liamfuglset.blogspot.no. Where the shit is.

Category: | 0 Comments

Athlete
Live at Union Chapel
Kjøp på iTunes
Hør på Spotify

What a pleasant round of applauce that was...
Joel Potts

Det engelske bandet Athlete har stått mitt hjerte nær siden jeg hørte låta Wires for - tja, det må vel være fem-seks år siden. Siden den gang har de gitt ut flere studioalbum, uten helt å klare å følge opp suksessen fra 2005-albumet Tourist, som faktisk gikk helt til topps på BBCs offisielle albumliste.

De siste årene har londongutta rett og slett slitt litt med å få ting til å gå rundt, og etter Black Swan fra 2009 bestemte de seg for å strippe ned konsertene sine - gjøre dem mer intime, hyggelige.

Og sist sommer bestemte de seg for å udødeliggjøre konsertopplevelsen, da de spilte inn helaftenen fra Union Chapel i Nord-London. Det er jeg glad for at de gjorde.

For deg som ikke har hørt mye av Athlete tidligere, er denne live-plata en svært hyggelig måte å hilse på dem på. De tolv låtene er et godt utvalg av deres aller beste, strippet ned på en måte som er behagelig å høre på og som er lett å like.

For oss som har hørt på dem en stund, er disse nye versjonene av sangene deres gledelig å høre. Spesielt gøy er det å høre de gamle hitene fra 2003-albumet Vehicles & Animals, som blir noen helt andre låter akkustisk. Samtidig er det noe sjarmerende med vokalist Joel Potts' prating og spøking mellom låtene.

Om det skulle være noe å trekke på, er det at et par av låtene blir fryktelig like de versjonene jeg har hørt tidligere - og derfor er lette å hoppe over. Men dette er bra. Veldig bra.

Må kjøpes: Half Light, Superhuman Touch, El Salvador, Flying Over Bus Stops

Jepp, det er lenge siden sist nå. August, for å være nøyaktig. August - september, oktober, november, desember, januar, februar, mars - det er snart syv måneder siden, det. Så lang pause har jeg aldri hatt fra bloggen.

Og jeg har egentlig ikke hatt så fryktelig stort behov for å skrive heller. Jeg mener, jeg skriver hele dagen. På jobb, altså. Og da har jeg egentlig ikke tid til å skrive på fritiden.

Men det er mulig jeg begynner igjen.

Jeg får nemlig lyst til å blogge noen ganger. Rettelse: Jeg får lyst til å anmelde. Jeg blir nemlig så inspirert av å lese andre anmelde filmer, bøker, tv-serier og musikk. Og siden jeg ser litt film og litt mer tv-serier, leser mye bøker og hører på mye musikk, får jeg lyst til å gjøre det samme.

Men jeg merker at jeg ikke skal love noe, for da blir det ofte ikke så mye ut av det.

Men vi kan jo prøve, sånn etter hvert?

Bare ikke med en gang.

For først må jeg få lov til å presentere mitt sjette onkelbarn, og min første nevø siden Christoffer og Joachim sa hei for over 14 år siden:

Leonardo Campher Fuglset. For en kid. Gleder meg til å bli kjent med deg.