verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Let. Hope. Rise.

I can't believe the news today
I can't close my eyes and make it go away
How long, how long must we sing this song?

Vi hørte om det i New York. Vi hørte om det i Madrid, London og i Mumbai.

Fredag 22/7/11 rammet terroren Norge, gjennom et angrep som kom så overraskende. Så brutalt. Så uvirkelig.

Én mann sto bak. Ikke en gjeng med terrorister, som i de tidligere nevnte angrepene, men én enkelt mann.

Like fullt er det et terroristangrep, et så ondt ett at det er umulig å helt forstå hvordan det i det hele tatt er mulig å gjennomføre.

Så hva nå?

Rent praktisk er det dessverre ingen tvil om at det var litt for enkelt å ødelegge livene til så mange, og at det er en del tiltak som bør settes i verk for at noe slikt aldri kan gjenta seg.

Men overlat det til dem som forhåpentligvis kan det.

Vi andre kan bestemme oss for å stå sammen, ikke la hatet vinne.

Jeg har skrevet mye negativt om landet mitt på bloggen tidligere. I dag er jeg norsk.

Og stolt av det.

Let hope rise
And darkness tremble
In your holy light

Ettersom sola for en gangs skyld valgte å skinne over Oslo by i dag, bestemte Josva, Michael og meg selv oss for å ta båten ut til Hovedøya utenfor Oslo sammen med en engangsgrill og en pakke pølser.

Ingen dårlig idé, selvsagt, selv om jeg greide å glemme maten ombord i båten, og det hele endte med at jeg måtte hoppe fra en ferge i fart da jeg skulle forsøke å finne igjen godsakene en liten halvtime senere.

Vel, Hovedøya var digg, og anbefales på det sterkeste når man er lei av bylivet i tigerstaden.

Men høydepunktet kom likevel på veien hjem.

Ferga tok nemlig en tur rundt i indre Oslofjord før den ankom byen, og på en av øyene den stoppet på fikk vi se to gutter på 14 år - fulle av hormoner, antakeligvis - som var i ferd med å kaste en like gammel (eller ung) jente fra brygga og ut i vannet.

Meg, Michael og Josva diskuterte hvorvidt gutta hadde motet til å hive henne uti, men idet oddsene for de forskjellige utfallene var konkludert hørte vi et plask, og jenta kavet ute i vannet.

Hun hylte og bar seg, men fikk ingen sympati fra dekket på ferga, ettersom samtlige klappet i hendene og jublet mot de to guttene, som naturligvis solte seg i glansen.

Det ble ikke enklere av at det ikke var noe sted å komme seg opp fra vannet på, og jenta ble værende mens stillheten etter hvert senket seg over båten - og brygga.

Antakeligvis håpet det stakkars offeret at noen til slutt skulle forbarme seg over henne og hjelpe henne opp, mens hun fylte hodet med hevntanker over guttene - selv om hun en dag garantert blir kjæreste med en av dem, om ikke begge to.

Og at noen til slutt skulle synes litt synd på henne.

Så runget kapteinens stemme fra høytaleranlegget over øya:

«Ble du våt, eller?»

Sommer på jorda, smil overalt
Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt

Før Coldplay ga ut sitt Viva la Vida or Death and All His Friends i 2008, sa Chris Martin at albumet inneholdt en låt alle måtte høre før de døde.

Vel, som vokalist i det unge og fremadstormende bandet Show Champa vil jeg påstå at vi nå kan si det samme.

De siste dagene har vi jobbet litt med nye låter, og i mine ydmyke ører høres det rett og slett strålende ut.

Jeg skal ikke røpe mer enn det, men jeg er dødsseriøs. Det er vakkert, rett og slett.

Det kjipe er selvsagt at vi ikke planlegger vårt første album før 2013. (Du bør virkelig håpe at vi overlever 21. desember 2012.)

Trøsten er at det finnes uendelig med live-muligheter før den tid.

Og at People of the Sun EP kommer ut denne måneden. Fire virkelige godlåter på den også, det kan jeg love deg.

Blir man tatt ut på damelandslaget i fotball, eller melder man seg bare på? spurte en venn på Facebook under Norges åpningskamp mot Ekvatorial-Guinea i Fotball-VM for damer sist uke.

Et betimelig spørsmål, men det er lite som tyder på at det bare er spillerne som er meldt på gjennom NAVs utviklingsprosjekt for å få alenemødre i jobb.

(For å være litt politisk korrekt; det er faktisk noen damer som spiller bra. Martha, for eksempel, på Brasil, tror jeg kunne glidd inn på mange herrelag ganske enkelt.)

Men anyways, tilbake til saken. Hvor var vi?

Jo, nei. Ikke bare spillerne, nei.

I VM er det visst noen pipeblåsere også, som kanskje burde vurdert en annen karriere enn den som offisielt heter fotballdommer.

Å la være å dømme straffespark på dette er rett og slett ganske fantastisk.



Det er faktisk så pinlig at jeg får litt vondt i fotballmagen min av å se på det. Samtidig er det herlig å se hvordan nummer 2 innser at hun har driti seg nokså bra ut, og slipper ballen elegant bak seg som om ingenting har skjedd.

Og når vi snakker om dommerfeil; dersom det ikke er straffespark, er det jo faktisk en pasning tilbake til egen keeper som plukker den opp med hendene. Tilbakespill, rett og slett, og Australia skulle i det minste hatt frispark innenfor 16-meteren.

Kvinnefotball, hva er det? Ikke er det kvinner, og ikke er det fotball. - Ivar Hoff