Viser innlegg med etiketten Universet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Universet. Vis alle innlegg

Dagene går fort, så det eneste vi rekker å sveipe over i dag er deilig lesestoff på VG og Dagbladet.

Det er nemlig et par saker jeg får lyst til å kommentere.

Først denne: «Keith (25) venter sitt niende og tiende barn - alle har forskjellig mor»

Høhøhø. Den karen står på, altså, annet går det ikke an å beskylde ham for. 25 år, ti unger, ti mødre.

Denne setningen sier det meste om at Keith muligens har gjort ett og annet feilvalg her i livet:

Keith er en av Englands mest upopulære menn. Han lever på uføretrygd på grunn av en vond rygg, men ble tatt på fersken som trygdemisbruker av The Scottish Sun i våres da han jobbet svart i en dataspillbutikk.
Men stakkars Keith, vi skal ikke legge all skylda på ham - han har sikkert hatt en hjerteskjærende oppvekst.

Hadde han hatt foreldre som beskrevet i gårsdagens post, ville jeg i hvert fall anta at ting ikke hadde trengt å gå så langt.

Så beveger vi oss et langt sprang - kan mayaene ha tatt feil?

Kanskje det ikke var 2012 det var snakk om i det hele tatt, men året etterpå? Dette blir i hvert fall litt av et lysshow: «- Internett vil bli borte i månedsvis»

Solstorm er altså stikkordet, en heftig solstorm som slår ut nettet i tre måneder. He-he. Det kan bli kaos.

Fram med kuleramme og tekst-tv, altså. Jeg merker jeg gleder meg allerede.

Og når til og med Knut Jørgen sier det blir alvorlig - ja, da blir det alvorlig.

Saken er forresten skrevet av min eminente klassekamerat Harald Fjelddalen. Nice work, Harald!

I morra er det semifinale i køppen som står på programmet, Liam drar til Drammen for vorspiel hos svenske-Carro og storesøster.

Måtte all hell og lykke følge verdens fineste lag i morra. Det er ikke kult med fire semifinaletap på rad.

Det er ikke så aller verst å våkne opp på mandagene for tiden. Det er ikke det.

For hvordan kan man klage, når verdens fineste lag tar nok en seier, sin tredje borteseier på rad, og holder unna i kampen om tredjeplassen? Det er rett og slett deilig å være Odd-supporter i disse dager, og det er bare å nyte det. 2-1 i en vanskelig bortekamp mot Aalesund, og fortsatt tredjeplass på tabellen - når mer enn to tredjedeler av sesongen er unnagjort.

Likevel blir jeg fortsatt uvel i magen når jeg tenker på fortsettelsen, fordi jeg innbiller meg at det ikke kan vare helt ut. Som Bård Tufte Johansen sier det så elegant omtrent 31 sekunder inn i denne videoen:

«Det er som om man har blitt sammen med en altfor pen dame i juni, som du vet at dette varer ikke, så nå må du bare ligge på.»

Men så får vi se da. En medalje og cupgull ville jo vært i overkant av alle drømmer og ville fantasier, men det er altså en lang vei dit. Først er det Tromsø på Fort Skagerak til helga, vi får konse om den kampen først.

Når det gjelder Blackburn gikk det noe kjipere i helga, Manchester City ble - som forventet - for sterke, og dro avgårde fra Ewood Park med 2-0-seier i bagasjen. Allerede i morgen er det klart for bortekamp mot «norske» Fulham, og jeg frykter at vi fort kan stå med null poeng på to kamper.

Likevel er det fryd og bare gammen at Premier League endelig er i gang. Jeg fikk med meg både Blackburn-kampen og endel av Chelsea-Hull på lørdagen, og er storfornøyd med at det finnes nok av live-stream-alternativer rundt omkring på verdensveven. Joda, både Canal+ og pub-besøk er fortsatt å foretrekke, men uten tilgang på noen av delene er det såvisst ikke dumt med live-streaming.

Verden i dag
Det går mye i fotball i avisene idag også. Tippeligaen får selvsagt oppmerksomhet, det samme får verdens mest oppblåste rettsak - den med John Arne Riise. Enhver sønn av Berit Riise skulle vært beskyttet mot offentligheten, spør du meg, den dama der er en trussel mot det som er av nasjonal sikkerhet, men de er sikkert glad i henne. Dagens gladsak er at Afghanistans president har undertegnet loven som gir mennene der borte rett til å sultefore ektefellene dersom de nekter sex. Endelig, sier jeg, vi lever i det 21. århundret, dette var så absolutt på tide.

(Skriftlig ironi er ikke alltid så enkel å få med seg, men du fikk den med deg nå, sant?)


- At sex ikke er en menneskerett for menn vil vi gjøre noe med, sier Afghanistans presidet Hamid Karzai, og hylles av landets mannlige befolkning. FOTO: AFP (Hentet fra Nettavisen.no)

En annen virkelig gladsak er at John Anders Bjørkøy er på vei til Odd. Neida, jeg kjenner han ikke så veldig godt. Joda, jeg vet han er blitt benkefyll hos Lillestrøm. Joda, jeg ville kanskje heller sett Lionel Messi og Lucio fylle to av plassene i lagoppstillingen. Men DEF kan det med å lage gull av gråstein, og spesielt tidligere FFK-spillere som vi har kjøpt fra LSK har jo ikke akkurat vært noen tabbekjøp.

VI sier ja takk til alt som blir sort og hvitt og hjelper verdens fineste lag til seriemedalje og cupgull.

Shooting star, here you are
I går kveld var fantastisk. Etter at den umiddelbare ekstasen over Odd-seieren var lagt seg (bare den umiddelbare, jeg svever som regel på en sky helt fram til neste kamp uansett), var jeg ute - bare for å oppdage at denne kveldens stjernehimmel var noe av det aller beste man har sett. Dermed, da klokka passerte midnatt, var det på med ytterjakka og en lue, og å legge seg ned på bakken og kikke opp på stjernene.

Det er nemlig noe jeg driver med det, interesserer meg for stjernekikking, selv om jeg veit det er mer geekete enn en fanklubb for Sondre Kåfjord. Nå er det imidlertid en god stund siden jeg sist sjekka ut hvordan himmelen så ut, og derfor var det kanskje ekstra nydelig å følge med.

Og godbitene sto i kø. Melkeveien-båndet, som så ofte kan være vanskelig å få skikkelig øye på, var så synlig som en stripe med melk bare kan være; det var nesten som å se på et foto tatt fra et teleskop - du veit, de med helt syke farger som får deg til å tenke at dette må være dataanimert. Andromeda-galaksen var såvidt synlig på sitt eget, mystiske vis - helt usynlig når jeg kikker rett mot den, men dukker opp som en mystisk tåke når øyet fokuserer like ved siden av. Beautiful.



Nå blir jeg, som du skjønner, ganske fascinert av stjernehimmelen, og veldig filosofisk, og av den grunn begynte jeg etter hvert en liten samtale med Sjefen. Bare en liten, helt ukomplisert samtale, og da jeg ble liggende stille og nyte utsikten igjen kom det et blendende, hvitt stjerneskudd over hele himmelen. Litt av en avslutning på samtalen, gikk det opp for meg, og jeg tror jeg ble liggende å smile et helt minutt.

Magic. Magic moment.

I gamle dager:
Liam koste seg med bedriftsøkonomi - tro det den som kan. Dessuten jogga jeg. Det kunne trengs nå også det, en joggetur.

I virkelig gamle dager:
Aner jeg ikke hva som skjedde. Blogginga hadde visst tatt en pause, iallefall.

I sagnomsuste tider:
Hadde storebror fått diabetes, og jeg skyldte på en jævel fra Indre Volda.

Før der:
Strides de lærde om ennå.

The silicon chip inside her head
Gets switched to overload
And nobodys gonna go to school today
Shes gonna make them stay at home

(Boomtown Rats - I Don't Like Mondays)

Tilbake til skolebenken.

Mandagskvelden ble tilbrakt på onkel Liams favorittvis: med god middag og space week på National Geographic: To the Edge of the Universe - herlig dokumentar ass. Usosialt som søren, men skjönt - og fullt med gode facts. Universet er stort, jorda er liten, jeg er rimelig ubetydelig. I alle fall tilsynelatende. Så får vi se da, om det er noe mer som teller. Skal ikke se bort ifra det nemlig.

Imorra er det skole, første time med jeg-vet-ikke-engang-hva klokka åtte, og dermed setter jeg på litt godmusikk og finner dyna liksågodt, i et forsøk på å være opplagt imorra. Kan fort bli med forsøket, men det er verdt det.

Category: | 4 Comments