verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.

Jeg synes Gud gjorde mye bra når han skapte verden. Blå himmel, langstrakte strender, en varm sol - ikke å forakte.

Men alt er ikke perfekt.

(Jeg tenker ikke på den fordømte myggen, selv om den var en åpenbar tabbe. For ikke å snakke om knott. Bare tanken på de nyttesløse insektene gir meg frysninger. Dessuten hadde jeg ikke sagt nei takk til et ferdigskapt kollektivsystem. Ruter er ikke spesielt gudommelig, for å si det mildt.)

Men fortsatt er det ikke noen av de overnevnte problemene som plager meg.

Den virkelige tabben er døgnet.

Jeg mener; åtte timers søvn er jo alt, alt for lite. Men når man først våkner etter de åtte timene, er resten av døgnet også alt for kort - noe som selvsagt fører til at man er våken i lengre enn 16 timer.

Nei, jeg har den ideelle løsningen. Tolv timers søvn. 20 timer i våken tilstand. Det skulle føre til et døgn på 32 timer, en helt optimal ordning i mine øyne, med en timeplan som ville se omtrent slik ut:

00.00 - 12.00: Natta.
13.00 - 19.00: Jobb.
19.00 - 22.00: De uvurderlige timene etter jobb.
22.00 - 26.00: Middag/tid med kids for dem som har det.
26.00 - 32.00: Kveldskos/fotballkamp på tv.

Liam som statsminister, sier jeg bare. Er nemlig ikke klar for å sparke Gud fra jobben ennå.

Det gikk skeis i dag også, same procedure as last year. Or day.

Wackyen uler, Liam våkner, og sovner igjen. Like optimistisk som alltid, tror at han skal holde seg våken i bare fem minutter før han står frisk og opplagt opp.

Men det gikk for så vidt bedre i dag; jeg rakk morgenmøtet så vidt, dog med tung pust etter å ha løpt opp alle trappene på forferdelige Stortinget T-banestasjon.

Sånt blir man jo uansett sprek av, så jeg skal ikke klage.

Men takk til Rebecka uansett, som sendte meg melding og minte meg på å stå opp. (Sorry for at jeg ikke har svart deg, Reb.) Dere andre glemte det, visst.

Jeg hadde en ålreit opplevelse på jobb i dag, jeg var nemlig innom pressekonferansen der de presenterte den nye boka om Arne Treholt, der man mener at Politiets overvåkningstjeneste (POT) forfalsket det såkalte «pengebeviset».

Jeg gidder ikke sette deg inn i saken, det kan du lese om blant annet her, men det å være på pressekonferansen var altså en spennende greie.

For der var det fram med bildebeviser og stæsj, akkurat som om det skulle vært CSI eller noe.

«Denne detaljen her viser at dette ikke kan ha skjedd da, og dermed har vi bevis for at dette og dette er forfalsket. Ditt og datt.»

Sånn holdt de på, og jeg elsket det.

Får nesten lyst til å bli spion av sånt.

I dag forsov jeg meg.

Jeg har vært veldig flink til å skryte av den fantastiske døgnrytmen min tidligere, så jeg føler det er på sin plass å si fra om når det ikke går så bra også.

Som i dag.

På tross av en wackyalarm som hyler mer enn en stukken gris.

Tingen er at jeg overvurderer meg selv en hel del. Når wackyen skriker ut klokka kvart over sju om morgenen, tenker jeg nemlig: «Ai, så våken jeg er.» Og så legger jeg meg tilbake i senga for å slappe av i fem minutter. Og sovner momentant.

Vi kjenner alle til det, og det var heller ikke første gang det skjedde i dag. Men denne gangen våknet jeg kvart på ni, mens det ikke har gått så langt tidligere.

Skjerpings, Liam. Minn meg på at jeg må stå opp i morgen.

Og det skal jeg selvfølgelig klare. Men for å gjøre det, skal jeg legge meg nå, mens klokka fortsatt ikke har passert halv elleve. Ikke noe mer blogging, altså.

Og jeg er så trøtt at det ikke blir noe problem.

Det som har skjedd med døgnrytmen til denne gutten, er intet mindre enn et mirakel.

Jeg har ikke skrevet så mye om Prosjekt Nødvendig Døgnrytme den siste tiden; rett og slett fordi det ikke har vært nødvendig. Jeg har nemlig vært flink som få, samarbeidet mellom meg selv og wackyalarmen har gått strålende hele den første uken.

Litt verre har det imidlertid blitt i starten av denne uken.

Søndag kveld sovnet jeg mens jeg fulgte med på Tippeliga-runden på TV 2, og våknet opp en liten time senere.

(Etter å ha hatt den virkeligste drømmen om verdens undergang i hele mitt liv. Jeg tenkte til og med: «Shit, dette er ikke noen drøm» mens jeg drømte. Det så omtrent ut som på bildet.)

Dermed ble det vanskelig å få sove igjen, og på mandag morgen våknet jeg plutselig etter først å ha skrudd av wackyen i søvne. Kvart på åtte var klokka, det er jo egentlig grytidligere enn når hanen galer, men det ble liten tid.

I dag var det verre; jeg våknet åtte (igjen etter å ha ignorert wackyen), og fikk skrekkelig dårlig tid til å dusje. Jeg rakk ikke frokost en gang, det var litt krise.

Men jeg har fortsatt ikke kommet for sent på jobb, og egentlig går prosjektet fantastisk fint. Jeg sover ikke middag en gang, det er relativt sinnssykt.

I dag blir det overtid på grunn av en liten artikkel jeg må til Sandvika for å skrive, og etter det kommer Magz. Da skal vi planlegge musikkvideo, og siden han skal på jobb i morgen tidlig blir det hvert fall ikke forsoving.

Og nei, «Arms of Faith» har ikke kommet ennå. Men det er snakk om liten tid, jeg lover deg.

PS. Dagen i dag er forresten allerede den best besøkte dagen på bloggen på lenge. Ikke store tall i forhold til mange andre, men likevel hyggelig. Takk!

Jeg visste at Gud elsker meg, men dette overgår all fantasi.

Du spør: «Hva skjer dersom wackyalarmen til Liam går i stå, fordi PC'n restarter seg selv midt på svarteste natta på grunn av en automatisk oppdatering?»
Jeg svarer: «Jeg våkner av meg selv i 10-11-tida, om jeg er heldig, og finner ut at jeg har gått på en stygg smell, siden jeg skulle ha vært på jobb for flere deilige timer siden. I ni av ti tilfeller. For ikke å si 99 av 100.»

Vel. Automatiske oppdateringer er sannelig et verk fra Gamle-Erik selv, og den internettbaserte wackyalarmen er naturligvis like lite fan av det som undertegnede.

Men er det noe problem?

40 minutter før alarmen skulle gå av klokka kvart over sju i dag tidlig våknet jeg, registrerte at det var morgen, lot de verste tanker om forsovelse og oppsigelse herje i hjernen, før jeg altså sjekka klokka.

Stilte alarmen inn på nytt, og 40 minutter senere var jeg nesten ikke trøtt en gang.

Det er tidlig å si etter bare tre dager, men hadde jeg ikke visst bedre ville jeg nesten trodd at jeg var i ferd med å få en normal døgnrytme.

Det verste er at jeg ber til Gud hver kveld om at jeg ikke skal forsove meg. No shit, men du skal få lov til å skjelle meg ut for å be egoistiske bønner.

Over til noe helt annet: Jeg er skuffet.

Bare litt, ikke så veldig, men litt skuffet.

I sommer har jeg ikke rukket så mye annet enn å jobbe, men litt fritid har jeg da hatt, og dermed har jeg også fått lest to bøker. To fantastiske bøker, som jeg til alt overmål har lest tidligere også.

Jeg lånte nemlig en bok av Carl Hiaasen på biblioteket før sommeren, Nature Girl, og fant litt for sent ut at jeg hadde lest den før.

Men Carl Hiaasen skriver så fantastisk godt og morsomt at jeg like godt leste ut boka, og fant også fram Farlig fiske, som jeg har stående i bokhylla, og leste den også for andre gang.

Sistnevnte er om mulig enda mer morsom enn første, så et lite Hiaasen-kick fikk meg til å låne tre nye bøker på mandag.

Men her kommer skuffelsen inn i bildet. Den første er snart unnalest, og Striptease (ikke så ugudelig som den høres ut som, selv om hovedpersonen er en stripper) er langt fra like morsom som de to første. Fin krim, ja, men den nydelige, ironiske humoren er nesten borte. Ikke helt, men nesten.

Derfor er jeg skuffet, og håpr (og tror) at de to neste blir bedre.

Dette var komplett uinteressant informasjon, jeg vet det, men jeg hadde ingenting bedre å skrive om. Og jeg føler massene trenger informasjon, selv den uinteressante.

Edit: Nytt utseende igjen, det forrige var katastrofalt. Men dette tror jeg kommer til å bli stående en stund.

Og akkurat da jeg trodde toppen var nådd...

...får jeg meg en ny overraskelse. For ikke var det nok med storebrors nyoppstartede bloggeventyr. Plutselig, i løpet av nattens mulm og mørke, har sannelig Marie også oppdatert - på nytt. Og for en oppdatering! Dette er fantastisk lesning fra første bokstav til siste punktum, og du oppfordres herved til å forlate denne bloggen umiddelbart, for heller å sjekke ut Mærribirds nysatsing på bloggen. Det er vakkert. Det er briljant. Det er tåredryppende.

Christian? Mamma? Pappa? Hvor blir dere av? Vi savner dere i bloggverdenen. Og Preb, du må gjerne oppdatere oftere du også.

PS: Det med å stikke herfra var selvfølgelig en overhastig beslutning. Du tåler en spøk, gjør du ikke?

<foreldresensur>
Okei. Det er et faktum, om dog ikke så velkjent et, at døgnrytmen til Liam ikke har vært av den sunneste i det siste. Sene kvelder blir fort til sene morgener, og det er jo ikke så bra når man studerer og står på, selv om forelesningene stort sett foregår på ettermiddagen. Så hva gjør man da? Liam ser problemet. Liam finner løsningen. Enkelt og greit.

Det er jo bare å holde seg våken en natt, sånn at man blir stuptrøtt neste kveld, sier Liam. Som sagt, så gjort. Da jeg innså at jeg kom til å gå på en ny tre-timers periode under dyna uten å få sove sto jeg enkelt og greit opp, satte meg ved PC'n og programmerte, og jommen sa jeg smør: det ble morgen etter hvert også. Så nå sitter jeg her (på BI for øyeblikket) og venter på at det skal bli kveld, sånn at Liam kan gå velfortjent til sengs samtidig som han segner om av trøtthet.

Liam ser ikke problemene for bare løsninger. - Gammelt jungelord.
</foreldresensur>

Ok, jeg er dum, men ikke så dum. Morsom, men ikke så morsom. Jeg skjønner at det finnes et par foreldre der hjemme som leser dette, og som tenker "kjære tid og helligdager, nå går det riktig galt der inne". Men hei - slapp av a. Det er jo bare til mitt eget beste. Om jeg er heldig har jeg åtti år på å hente meg inn igjen, og i det lange løp er ikke en natt uten søvn så veldig mye. Omtrent som en dråpe i havet, spør du meg.

Og videre
Bedøk'en er gjennomført, nå står markedsøkonomiens utvikling for tur, før jeg skal hjem og unngå å sove. Videre vil dagen bringe meg til frender i Bogstadveien og Champions League på TV'en, i våken tilstand eller ikke.

Det er to dager til Spektrum!

*

Just when I thought I was out,
they pulled me back in.

Al Pacino // Gudfaren del III