verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I'm back.

Den siste tiden har blogglysten faktisk meldt seg igjen, og til syvende og sist innser jeg at jeg ikke helt klarer å la være.

Meningene mine må frem. I den grad man kan kalle usammenhengende svada for meninger.

Ibiza, baby
Etter at slutten av juli ble preget av terrorsjokk og dårlig vær, innså jeg på mandag for en drøy uke siden at jeg hadde mindre enn én uke igjen av ferien. Og ettersom de fleste fridager i sommer har blitt tilbrakt inne, mens regnet har fosset ned ute, fant jeg og storebror ut at vi trengte en tur.

Følgelig endte det med at vi sjekket alt som var av fly- og charterselskaper for sydenturer, og endte opp med å dra til partyøya Ibiza halvannet døgn senere. Med på turen, foruten meg og storebror, ble storebror(2), og vi hadde fire nydelige dager på den spanske øya.

Ikke så mye festing, siden vi bodde på tidenes familiested, fullstendig blottet for ecstacy og andre ulumskheter, men vi koste oss da maksimalt likevel.

Turen ble selvsagt dokumentert på tape, og planen er å redigere en liten uskydig film til mine trofaste lesere. Pinaccle er allerede lastet ned.

Ny jobb
Denne uken var altså ferien over, og jeg er for fullt i gang med ny jobb.

KS er stedet, så jeg er altså kristenjournalist. Og sportsjournalist, skal sies, jeg har ikke skåret av alle bånd til Nettavisen ennå.

Og det er egentlig helt fint. Jeg tjener pengene jeg trenger, samtidig som jeg gjør det jeg er glad i – nemlig å skrive. Det at jeg velger å blogge etter åtte timer foran skjermen, er vel bevis godt nok for at jeg liker å skrive.

Dessuten har jeg fått en MacBook med på kjøpet i ny jobb, og det føles veldig fint. Jeg mener fortsatt at PC er langt bedre enn Mac, men jeg er villig til å gå så langt som å innrømme at noen er uenige.

Og ellers
Ellers er det egentlig ganske mye jeg har på hjertet, men jeg tror jeg tar det litt etter litt. Nå går snart t-banen, så jeg bør egentlig pakke sammen Mac'en og stikke.

Mac, altså.

Den har ikke sjel. PC'en min, den bærbare, er som en lillebror. Mac, derimot, er bare en maskin. Den gjør det du ber om, og den gjør det uten å klage, men det er nettopp det. Den er som en robot. Den har ikke sjel.

Om jeg virker utakknemlig, beklager jeg, og jeg er ikke det. Det føles som sagt veldig digg å ha en ny maskin. Kanskje jeg til og med en dag foretrekker Mac foran PC.

Men PC is the thing, akkurat nå.

Vel.

Mer senere. Bloggen er oppe og går igjen. Vær fornøyd med det.

Ettersom sola for en gangs skyld valgte å skinne over Oslo by i dag, bestemte Josva, Michael og meg selv oss for å ta båten ut til Hovedøya utenfor Oslo sammen med en engangsgrill og en pakke pølser.

Ingen dårlig idé, selvsagt, selv om jeg greide å glemme maten ombord i båten, og det hele endte med at jeg måtte hoppe fra en ferge i fart da jeg skulle forsøke å finne igjen godsakene en liten halvtime senere.

Vel, Hovedøya var digg, og anbefales på det sterkeste når man er lei av bylivet i tigerstaden.

Men høydepunktet kom likevel på veien hjem.

Ferga tok nemlig en tur rundt i indre Oslofjord før den ankom byen, og på en av øyene den stoppet på fikk vi se to gutter på 14 år - fulle av hormoner, antakeligvis - som var i ferd med å kaste en like gammel (eller ung) jente fra brygga og ut i vannet.

Meg, Michael og Josva diskuterte hvorvidt gutta hadde motet til å hive henne uti, men idet oddsene for de forskjellige utfallene var konkludert hørte vi et plask, og jenta kavet ute i vannet.

Hun hylte og bar seg, men fikk ingen sympati fra dekket på ferga, ettersom samtlige klappet i hendene og jublet mot de to guttene, som naturligvis solte seg i glansen.

Det ble ikke enklere av at det ikke var noe sted å komme seg opp fra vannet på, og jenta ble værende mens stillheten etter hvert senket seg over båten - og brygga.

Antakeligvis håpet det stakkars offeret at noen til slutt skulle forbarme seg over henne og hjelpe henne opp, mens hun fylte hodet med hevntanker over guttene - selv om hun en dag garantert blir kjæreste med en av dem, om ikke begge to.

Og at noen til slutt skulle synes litt synd på henne.

Så runget kapteinens stemme fra høytaleranlegget over øya:

«Ble du våt, eller?»

Sommer på jorda, smil overalt
Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt

Og endelig kom dagen. I går kveld fikk vi den etterlengtede mailen fra producer Thomas, som sendte oss den ferdige versjonen av «Arms of Faith». Og jeg er møkkastolt, jeg, jeg kan ikke noe for det.

Dersom du vil sjekke ut låta, kan du både høre den og laste den ned helt gratis på showchampa.com. Du kan også sørge for at profilen vår på MySpace blir enda mer populær ved å høre på den der, og du kan bli fan av oss på Facebook også.

Sånn, det var dagens reklame.

Nei, men virkelig, det er sykt gøy. Gutta er fra 15-18 år liksom, pluss meg som er gamlefar på 22, så jeg vil påstå at det ligger mye potensial her. Vi trenger bare et plateselskap som skjønner det.

Hallo, anyone? EMI? Hvor er dere?

Ellers var helga for øvrig fantastisk; lyden på Valle var så som så, men vi koste oss, og det så ut til at folk gjorde det også. Dessuten kom Monica, Ingvild, Stig, Yuly og etter hvert Kjetil og vakre Sara Lovise og hørte på, før vi dro videre til Peter og Terese og hadde en nydelig kveld der.

På fredag kveld lå jeg på verandaen hjemme i Bamble og kikka på verdens fineste stjernehimmel, og fikk med meg fem stjerneskudd.

På søndag dro meg og Preben og spilte fotball og tok årets antakeligvis siste bad, og det var egentlig bare kos.

En siste smak av sommer.

Perfekt.

Sånn, nå kan du høre på «Arms of Faith» igjen.

Blir dette en drømmehelg, eller er det bare meg?

Det blir ikke nødvendigvis så galt, skjønner du. Allerede natt til fredag er det bare å være lenge oppe og følge med på meteorregn på stjernehimmelen.

Jess, det er Perseidene som tradisjonen tro slippes løs, og lite er så vakkert som å se nattehimmelen bli pyntet på av lysglimt man et lite øyeblikk tror vil utslette all sivilisasjon og litt til.

Når du ser dem, må du huske å ønske deg noe, forresten. Det er viktig.

Lørdag fortsetter godsakene på rekke og rad: Først sparkes Premier League i gang; kampene bør du helst se på en fin pub i Valle i Bamble. Klokka halv fem kan du nemlig ikke gå glipp av Show Champa live @ Valle brygge - etter hva jeg har forstått spiller vi faktisk TO konserter, halv fem og halv seks.

Det blir fest, og en siste smak av sommer. Digg vær er det også meldt.

(Ikke glem å bli fan av oss på Facebook, forresten.)

Lørdag kveld skal jeg treffe den gamle vennegjengen hjemmefra, det blir grillings og kos og mimring og alt som hører til.

Så går vel turen tilbake til Oslo på søndag, muligens etter at jeg har fått med meg konserten til fattern og bandet hans. Gammal Drøm heter de, for dere som ikke er så inne i det musikalske miljøet, og det kan bli ålreit å høre dem for første gang live.

Den eneste utfordringen er at konserten foregår langt oppe i ingenmannsland, så vidt jeg har fått med meg. Siste buss tilbake til metropolen går ikke så fryktelig sent, så kanskje det skal holde hardt.

Vi får se.

(Sjekk dem også ut på Facebook. Da blir fattern glad.)

I kveld er det match med Manglerud/Star, og muligens premiere på «Arms of Faith». Det har jeg lovet lenge nå, men det er virkelig ikke lenge igjen, altså...

Sommertid er som kjent ikke akkurat bloggtid, det er ingen hemmelighet. Det er i stedet både bryllups- og bursdagstid: I løpet av den siste uka har jeg rukket både å være forlover for Josva og være med på rekepartyet til Ørjan. (Som jeg da også har vært forlover for, om du lurte. Pop, jeg? Oh yess, sir.)

Innimellom der har jeg også rukket å sjekke ut noen filmer, og har faktisk fått valuta for pengene (kjære tid, som pengene renner ut i en viss bukt) også.

Første på lista var The Ghost Writer (2010) med Ewan McGregor og Pierce Brosnan, en thriller om en forfatter som skriver biografien til Storbritannias utskjelte eks-statsminister. Det dukker opp trøbbel underveis, og den godeste forfatteren er plutselig ikke sikker på hva han helt er med på.

En god film, som tittelen på innlegget hinter til, men den mangler prikken over i'en. Nydelig underholdning for en regnværskveld er det uansett, og terningkast 4/6.

Dette ga altså mersmak, og jeg fortsatte i bøkenes verden: The Book of Eli (2010) var jeg ganske skeptisk til; apokalypsefilmer har en tendens til å bli nokså klisjéfulle.

Og joa, det var noen klisjéer her og. Verden har gått gjennom en katastrofe, de fleste menneskene er døde, og det hersker fullt anarki blant de som er igjen. Men én mann har en bok - en ettertraktet bok.

Ja, jeg sa det var klisjé. Men troende som jeg er, likte jeg budskapet her veldig, veldig godt. Også var det en godstemning i filmen, og det var langt fra noen standard katastrofefilm à la The Day After Tomorrow eller den forferdelige The Day The Earth Stood Still.

Faktisk var den såpass imponerende at den får en strålende 5/6, tro det eller ei. Og ja, jeg var også skeptisk da jeg så coveret.

Så til slutt, i disse Inception-dager måtte jeg sjekke ut en gammel Christopher Nolan-film; Insomnia (2002).

Her hadde jeg virkelig høye forventninger, men ble faktisk litt skuffet. Al Pacino er som alltid fantastisk, og historien i seg selv var bra nok - men ikke eksepsjonell. Og i tillegg likte jeg veldig dårlig skuespillet til Hillary Swank, noe som trakk ned veldig. Kanskje jeg bare er sær, jeg gleder meg uansett fortsatt like mye til å se Inception på kino.

Terningkast 4/6 på Insomnia, og jeg får lete videre etter flere godfilmer og sjekke ut.

Noen anbefalinger? Thrillere, gjerne med innslag av mystikk og/eller litt grøss og gru, mottas med takk.

Teoretisk sett er det fortsatt sommer. Tro det eller ei.

Det er liksom noen ting som aldri slår feil. Det blir ikke noen sammenhengende sommer i Norge, enten får vi en grei juni eller en grei juli. Suger juli, blir august fin, iallefall litt av den. Det er sånn det er i dette land, og vi må bare akseptere det - eller flytte.

Men dette året slår alt. «Sommeren» 2009 har rett og slett ikke vært til stede. Onkel Liam luktet lunta da vi fikk to uker med godvær i starten av juni - dette kunne ikke vare. Likevel gikk jeg og håpet på en god juli, hvilket absolutt ikke ble tilfelle. Men da måtte vel august bli fin? August er jo tross alt avslutningen på sommeren, er det ikke det?

Å-hå, nei du. I morgen er sommermånedene ferdig, i dag er siste dagen med sommer. Og sidfen du spør, hvordan har været vært i dag? Vel, jeg regnet bort på vei til skolen, og er fortsatt søkk våt etter en time. Kaldt er det også.



Slutt å klag!
Nei, ikke helt ennå. Fotballhelga skal riktignok forbigåes i stillhet, med 1-3 for møkkalaget fra Drammen og 0-0 hjemme mot West Ham på Ewood Park, og jeg har ingenting mer å si om emnet fotball, utenom én ting:

Hvorfor i all verden bruker ikke Dag-Eiliv Taz - eller Jacob Sørensen, som han heter for uinnvidde? Gezzøs, DEF, Taz er den kantspilleren som har vært best i år - sammen med Bentley - og du starter med en Alex Valencia ute av form, og setter inn på Fredrik Gulsvik!?

Jeg skjønner det godt dersom vår tasmanske djevel forsvinner fra verdens fineste klubb, og jeg syns det er trist. Svært trist. I en ellers fantastisk sesong, skal sies, på tross av tap for VrakGodset. Arbeidsuhell skjer iblant, det gjør det.



Liam, da. Du ødelegger alt!
Nei, jeg snakker ikke om meg selv denne gangen. Eller, jeg ødelegger jo mye sjæl ass, det er ikke det, men denne gangen snakker vi selvfølgelig om lillebror Liam i Oasis.

Noel er altså lei av Liam, og dermed er Oasis historie. Antakeligvis iallefall. Liam har vært litt for mye drittsekk, og storebror Noel sier at nok er nok. Det er jo ikke noen krise, bandet hadde nok sin storhetstid med Definetely Maybe og What's The Story (Morning Glory) på slutten av 90-tallet, og har vel egentlig tapt seg siden det.

Men man kan ikke stikke bak en stol at gutta uansett har inspirert flere andre klasseband, som Coldplay og Athlete, så vi sier takk for innsatsen, gutta.

Måtte dere leve evig, og krangle litt mindre med årene.

Pornogodteri
Dette har jeg aldri tenkt på, når jeg har gomla i meg de diggbare og usunne fruktdropsa. Sjekk det selv, og tenk på det neste gang du kjøper Maoam i butikken.

For et år siden:
Vi hadde tapt da også. Mot Sogndal, av alle lag. Og jeg kjøpte bøker.

De andre årene
Gidder jeg ikke sjekke engang. Antakeligvis var det dødt.

Because maybe
You're gonna be the one who saves me?
And after all
You're my wonderwall
(Oasis - Wonderwall)

Liam's back. Watch out, jughead.

Det tok sin tid, men jeg visste vel innerst inne at jeg ikke kunne klare meg uten blogginga. Noen er skapt for å skrive mens andre er skapt til andre ting, som å redde verden* eller legge ballen trygt i målet** mens en gråtende pyse av en keeper*** ligger nede og later som han har det vondt, men jeg faller nok helt klart under den første kategorien. De som skriver altså, ikke de som redder verden. Selv om de som redder verden er fine folk, for all del. De som scorer mål for Odd Grenland, også.

* Les: Jesus.
** Les: Den ungarske bamsen, Kong Peter den Store, eller bare Peter Kovacs.
*** Les: Håkon Opdal.

Med andre ord: Onkel Liam er tilbake med daglige, ukelige eller månedlige oppdateringer (kommer an på hvor gira jeg er, selvfølgelig) om hva som skjer i det uhyre spennende livet hans.

Jacqueline
Akkurat nå sitter jeg på toget, om du skulle lure, på vei til Tønsberg for å besøke Dina og Marianne på hytta der, før ferden går videre til Bamble-kysten, eller «Full City Oil Coast», som jeg liker å kalle den. Jeg er nemlig uten hus, som noen kanskje har fått med seg, og bor ingen steder og overalt mens jeg venter på å flytte inn i en kåk av en leilighet som er min, og bare min, i Rugveien på Manglerud den 7. september. Eller 9. september, det kommer an på om det er pappa eller Christian som har rett. 9. september er en mandag, så jeg antar at det høres mest logisk ut.

Dermed har jeg ikke så mye annet å gjøre enn å sitte her med PC'n min, som jeg forresten kjøpte for bare noen få dager siden. Det er en mini-bærbar, som er veldig liten, og som jeg tror heter Jacqueline. Det er i hvert fall det jeg har kalt den, og den er omtrent like pen som denne dama.


FOTO: Storesøster

Sommeren er kort, det meste regner bort
Siden du lurer, så får jeg vel si noe om sommeren også. Du vet jo ikke så mye, tross alt, jeg har jo ikke skrevet noe om den. Logisk. Vel, sommeren har vært strålende, med det betydningsfulle unntaket at været jo har sugd. Det har faktisk vært så dårlig vær - så mye regn og så lite sol som det bare går an i løpet av en sommer - at jeg har mer lyst enn noen gang til å flytte til Bermuda eller Sør-Afrika eller Key West eller et annet fint sted med sol, selv om jeg har kjøpt egen leilighet og allting. Men vi får se da. BI skal fullføres, så får vi se.

Men ellers har sommeren altså vært god som alltid, jeg har vært på en øde øy en uke med familien hvor det har vært spøkelser og andre kjipe mordere, jeg har vært på en outstanding (for å si som Nils Johan Semb) konsert med U2 i Göteborg, jeg har vært på kanotur med Pablo aka Knut Holmann og Preben aka Sinka, og jeg har jobbet så og si hver eneste helg. Bedre får du det ikke.



I Wish
Nå er toget i Drammen, dama ved siden av meg gikk av og jeg kan strekke ut beina og bruke dobbelt av den plassen jeg har betalt for, noe jeg absolutt har til hensikt å gjøre.

Du, derimot, bør legge igjen en kommentar i kommentarfeltet, prise din skaper for at du har et sted å bo i august - i motsetning til andre, mer ulykkelige mennesker - og kanskje ta deg en bolle.

I wish I was little bit taller,
I wish I was a baller
I wish I had a girl who looked good
I would call her
I wish I had a rabbit in a hat with a bat
and a '64 Impala
(Skee-Lo - I Wish)

PS: Takk til Magnus og Rebekka for lånet av leiligheten deres i helga. Klassevenner, som Nils Johan Semb ville sagt det, kanskje Champions League-klasse, tilogmed!

Mens jeg ventet på bussen i kveld, sånn rundt 11-tida, kom det ei jente og satte seg ved siden av meg. Hun kunne satt seg på den helt tomme benken ved siden av meg, eller på den helt tomme benken på den andre sida. Men neida. På samme benk, nesten hånd-i-hånd.

Ikke full, men skikkelig søt bare.

Så var det meg og å være sjenert da. Bussen kom, jeg gikk. Uten et ord. Jeg kan bare angre...

---

25.000 i finnerlønn sto det på en plakat på en lyktestolpe ved siden av huset mitt, da jeg endelig var kommet meg hjem. En PC-bag med en gammel laptop og et kamera var stjålet, og man lovet altså 25.000 til den eller de som fant utstyret, eller hadde opplysninger som førte til at det ble funnet.

Ikke for det, PC'en var gammel, og kameraet var heller ikke så viktig. Men det var noen bilder på PC'en som betydde så mye, noen svært personlige bilder, sto det.

Da er det lov til å være nysgjerrig, er det ikke? 25.000 for noen bilder ass, det er i drøyeste laget. De bør være svært så personlige.

Hoho. Dette var det festeste.

Når jeg åpna blogger.com kom den søren meg opp på arabisk - med høre-venstre-lesning og alt sammen. Fett. Hoho.

Onkel Liam sitter for øyeblikket på Hotel Sheraton, et av de aller beste hotellene jeg har vært på, og tro meg: jeg har vært på dem alle. Meg og fattern spiste frokost halv åtte idag tidlig før han dro på jobb og jeg la meg på senga og leste Jo Nesbø, og nå er klokka blitt ti og det er på tide å gjøre noe fornuftig.

Så swimming pool - here I come.

Dagens målinger kan melde om 21 grader i sjøen (det er tross alt vinter og ikke særlig varmt), 26 grader i skyggen, 29 grader i svømmebassenget og 38 grader i det svære, utendørs-boblebadet. Det er pent.

Så mens Elton John og Something About the Way You Look Tonight spilles i bakgrunnen stikker jeg og inntar en av solsengene ved bassenget. Bør være nok av ledige plasser, er bare businessfolk som bor her jo. En eller annen snerten snelle som lever livet ved bassengkanten en uke hadde ikke vært meg imot, men vi får se. Egentlig har jeg det fett nok allerede.

فاث بهقسف خىث فخ يثؤخيث فاهس ةثسسشلث صهمم لثف ش بشىفشسفهؤ سعقحقهسث هى اهسظاثق ةشهملاخءز ؛قخةهسثز

عىؤمث مهشة اشس سحخنثى

Trodde jeg bodde i Oslo gitt, ikke Bergen.

Det været her inne er iallefall helt på kanten av det lovlige. På vei hjem fra Manglerud i går, etter å ha sett brudern spille fotballkamp, var det et lurveleven av et møkkavær. Lyn og torden i ett sett, og det pøsa jo ned som bare det. Og de ti minuttene det tar å gå fra t-banen var et eneste stort dilemma; skulle jeg gå midt i veien, sånn at lynet slo ned rett i meg, eller skulle jeg gå på fortauet ved siden av alle trærne, sånn at lynet slo ned i treet som deretter velta over meg? Jeg valgte fortauet og trærne, selv om det er visst anbefalt å ikke søke ly under trær i tordenvær, men jeg var ganske sikker på at om et tre i nærheten plutselig skulle knele burde jeg være god nok til ikke sørge for at jeg lå under det. Og det gikk bra.

Men fy søren, etter at jeg hadde kommet meg i hus var det iallefall to lyn som slo ned rett i postkassa eller no sånt, og et tredje var søren ikke langt unna det heller. Blink! sa det, og i samme øyeblikket hørte jeg et sykt smell, og når blinket og tordenet kommer samtidig er det ikke så voldsomt langt unna har jeg hørt.

Jeg var glad jeg hadde dratt ut strømmen til både PC'n og TV'n og koste meg med mat og Pepsi max.

På t-banen ble jeg sjekka opp av ei dame nesten, vi begynte iallefall å prate, og hun ville ha meg med på SHNAS, hun så sørenmeg ikke så verst ut heller. Men jeg var fornuftig, klokka var tross alt tolv allerde, men det er nesten så jeg ombestemte meg og ble med når jeg kom ut i møkkaværet på Ullevål. Så veit du det...

Ellers skal jeg på audition til torsdagen, jeg sa jo jeg hadde meldt meg på Vil du bli millionær?, og planen må jo følges. Halv ni på morgenen i BI-bygget, kryss fingrene og be noen bønner for meg da a, de pengene trengs.

Også har storebror bursdag i dag, gratulerer med dagen Pål! Det er party på Manglerud i kveld, det blir pizza og kake og drikke, det blir stas. Men så kommer Ørris og Sara og Marlene faktisk til Oslo i kveld, og jeg er litt kin på å se dem (spesielt en av dem...), og så bør jeg helst skrive under på noen forlovelsespapirer for Ørris også. Så vi får se. Jeg kan jo ikke være to steder på en gang, iallefall ikke vanligvis...

Jeg er våt, vill og vakker. Stryk det som ikke passer, antakeligvis de to siste. Våt, vill og vakker. Sånn, nå snakker vi.

MANDAG var det tilbake til skolebenken, faget var bedriftsøkonomi, og du skal se jeg blir finansekspert til slutt. Det var ikke akkurat dette jeg så for meg når jeg søkte journalistikk, men jeg går jo BI, som tross alt er en handelshøyskole, så det er vel egentlig bare å regne med. Det er ikke så ille heller, det er det verste, jeg tror dette skal gå bra jeg. Utenom skolen ble det ingen spesielt produktiv dag; en tur i byen etter skolen og hjem og rydde litt var alt. Før kvelden kom. Da jogga jeg nemlig, for søren. Jeg jogga. Fytti feite, fotballtrening i går og en halvtimes rimelig intens joggetur dagen etterpå, kondisen kan bli bedre etter hvert ass. Det kan forsåvidt bare gå en vei uansett, men det er jo ikke noen unnskyldning for å sitte i sofaen (eller senga, jeg har tross alt ikke sofa ennå). Dessuten søkte jeg på "Vil du bli millionær?", så snart er et par millioner på vei inn på konto. Fin plan, dette.

IDAG, altså tirsdag, var Liam på plass på skolen klokka null-åtte-null-null, klar for noen timer matematikk. Du hørte riktig, ÅTTE-NULL-NULL, MATEMATIKK. Hvordan ender det her egentlig? En time på ryggen hjemme før ettermiddagen føltes riktig, så bar det til BI igjen, denne gangen for den første timen med journalistfag. Og jeg liker det ass. Rett etter skolen dro vi til Kringsjå, for grilling med klassen. Det var forsåvidt ikke så mange som kom, men det dusinet som var der hadde det finfint. Grilling og småtriksing med fotball var ingrediensene, før meg og mister Angelo (1. klasse) beviste at gutta er best i all verdens idrett, iallefall crocket, siden det endte med dobbeltseier for herrene foran Helene og Kajsa (2. klasse) - i en intens og dramatisk match.

Etter hvert var det kvelden, og kvarteret hjem fra Ullevål Stadion til Jutulveien var vått, for å si det mildt, det regna som bare søren. Derav ingressen. Liam ble gjennomvåt til skinnet, men hva gjør det når man har et varmt og nydelig hjem å komme til?

PS: Reb, jeg tar utfordringen på strak arm, gi meg bare litt tid :)
PPS: Seks timer økonomifag i morgen - og det starter jammen meg åtte igjen!!
PPPS: Meg og Kaarstad ser på finsk fjernsynsteater på NRK1. Tror det fort blir kvelden her ass.

Forever more my heart will sing for you
Surrender all I am

David Aaserud // Beautiful King

Sommeren er kort, det meste regner bort, var det noen som sang en gang, og de visste jammenmeg hva de sang om.

Har ikke så mye å skrive om, oppdaterer mest for å vise de som måtte lure på det at nei, jeg har ikke strøket med riktig enda. Det er lenge siden sist nå, virkelig, en hel sommer siden, men jeg har ikke tenkt å gi opp blogging, bare så det er sagt. Sommertid er bare ikke bloggtid, selv når sommeren velger å ditche oss.

Livet går og går altså, jeg går og venter på å få meg jobb, jeg har bet'a med Ørjan på at jeg har jobb innen september, det veddemålet ligger kanskje tynt an, men jeg får meg jobb snart, garant. Dessuten skal jeg være konfirmantleder dette året, gleder meg til det faktisk, kult å kunne henge med en gjeng fjortiser et helt år. Ironien var ikke med vilje, jeg gleder meg faktisk.

Også er det mye ellers jeg gleder meg til også, hyttetur og seiltur og henge med dama og alt sånt, men det er helt ok å bare nyte dagen idag også, så jeg gjør det og.

Jeg ser X-files, da (laster selvsagt ikke ned fra f.eks. piratbukta), og det er veldig spennende. Er midt inne i sesong 2 av 9, så det kommer til å gå mange kvelder fremover med Mulder og Scully på nye eventyr. Planen er å være ferdig cirka februar neste år, når Lost starter opp igjen. Kjempegreit.

Men jeg håper du har det fint du og, ta gjerne og legg igjen en comment, si det er koselig at du har oppdatert Will, det må du gjøre oftere. Jo takk, skal prøve på det.

Måtte vi unngå nedrykk!

Etter noen uheldige inntrykk fra tidligere år, med gjerne mye regn og gråvær, har juni vist seg fra sin beste side så langt:

Idag har jeg vært i Frognerparken, først med mange snille mennesker fra Filadelfia, før jeg og min kjære joinet Pål, Megs, Christian, Menika, Chris & Joachim, og vi spilte fotball og badmington og koste oss og drakk brus og nøt det utrolig deilige sommerværet. Vi var i Frognerparken til nærmere halv åtte, og som om ikke det var nok vant jeg sekshundreogfemti 'sjetonger' i poker på kvelden. Moises, Ørjan og Sara: meg og Michael er for gode for dere, det er nesten bare å innse det.

I tillegg startet jeg juni med å være ferdig med alt som er av eksamener, på lørdag var det min siste dag på Rema 1000, jeg har skrevet TO artikler for Sorthvit, og idag fikk jeg vitnemålet for året på FBO. Sola smiler, det gjør både jeg og livet også.

Også koser Marie seg i Hellas, pappa drar på rundreise i USA i morgen, og til og med lillebror har oppdatert blogg. Hvem skulle trodd? Det eneste innslaget av negativitet må være det at jeg kommer til å savne Oslo mer enn nødvendig når jeg flytter hjem. Men bevares, Bamble er ikke noe dårlig sted om sommeren, og det er bare å komme på besøk om du er keen. Du er herved invitert.

Fifteen men on a dead man's chest
Yo ho ho and a bottle of rum

Idag har jeg hatt en rar følelse. En slags "da var sommeren over"-følelse. Familien fra Tyskland, som har vært her oppe i to uker nå, de har dratt, Pål og Megs har dratt, neste gang jeg ser dem har jeg vel sannsynligvis flyttet til Oslo, Marie har dratt til London, den nydelige, blåe himmelen byttet plass med noen mørke uværsskyer, i alle fall littegrann, i det hele tatt - sommeren er liksom over.

Jeg vet, den er ikke det. Jeg skal fortsatt nyte noen fantastiske august-daget, jeg skal fortsatt bade i sommervarmt vann i Krogshavn, det gjenstår enda noen middager på verandaen med vannmelon til dessert - men om sommeren virkelig hadde vært over nå, så tror jeg likevel ikke jeg hadde følt meg snytt eller noe sånt. Det har vært utrolig digg. Jeg er litt som en liten unge, jeg har mange planer for sommeren, også er den over før jeg har rukket å gjøre halvparten, men likevel er jeg fornøyd.

Sommeren startet tidlig i år, ikke så veldig tidlig i Norge kanskje, men da pappa, Marie, Preben og jeg dro til sør-Frankrike i April fikk vi virkelig smaken av sommer. En uke med sol, bar overkropp og solbrennhet var akkurat det vi trengte da. Iallefall jeg.



Og hjemme i Norge igjen begynte sommeren å nærme seg for alvor, og den skuffet ikke:
- jeg har blitt brunere enn jeg var i vinter, det skal ikke så mye til, men jeg liker det likevel
- jeg fikk kyssesyken, med utslag akkurat den uka jeg ikke trengte det, men det gjorde ikke noe likevel, fordi jeg har to fantastiske foreldre
- jeg er fortsatt ikke singel, og jeg blir mer og mer sikker på at det vil ta lang, lang tid før jeg blir det - veldig lang tid! :)
- jeg har fått leilighet i Oslo, et par minutters gåtur unna storebror med familie
- jeg har spist masse vannmelon
- jeg har oppdaget mange nye, fantastiske låter, det er *flere* låter som kommer til å minne meg om denne sommeren
- jeg vet at selv om jeg flytter til oslo, så er det utrolig mange folk her hjemme i bygda som er så bra, selv om jeg aldri sier det
- jeg har spilt beachvolley, og tapt litt for mye
- jeg har spilt risk og settlers også, mer overlegen der
- jeg har vært på vealøs midt på natta og klatret i tv-masta og grillet pølser
- jeg har vært på stranda med kjæreste og familie
- jeg har vært på scenen med bandet for aller siste gang
- klokka har blitt alt for mye hver eneste kveld
- jeg har tilogmed fått kjøpt noen donaldblader
- jeg har spilt boccia med kjæresten min
- jeg har spilt boccia med familien min også
- jeg har blitt kjent med den sørafrikanske modellsvigerbroren til broren min
- storebror sier at jeg er flink i engelsk
- jeg begynner å glede meg til jeg skal til kenya
- jeg elsker jesus enda
- jeg elsker sommeren også

...foreløpig i allefall, bruker jeg lang nok tid blir klokka over 12 og det er en ny dag, men da må jeg sitte og ikke finne på noe i en time, og det tror jeg at jeg skal klare. 23. juli altså, 8 år og 1 måned siden Norge slo Brasili VM, 12 år og 1 måned siden Norge tapte mot Italia i et annet VM, du bryr deg nok ikke om noen av tingene, ihvertfall ikke når det skjedde. Men ellers har vi det bra.

I løpet av uka er jeg blitt kjent med en fantastisk type, Christoffer Jonathan heter han, er 5 år gammel, og er omtrent min aller beste venn. Snillere, kulere, tøffere type skal du lete lenge etter, ord kan ikke beskrive han. Lillebroren hans heter Erwin Natanael og er 2 år, like tøff han, like mye musikalsk som jeg er umusikalsk, og det sier ikke lite, for å si det sånn. David Andrè er den andre lillebroren, 1 år gammel og liker å læxe'n i barnevogna, har ikke prata så mye med han, men det han sier virker fornuftig, han er en allright fyr han også tror jeg.

Vannet er sinnsykt varmt, bada istad, kvikksølvet kryper nok langt over 20 i alle fall, og jeg synes det er bra jeg, selv om det aldri kan bli for varmt i vannet. Det er har vært digg vær i en god stund nå, jeg har tilbrakt det meste av tida stående eller gående på det mest gudsforlatte stedet du kan tenke deg på denne jord, ikledd en gul vaktvest, det finnes vel verre måter å leve livet på, men ikke på denne siden av Mississippi tror jeg.

Nå skal vi visst spille poker, vi spillegale* har spilt både Settlers og Risk idag, det er vel unødvendig å si at den kuleste av dem vant begge gangene. Å, kulest, sier du, hvem er kulest? Nei, det er nok meg det, svarer jeg med et glimt i øyne, et glimt som forresten sjarmerer deg i senk uten at det har noen betydning, for jeg er ikke singel, lykkelig gift er jeg ikke, men det skal du ikke bry deg om, for det blir jeg... Spore av, sier du, neida, hvor var vi? Jo, jeg vant i alle fall. Hvem som er kulest er et defineringsspørsmål, alle er da kule på hver sin måte, men man bør ikke stikke under en stol at det å like musikken til Aleksander Denstad With ikke akkurat trekker opp.

* les: Mærriboy og Preb.

Dude, klokka ble halv tolv, det er fortsatt 23. juli, nå er det poker ja, så du får ha en riktig bra dag videre, også husk at jeg er glad i deg da, seriøst, det er ikke noe jeg sier til alle liksom...

Det er ganske stille akkurat nå. Det eneste som kan høres er en fugl som tydeligvis tror den er bedre enn Robbie Williams i å synge, den holder i alle fall på i det uendelige.

Der var det visst en bil som dreit seg ut på en eller annen måte, det hørtes sånn ut, sikker kan jeg ikke være.

Ute viser kvikksølvet småkjølige 12 grader, sola har ikke begynt å varme ordentlig ennå.

Klokka er 4.38.

*

En junimorgen.