, men i disse dager pusser man opp linje 4 mot Bergkrystallen.

Den linjen har stått som et iskaldt gufs fra det forferdelige 50-tallet, med elendige spor som ikke tåler mer enn 10-20% av toppfarten som disse vognene kan komme opp i (noe som ikke er mye, jeg lover deg), så en oppgradering er virkelig på sin plass.

Men det går buss for bane, og det er forferdelig kjedelig. Man går av t-banen på Helsfyr, må vente i alt for mange minutter før den éne bussen dukker opp, som dermed blir fylt opp av alt for mange personer; alt for mange av dem alt for fulle i tillegg.

Dette er klaging, og jeg vet det er en liten pris å betale for verdens diggeste jobb.

Men jeg trenger litt medlidenhet, jeg også.

Warning: Dette innlegget er langt.

Noen etterlyste bilder av kåken, etter det store oppussingsprosjektet til Monica, Lisa og Ingvild. Og vi liker jo kommentarer på blogspotten, og kan heller ikke bare ignorere dem sånn helt uten videre.

Så her har du noen fine bilder, Rebekka, jeg krever bare at du sender Magnus inn hit en helg. Eventuelt kan du og Thea Emilie slenge dere på, dere også. Det syns jeg dere skal.

Spring, Oh This Spring!
Mens du ser på bildene, kan jeg jo likesågodt fortelle deg litt om livet og døden og mye midt i mellom.

Vel, ikke så mye død kanskje, men mye liv, og en del midt i mellom.

Som du ser av de grønne bildene er det vårstemning på Manglerud, og det trengs. Det trengs virkelig, for denne vinteren har vært noe av det mest gruelige jeg kan huske gjennom det 22 år lange livet mitt.

Jeg fikk meg heldigvis en tur til Egypt i november, samt en liten smak av vår i Roma i februar, og det var høyest nødvendig. Uten de turene tror jeg kanskje jeg hadde stryki med, for jeg er så inderlig lei av vinter.

Men nå, mine vakre damer og herrer, går det mot seier; vi kan se lyset i enden av tunnelen. Les bare denne artikkelen som sto på trykk i Nettavisen i går. 14-16 grader i Oslo til helga og neste uke, det er så digg, det er så utrolig, fantastisk deilig.

På toppen av det hele er det storkamp mot Rosenborg på søndag, og det er ikke meg imot om den kampen går av stabelen med vårstemning i Skien, og gjerne et par-tre mål i kassa bak Daniel Örlund i RBK-buret.

Det er hva jeg kaller en plan.

Om å være journalist
Vi skifter tema. Som du muligens har fått med deg, jobber jeg som sportsjournalist i Nettavisen. Det er interessant, for det er utrolig mange ivrige sportsfanatikere der ute. (Og da i hovedsak fotballfanatikere.)

Én ting er tilbakemeldingene man får fra leserne. Det hender man får mailer fra leserne etter en publisert artikkel; noen ganger der man påpeker en faktafeil eller noe annet som bør rettes opp, og det er digg. Det skal ikke forekomme sånne feil, og det er ingenting som er bedre enn at noen sier ifra om det.

At folk er uenig i en vinkling, og kommer med en kritisk, men saklig kommentar, er også greit nok - det er lov.

Men de fleste mailene er fra lesere som skjeller deg ut, fordi journalisten tydeligvis er fullstendig blåst, og til de grader subjektiv. Vel, jeg kan fortelle at jeg er verken Manchester United-supporter, Liverpool-supporter, Arsenal-supporter eller Chelsea-supporter, i motsetning til hva enkelte lesere er skråsikre på.

Det kan virke som om man kunne trenge å tenke seg om to ganger før man sender mail til journalister; de gangene jeg faktisk har tatt meg bryet med å gi et saklig svar tilbake, kommer det ofte en bra diskusjon ut av det, samtidig som at leseren gjerne beklager ordbruken.

Idiot, mann
Alt dette er imidlertid ingenting i forhold til lesernes kommentarer i selve artiklene. Joda, journalistene får gjennomgå der også, men jeg begynner virkelig å lure på hva det er med Manchester United-, Chelsea- og Liverpool-supportere. I hvert fall mange av dem.

For å ta noen eksempler:

«hvorfor dømmer dommerene aldri offside på chesea mot manu enten er de jævla chelsea fans eller så skal de hjelpe de små grinungene»

«Eg e ingen nordlending, jeg e fra norges perle - Bergen. Ingen tvil om hvor du kommer fra din same. Du kan jo ikke skrive norsk. akaspert har jeg aldri hørt om. Løp etter reinsdyrene....»

«Berbatov er dårlig? Du må jo være fette førpult idiot mann!!!!!! snakk om giggs, scholes, neville!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!»

De tre halvdårlige eksemplene stammer fra samme artikkel, nemlig denne, men det er mye mer «gull» å hente dersom du følger med på kommentarer i Premier League-artikler generelt; enten det gjelder Nettavisen, Dagbladet, VG, eller en helt annen avis.

Heldigvis finnes det også endel saklige fans, som gjør at jeg ikke mister troen på fotballsupportere riktig ennå.

Fine bilder, eller?

Jeg trenger penger
Null skitt, jeg trenger penger.

- Å, er du blitt fattig, Liam? spør du.
- Neida, svarer jeg. - Eller, jeg er jo ikke akkurat rik, akkurat, men det står ikke verre til nå enn tidligere.

Så hvorfor trenger jeg penger? Vel, jeg trenger at du kjøper noe av meg. Nei, ikke sex. (Geez, den kunne jeg spart meg for.) Jeg har fått i oppdrag å selge to pakker med krillolje for mitt fantastiske fotballag. Tohundre spenn per pakke, ergo må jeg betale firehundre bitre kroner dersom det ikke er noen som er kin på litt krillolje.

Én pakke holder til en måneds forbruk, så det er jo egentlig et røverkjøp, dette her. Slå til! Løp og kjøp! Ikke nøl!

Si fra hvis du trenger litt krillolje, a.

Leiligheten min, eller kåken, som jeg helst omtaler den som, består av 35 velomtenkte kvadratmeter. Det passer selvfølgelig ypperlig for en 22 år gammel singel student, men det hele blir naturligvis litt mer spennende når man får besøk.

Lørdag trappet Monica, Kjetil, Ingvild, Lisa, lillebror Fylly aka Preben og lille Sara Lovise opp på døren min, til en digg dag med middag, desser og tilhørende sladder, og kvelden ble komplett da også storesøster Mærri og svenskeflicke Caroline joinet oss.

Inkludert meg selv teller vi altså ni individer stabla sammen i Rugveien, noe som skulle tilsi omtrent fire kvadratmeter hver.

Om det gikk fint, spør du, din nysgjerrigper. Dritfint, selvsagt. Noen heldiggriser sikret seg sofaplasser, andre satt på gulvet. Vi leker ikke butikk, liksom.

Makeover, baby
Når man får folk på besøk, åpner man jo hjemmet sitt, det sier seg jo selv. Og jeg legger ikke skjul på at det er visse mangler på for eksempel kjøkkenet mitt; ja, jeg kunne trengt noen ekstra boller, tallerkener og annet utstyr generelt.

Dermed var det gjort når Monica, Lisa og Ingvild fant fram penn og papir, skrev liste over hva jeg manglet, og lurte på når IKEA stengte. Visa-kortet ble overlevert i utrygge hender, og vi gutta ble igjen som barnevakt.

Når de kom hjem igjen dro de med seg et styr som den godeste Ty Pennington bare kunne kikket misunnelig på. Og det ble så fint, så sykt fint, og leiligheten er nesten ikke den samme igjen. Grunnet tekniske problemer har ikke blogspotten noen bilder av herligheten å vise til, men det er jo bare en god grunn for deg til å komme å besøke meg.

Etter påske.

Nå er det påske, nemlig, og jeg er hjemme hos mor og far.

Pila til værs
Det ble lite søvn natt til søndag, ettersom godtfolket dro seint, Preben sov over, og engelen Liam dro på dugnad for storebroren sin klokka halv sju om morgenen. Sykt. Anyways, meg og lillebror dro til Drammen etter hvert, og joinet Intro der. Det var digg, vi liker det, og jeg tror det blir flere Drammen-turer på meg.

Så ble det tur på en stadion som disse merkelige drammenserne skryter av er nedslitt og forfallen (neida, det er ikke tull, bare hør her). At Godset vant over Viking er én ting; langt viktigere var det at verdens fineste lag, laget i sort og hvitt, heltene fra Telemark, Odd Grenland, knuste Haugesund akkurat som vi hadde planlagt.

Jeg var litt nervøs ettersom det var 0-0 ved pause, men det var det jo ingen grunn til, for målene kom på rekke og rad i andre omgang.

Og da er helgen komplett.

For ingenting er som å vinne en kamp. Gleden over lykkefølelsen gjennom kroppen er fantastisk, men overgår ikke den gleden det er å sveipe over hele internettet for å se bitre motstandere som er skuffet over at vi var for gode for dem. Supportersider med forum der de forbereder seg til kamp, håper på en taktisk god 2-1-borteseier, konstaterer at det gikk i baret - aaah, så deilig!

Sandefjord til mandagen. Lookin' forward to it!

Les og hygg deg.

Det oppstår flere ålreite episoder når man pusser opp badet ass, det skal jeg love deg.

Som den morgenen jeg skulle på jobb, alt for tidlig på døgnet, og gikk ned til brakkene som er satt opp for at vi vanlig dødelige uten bad kan dusje, vi også.

Vel, anyways, jeg låste opp døren til brakka, som bare rett og rimelig er klokka null-syv-null-null tidlig søndag morgen, og ble møtt av et hyl fra en eldre gneldrekjerring som tydeligvis ikke var kapabel nok til å holde seg inne i dusjrommet med døra låst.

Nakans, tydeligvis, jeg fikk ikke sett så veldig godt etter (og hadde ikke noe ønske om det heller), men det hørtes i alle fall sånn ut.

En bedre start på dagen er å foretrekke.

Men ikke nok med det
Nokså spontant sov jeg over hos Moises natt til torsdag, og da jeg endelig kom meg hjem på formiddagen var jeg passe klar for å dusje.

Nå kan jeg endelig bruke min egen dusj i min egen leilighet, men det er jo ikke ro å få av den grunn - all slags rørleggere og elektrikere og andre nysgjerrige folk har fått nøkler til leiligheten min, og de braser inn til alle døgnets tider.

Derfor hang jeg en lapp på utsiden av døra, med klar beskjed: «Jeg dusjer. Helst ikke kom inn.» Tingen er nemlig at disse arbeiderne har fjerna døra til badet, sånn at det er så åpent inn som det kan få blitt.

Men tror du lappen hjalp, a? Neida.

Jeg sto og dusja og sang da jeg plutselig hørte utgangsdøra åpne seg, noen kom inn, og ble stående i gangen og vente et lite halvt minutt.

- Jeg skal ikke kikke inn, ropte en eller annen stemme.

- Jizes. Null stress, svarte jeg, dusja ferdig, og fikk på meg et håndkle rundt livet og traska ut i stua.

Null stress!
Men det er virkelig ikke noe stress heller. Det er rart med hvor vant man blir til at det er fremmede i huset, så hvorfor bry seg om en elektriker står og fikser strømmen mens man dusjer på andre siden av veggen?

Hadde det vært ei snacksen dame-elektriker skulle jeg droppa håndkleet på veien ut, lett.

Hø-hø. Neida.

Vår!
På torsdag, altså i går, så merket jeg at våren er på anmarsj.

Sola strålte inn stuevinduet, og den varmet skikkelig - og det er fantastisk digg.

Jeg sjekka kvikksølvet på utsida av vinduet også - og greit nok, vinduet var såvidt oppe - men den viste 13 varme. 13 varme! Da sto den i sola altså, men likevel - det er lys i enden av tunnelen. Det er bare så vanskelig å få øye på noen ganger.

Global oppvarming. Global oppvarming.

Jeg smaker på uttrykket, blander det sammen med kvikksølvet som ikke har sett den vakre siden av frysepunktet siden forrige tiår, og kjenner at mixen ikke akkurat smelter på tunga.

Dere som fortsatt mener at vi kan dra på sydentur til Vesterålen om noen få år, har dere i det hele tatt beveget dere ut i frisk luft den siste måneden?

Trodde ikke det, nei. Det er helt drøyt kaldt, nemlig.

Vel, de gode nyhetene er i hvert fall at vi kan fortsette å leve livet uten å bekymre oss for hvor mye verdenshavene kommer til å stige i løpet av det neste århundret.

Dere tok nemlig feil! Det finnes ingen global oppvarming, og det eneste som vil påvirke havet er at vi snart kan gå til Island, eller USA for den saks skyld - fordi hele fordømte Atlanterhavet har fryst til is!

Mildt!?
Okei, jeg overdriver. Og for all del, vi skal ikke være for bråkjekke enda, de har sikkert peiling på det de forsker på, disse forskerne.

Poenget er at det er kaldt for tiden, det er fryktelig kaldt, og selv om jeg ikke er noen fan av offentlig syting merker jeg at jeg er mer klar for vår og sommer enn jeg noen gang tidligere har vært.

I dag droppet jeg stilongsen på skolen, og det er antakeligvis en av de største tabbene jeg har gjort.

Inne gikk det selvsagt greit; vi er kanskje dårlige på infrastruktur og sykefraværet i dette landet, men å fyre opp varmeapparatene har vi fortsatt greie på. Men så fort jeg gikk ut den fancy svingdøra på BI, derimot, forsto jeg at stilongsens dager ennå ikke er talte.

Det sykeste er jo at folk sier det har blitt mildere. Joda, for all del; minus elleve er dritvarmt, det. Trenger ikke noe varmere, ærlig talt, et sted må grensa gå.

Thanks and tactics
Og dermed var sytegrensa nådd for denne gang.

Hadde den grensa gått et annet sted ville jeg gjerne påpekt at Investering og finansiering-faget er et utrolig labert fag, men grensa er altså nådd allerede, så jeg sier ingenting.

I stedet kan jeg peke på mye positivt, som for eksempel at jeg har verdens snilleste familie - med en bror, bolle og bella (de to siste - les: Menika og Isabella) som lar meg bo i leiligheten deres samtidig som de er på flyttefot vekk fra den nevnte leiligheten.

Det er hva jeg vil kalle fine folk.

Dermed går det med slække kvelder, der jeg blant annet observerer at storebror er en meget offensiv pokerspiller som gjerne forteller motspillerne hvilke kort han har på hånd, og lurer på om den taktikken virkelig er den beste.

I og med at han vant den aktuelle turneringen, er den tydeligvis det.

Jeg begynner å bli vant til å leve som en hjemløs, merker jeg.

I dag tidlig, klokka kvart på sju for å være nøyaktig, dunket det utålmodig på døra et par ganger, før en gjeng med svensker, polakker og noen nordmenn låste seg inn.

Neida, det var ikke ran, selv om det ser sånn ut i kåken akkurat nå. Prosjekt Oppussing 2010 er bare i gang.

Hail them!
De neste fem ukene skal badet pusses opp og gjøres fint, og dermed er jeg atter en gang tilbake på gata. Lesere av blogspotten husker jo at jeg var uten hus i hele august i fjor, og nå snakker vi altså hjemløs i iskalde januar.

Eller. Det er en overdrivelse. Jeg kan sove i kåken om jeg vil, det er bare dødsstøvete og -rotete der. Dessuten tar Daddy DJ og Ma Dalton meg imot med åpne armer på Gullkysten, akkurat når jeg vil.

Som nå. Jeg sitter nemlig på Oslo S akkurat nå, venter på bussen som går kvart over ti, og skal hjem igjen til Golden Coast en liten uke i alle fall.

Etter det får vi se hva det blir til.

Musica
Jeg tror forresten jeg skulle klart å være uteligger ganske greit, bare jeg hadde en mp3-spiller tilgjengelig.

Onkel Liam fikk mp3-mobil av storebror til jul, og det er fantastisk digg å starte dagen med no' godmusikk. Og tingen er at så godt som all musikk er godmusikk om morra'n.

Til og med «Butterlies», vi snakker Tone Damli Aaberge, var magisk i stad, det sier jo en del.

Og før du sier noe: Ja, jeg har Tone Damli på mobilen. Hun er jo digg.

Grensa går imidlertid når Burger King spiller Jan Teigen-plate, antakeligvis Greatest Hits. Nå har i alle fall både «Min første kjærlighet» og «Optimist» gått her, jeg ser med gru fram til fortsettelsen.

Det er forresten uansett en grense for hvor lenge jeg blir Teigen-torturert, jeg må jo rekke bussen snart.

Vi snakkes plutselig.

PS: Tror du ikke «Glasnost» kom på nå, a? Det syke er at folk faktisk hørte på det mølet. Sykt. Det er denne låta, liksom.

Ida Madeleine fyller fire år i dag, og min eldste niese begynner virkelig å nærme seg fjortisalderen. Vel, det siste er kanskje en drøy påstand, men anyways, hun begynner virkelig å trekke på årene.

Jeg gleder meg til du kommer på besøk, Ida!

Paint the Sky With Stars
Med fri i dag (denne uka har jeg til sammen ni timer på skolen, et latterlig lavt antall - men med ditto mange timer hjemmearbeid) har jeg vært flink gutt og malt på soverommet mitt, så nå begynner ting virkelig å bli bra.

Bare fullføre veggen, male taket og legge nytt gulv nå, så kan jeg begynne på stua. Eller - jeg er feil ordvalg, ettersom jeg (som en bortskjemt liten møkkaunge) får hjelp fra pappa og mamma til det meste. Men i dag var det jeg som malte, altså. Mor og far kommer ikke før til helga, muligens, om de orker.

Vet du, bloggformen i dag er relativt dårlig, så nå orker jeg ikke mer, rett og slett. Straks er det årsmøte i Manglerud/Star som jeg må få med meg, før kvelden går med til enda mer rydding i leilighet.

Livet er ikke så dumt som de skulle ha det til.

Lenge siden:
Ida hadde bursdag da og. Og jeg trodde jeg kunne stå på bed.øk. Uvitende tåpe...

It crept up on me, ignored all my pleas
Begging to believe, no justice to name me
Fell out of the sky, cease it to be
Without a reply gravity fails me
(Guster - Parachute)

Om idrettsskader og latterkuler hos legevakta. Kom inn og les, det er helg igjen!

Som nevnt i gårsdagens blogg var det fotballkamp i går, og det endte på herlig dramatisk vis.

Første omgang var en heller kjedelig affære for min del, ettersom jeg ble vraket fra start for første gang i år, og ble på toppen av det hele plassert på motsatt del av banen - som linjemann. Og tro meg; det å være linjemann i 8. divisjon er ikke så veldig spennende. Jeg fikk ikke dømme offside engang.

Men i andre omgang skulle jeg erstatte storebror på høyrekanten, og jeg hadde vært på banen i cirka 17 sekunder da jeg smalt bakhodet i murveggen i Manglerud-hallen etter en duell - før jeg ble heiset opp av motspilleren min, fikk et «går det bra?» - og fortsatte storspillet på kanten.

Eller, storspill og storspill, men de første ti minuttene gikk iallefall ganske bra. Så merka jeg at jeg ikke har trent siden før sommeren (eller «sommeren», det var jo ikke sommer i år), noe som ga utslag i at de tunge løpene ble litt sjeldnere.



Men det var ikke over med det
Jeg merka hele tida at det blødde litt fra hodet, men det må jo en macho av en fotballspiller tåle. Jeg gikk hjem, fikk besøk av storesøster, som etter hvert la merke til hodet mitt - og trodde jeg hadde gjort et skikkelig dårlig forsøk på å farge håret rødt.

Det hadde jeg altså ikke, og etter at De vises råd (les: meg og storesøster) hadde en samling, bar det avgårde med en heisatur til legevakten ved halv to-tida om natta.

Dermed ble det nål og tråd i hodebunnen til Liam, og med tidspunktet tatt i betraktning var både jeg og Marie i et ganske morsomt humør - og vitsene gjorde at jeg lo så jeg ristet på operasjonsbordet. Heldigvis var legen, som var svensk - men som Marie hele tiden mente egentlig var dansk (og fortalte det til ham gang på gang), en type som ikke var lei av trøtte pasienter, så han lo enkelt og greit med oss.

Kampen? Den tapte vi 4-3. Svært, svært bittert.


Neida, det er ikke meg, jeg ble mye mer skada. Bildet er hentet fra sykepleien.no.

Livet på Manglerud
I dag har vi hatt kvalitetstid på Manglerud, og gått tur med både svigerinner og storebrødre og nieser, og handla på Oslos fineste kjøpesenter og spist en sykt digg kyllingsalat som Marie mekka.

Været har jo vært strålende (september har vel allerede passert både juli og august til sammen i antall soldager), og det har egentlig bare vært riktig hyggelig å leve.

Det er ikke feil, det heller.

Nå skal jeg lese ferdig Menn som hater kvinner, som er en bok som er ganske spennende faktisk, også blir det en liten tur på Filla (nei, ikke fylla denne helga), før oppladningen mot Odd Grenland - Stabæk starter omtrent ved midnatt.

God helg!



How infinite is space, and who decides your fate
Why everything will dissolve into sand
How to avoid defeat, when truth and fiction meet
Why nothing ever turns out as you plan

These are things that I don't understand
Yeah these are things that I don't understand
(Coldplay - Things I Don't Understand)

Videoblogg! Do your part, miss, and we're gonna have some real fun!

Det er mittwoch, som tyskerne kaller det, og onkel Liam har lagt katastrofevalget bak seg. Istedet legger vi merke til at Einar Gelius får kjeft av sjefen etter å ha innkalt til Lyns minnestund.

Jeg må få si at Einar Gelius er en av de prestene i dette landet som jeg har minst sans for, men akkurat her syns jeg faktisk at det blir overreagert litt. Hallo, han hadde det litt moro med en klubb som selv innser at de er i deep shit, er ikke det lov? Selv om han er prest? Okei, verdens mest elendige prest, skal sies...



Let's talk. Talk to me.
Det er noen ting her i verden som er kjedelig, punktum.

For eksempel er det kjedelig å vente på T-banen. Kjeeedelig. Og det er kjedelig å pakke ut bagen etter å ha vært på tur. Det tar drit lang tid, og du vil egentlig bare utsette og utsette det. For det er kjedelig.

En tredje ting som er kjedelig, alltid og uansett, det er å ta oppvasken. Det går som regel bedre med oppvaskmaskin, men må man vaske for hånd, er det ulidelig kjedelig.

Og man får det iallefall ikke mer moro enn man lager det selv. Derav denne videoen.

Fullstendig svada er det, og fullt forståelig om noen slår opp i telefonkatalogen og leter etter psykriatisk avdeling, Ullevål universitetssykehus.

Men som sagt; man får ikke mer moro enn det man lager selv.



Videoblogg, ja
Enhver blogg med respekt for seg selv har en videoblogg en gang i blant. Ikke sånn videoblogg som det sinnssyke du så over her, men mer sånn hjemmekoselig dette er meg-video.

Så det har onkel tenkt til å gjøre noe med.

Nå kan jeg naturligvis ikke bare prate om hva som helst, og det er her du kommer inn i bildet.

Har du noen spørsmål, eller? Spørsmål om hva som helst, og da mener jeg hva som helst. Ting du lurer på, liksom.

I så fall: Fyr løs i kommentarfeltet. Jeg svarer på spørsmålene når jeg føler det er mange nok, så det er bare å kjøre på. Dette er jo dessuten en gylden mulighet til folk som følger med på bloggen sånn helt anonymt til å få vite mer om meg, og den muligheten syns jeg ikke du skal la gå fra deg.

Derfor: Still spørsmål! Om Liam, om verden, eller om noe helt annet. I kommentarfeltet.

Deilig!

For et kjempelite år siden:
Jeg likte Trebuchet mye bedre enn Georgia. Og hadde altså forandret på bloggutseendet. Det varte ikke så lenge, mener jeg å huske.

I was the one who let you know
I was your sorry-ever-after '74-'75
Giving me more and I'll defy
'Cause you're really only after '74-'75
(The Connells - '74-'75)

Skjedde det noe spennende i går, sa du? Nei, det kan jeg ikke se at det gjorde.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle ta det så tungt. Da den første valgdagsmålingen kom i 9-tida i går kveld, og det plutselig altså var rødgrønt flertall, så gikk lufta rett og slett litt ut av ballongen hos onkel Liam.

Det var faktisk veldig sammenlignbart med hvordan det føles når Odd Grenland taper en fotballkamp - litt kvalm, negativ og lei av livet.

Og det ble jo bare verre og verre; etter hvert var all tvil feid til side, og det ble ikke noen borgerlig regjering denne gangen heller. På tross av at den borgerlige siden faktisk fikk flere stemmer enn den rødgrønne. Om det spiller noen rolle? Neppe.

Nå har Kristin Halvorsen klaga i åtte år på at George W. Bush satt som president uten flertallet i ryggen, men når saken nå gjelder henne blir antakeligvis kråkehyla langt svakere.

Jeg tåler forresten ikke Kristin Halvorsen.


Kul. Næt.

Alt er tapt
Neida, det er ikke det. De rødgrønne kan kanskje ødelegge landet mitt, men de kan ikke ødelegge meg, eller deg, eller noen av oss. Dagens visdomsord kom der, om du ikke fikk det med deg.

Nei, men jeg ser ut vinduet, og ser at himmelen er blå. Været er med andre ord digg. Det er jo noe å glede seg over, når alt annet rakner, og siden jeg har fri idag tror jeg at jeg skal ta en tur ut og utforske dette nydelige stedet som jeg altså har flyttet til.

Livet blomstrer nemlig på Manglerud; i går sto selveste Harald Eia utenfor Manglerud-senteret og intverjuet folk, og hvem vet hvilken gigakjendis som tråkker ned nabolaget mitt i dag? Og så kan jeg kjøpe meg en smultring, som de selger i en smultringscampingvogn, og kanskje en is, også kan jeg ha det fint likevel, selv om Kristin Halvorsen er finansminister og Jammer-Jens er statsminister i fire nye år.


Manglerud-senteret; Norges fineste kjøpesenter!

Totusenogåtte:
Pål hadde fått seg blogg. Hva skjer med Polly's Cosmos, Polly?

Du är värd att dö för
Men mot gummi, glas & metalll
betyder ett mirakel inget alls?
(Kent - 747)

Kjapt innlegg idag. Jeg er bizzi i ny leilighet!

Jessda. I går klokken tre, rett etter at forrige innlegg ble publisert, fikk jeg telefon fra pappa som ba meg komme meg til Skøyen og hente nøklene til leiligheten. De måtte hentes innen klokka fire, og i og med at det er en viss avstand fra Nydalen til Skøyen måtte jeg hive sammen skolestæsjet, droppe framvisningen av min digitale historie (det var forresten helt greit) - og løpe til bussen.

Klokka to på fire var jeg hos eiendomsmegleren - og etter det har Liam egentlig vært bizzi med leilighet.

Det var for eksempel ikke strøm her da jeg kom; dermed måtte jeg ta en telefon med Hafslund. For et gebyr på 2000,- kunne de komme og fikse det samme kveld, men det var forholdsvis uaktuelt for en fattig stundet, og derfor ble det stearinlys og romantisk stemning her onsdag kveld.

Nå er imidlertid strømmen på plass, alt er bare velstand. Dessuten har jeg bestilt dekoder fra Get (som jeg forresten hører det er så mye trøbbel med for tiden), og mandag mellom 16-21 kommer de og installerer opplegget. Digg.

Innen da må jeg rydde i leiligheten, for selv om jeg har begynt, ser det rimelig lite pent ut her. Men det kan jeg ikke gjøre nå, for nå må jeg en kjapp tur hjem til Bamble fordi jeg skal snakke til en gjeng med bra kids i morgen kveld.

Ergo: jeg må løpe igjen. Snakkes!