verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Warning: Dette innlegget er langt.

Noen etterlyste bilder av kåken, etter det store oppussingsprosjektet til Monica, Lisa og Ingvild. Og vi liker jo kommentarer på blogspotten, og kan heller ikke bare ignorere dem sånn helt uten videre.

Så her har du noen fine bilder, Rebekka, jeg krever bare at du sender Magnus inn hit en helg. Eventuelt kan du og Thea Emilie slenge dere på, dere også. Det syns jeg dere skal.

Spring, Oh This Spring!
Mens du ser på bildene, kan jeg jo likesågodt fortelle deg litt om livet og døden og mye midt i mellom.

Vel, ikke så mye død kanskje, men mye liv, og en del midt i mellom.

Som du ser av de grønne bildene er det vårstemning på Manglerud, og det trengs. Det trengs virkelig, for denne vinteren har vært noe av det mest gruelige jeg kan huske gjennom det 22 år lange livet mitt.

Jeg fikk meg heldigvis en tur til Egypt i november, samt en liten smak av vår i Roma i februar, og det var høyest nødvendig. Uten de turene tror jeg kanskje jeg hadde stryki med, for jeg er så inderlig lei av vinter.

Men nå, mine vakre damer og herrer, går det mot seier; vi kan se lyset i enden av tunnelen. Les bare denne artikkelen som sto på trykk i Nettavisen i går. 14-16 grader i Oslo til helga og neste uke, det er så digg, det er så utrolig, fantastisk deilig.

På toppen av det hele er det storkamp mot Rosenborg på søndag, og det er ikke meg imot om den kampen går av stabelen med vårstemning i Skien, og gjerne et par-tre mål i kassa bak Daniel Örlund i RBK-buret.

Det er hva jeg kaller en plan.

Om å være journalist
Vi skifter tema. Som du muligens har fått med deg, jobber jeg som sportsjournalist i Nettavisen. Det er interessant, for det er utrolig mange ivrige sportsfanatikere der ute. (Og da i hovedsak fotballfanatikere.)

Én ting er tilbakemeldingene man får fra leserne. Det hender man får mailer fra leserne etter en publisert artikkel; noen ganger der man påpeker en faktafeil eller noe annet som bør rettes opp, og det er digg. Det skal ikke forekomme sånne feil, og det er ingenting som er bedre enn at noen sier ifra om det.

At folk er uenig i en vinkling, og kommer med en kritisk, men saklig kommentar, er også greit nok - det er lov.

Men de fleste mailene er fra lesere som skjeller deg ut, fordi journalisten tydeligvis er fullstendig blåst, og til de grader subjektiv. Vel, jeg kan fortelle at jeg er verken Manchester United-supporter, Liverpool-supporter, Arsenal-supporter eller Chelsea-supporter, i motsetning til hva enkelte lesere er skråsikre på.

Det kan virke som om man kunne trenge å tenke seg om to ganger før man sender mail til journalister; de gangene jeg faktisk har tatt meg bryet med å gi et saklig svar tilbake, kommer det ofte en bra diskusjon ut av det, samtidig som at leseren gjerne beklager ordbruken.

Idiot, mann
Alt dette er imidlertid ingenting i forhold til lesernes kommentarer i selve artiklene. Joda, journalistene får gjennomgå der også, men jeg begynner virkelig å lure på hva det er med Manchester United-, Chelsea- og Liverpool-supportere. I hvert fall mange av dem.

For å ta noen eksempler:

«hvorfor dømmer dommerene aldri offside på chesea mot manu enten er de jævla chelsea fans eller så skal de hjelpe de små grinungene»

«Eg e ingen nordlending, jeg e fra norges perle - Bergen. Ingen tvil om hvor du kommer fra din same. Du kan jo ikke skrive norsk. akaspert har jeg aldri hørt om. Løp etter reinsdyrene....»

«Berbatov er dårlig? Du må jo være fette førpult idiot mann!!!!!! snakk om giggs, scholes, neville!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!»

De tre halvdårlige eksemplene stammer fra samme artikkel, nemlig denne, men det er mye mer «gull» å hente dersom du følger med på kommentarer i Premier League-artikler generelt; enten det gjelder Nettavisen, Dagbladet, VG, eller en helt annen avis.

Heldigvis finnes det også endel saklige fans, som gjør at jeg ikke mister troen på fotballsupportere riktig ennå.

Fine bilder, eller?

Jeg trenger penger
Null skitt, jeg trenger penger.

- Å, er du blitt fattig, Liam? spør du.
- Neida, svarer jeg. - Eller, jeg er jo ikke akkurat rik, akkurat, men det står ikke verre til nå enn tidligere.

Så hvorfor trenger jeg penger? Vel, jeg trenger at du kjøper noe av meg. Nei, ikke sex. (Geez, den kunne jeg spart meg for.) Jeg har fått i oppdrag å selge to pakker med krillolje for mitt fantastiske fotballag. Tohundre spenn per pakke, ergo må jeg betale firehundre bitre kroner dersom det ikke er noen som er kin på litt krillolje.

Én pakke holder til en måneds forbruk, så det er jo egentlig et røverkjøp, dette her. Slå til! Løp og kjøp! Ikke nøl!

Si fra hvis du trenger litt krillolje, a.

Tusen strålende soler og taxi i mørket. Kom og les, barn, kom og les!

Jeg har nettopp lest «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini, den gikk unna på en dag og litt til. Og selv om «Drageløperen», debutromanen til samme person, solgte til gull iallefall i hjertet mitt var jeg noe mer skeptisk til denne; den handler tross alt om undertrykte damer i Afghanistan, og jeg merker at det er noen ting jeg har større interesse for enn dem.

Men for en bok! Khaled-boy begynner virkelig å ta over som en av favorittforfatterne mine, måten han beskriver alt på er drøyt fascinerende. Som jeg sa til fattern: handlingen i boka er ikke akkurat nervepirrende spennende, men det gjør ingen verdens ting når den er skrevet så bra. Read it, I tell you, read it!

*

På vei tilbake fra kjøpesenter idag fant Daddy DJ og jeg en pirattaxi, uten å stole alt for mye på typa. Eller - det gjorde vi da, siden vi tross alt kjørte med han, men vi var ikke spesielt høye i hatten da han kjørte.

Pappa ble enda mindre i hatten (hvorfor blande inn en hatt egentlig? Nåvel, uansett...) da han kjørte inn til en overfylt bensinstasjon og begynte å leite i det uendelige etter en ledig pumpe - fattern måtte nemlig pisse. Så plutselig sprang han ut av baksetet, mens sjåføren snudde seg mot meg med et ansikt som minnet pent mye om et spørsmålstegn.

- WC? spurte han, så gebrokkent som det går an å si to engelske bokstaver.
- Jess, svarte jeg og gliste.

*

Men nå sover han, og jeg lurer på om jeg skal stikke ned til Mezzanine Floor (ja, etasjen heter det, akkurat som den nydelig sangen av Delirious) og sjekke ut Water Hole. Det er torsdag idag, og på torsdagene er det ekstra vilt sies det.

Snille Liam, derimot, gjør ikke noe galt, han bare observerer - fordi det trengs.

Han skal jo bli forfatter.


Liam & hotellet hans.


Maten vi spiser. Helt gratis, naturligvis.


39 grader i Jacuzzi'en.


Doha by night. Sett fra hotellverandaen.


Stor pappa. Større tårn.

Idag var en normal dag på jobben. Kaldt ute, minus ti. I går våknet jeg opp på den andre siden av kloden. Det er en merkelig verden vi lever i.

Jada. Så var jeg hjemme igjen, tilbake til kalde, gufne Norge. Klokka halv tre i natt la jeg meg under dyna og frøys meg til søvns (varmen var ikke skrudd på, sjakktrekk William), og idag har vært jobbedag.

Geez, jeg savner sommeren.

Nettet var ustabilt i leiligheten i Hout Bay, og like etter siste oppdatering tok det kvelden fullstendig, så det ble vanskelig å komme med noe nytt. Men fint hadde vi det, det skal jeg love deg. Den siste dagen gikk Pål, Prebster og meg opp Lion's Head, som er en av fjelltoppene i Cape Town, og det var en relativt urovekkende opplevelse: Jeg har besteget Galdhøpiggen, Table Mountain og flere andre topper, men jeg har aldri måttet klatre opp loddrette fjellvegger med kjetting boltet til fjellet som man må holde seg i, mens det går fire-fem meter ned til bakken. Og fire-fem meter er jo greit, men når bakken er en snau meter bred og det er femti-seksti meter nedenfor der igjen blir iallefall jeg nervøs.


Atlanterhavet.


Chris var helt sjef med hatten sin.


Utsikt ved Cape Point.


Og Cape Town sett fra Table Mountain.


Julemiddagen.


Strand. Het det der.


Meself og Andrew og Larren ved Waterfront. Disse folka var fantastiske hosts, og vi hadde opptil flere bra kvelder sammen.

(Foto: Marie Fuglset & Helene Theron. Fornøyd, mærrispærri? :)

Og flere bilder ser du på Maries, og sikkert etter hvert Pål og Prebens, Facebook.

Flyturen hjem gikk drittgreit faktisk; Megan ordna så plassene våre ble oppgradert, så det meste av flyturen satt jeg og spilte minigolf på skjermen min. Og så på The Dark Knight. Og vips var turen over. Akkurat nå hører jeg på Sigur Rós, musikk som minner meg om turen, og merker jeg lengter tilbake. Det blir liksom ikke helt det samme når man kommer tilbake til Norge, man får noen åpenbaringer her hjemme. Nei, selv om man reklamerer for det er ikke to colaer for 35 kroner kjempebillig. Minus ti grader er ikke kaldt, det er freakings ulidelig.

Men nok klaging Liam. Nå er det nyttårsaften og ett nytt år. Også stikker jeg en tur til Qatar, det er ytterst nødvendig faktisk. Man kan ikke oppholde seg for lenge i det landet her nemlig, det er ikke bra for helsa.