verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Blei så inspirert av at andre har gått til det skrittet å skrive i bloggen igjen at jeg gjør det samme, jeg, et halvt år etter forrige blogginnlegg.

Det som er litt kjedelig er at på den PC`n jeg bruker, så blir skrifta i bloggen så sinnsykt svær, så alt ser bare jalla ut, men det får så være.

Visste du forresten at ordet jalla kommer av det tyrkiske ordet jalloisa, som betyr fordomsfull? Du visste ikke det? Ikke jeg heller, det er klokka-to-om-natta-humor, som så ofte ikke er morsomt i det hele tatt når man leser det i fullvåken tilstand mye seinere.

Det er litt vemodig, det er nemlig høstferie nå. For skoleelever er det høstferie. For oss andre som er ute i arbeidslivet går hverdagen sin vanlige gang, med jobb og atter jobb. Ikke for det, å jobbe i barnehage er ikke det verste du kan gjøre. Det er faktisk ganske så artig. Men man blir litt lei, ja det gjør man. Men jeg skal slutte å klage.

Greit, jeg klarte det ikke. Å slutte å klage mener jeg. For som du sikkert vet, du som kjenner meg litt, så har jeg 6 - SEKS - eksamener om cirka en måned...og jeg har ikke begynt å lese på en eneste en. Shit ass, det kan gå dårlig. Det kan gå bra også, men det skal mye til. Det skal sånn cirka 1 snill Gud til. Er det for mye å forlange? Kanskje det...det er jo bare livet mitt vi snakker om.

Og sånn ellers så vil jeg bare si at Gud er god, og alt det der. Du vet det, og hvis du ikke vet det, så burde du så absolutt finne ut av åssen du får vite det, fordi det er det viktigste du kan vite i hele verden. Jeg kødder ikke lissom. For en gangs skyld ikke.

Å, jeg må bare få med det også. I går nemlig, mens jeg holdt på å sovne, så tenkte jeg på en skikkelig lite gøy ting. Jeg tenkte på hva jeg ville gjordt om jeg døde, og av en eller annen alt for kjip grunn fant ut at jeg havna det stedet jeg ikke skulle havne. Jeg blei faktisk skikkelig nervøs, for hva om jeg faktisk trodde feil, eller tenk om jeg bare hadde levd som en løgn, at jeg var tvers igjennom falsk uten at det gikk opp for meg selv? For shit ass, jeg er ikke perfekt. Ikke i nærheten, det går opp for meg mer og mer hver eneste dag.

Men så har jeg en Pappa i Himmelen, en Pappa som er drit god til å trøste. Og jeg tror jeg kommer rett sted alikevel. jeg vil bare få med meg noen flere først.


I can only imagine
When all I will do
Is forever
Forever worship You


I can only imagine.

Det er mandag. Seint mandag. I morra er det skole, går mot slutten av skoleåret nå. Det skal bli ulidelig deilig med en lang ferie. Hvor lang vet jeg ikke enda. Får jeg jobb, blir skoleferien veldig lang. Har søkt på Meny, har ikke fått svar, kommer til å stikke end der i løpet av noen dager spørre. Også skal jeg søke mer. Jeg vil ha jobb. Jeg vil ikke gå på skole.

Jeg vil slenge meg på mange andre og anbefale en kar som heter Jason Upton. Musikken han lager er fantastisk, ingeting er som å slape av en mandagskveld og høre hans musikk. Det er virkelig musikk det. Sjekk ut jasonupton.com, der kan du tilogmed høre musikken. Fantastisk.

Vi hadde øvelse i dag. Bandet. Vi lagde en ny sang, en sang jeg personlig låt utrolig bra. Mulig det bare var fordi jeg var med på å lage den, ingen beskjeden gutt her, og om du ikke liker den dreper jeg deg ikke. Men jeg syns faktisk den var utrolig bra. Muligens blir det premiere på fredag. På sangen liksom. Så du får høre den. Men da må du komme på Betania. Fredag klokka 20.00. Shit, det var sant, jeg må skrive om det på christianos.no. (Sukk). Får gjøre det i morra.

Betania, ja. Christianos. Inside Outside. Jeg håper virkelig det er folksom leser den bloggen her som ikke er kristne. Ikke for det, ingenting er bedre om du er kristen. Men om du ikke er kristen... Så burde du lese det jeg skriver her. For jeg vil ikke bare anbefale deg å bli det (kristen altså). Jeg nesten bønnfaler deg. Fordi... Fordi det handler ikke om religion. Det handler ikke om bud og regler. Du har sannsynligvis hørt det her utellelige ganger før, kanskje er du lei også, men bare tenk over det. Det er et liv. Et liv så mye bedre enn det livet virker å være. Jeg vet det ikke virker sånn. Jeg vet det er mye som virker kjedelig, jeg vet det er mye som virker som dobbeltmoral. Men det livet du får lov til å leve sammen med en Gud som har skapt hele universet - det er verdt alle falske kristne, alle de som har misforstått og lever religiøst. Det å leve sammen med Gud gjør at du får et håp. En drøm. Et mål. Og du gir ikke opp. Du gir aldri i evighet opp. Om ting er vanskelig, så har du en som hjelper deg og får deg til å se lyst på ting. Om ting er bra, så har du en til å dele det med. Og det er bra, det!

Sorry, klokka er over tolv, jeg er trøtt, og det er mye tull som har kommet ut av kjef... handa mi nå. Men du får bare leve med det. Snakkes.

In God We Trust

Opplevde en utrolig bra ting forrige uke. Er ikke ment som skryt det jeg skriver her, men jeg må bare fortelle om det. Fikk nemlig beskjed om at jeg skulle preke denne fredagen, for aller første gang. På ungdomsmøte i kirka mi, som du sikkert har besøkt iblant... Og jeg hadde ikke peiling på hvordan det skulle gå. Jeg var sikker på at det meste skulle gå dårlig; alt for kort, ikke være sikker på orda jeg sa, være litt nervøs og prega av at jeg prekte for første gang. Og jeg innså hvor dødsavhengig jeg var av Gud. Endelig skjønte jeg at alt var opp til Han.

Og vet du hva? Prekna gikk ikke særlig bra. Den var for kort, jeg var ikke sikker på orda, jeg var litt nervøs... Men var det èn ting jeg lærte den kvelden, så var det at Gud, Herre over alt, ikke er avhengig av hvem som preker eller hvem som i det hele tatt gjør hva. Han fikser det Han vil. Uten å måtte bruke akkurat den og den personen.

Og det er en sang som for alltid kommer til å minne meg om den uka med forberedelser og bønneavhengighet:

"Salvation is here, salvation is here and He lives in me. Salvation is here, salvation that died just to set me free. Salvation is here, salvation is here and He lives in me. Salvation is here, cause You are alive and You lives in me!"

Idag var det noe av den mest bortkastede morgenen jeg har hatt på lenge. Jeg kom nemlig på i går (søndag) at jeg hadde prøve idag, i samfunnslære. "Ok," tenker William, "det skal vel gå bra. Bare jeg finner ut av hva jeg kan lese på." Det tenkte jeg at jeg kunne spørre Christine om, som tar samme buss som meg hver eneste dag. Neida, ikke denne dagen. Ringe noen prøvde jeg også, men fikk ikke svar. Så når bussen kom på skolen klokka 8 visste jeg fortsatt ikke hva jeg hadde prøve om. Og prøva var de to første timene.

Så det endte med at jeg gikk av bussen og tok første buss hjem til Stathelle igjen, hvor jeg ventet i ti minutter før jeg igjen tok bussen itil Porsgrunn. Og kom tidsnok til å rekke 3. time og få høre av læreren at det var forkastelig at så mange skulket prøva...

Men ikke for det, det er da digg å sove på bussen...

Paven er død. Lenge leve paven.

Nei, men for å være helt ærlig: Jeg er nok ikke enig i alt det han står for. Jeg tror ikke det finnes noen "stedfortreder" for Gud på jorda. Men Karol Wojtyla var en mann som jeg beundrer skikkelig allikevel. Han var en type som ikke brydde seg om hvilken posisjon han var i, han gjorde bare det han kunne for at andre mennesker skulle ha det bra. Han var brydde seg om enkeltpersonene, ikke folkemassene, jeg har en følelse av at det var ikke noe mere han likte enn å stoppe opp og begynne å snakke med en liten unge. Snakka med og tilga fyren som prøvde å drepe han gjorde han også.

Og du kan være så uenig med meg som du vil, men jeg tror faktisk at gamle Karol har det mye, mye bedre der han er nå.

Det gikk som jeg trodde, jeg kom aldri igang med en skikkelig oppdatering av bloggen.

Men - noen ganger får jeg lyst til å kommentere ting. Saker og ting. Som kanskje ikke angår meg, men som jeg skriver om allikevel. For eksempel som oss kristne. Hvorfor er vi så utrolig dumme iblant? Så vidt jeg husker, så sa forbildet mitt en gang at det største og høyeste budet var å elske Gud. Men et var like stort; å elske mennesker! Men gjør vi egentlig det? Eller er vi egentlig bare opptatte av at vi kristne skal virke kule, at det å være kristen skal være "fett", at lovsangen skal være kul, og at vi egentlig bare tenker på oss selv? Noen ganger, for ikke å si ofte, så er svaret ja.

Det at en ikke navngitt verdenskjent predikant lever i en svær villa med egne tjenere og eget privatfly - hvorfor? Jeg er ikke imot rikdom, jeg tror ikke svaret er å bli asketer som synes synd på seg selv. Men det evige maset om penger, penger og mammon... Jeg er så lei! Vet du hva? Du er ikke dårligere kristen av å ikke gi penger i kollekten. Selv er jeg elendig der, jeg gir svært sjeldent penger i kollekten, og jeg syns av og til det er dårlig gjort av meg, men den dagen du blir sett på som dårlig fordi du ikke gir nok penger, da starter jeg egen menighet.

Og en annen ting... Det er så mange liv som er ødelagt. Ikke av dop, ikke av alkohol (jo de tinga og, men det var ikke det jeg tenkte på), men av livet med Gud. Du hørte hva jeg sa. Eller, ikke selve livet med Gud, men det som plutselig betydde så mye mer enn livet med Gud. Da det å sende onde ånder ut av folk ble kulere og mer viktig enn å være sammen med Gud, og da vise seg frem i lovsangen var viktigere enn å lovsynge.

Og Gud - det vil ikke skje med meg, ok? Det ber jeg deg om. Jeg vil være din. For alltid. I dine armer. For du er best...

Jeg er bare ikke noe blogger-menneske, har jeg finni ut. "Skal jeg blogge nå? Nei, kan ta det seinere." Men av og til så får jeg vel gjøre det.

Og vet du hva? Gud er så utrolig god! Noe av det deiligste som finns er når du, etter en lang periode hvor du kanskje har vært litt for opptatt av deg selv og litt for lite opptatt av Gud, bare kan slappe helt av i Pappas armer og vite at Han digger deg uansett hvor mye du gir av tid til Ham. Og det er da du virkelig får lyst til å sette av tid...Er ikke lett å forklare skal jeg si deg, men Han er bare helt konge.

Ny uke. Nye muligheter. Starten på resten av livet mitt. Oh yeah!

Jadda. Fant mobilen til Helene...! Leita masse idag, fant den til slutt under setet i bilen til familien Christensen. All ære til Pappa. Han er bare best...

Christer; om du noen gang skulle lese det her, så satt jeg i mattetimen idag og klarte ikke å følge med i det hele tatt, så jeg blei sittans å skrive tekster i stedet. Skreiv først en Coldplay-tekst, men fant ut at jeg ville være mer produktiv og fikk lira av meg en egenprodusert tekst også. Om ikke annet, så er det starten på en tekst... ;-)

I saw a man upon a tree
I saw Him and He saw me
There was pain in His eyes
As he gave His sacrifice

Forresten, så er det forferdelig kjedelig å være forfattter med inspirasjon til å skrive en bok uten å ha en PC å skrive på... Men bare vent; en dag har jeg en PC som funker, og da er det ikke lenge til William Fuglset er navnet hele den litterære halvkule snakker om...!

King or cripple - what have I become?
Beneath these kingly robes there lies a fragile man
What made me a king can sometimes cripple
All that you give can sometimes rob my innocense

Why do you let us walk upon this cliff so steep
When deep below the sea there lies a bed of gold?
And if this should be our battle place
Don`t let me fall, don`t let us fall

Keep me.

I love to hold the hand of one who heal the blind
And saw the leaper run into the arms of love
And king or cripple, they were the same to you
You took a broken man and you treated him like a king

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg er skapt til å blogge. Har prøvd det før på min egen side, det blei aldri noe av. Skreiv i en uke eller no sånt før det sa stopp. Men nå gjør jeg et nytt forsøk. Ikke fordi jeg tror jeg har så mange tanker som folk rundt omkring bryr seg om, men fordi blogging visst er blitt så sinnsykt populært. Og da må jeg jo prøve jeg også...

Kommer ikke til å få sove i natt, har mista Helenes mobil. Sannsynligvis kommer jeg aldri til å finne den igjen og må kjøpe ny mob til mange tusen spenn. Typisk. Jeg som har så sinnsykt masse penger fra før av. Hvis ikke Pappa`n min finner den for meg da. Han har finni ting før nemlig. Når jeg har mista de. Sånn sett er det veldig greit å ha en Pappa. Det er egentlig veldig greit uansett, men det kan vi ta en annen gang...

*Bloggen til Wilfu sier natta*