verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg er ikke sikker på om det er så lurt å skrive det jeg skriver nå.

For det første er jeg bare glad, og har ingen som helst grunn til å klage over emnet. For det andre er det faktisk litt personlig informasjon som kommer fram, men heck heller - jeg har aldri lagt så mye skjul på ting på bloggen.

Det gjelder BI, og det gjelder et engangstilfelle som egentlig ikke er noe engangstilfelle heller.

(Jeg har levert bacheloroppgave, uten å ha fått igjen karakter på den - pluss at det er noen eksamener jeg må ta opp igjen. Så hvor lurt det er å skrive om dette nå er jeg som sagt ikke sikker på.)

Anyways.

HATFAG
Mot slutten av mai hadde jeg, og veldig mange andre BI-studenter, eksamen i faget «Operativ økonomistyring».

Det er det jeg kaller et hatfag - jeg er ikke glad i økonomi, og lite er så kjedelig som hvordan man opererer med økonomistyring. Jeg har ingen ambisjoner om å bruke det i noen annen sammenheng enn det som en gang i framtiden kanskje blir en personlig økonomioversikt. Og det er ikke det dette faget handler om.

Hva det handler om? Jeg er ikke sikker. Jeg fikk aldri med meg forelesningene. (Beklager, mamma og pappa, men null-åtte-null-null og et håpløst kjedelig fag er en dårlig kombinasjon.) Planen var den vanlige lesingen i siste liten, men det gikk rett vest det også, takket være band, jobb, bacheloroppgave og ellers annet opplegg som virket langt mer fornuftig.

HJELPEMIDLER TILLAT, DAMN IT
Helgen før eksamen, som var på en mandag, gikk det opp for meg at det var en eksamen med alle hjelpemidler tillat. Problemet var bare at jeg aldri hadde kjøpt noen lærebok, og jeg skulle øve med bandet. Søndag kveld, vel hjemme fra bandøvelse, printet jeg ut noen tidligere eksamensoppgaver - og sovnet.

Og følte meg lite høy i hatten da jeg kom inn i den svette Grünerhallen neste morgen, med fem tidligere eksamensoppgaver, et penalhus og en cola zero. Alle andre hadde med seg rene biblioteker, for feite.

SJUKT
Enda lavere i hatten ble jeg da jeg så oppgaven(e). Jeg brukte noen timer på å skrive ned noe svada, og lot flere oppgaver stå ubesvart.

Jeg hadde rett og slett ikke peiling, og regnet med en helt grei stryk.

I dag sjekket jeg seg eksamenskarakteren.

C

(For deg som ikke vet det; skalaen går fra A til F. A er best. F er stryk. Jeg fikk det som tilsvarer en firer på videregående.)

UFORTJENT!
Det verste er at dette ikke er første gang heller. Flere andre karakterer jeg har fått har vært helt uforståelige for meg. Og jeg skal ikke være så fryktelig ydmyk altså, men de karakterene er ikke fortjente.

Ikke når jeg tenker på de som sitter og faktisk studerer disse fagene, flere timer hver eneste dag i et helt semester. Noen få av dem sitter kanskje igjen med en A, men ikke mange. Noen får B. Andre får C eller D, uten at jeg er i nærheten av å kunne en brøkdel av det de kan.

Jeg har faktisk lurt på om oppgaven kan ha blitt forvekslet med en annen, eller noe sånt, men jeg tror jeg kan utelukke det nå - det burde strengt tatt i så fall ha vært et engangstilfelle.

SKRIVEFERDIGHETER
Den eneste forklaringen er at jeg skriver godt nok til at sensorene tror jeg kan dette her. Det er tross alt ikke mange av BI-studentene som jobber som journalist.

Men det burde ikke være godt nok. Ikke på en økonomieksamen.

Som sagt; jeg takker og bukker for karakteren, og kommer ikke til å sende en klage inn til BI-ledelsen, for å si det sånn.

Jeg ville bare nevne det for eventuelle studenter - og fremtidige studenter - ved BI. Vær klar over at du ikke nødvendigvis trenger å kunne faget for å få en helt ok karakter.

Og nei, jeg har ikke hatt sex med sensoren.

Jeg er bare glad for at jeg gikk BI.

Jeg synes Gud gjorde mye bra når han skapte verden. Blå himmel, langstrakte strender, en varm sol - ikke å forakte.

Men alt er ikke perfekt.

(Jeg tenker ikke på den fordømte myggen, selv om den var en åpenbar tabbe. For ikke å snakke om knott. Bare tanken på de nyttesløse insektene gir meg frysninger. Dessuten hadde jeg ikke sagt nei takk til et ferdigskapt kollektivsystem. Ruter er ikke spesielt gudommelig, for å si det mildt.)

Men fortsatt er det ikke noen av de overnevnte problemene som plager meg.

Den virkelige tabben er døgnet.

Jeg mener; åtte timers søvn er jo alt, alt for lite. Men når man først våkner etter de åtte timene, er resten av døgnet også alt for kort - noe som selvsagt fører til at man er våken i lengre enn 16 timer.

Nei, jeg har den ideelle løsningen. Tolv timers søvn. 20 timer i våken tilstand. Det skulle føre til et døgn på 32 timer, en helt optimal ordning i mine øyne, med en timeplan som ville se omtrent slik ut:

00.00 - 12.00: Natta.
13.00 - 19.00: Jobb.
19.00 - 22.00: De uvurderlige timene etter jobb.
22.00 - 26.00: Middag/tid med kids for dem som har det.
26.00 - 32.00: Kveldskos/fotballkamp på tv.

Liam som statsminister, sier jeg bare. Er nemlig ikke klar for å sparke Gud fra jobben ennå.

Hei. Jeg lever.

- Så hyggelig, da gitt, sier du kanskje.
- No shit, Sherlock, svarer jeg.

Drøyt fire måneder etter siste innlegg kan jeg ikke love noen hyppig oppdatering her på bloggen, men det trenger jo ikke gå like mange evigheter mellom hver gang.

- Hva har skjedd siden sist? spør du kanskje.
- Hvorfor lurer du, din nysgjerrigper, svarer jeg.

Men la gå, det er jo litt hyggelig at folk interesserer seg for livet mitt. Siden februar har jeg blitt ferdig med BI (hurra!), og jeg har vært opptatt cirka hver eneste dag (ikke like mye hurra).

Jeg har gitt ut singel sammen med bandet mitt (hurra!), og jeg har ikke blitt noe mindre singel (ikke hurra).

KJØP SHOW CHAMPA - NEVER ENDING PÅ ITUNES

OG JEG HAR GIFTET BORT SØSTEREN MIN! HURRA!

Eller. Jeg har strengest talt ikke giftet bort søsteren min, hun har gjort det helt frivillig. Men det er like mye hurra, det.