verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg har en venn, verdens beste venn. Han kom til meg en dag, og spurte om jeg ville være vennen hans. Og siden har vi vært det. Han kjenner meg bedre enn noen andre gjør det, bedre enn jeg kjenner meg selv også tror jeg. Jeg vet ikke om du kjenner han. Han heter Jesus.

Og han er så fantastisk, for selv om han er den som regjerer over hele verden, selv om det er han som har skapt hele verden, faktisk, så har han tid til meg. Når jeg har glemt han og brydd meg om andre ting, for så å komme tilbake til ham og klage på alt det jeg kan klage over, da bryr han seg. Når jeg driter i de råda og tipsa som han gir, da smiler han til meg og sier at han er glad i meg. Når jeg bare tenker på meg selv, når jeg glemmer at det finnes andre mennesker som kunne trengt oppmerksomhet, når jeg kjefter på lillebroren min fordi jeg selv er en idiot, så hvisker han oppmuntrende ord til meg. Høres sentimentalt og feminint ut, men det er sånn det er.

Og selv om jeg mener ting og tang, om han, som ikke stemmer i det hele tatt, når jeg klager på andres meninger og ikke har peil selv, så støtter han meg. Så skjønner han meg. Han hører på det jeg mener, og prøver å fortelle meg hva jeg burde forandre.

Han vil ha meg til å gjøre noe for de som ikke har det like fett som meg, han vil jeg skal være klar over alt det jeg har fått. Som jeg ikke fortjener, at all, men som jeg har fått likevel. Og som jeg kan dele med andre.

Han er min Jesus.
Min egen Jesus.

Dagboka lever i Norge. Norge er et land langt nord. Langt nord snør det. Men så mye snø som det er kommet nå, så mye snø tror jeg det aldri har kommet noe sted i verden. Det kan i alle fall ikke være langt unna. Makan til snøvær, sier dagboka, etter å ha måka og måka og dytta biler som setter seg fast og PRØVD å dytte sin egen søsters bil, som sitter enda mer fast. Bom fast. Drittvær.

Dagboka siterer visse kilder, som sier blant annet:

"Nå bruker vi beltevogner og snøscootere fra Røde Kors for å evakuere folk fra bilene." Politiet i Telemark til VG Nett.

"Her er det kaos over hele fjøla." Politiet i Telemark til VG Nett.

"Jeg har snakka med en politimann, han sa vi kunne bli stående her i alt fra 10 minutter til 10 timer." Dagbokas fortvilede pappa som sitter fast å¨vei hjem fra jobb.

"Hva gjør man når man ikke får åpna opp døra?" Lisa Mortensen merker også snøværet.

Det snør, det snør, sier dagboka, det skal være visst. Vi kommer tilbake med mer seinere.

Da er OL over for denne gang, fire år til neste gang. Fire år er ikke for lenge, spør du dagboka, da får i alle fall de norske langrennsløperne og skiskytterne tid nok til å trene. Dagboka er egentlig glad det hele er over, i begynnelsen var det gøy med OL, men etter hvert blir det bare mer og mer masete. Når man hører at selv Kjell Kristian og Jon Herwig begynner å gå lei, ja da er det på tide å avslutte.

Dagboka retter heller blikket mot det som skal komme. 12.-20. april er det nemlig Italia som står for tur, hvorhen i Italia er fortsatt ikke avklart, men deilig skal det bli. Når vi i tillegg snakker fotball-VM i juni, sydentur med gutta i august og smaken av vår begynner å feste seg... Dagboka tror dette året blir et fantastisk år, og gleder seg til fortsettelsen.

Nå er det sånn at PC`en som dagboka har brukt som inspirasjon og base for dagbokskriving, den er ødelagt. Til dels ødelagt. Nærmere halve skjermen er i alle fall alt for lite samarbeidsvillig, død er kanskje et annet og riktigere beskrivelse, så skjermen er i alle fall ikke helt hva den var. Og det er ikke noe gøy, vi snakker bærbar PC her, så det er ikke bare å bytte skjerm heller. Årsaken trenger vi ikke å gå noe nærmere innpå, vi nøyer oss med å konkludere at det er ikke særlig lurt å sette PC`en på gulvet ved siden av en stol når det løper en fireåring rundt i huset. Men gjort er gjort og spist er spist, selv om det å spise ikke har så veldig stor sammenheng i dette her, og dagboka har da fått ordnet opp på et vis. Nå kan den bærbare PC`en mer enn noengang karakteriseres som en stasjonær, men dagboka tar ikke så stor skade av det. Det er i alle fall ikke siste gang du leser intellektuelt stoff fra vår alles dagbok.

Før dagboka runder av gratulerer vi Sverige med over tre ganger så mange gull som oss, vi takker alle som kommenterer der det er mulig å kommentere, og vi takker Gud for at han skapte dagboka. Og setter på Athlete med Wires.

Fluenes Herre er filmen dagboka tok seg tid til å se denne onsdagskvelden, som vel er som en klassiker å regne. Uten at dagboka helt ser hvorfor. Filmen ble snekret sammen i 1963 var det vel, og bærer tydelig preg av det. Den skapte nok mang en ettertanke for førti år siden, men dagboka innser rett og slett at den er født litt for sent for å kunne nyte filmen fullt ut. Vi vil ikke gå for mye inn på bildekvaliteten, som man vel ikke kunne gjøre så mye mer med på den tida, men både den til tider usmakelige filmmusikken og de lange periodene helt uten noen som helst form for spenning gjorde at dagboka ikke gir den noe bedre enn et terningkast 3. En stor skuffelse, dagboka husker nemlig så vidt at den så litt av filmen for, tja, det må da være nesten femten år siden, gamle karen var dagboka iallefall ikke, og den gjorde et kjempeinntrykk. Scenen da "Piggy" får en kjempestein i panneluggen etterlot en dagboka gispende etter luft, men gjensynet femten år senere ble altså ikke det helt store.

En annen skuffelse var OL, de fordømte langrennsutøverne gjorde en tarvelig innsats i sprinten. Beste kvinne ble Stathelles egen Ella, som kom på femteplass så vidt dagboka kunne se. Vi gadd ikke en gang å se hvordan det endte for gutta, dagboka har bedre å gjøre enn å se B-finale sprint i et vinter-OL der de eneste som kan fikse gull er Lars og Kjetil Andrè, måtte de leve lenge.

Dagboka registrerer også at Terje Hauge igjen er i ute i hardt vær. Denne gangen ga han en Chelsea-spiller rødt kort for noe som i alle fall ikke kunne kvalifisere til nettopp det. Dagboka føler at hver eneste gang Hauge dømmer en fotballkamp av høyere kvalitet finner han på en måte å kødde opp alt på. Mulig det bare er dagboka, hvis hukommelse ikke alltid er helt til å stole på, men dog, følelsen er der. Send mannen dit han hører hjemme, sier vi. Og, nei, ikke spør hvor han hører hjemme, det var en talemåte

Men før sengetid anbefaler dagboka idag virkelig en tur innom sin frende på fuglset.com, sjekk ut fuglset.com's egen dagbok. Visst er den gammel, men det er fantastisk lesestoff.

Men da var det dags.

Dagboka setter på klassikeren Cutting Edge, du kan derimot gjøre akkurat hva du vil, så ses vi på den andre siden.

I dag vil dagboka først og fremst takke alle de som anonymt har lagt igjen beskjed på arabisk i kommentarfeltet til forrige post. Vi er nemlig beæret over at dagboka nå er såpass internasjonal at man trenger å være språkkyndig til de grader for å kunne få full uttelling av den. Litt mer hetsing av japanerne nå, og kanskje dra russerne med i samme slengen, så har vi det virkelig gående her. Dagboka gleder seg.

Det har gått et par dager siden dagboka sist skreiv dagboka, det har rett og slett vært en liten skjønnhetspause. Vi vet med sikkerhet at verden går videre selv uten dagboka, så vi velger å ikke se så veldig tungt på det, og heller jobbe videre mot vårt mål; fred og kjærlighet i verden. Og kanskje litt råkkenråll, med støtte fra folket.

Men...

...du synes dagboka er usammenhengende og direkte tåpelig i kveld, altså? Ja, det er ikke uten grunn denne gangen heller. Det har seg nemlig slik at klokka for det første nærmer seg halv to med stormskritt (har du noen tenkt over ordet stormskritt, hvor utrolig lite logisk uttrykk det egentlig er? Hva i verden er et stormskritt!? Ikke spør meg...), dessuten har dagboka nettopp gått en drøy gåtur samtidig som man har havnet i prat med politiet. For en drøy time siden gikk nemlig dagboka langs veien og ante fred og slett ingen fare mens den haiket, og plutselig kom det en politibil stoppende. Hva dagboka gjorde lurte de på, og navnet skulle de også ha. Dagboka hadde mest lyst til å spørre hva navnet til morra deres var, men svarte kloklig på spørsmålene og fikk beskjed om å gå langs fortauet og ha refleks neste gang. Selvfølgelig, svarte dagboka.

Og kom seg hjem til slutt.

*

Dagboka tenker nå. Grubler. På hva dagboka kan bruke som skjellsuttrykk. Fandens oldemor sømmer seg nemlig etter sigende ikke for en dagbok å si, heller ikke annen i ellevte. Greit nok, dagboka synes kanskje det er litt tåpelig og kristeligiøst, men er en sart sjel og vil helst ikke såre noen, så hva kan man egentlig avslutte en dag med?

I denne omgang nøyer vi oss med et enkelt natta, og trekker som vanlig dyna godt over de blanke sidene...

I kveld vil dagboka snakke om en fantastisk idrettsmann. En mann som har vist seg gang på gang å være best når det gjelder. En mann som i det Herrens år 2006 vinner sitt fjerde OL-gull, 14 år etter at han vant sitt første, i Albertville, 1992. Vi snakker selvfølgelig om Kjetil Andrè Aamodt, mannen som i dag vant super-G`en i Torino, 13/100 sekund foran Hermann Maier. En prestasjon som ikke blir mindre av at mannen for seks dager siden ble kjørt fra alpinløypa i ambulanse med et ødelagt kne etter utforen. Dagboka bøyer seg i støvet. Nå har gullungen sagt at han vil kjøre en sesong til, og vi applauderer. Utforgullet skal jo tas, det og. Vancouver 2007. Gled eder.

Men dagboka glemmer ikke Lars Bystøl heller, som fulgte opp gullet i liten bakke med en kanonbra bronse i 120-metersbakken. En utrolig prestasjon. Med laggull til uka, nå, så vi vossingen dra hjem fra lekene som den store norske vinneren. Dagboka liker det, Lars, dagboka liker det.

Ellers har det så vidt dagbladet vet vært en stille søndag. I hvert fall her i det høye nord. Andre steder er det ikke like rolig, men det kan dessverre ikke dagboka ta noe ansvar for. 15 drepte i Nigeria p.g.a. Muhammed-karikaturene, leser vi på VG Nett. Det er drøyt. Som en vis mann sa det; "tegn noen tegninger og de dreper hverandre." De dreper ikke OSS, de dreper HVERANDRE. Den vise mannen er dagbokas pappa, og han har helt rett. Dagboka synes det er drøyt.

Dessuten publiserer dagboka, som du ser, tre bilder i dagens dagbok. Dagboka har tre gode grunner til det, en til hvert bilde: Den første tegningen er her for å påpeke noe som er på grensen til verdens største hykleri. Mens muslimer over hele verden protesterer mot karikaturene som "sjokkerte" alt og alle, pøser man i flere av de største muslimske avisene på med mot-kampanjer, der man viser tegninger som fremstiller oss europeere som umoralske svin, som har dyresex og som ikke vet hvem faren er fordi morra har ligget med så mange. Og selvfølgelig får jødene svi, de som ikke en gang har noe med karikaturene å gjøre. Her er Anne Frank framstilt i Arabisk Europeiske Liga, i seng med Hitler. Dagboka sitter og lurer litt på hva man egentlig tenker med, noen av disse folka.

Den andre tegningen er dagbokas egen Jesus som homofil. Dagboka skal være den første til å innrømme at kristne ikke har all verdens grunn til å rope ut om blasfemi og krenkelser, slik man ofte har oppført seg mot nettopp homofile og andre type mennesker. Likevel føler dagboka at noen, hvem det enn er som har tegnet dette, fremstiller Jesus på en utrolig gal og lite respektfull måte her. Likevel - dagboka overlever. I aller høyeste grad. Dagboka har ikke behov for å drepe noen eller brenne flagg, dagboka har ikke behov for å protestere i det hele tatt. Sånn er nemlig den verden dagboka lever i.

Den tredje tegningen er en av disse berømte karikaturene. Etter hva man sier er visst dette den tegningen av alle disse karikaturene som provoserer mest. Men dagboka føler altså at dette bør man kunne tåle å se uten å måtte brenne ned ting og tang. Eller drepe. Eller gå i demonstrasjonstog. Den Muhammed som du tror på trenger ikke å være en terrorist med bombe, selv om du ser en tegning av han i dagboka. Den Jesus som du tror på trenger ikke å være en homse, selv om du ser en tegning av han i dagboka. Dagboka tror vi kan innse det, uten å gå til krig mot hverandre.

Det ble en post om mange ting og tang dette her, ikke bare om Kjetil Andrè. Men dagboka føler det måtte ut. Det var deilig, nå får dagboka sove i natt også. Hvilket som skal bli usannsynlig deilig!

I tillegg må dagboka få lov å si at dagens innspill var svært mye inspirert av bloggerne Bottom Buzzer, dagboka anbefaler bloggen hans som god lesing.

Dagboka ønsker deg en fantastisk natt, måtte du drømme om OL-gull og råkkenråll!

Over.
Ut.

Ok da, skal man være pripne på det så er det vel i realiteten faktisk 18. februar i skrivende stund. 01.21 står urviserne på, og hadde dagboka fulgt fornuften ville den vært i seng for lengst. Men en dagbok kan ikke alltid følge fornuften. I dag, for eksempel, har dagboka oppholdt seg i den samme, trøtte bygningen i 16 timer i strekk. Galskap? Javisst.

Og vet du hva? Dagboka er så trøtt, så sliten, så klar for senga. Det er nesten så dagboka driter loddrett i hele dagboka, logger av, skrur på litt smuuud musikk, trekker dyna godt over bokryggen og glir inn i drømmeland. Men dagboka har avgitt et løfte, et løfte som dagboka ikke skal bryte. Dagboka skal nemlig ikke svikte. Om Dovre faller, om Jesus skulle komme tilbake, om Selbekk skulle få seg midtskill - det ville ikke hatt noe å si, dagboka skal aldri svikte.

Utenom i kveld. Dette er unntaket som bekrefter regelen. Dagboka kutter av før den får liret av seg alle tankene den måtte ha. Det er en synd eller skam, kall det hva du vil. Det er over. Det er ut. Det er natt for dagboka nå. Dagboka sover.

<dagbok>

Det er en seriøs dagbok som idag retter oppmerksomheten mot den største trusselen mennesket står ovenfor i skrivende stund. Vi snakker ikke om atomvåpen i Iran, vi snakker ikke om muslimer generelt, vi snakker ikke om japser, vi snakker ikke om Megazvinet og Vebjørn Selbekk engang. Nei, vi snakker selvfølgelig om fugleinfluensaen, den fryktede, dødelige fugleinfluensaen. Siste nytt er at denne epidemien kan ta livet av 13000, trettentusen, nordmenn. Sprøtt altså, sier dagboka. Som også er bekymret, det er ikke uten grunn at man vurderer å bytte etternavn. Fuglset er faktisk ikke det morsomste etternavnet man kan ha i disse tider. Dagboka er seriøs.

Og en ulykke kommer, som vanlig, sjeldent alene. Vi hater ulykker, og spesielt når de ikke kommer alene. Pål Trulsen dreit på draget, Norge tapte mot Canada, og curlinggutta er ille ute i OL. Nei, dagboka orker ikke mer. Orker ikke mer fugleinfluensa eller curlingskuffelser, dagboka konsentrerer seg om...

...navn. Dagboka lurer på hvordan folkemengden reagerer på navnet Amadeus. Eieren av bloggen er nemlig på randen av å bytte navn. Om ikke å bytte det, så i alle fall endre det. William Amadeus Fuglset. I dagbokas ører klinger det godt. Vi vil støtte revolusjonen 100%, og håper virkelig at det blir gjennomførbart. Uansett kan du vedde de siste bukseselene dine på at dagboka vil følge saken ettersom den utvikler seg.

Vel, ingenting varer evig. Jo, kanskje det, men ikke dagbokas tanker denne kvelden. Nå slutter man, nå logger man av, nå er det natt. Men epidimier og død eller ei, du kan fortsatt stole på dagboka, som kommer til å rapportere direkte fra verden en eller annen gang i løpet av det kommende døgnet.

</dagbok>

Dagboka vil, før noen får sjansen til å påstå noe som helst, si et par ord før man begynner med spekulasjoner og drøftinger som verdenshandelen generelt er lite tjent med: For de av dere som tror at Dagboka har gitt opp på grunn av litt "kritikk" i forrige posts kommentarer, tar dere utrolig, skammelig feil. Denne drøye ukas fravær av dagbok-notater skyldes nemlig en inkompetent internettlinje, som har vært lite samarbeidsvillig de siste åtte dager. Men dagboka er tilbake, bedre enn noen gang. Det vil i alle fall dagboka påstå, som har klødd og verket etter å få skrive sitt hjertes mening om saker og ting.

Kom bare ikke å påstå at dagboka kunne tatt turen på et bibliotek eller et annet sted med tilgang til internett, det ville være å kreve for mye av en stakkars dagbok som har et alt for stramt tidsskjema allerede.

Du registrerer kanskje at dagboka har sluttet å opphøye seg selv med fet skrift, det har sammenheng med at det er alt for kjedelig og tungvint å skrive <b> og </b> hver eneste gang dagboka nevner seg selv. Som faktisk er ganske ofte, tatt i betrakning.

Dagboka registrerer at fuglset.com igjen er oppe og går, flere tiår siden sist, det var på tide synes dagboka. Som gleder seg til å høre en annen dagboks beretninger om livet i andre steder av verden. Om man kan kalle Oslo verden. Det måtte i så fall bli den tredje.

Prisen for årets sang går utvilsomt til Madeleine Sophie, som dagboka ikke kjenner, men som har hatt gleden av å møte, og som virkelig kan revolusjonere lovsangen på Oslo Kristne Senter med denne låta. Sjekk ut http://sophiii.blogspot.com/2006/02/melodi-hvem-har-skapt-alle-blomstene.html, og nyt. Dagboka, som selv har kontakter innenfor lovsangsmiljøet i den pinsekarismatiske bevegelse, vil i alle fall gjøre alt for at låta blir spilt i Bambles kirker og bedehus.

Dagboka har dessuten fått opp øynene for curling, denne undervurderte sporten som Norge har store medaljesjanser i nå i disse OL-tider. Man oppfordrer hver eneste dagbokleser til å skru på TV-apparatene, sette seg i godstolen, og se Pål Trulsen og kompani kaste stein etter stein inn i midten av curlingbanen.

Sier dagboka, som gjør akkurat det samme i dette øyeblikk.
Og forventer applaus for det.

Det finnes fortsatt rettferdighet i verden. Heldigvis. Dagboka har nemlig vært med på sesjon, og kan konstatere at personer med diabetes fortsatt fritas fra det O Uhyggelige Millitæret. Sesjon er en oppskrytt ting, mener dagboka, og mener at det burde vært flere sesjoner i verden der mennesker med diabetes ble fritatt fra alt som er ondt.

Dagboka kan forresten melde om at en felles venn har begått mesterstykket å gi bort kredittkortet sitt, med i overkant av 30 000 norske kroner på konto, til storesøster som er en hel uke i Oslo. Hvor lurt det er vil ikke dagboka gi noen kommentar om, men vi synes det er modig gjort. Meget modig.

Også vil vi veldig, veldig gjerne gi en takk til venner og bekjente som gjør at dagboka får seg en latter i hverdagen. Som et eksempel forteller vi idag om en søt venninne, som over MSN måtte fortelle dagboka at nå, nå var det nok, nå ville hun ikke bo i Norge lenger. Hvorfor?, spør dagboka, og får som svar at "vi kommer til å bli bomba av de japsane". Fordømte japser, kunne ikke de holdt seg borte fra alt som het politikk?

Godt, tenker dagboka, godt at dagens ungdom følger med i politikken og er opplyste om farene som truer fra hvert eneste verdenshjørne. Nå også Japan, altså, en ulykke kommer sjeldent alene.

Så får Vebjørn, Mohammed og nå også Keiseren av Japan krangle seg imellom, mens Dagboka tar seg en lur og venter på Harmageddon og vannmelon.

Vel, jeg har fjernet Delirious?-vurderingene og lagt dem i en egen blogg. Sjekk ut: mezzamorphis.blogspot.com. Dessuten har jeg laget en egen blogg for novellene mine, mylitteratur.blogspot.com. Her legger jeg ut noveller jeg har skrevet tidligere, og forhåpentligvis også de jeg kommer til å skrive. Sjekk det ut!

Forresten har dagboka fortalt meg at den gleder seg veldig til å komme med et nytt innlegg i morra, med rykende ferske reportasjer og tanker... Gled eder! Igjen vil jeg si; gled eder!

Og natta, det vil jeg også si. Sov godt, lover du meg det?

Dagboka skriver sin aller første post i bloggspotten idag, og både håper og tror vel at dette kommer til å bli et fast innslag i en ellers fargerik hverdag på blogger.com.

Vi registrerer som nevnt at det er 6. februar, Dortea og Dorte har navnedag, det er nasjonaldag både for New Zealands innbyggere og for våre egne samer, og det er fallt en masse nysnø siden sist. Alt for mye, vil vel noen si, dagboka kan ikke si annet enn at den er helhjertet enig.

Dagboka følger også med på utviklingen i midt-Østen, og syns nok det er unødvendig med både karikatur-tegninger og ambassadebrenning. Alle kan jo kanskje bare være venner? er oppfordringen dagboka gir denne dagen, hvis det skulle bli verdenskrig eller det som verre er ville det jo vært positivt om så mange som mulig allerede var venner, så kunne Vebjørn og Mohammed slåss som de ville.

Sier dagboka, som med dette gjerne lanserer seg selv som kandidat for Fredsprisen neste gang den skal utdeles.

Som en siste hilsen for denne gang vil dagboka anbefale alle som er aktuelle for sesjoninnkallelse å ikke glemme selve sesjonen. Dagboka har nemlig fått et nyss fra eieren av bloggen om at det aldri lønner seg. For noen av partene.

Uggabugga og pi:s and l:øw - Dagboka

...er slettes ikke forbi. Jeg kommer nemlig med noen opplysninger til deg som er innom christianos.no av og til.

1) Sida har fått sitt eget RSS-feed. Hva er det, spør du, sjekk ut christianos.no svarer jeg, og sjekk om du får forklaringen der. Men wow. RSS er kjekt altså. Kjekkere enn Vebjørn Rodal i dress tilogmed.

2) I tillegg har sida fått sitt eget favicon. Hva er det, spør du, ja, da får jeg svare da. Hvis du bruker Internet Explorer, så merker du så vidt jeg vet ingen forandring, bruker du Opera eller Firefox merker du ikke så mye forandring da heller, men littegrann så. I adressefeltet nemlig, kommer det et eget ikon til venstre for internettadressa. Ser du på VG Nett eller Dagbladet eller noen av de litt "store" nettsidene, så har de logoen sin der, og nå har vi en liten logo på sida vår, vi også. Jada, det var alt, men det er litt kult da.

3) Også kan du laste ned en ny låt, hvem det er får du sjekke ut selv; christianos.no/download.php.

I mellomtida venter vi og ser om noen flere ambassader må lide døden. Hvilken mellomtid? Ja, det kan du lure på, det...