Idag var en normal dag på jobben. Kaldt ute, minus ti. I går våknet jeg opp på den andre siden av kloden. Det er en merkelig verden vi lever i.

Jada. Så var jeg hjemme igjen, tilbake til kalde, gufne Norge. Klokka halv tre i natt la jeg meg under dyna og frøys meg til søvns (varmen var ikke skrudd på, sjakktrekk William), og idag har vært jobbedag.

Geez, jeg savner sommeren.

Nettet var ustabilt i leiligheten i Hout Bay, og like etter siste oppdatering tok det kvelden fullstendig, så det ble vanskelig å komme med noe nytt. Men fint hadde vi det, det skal jeg love deg. Den siste dagen gikk Pål, Prebster og meg opp Lion's Head, som er en av fjelltoppene i Cape Town, og det var en relativt urovekkende opplevelse: Jeg har besteget Galdhøpiggen, Table Mountain og flere andre topper, men jeg har aldri måttet klatre opp loddrette fjellvegger med kjetting boltet til fjellet som man må holde seg i, mens det går fire-fem meter ned til bakken. Og fire-fem meter er jo greit, men når bakken er en snau meter bred og det er femti-seksti meter nedenfor der igjen blir iallefall jeg nervøs.


Atlanterhavet.


Chris var helt sjef med hatten sin.


Utsikt ved Cape Point.


Og Cape Town sett fra Table Mountain.


Julemiddagen.


Strand. Het det der.


Meself og Andrew og Larren ved Waterfront. Disse folka var fantastiske hosts, og vi hadde opptil flere bra kvelder sammen.

(Foto: Marie Fuglset & Helene Theron. Fornøyd, mærrispærri? :)

Og flere bilder ser du på Maries, og sikkert etter hvert Pål og Prebens, Facebook.

Flyturen hjem gikk drittgreit faktisk; Megan ordna så plassene våre ble oppgradert, så det meste av flyturen satt jeg og spilte minigolf på skjermen min. Og så på The Dark Knight. Og vips var turen over. Akkurat nå hører jeg på Sigur Rós, musikk som minner meg om turen, og merker jeg lengter tilbake. Det blir liksom ikke helt det samme når man kommer tilbake til Norge, man får noen åpenbaringer her hjemme. Nei, selv om man reklamerer for det er ikke to colaer for 35 kroner kjempebillig. Minus ti grader er ikke kaldt, det er freakings ulidelig.

Men nok klaging Liam. Nå er det nyttårsaften og ett nytt år. Også stikker jeg en tur til Qatar, det er ytterst nødvendig faktisk. Man kan ikke oppholde seg for lenge i det landet her nemlig, det er ikke bra for helsa.

En boks importert, ekte svensk general koster 18 rand i Sør-Afrika. Det er 12 og en halv krone. Hvordan de får det til aner jeg ikke.

Lille-julaften liksom. Hva skjer med det?

Ok, casinobesøket gikk i dass. Jeg ser på 600 rand som en julegave fra meg til huset, og det er ikke pengene som er problemet. Problemet er at både Pål og Marie gikk i overskudd, slettes ikke fortjent. Marie spilte for eksempel blackjack for første gang og vant 500 spenn, og lever på nybegynnerflaks. Problemet mitt, har jeg funnet ut, er at jeg har spilt nok blackjack til at nybegynnerflaksen er ute av sikt. Mens jeg er fortsatt alt for urutinert til å kunne gjøre det taktisk bra.

Dessuten hadde de ikke hold'em-bord. Hadde de hatt det hadde jeg vært en rik mann nå.

Jada, nå er det altså lille-julaften. En dag som vanligvis starter med å stå opp, gå ut i stua og se på det nypyntede juletreet, spise en god frokost, ut i snøværet for å handle inn de siste gavene, sette på julemusikk, nyte julesteminga, og bla-bla-bla. Alt det ovennevnte gjøres selvfølgelig dette året også. Okei, hvis du kutter juletreet. Og snøværet. Og om du tar med gavene, julemusikken og julesteminga i samme slengen er vi ájour.

Livet er deilig ass.

Taffelberg in my freakin' heart.

Jessjess. Jeg kunne skrevet at jeg fortsatt har det diggdigg, og at Sør-Afrika er et fantastisk land, og at det fortsatt er nydelig vær og veldig fint med aloe vera på kroppen - men det vet du allerede, så jeg lar det være.

Idag har familien Fuglset gått opp Taffelberg, eller Table Mountain om du vil. Fantastisk fjell, lang gåtur, og Pål og meg var (selvfølgelig) de sprekeste. Vi formelig spurtet opp de siste høyde(kilo)meterne. Men all heder og ære til Joachim, Christoffer, Christian, Preben, Marie og mamma som også fullførte klatreturen - riktignok en liten stund etter de kjappeste...

Toppen av Table Mountain er som oftest rimelig forblåst, og det er ikke sjeldent bordduken ligger der også - skyene dekker toppen av fjellet, og som legenden sier er røyken fra djevelen selv som sitter ved Devil's Peak og tar seg en pipe. Idag, derimot, var det vindstille hele veien, ikke en sky på himmelen, og jeg er sikker på at vi så helt opp til både Nigeria og ned til Antarktis fra toppen. Helt perfekt altså. Denne ferien er ikke den dummeste idéen daddy dj har kommet med.

Nå er jeg usikker på hva kvelden bringer, men ryktene sier grilling ved svømmebassenget her tror jeg. Venter fortsatt på tur på Grand West Casino, men det kommer - det kommer.

PS: Hilser fra Joachim og Chris som ligger på hver av skulderne mine og læxer på skikkelig Afrikavis.

Best regards from a beach boy.

Stranda, vet du, er digg. Med 30 grader og skyfri himmel gjør det faktisk ingen verdens ting at Cape Town ligger ved atlanterhavet og at vannet som kommer fra sørishavet dermed ikke er varmere enn 16-17 grader. Fem timer på Clifton Beach er nok til at onkel Liam koser seg helmax nemlig. Dette er livet ass. Jeg skal flytte hit, det er helt sikkert.

I går var jeg og min onde storesøster på søndagsmøte på Hillsong, sammen med Larren, Andrew, Helene og drøye 2000 andre. De starta opp kirka for seks måneder siden, og oppmøtet og opplegget i går forteller meg at dette er stæsj som funker. Så ja - når jeg flytter hit skal jeg gå i Hillsong. Det blir digg, skarru se. Etter møtet tok vi fem en milkshake ute i Hout's Bay, det var dødskosli. Brødrene Campher er bra folk, det er dama til Andrew også.

Oppsummert: Sør-Afrika er digg, været i Sør-Afrika er digg, og det blir digg å flytte hit. Når veit jeg ikke, men jeg skal. God jul a.

Må bare komme med en aldri så liten blogg-innrømmelse... Som kjent er familien Fuglset en kløpper i alt som har med spill og konkurranser å gjøre, men det triste som skjer er det faktum at onkel Liam taper gang på gang. Nå har jeg akkurat tapt for den sinnsykt kule storesøstern min i poker, og måtte betale fra meg nesten både gård og grunn. Men men. Sånn er det å være født under en uheldig spill-stjerne. Til og med Preben gjorde en formidabel innsats i kveld, og imponerer meg kraftig med både sitt spilltalent og enorme humør; jeg tar av meg hatten! Jeg tar jammen ikke bare av meg hatten, jeg tar sannelig min hatt også kvelden. Først skal jeg slurpe i meg en skvett zero, og når jeg først har tatt steget opp som tidenes dårligste player, så kan jeg rett og slett avslutte dette blogginnlegget med å overlate spill-tronen til mærri. Da var det gjort, det var alt for i kveld, natta og far vel.

EDIT. Med store bokstaver.
Okei. Jeg trodde jeg hadde en sånn halvålreit, helt ok storesøster. En passe grei en, liksom. Snill. Kristen som bare det. Du veit. Jeg bommet tydeligvis grovt.

Som du helt sikkert skjønner tapte jeg altså en ubetydelig, ikke-følge-reglene-en-gang runde av poker sent i går kveld, etter å ha vunnet tre ganger på rad først. Og du vet hvordan det er. De store stjernene blir misbrukt. Se på Bill Clinton, en stakkars mann som glapp buksesmekken en liten gang, og dermed var haukene over ham. David Beckham, strakte ut beinet og fikk rødt kort mot Argentina i '98, nok til at han ble hengt ut i pressen. Og Liam. Som tok litt for tidlig kvelden etter å ha vunnet tre runder (og leder selbuwisst-maratonen, det skal også sies) og lot noen andre vinne den siste. Misunnelse, kalles det. Og sjalusi.

Men legg merke til en ting til: jeg sletter ikke en gang innlegget som Marie skriver. Så edelt sinn har jeg. Det er det andre som ikke har, for å si det sånn.

Det endelige svaret på tiltale kommer på torsdag, på casinoet i Kappstaden.

Stay cool, baby. This is hot and delicious.

Ohright, siree... I'm located at Hout's Bay, a couple of kilometers outside Cape Town, the time is 23.17 at the moment, and life is no less than great. We arrived early in the morning yesterday and drove out to our place, which is a nice'n'cosy apartment in the valley (of the shadow of the death... nooo, I'm kidding you) at the back side of the big and famous Table Mountain. The weather is great; skies are blue and sun is hot - exactly the way it should be. I've just promised myself to one day move to Cape Town, but then again I've promised myself quite a lot of things before, so we'll see what it'll be like. But I like a life like this. This is Africa. I like it.

So, the next couple of days the plan is to check out Cape Point, rob some money from the Cape Town Casino, try some african rollercoasters in one of the theme parks here, visit Hillsong South Africa and just enjoy living. That's one hell of a good idea, you know, just enjoy life. As simple as that.

PS: Check out pics at Mary's facebook.

Jeg er tagget.

Kjetil er skurken, og da innser jeg vel at Liam må svare sånn før han forsvinner helt, midt i svarteste Afrika. (Er det rasistisk? Det er ikke det? Nei, det er ikke det. Man sier midt i svarteste skogen uten at man er KKK, og da er det vel greit. Nå er det strengt tatt ikke svarteste Afrika jeg skal til heller da, hva man nå enn legger i uttrykket, Cape Town er ikke midt i Afrika iallefall. Liam. Nok.)

Nåvel, tilbake til greia. Reglene som må følges er:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

1) Akkurat nå spiser jeg en halv pepperkake som var alt lillebroren min hadde hjerte til å gi meg.
2) Fortsatt akkurat nå er jeg hes.
3) Jeg har vært i 18 land - Norge (surprise), Sverige, Danmark, Tyskland, England, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike, Liechtenstein, Italia, Frankrike, Monaco, Kypros, Tunisia, USA, Kenya, Uganda.
4) Rekorden er fem land på under ett døgn - Norge, Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia. (Den ble tangert i fjor forresten, med Italia, Sveits, Liechtenstein, Østerrike og Tyskland.)
5) Jeg DIGGER Womanizer av Britney.
6) Jeg er ikke rik.

*

Og sånn ellers, så spilte vi i Skien i går på Rock&Pris, det "vi" er et band altså. Takket være Magnus på trommer og tre karer jeg aldri hadde møtt før, men som stilte opp og spilte som guder - Anders, William og Lars-Henrik - gikk alt sammen veldig bra, i tillegg til at vi fikk en surrealistisk fin støtte fra Kristian, som jeg heller aldri har hilst på. Fine karer alle sammen, det skal dere vite.

OGSÅ var jeg på hjulebord på fredag, med en vakker journalistklasse, spesielt vakker er den når kvelden blir eldre. Flotte, saklige og vel gjennomtenkte taler - Kaggestad har nok ikke gjort annet enn å tale - og god mat og god drikke og gode folk. Fint, altså.

NÅ ser jeg på hopp, så skal jeg besøke farmoren min en tur, som gir meg $penn i hytt og gevær eller hva det heter. Det blir koselig vettu. Skal hilse fra deg jeg.

Så drar jeg hjem til Ullevål.

Så pakker jeg.

Så spiller jeg en runde på Poker Stars.

Så drar jeg til Afrika.

Onkel Liam har ikke internett hjemme. Da er det vanskelig å blogge. Helt umulig er det dog selvfølgelig ikke. Ikke når man har BI tilgjengelig. Gamle, gode BI.

JESSSSS!! Siste eksamen er over, nå er det juleferie i flere uker, bed.øk. er overstått (selv om jeg tviler på at det gikk bra), det samme er journalistikken som var mye, mye enklere.

Om seks dager drar jeg til Afrika (egentlig fem, siden jeg slår følge med mor og far til Gardermoen tirsdag kveld og sover over på hotellet der), og livet i seg selv er en lykkelig greie. Mmmh, digg.

Det eneste skåret i gleden er at internettet, som sagt, er nede i Jutulveien. For en utfyllende dekning av frustrasjonen min henviser jeg deg til denne siden, og du må gjerne gråte med meg. Det betyr uansett at jeg ikke kan dele nedtellingen til the-oh-so-joyful-and-exciting-tour-of-africa-which-i-am-looking-kind-of-very-much-forward-to sammen med deg, og det er du selvsagt bare glad for, men sånn er det bare. Sannsynligvis får jeg ikke oppdatert før jeg er på reisefot, og jeg vet ikke hvor mye jeg får skrevet down there heller, så du får ønske meg god tur. Det skal jeg ha uansett hva du ønsker meg forresten.

God jul og alt det der!

*

I bless the rains down in Africa
Gonna take some time to do the things we never had.


Toto - Africa

*

Hmm... det regnet kan vi forresten drøye med til over nyttår, kan vi ikke det?

Prolog.

“Passet og papirene dine, takk.”
     Damen ved kontrollsjekken av utenlandske turister ved Dulles International Airport i Washington kikket utålmodig på meg mens jeg fisket frem passet mitt og pairene som var nødvendige for at jeg i det hele tatt fikk lov til å sette mine bein på amerikansk jord, papirene jeg hadde fylt ut på flyturen fra London, der jeg bekreftet at jeg foreløpig ikke var mistenkt for terrorhandlinger av noen slag mot verken amerikanske eller andre mål, og at jeg ikke hadde hatt noen deltakelse i nazistenes forbrytelser under den andre verdenskrig. Jeg hadde heller aldri krysset grensen fra verken Mexico eller Canada på ulovlig vis (ikke lovlig heller, for den saks skyld), i det hele tatt hadde jeg ikke så mye å frykte når det gjaldt papirene som dama nå leste med falkeblikk, papirene som ga meg en merkelig følelse av at de amerikanske myndighetene led av et kjempeanfall kollektiv paranoia når det gjaldt utlendinger i deres eget land. Likevel bør man aldri føle seg trygge på amerikanere, og jeg fulgte spent med da hun kikket opp fra papirene og inn i de trøtte øynene mine.
     “Hvorfor er du i USA?”
     “Ferie.”
     “Hvor skal du?”
     “Florida.”
     “Hvor lenge?”
     “En uke. Seks dager, for å være nøyaktig.”
     “Reiser du alene?”
     “Sammen med storebroren min.”
     “Hvor er storebroren din?”
     Jeg kikket mot folkemengden som ventet utålmodig på å komme frem til stedet jeg sto nå, eller en av de andre seksten lukene der reisende ble spurt om nøyaktig de samme spørsmålene. Flyet vårt fra London hadde vært forsinket, og med i utgangspunktet dårlig tid fra før hadde vi spurtet som de første ut av flyet og mot neste terminal. Vi var nesten sikre på å ikke rekke 6.20-flighten til Orlando da vi så den uendelige køen som ventet på oss ved kontrollen, men det hadde vist seg at det finnes effektivitet i USA også; det hadde ikke tatt mer enn et drøyt kvarter før vi var først i rekka og ventet på å bli henvist til en luke, og nå begynte vi begge å innse at vi kanskje kunne klare det likevel. Like fullt var det fortsatt et hav av mennesker rundt meg, og Pål hadde forsvunnet i en annen kø. “Et eller annet sted der borte,” sa jeg, og pekte mot en av de andre køene.
     Dama trakk på skuldrene, bladde i papirene igjen og fant frem et stempel. Ga meg det jeg trengte for reisen videre og kastet et uinteressert blikk på nestemann i køen før øynene vendte tilbake mot meg.
     “Velkommen til USA.”

Jeg nikket, smilte, kastet papirene ned i veska og løp videre.

*

To uker tidligere.

Januarnatten var både kald og guffen.
     I disse dager er det mye mas om denne globale oppvarmingen som alle prater om, og greit nok; klimaet er sikkert ikke det samme som det var for tusen år siden, men jeg er sørenmeg sikker på at de som roper høyest ikke har stått ute en januarnatt og sett på stjerner mens de har bablet om oppvarmingen og issmeltingen. Det er nemlig en kjølig opplevelse, men så er det jammen en del av noe magisk også.
     For når jeg sto og så opp på nattehimmelen, med Orion som allerede var oppe, og Karlsvogna som hadde vrid seg i en uvant stilling i forhold til det jeg hadde blitt vant med tidligere på høsten, da følte jeg meg både liten og ubetydelig, men like fullt var det en fantastisk følelse. Nå er jeg riktignok en snåling, men det er noe majestetisk, tenker jeg, med universet. Når man gir opp tanken på hvor mange stjerner det finnes der ute, hvor langt unna de blinkene lysene egentlig er, så skjønner man hvor stor verden er. Hvor sammensatt den er. Om jeg konsentrerte meg ekstra mye kunne jeg skjelne Andromeda, nabogalaksen vår, som mer kunne sees som en liten tåkedott heller enn en stjerne, og jeg tenkte shitt, ass. I det jeg kikker mot den utydelige, vage prikken, så har lyset reist i to og en halv millioner år, fra derfra og hit, bare for at jeg skal kunne se det. Og på et øyeblikk er det forbi, på vei videre mot en verden jeg ikke kjenner, og sannsynligvis aldri kommer til å få vite noe mer om heller.
     Magic moments kalte Perry Como det, dette var definitivt et av dem.
     Idyllen ble brutt av en dirring fra mobilen, som utålmodig ga beskjed om at en ny melding var mottatt. Jeg lurte et øyeblikk på hvem som gadd å sende melding til meg på denne tiden av døgnet, men innså fort at det bare var en måte å finne ut av det på, og snart var mobilen snappet opp fra lomma. Det var fra storebror Pål i Oslo, og jeg måtte faktisk lese meldinga to ganger før jeg fikk med meg hva han prøvde å si.

“Atlantis space shuttle launch, kennedy space center 7. februar. Er du med?”

Utenom stjernehimmelen er det en annen ting som interesserer meg, nemlig geografi. Det er for så vidt mer enn dette også som interesserer meg og fyller livet mitt med mening; vi snakker fotball og musikk og bøker og pc, ting som jeg har inntrykk av er vanlig for en norsk tyveåring å interessere seg for. Men så er jeg altså også opptatt av geografi. Jeg er i alle fall godt kjent med verdenskartet, og når jeg leste Kennedy Space Center på meldingen fra storebror visste jeg umiddelbart at det betydde Florida, solskinnsstaten med palmer, sandstrender, kokosnøtter og pelikaner.
     Jeg så opp mot stjernene igjen, kjente den kalde vinden som fylte kroppen min med ubehagelig kulde. Men av en eller annen grunn var det plutselig mye vanskeligere å la være å tenke på turkisfarget hav og stekende sol. Hendene føltes som om de frøs til is mens jeg skrev tilbake til Pål.

“Er du seriøs? Jeg er med.”

Jeg sverger på at jeg kunne se Orion smile lurt ned mot meg fra panoramaplassen hans på sydhimmelen.

*

Jeg skriver bok serru, sånn av og til, og her fikk du jammen meg servert prologen - de tre første sidene av foreløpig 33. Bok og bok, kall det heller en reisereportasje, men fin blir den uansett.

Siden sist har jeg jobbet (noe jeg ikke visste jeg skulle denne helga her, men en telefon fra sjefen satte fart i onkel Liam lørdag morgen), og vært i bursdagsparty på Manglerud. Verdens beste 32-åring fylte 32 år, en bedre forklaring på hvem han er finner du omtrent her, og det er verdt å sjekke ut. Kvelden ble tilbrakt hos Pål, Megan og fantastisk skjønne Nathalie, som du ser noen breathtaking pics av ikke her, men her.

Og nå...?

...er det desember. 10 days to go, jeg tar sjokoladen fra kalender jeg glemte å åpne denne morgenen og leser til en eksamen jeg kommer til å stryke på om 33 timer.

En liten teaser.

Fjernet etter enkeltes syting over at PC'en deres klikker. Maken til folk...

Bare litt enkel bildesnekring, men dette er hva jeg gleder meg til altså. Så kan dere andre kose dere i kulda her hjemme.

*

Two down, two to go. Markedsøkonomiens utvikling gikk helt greit, 8 sider om mellomkrigstiden, nedgangstider og Keynes ble unnagjort på drøye to timer, noe som betyr en C eller D for mitt vedkommende. Alt annet vil være en solid opptur eller nedtur, avhengig av hvilken vei det endrer seg...

Var det noen som valgte oppgave 2 i det hele tatt?

Category: | 2 Comments

Lett når man kan det, sa de visst. Men lett når du ikke kan det? Den var ny.

Okei, miss Sophie. One down, three to go. Det er rart det, hvordan man bare fortvila lukker øynene når man får oppgaven og tenker at «oj, dette blir visst ztryk», mens når man kommer i gang viser det seg at det ikke var så vanskelig likevel. Som Benniboy tar jeg ikke seieren helt på forskudd, men jeg har en god følelse av at det gikk nokså bra idag ass. Og det uten å ha åpnet boka på et par gode måneder.

Kort sagt: Det var 20 oppgaver, med fire svaralternativer for hver oppgave (egentlig fem, men "jeg velger å ikke svare på denne oppgaven" var liksom ikke helt det store alternativet), kalkulator var ikke tillat, og jeg fikk ned de åtte første ganske kjapt før det sa stopp. Hoppet over en seks-syv oppgaver, fikk gjort de siste utenom nr. 20, så på de jeg ikke hadde gjort og fant ut at det var ganske lett likevel, og måtte til slutt tippe blindt på spørsmål 20. Magefølelsen sa D, logikken sa B (siden det var lenge siden B hadde vært riktig svar :), jeg gikk for magefølelsen. Så - om ikke jeg har gjort noen grove bom bør det bli 19 av 20. Men som sagt, jeg tar ikke seieren på forskudd.

Det som derimot slår meg, er at jeg ikke har peiling på noe av det her. De oppgavene jeg sleit med, og en god del av dem jeg klarte med en gang også, fikk jeg ikke til fordi jeg ikke aner hvordan man løser dem. Derfor takker jeg mr. G for at jeg er født med et noenlunde sært mattehode, sånn at jeg sjekket svaralternativene mot oppgaven og rett og slett brukte eksluderingsmetoden for å finne det riktige svaret. Lett når man ikke kan det, altså. Det som bekymrer meg er bare at det kommer en eksamen til våren, der man så vidt jeg veit bør vise utregningene...

Rolig, det ordner seg.

EDIT: «Ztryk» var en skrivefeil faktisk. Men hei, så gangster det så ut.

Category: , | 5 Comments

Eksamenstider! O' herlige eksamenstider.

Joa. Nå braker det løs - i morra grytidlig, klokka ni faktisk, er det klart for årets første eksamen. Vi snakker matematikk her, og er jeg forberedt - no way, ikke i livet. Du skjønner, jeg har til slutt kommet i gang med lesinga, men det er ikke matte som er blitt prioritert. Eksamenen i morra er flervalgseksamen, eller det man på godt norsk kaller kryss-av-prøve, og jeg håper at en kombinasjon av solid dose flaks, logisk tenking og en flashback til ungdomsskolen og sekser-tidene er nok til å holde hodet over vannet.

Istedet har jeg fylt hjernen min med markedsøkonomisk historie, og I tell you - når man først kommer inn i det er det ikke så fryktelig grusomt. Kanskje ikke den industrielle revolusjonen, Adam Smith, føydalismen, Joseph Schumpeter, Karl Marx, John Maynard Keynes og Marshall-hjelpen gir deg det helt store adrenalinkicket, men jeg tar altså av. Eller. He-he. Kanskje ikke helt. Men foreløpig stemples det som helt greit.

Adam Smith, litt av en gromgutt.

Ellers ville jeg bare få lov til å si at jeg skal være dødsfornuftig i kveld og legge meg nå, sånn at jeg er våken og opplagt til morgendagens hendelser. Hører du, pappa? Mamma? Folkens? Jeg legger meg...

DU skal få lov til å nevne meg i kveldsbønnen din, hvis du holder på med noe sånt, og om du ikke gjør det skal du få lov til å ønske meg lykke til likevel. På forhånd takk!

Category: , | 3 Comments

Enda en av disse totalt uinteressante oppdateringene.

Og ikke bare uinteressante, men ukloke også. For hva burde egentlig onkel Liam gjøre nå? Med en mappeinnlevering og to eksamener denne uka er ikke blogging et av alternativene, det er helt sikkert. Men har jeg noen gang vært fornuftig? Det begynner å bli en stund siden iallefall.



Det begynner for alvor å dra seg mot jul, om ikke du hadde merka det, det er julelys overalt og jeg har tilogmed kjøpt den obligatoriske sjokoladekalenderen til 10 kroner. Men alt er ikke som normalt, ikke i mitt hode. Det er rart hvor lett det er å droppe juleoppladningen helt når man ikke skal feire den - ikke på vanlig vis. Selvsagt blir det julefeiring, men det blir noe annet når den foregår på stranda i Hout Bay og ikke foran peisen hjemme. Så nei - vår alles onkel har ikke helt fått julestemninga, og sannsynligvis vil den glimre med sitt fravær dette året. Den overnevnte julekalenderen er faktisk påbegynt; jeg startet med luke 24 og jobber meg nedover med 10. desember som mål. Idag ble luke 16 spist opp (greit, ikke luka, men den fattige sjokoladen bak den) - det er seksten dager til jeg pakker sakene og drar. Mmm. Det blir digg. Det er drøyt kaldt nå nemlig.

Kristians ord har grepet meg, og FM-sesongen blir liggende et ørlite øyeblikk på vent. Strengt tatt har vel en dårlig sesongåpning 2009 en god del av skylda - etter opprykket og cupfinaletapet har tilværelsen i Tippeligaen startet i det tråkige slaget, med foreløpig 15. plass - men Odd Grenland kommer garantert sterkere tilbake og knuser alle eksperttips før sesongen er endt. Må bare gjøre unna de fordømte eksamene først.

And I start - right now.

Category: , , | 9 Comments

Where do I go to fall from grace?1

God is in the houses, and God is in my head2 - now my feet won't touch the ground.3 'Cause we live in a beautiful world,4 and God put a smile upon my face,1 so I am sure there must be something more.5

And the sun will shine on this heart of mine,6 so I could write a book7 of all the movements you're starting to make.8 Just look at the stars9 - if I ever want proof, I find it in you.10 You should know that I could never go on without you.11 In a long and dark december,12 lights will guide me home13 - home, where I wanted to go.14 You know I love you so.9

It's such a perfect day.15

1 God Put A Smile Upon Your Face (2002)
2 Cemeteries of London (2008)
3 Now My Feet Won't Touch The Ground (2008)
4 Don't Panic (2000)
5 42 (2008)
6 Daylight (2002)
7 Swallowed in the Sea (2005)
8 A Rush of Blood to the Head (2002)
9 Yellow (2000)
10 Proof (2005)
11 Green Eyes (2002)
12 Violet Hill (2008)
13 Fix You (2005)
14 Clocks (2002)
15 Strawberry Swing (2008)

Category: , | 4 Comments

Land o'hoi! Land o'hoi!

Hmm... lenge siden sist oppdatering nå, fem dager faktisk. På tide nå da, på tide nå. Onkel Liam lever nemlig fortsatt i beste velgående, han sitter ikke innesperret i en hule med gitter foran på en øde øy i Biscayabukta, slik som du kanskje hadde trodd.

Så hva har skjedd siden sist? Hm, ikke mye. Onkel Liam har vært hjemme på Stathelle, onkel Liam har vært med Monica og Kjetil på IKEA og kjøpt seg palme, onkel Liam har vært i Oslo, og nå er onkel Liam sannelig min hatt tilbake på Stathelle igjen. Du er visst hjemmekjær du, sier du kanskje, og jo - kanskje jeg er det, det er da iallefall koselig å være hjemme hos mor og far og samtidig prøve å få lest litt til (sukk, uff, akk) eksamen. Jeg begynner å innse at jeg ikke er noen spesielt flink eksamenleser nemlig, og håper at noen dager i en øde bygd kanskje kan hjelpe. Kanskje ikke, men jeg gir det et forsøk. Kvelden er satt av til å lese.

Nevnte jeg at jeg har kjøpt palme? Jess, det gjorde jeg, jeg nevner det igjen. Jutulveien 29b har glitret med sitt grønne fravær, men nå er den tid over. Og ikke bare det, onkel Liam har sørenmeg også kjøpt juletrepynt, så nå blir det ikke bare palme - det blir julepalme! Og når julen feires på stranda i Cape Town syns jeg ikke det er noen party-brems i det hele tatt med palme som juletre.

En annen ting jeg har kjøpt er denne vakre plata, og fy søren så fin den er. Life in Technicolor ii anbefales, sammen med både Postcards From Far Away, Glass of Water, Rainy Day, Prospekt's March/Poppyfields og IKKE MINST sistesporet Now My Feet Won't Touch the Ground. Buy it, for jebasus' sake, buy it.

*

FANSEN HYLLER SUKSESSMANAGER

Ukjent stjerne tar skienslaget til nye høyder.

Da Odd Grenland-styret i februar i år ansatte den ukjente og uerfarne Liam Fuglset som hovedtrener for laget, var det mange både i og utenfor klubben som satte spørsmålstegn ved valget. Men med ti kamper igjen å spille av årets sesong har Fuglset svart ettertrykkelig på kritikken. Klubben leder Addeccoligaen med to poeng ned til Sandefjord på andre, og med en hengekamp til gode mot nedrykkstruede Notodden. I går styrte 21-åringen klubben til en ny suksess, da semifinaleplassen i cupen ble sikret etter straffespark-konkurranse på Ullevål mot Lyn. Og Fuglset mener ikke at det var ufortjent at det eneste gjenværende 1. divisjonslaget vant.

- Fullt fortjent
- Vi spilte mye bedre enn Lyn, og det var fullt fortjent at det var vi som trakk det lengste strået til slutt, sier treneren til Verdensproblemene.

- Vi ledet kampen to ganger, og jeg skal innrømme at det var forferdelig å se Lyn score to minutter på overtid av andre omgang. Men guttene gjorde en solid innsats, og vi viste at vi ikke kan tas lett på selv om vi er en divisjon lavere enn motstanderen.

Håper på cupfinale
Det er en oppfatning Odd-supporterne deler, som hyller Fuglset nå når sesongen begynner å gå mot slutten.

- Vi har ikke vært overlegne, men vi har dratt i land tre poeng i de fleste kampene. Det er det som teller, og nå har vi vist at vi er fullt på høyde med tippeligalagene også, sier en talsmann for Oddrane Supporterklubb til Verdensproblemene.

- Nå møter vi Viking (serielederen, journ.an.) i semifinalen, og da bør det bli fullt trøkk på Skagerak. Det hadde vært utrolig gøy med en cupfinale igjen.

Hete navn
Fuglset selv bekymrer seg ikke om opprykket kan rotes bort, men er klar over at klubben kan miste mange store navn før den neste sesongen.

- Det er flere klubber som er interessert i spillerne våre. Både Fredrik Gulsvik, Sven Fredrik Stray og Bentley er hete navn, men jeg håper at vi kan beholde så mange som mulig.

Tidligere i sommer ble lagets førstekeeper Arni Gautur Arason solgt til utlandet, for en sum som etter Verdensproblemene erfarer skal ha vært på omtrent 13 millioner kroner. Av de pengene brukte klubben rundt en fjerdedel på å hente Rosenborgs Aleksander Lund Hansen som erstatter.

Førstkommende søndag spiller Odd Grenland mot Notodden på Tinfoss Arena, og med seier der vil telemarkingene ta et stort steg nærmere tippeligakontrakt neste sesong.

Jeg spiller FM 09 serru...

En vakker dag i historien som aldri bør glemmes.

Visste du for eksempel at på denne dagen i 1384, for bare 624 år siden, ble Jadwiga kronet til Kongen av Polen, selv om hun egentlig var en ti år gammel jenteunge? Pussig, pussig. Som tidligere barneskolelærer veit jeg om pent mange ti år gamle jenter jeg ikke ville gitt kongekronen (hva skjedde med at damer, og ikke minst jenter, ble dronning istedet for konge?) i mine verste drømmer, så denne Jadwiga må ha vært litt av et vidunderbarn.

Jadigwa. Kul ass.

Jadigwa døde forresten femten år senere etter komplikasjoner når hun fødte sin førstefødte datter. Ungen døde også. Dersom du skulle lure. Hører du Megan, du var så mye flinkere enn Jadigwa at jeg ikke finner ord. At ikke du er Kongen av Norge og Sør-Afrika er for meg et kjempemysterium.

Vent. Jo. Da måtte Pablo ha blitt dronningen. Det er nok best for alle at det er som det er.

Nok om det. Skulle gjerne dratt frem flere fantastiske historiske hendelser, men utenom spanske conquistadorer, hengninger i Canada, oppfinnelser av LSD og det første SARS-utbruddet i Kina er det lite som har skjedd denne dagen. Jo, for 21 år og 6 dager siden ble verdens kuleste onkel Liam født. Nei, vi snakker ikke om Liam Gallagher.

Det som derimot har skjedd - idag - er at den nevnte onkelen har vært med å filme, samt banket Christer og lillebror Preben i FIFA 09 (sammen med Christers lillebror Joachim var vi et fantastisk team, som tok en overlegen seier selv da vi var Hull og vatnissene var Manchester United). Jeg bare nevner det - jeg har aldri spilt FIFA 09 før.

*

Nå sitter jeg og prøver å hjelpe den samme hjernedøde lillebroren som har mattetentamen i morra (tror han!). Gutten har problemer, stakkars, og med en storebror som fikk 6'er på samme tentamen i sin tid er det jo bare fair&square at jeg hjelper litt. Stakkaren kommer til å få problemer når han kommer til videregående. Hi-hi. Jeg gleder meg.

Jeg begynner å få vom.

Jeg kødder ikke med deg, magen formelig etser ut. Hadde du ikke visst bedre skulle du trodd at det lå et utall mange ølbokser nedi der, men det gjør det jo ikke, så gudene vet hva det er. Jeg må slanke meg, det er det jeg må. Onkel Liam må slanke seg.

Egentlig, så tar jeg det ikke så voldsomt tungt ass. For egentlig, egentlig, er jeg ikke så voldsomt feit heller. Men hei - hva er vel en 21-årskrise uten litt selvbildehysterier?

*

Anywho, jeg er hjemme i Bamble igjen. I forrige post skrev jeg at jeg hadde fri i helga, det hadde jeg definitivt ikke, idag har jeg sliti seks timer på jobb. Jeg mener - se to og en halv fotballkamp og skrive artikler om dem, uff for en drabelig møkkajobb jeg har. Uffameg. Livet er hardt. POENGET, dersom det var ett, var at jeg ikke fikk dratt hjem i går, og satte meg heller på første tog etter jobben idag. Dermed er ikke onkel Liam hjemme før nå, og nå må han snart legge seg, for han skal tidlig opp og filme i morra. Filmstjerner, dere veit, vi må tidlig opp for å spille inn millionene våre.

Apropó millioner: jeg skrev jeg skulle fortelle om hvordan pokeren gikk, hvis det gikk bra. Det endte med en finfin tredjeplass, fortsatt av 180. Beklageligvis var det ikke store innsatsen med i spillet, men jeg tjente da 80 dollar eller no sånt, og det er jo mer enn ingenting for en fattig stakkars student. Hva, var det du ikke filmstjernemilliardær onkel Liam? Vent, jo... Hmm... Nå går det rundt for meg.

Den minste lillebroren min (jeg har bare en, så han er jo den minste, selv om han har blitt høyere enn meg nå) maser om å spille fotball nå. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hos familien Fuglset er det altså vanlig å dra og spille fotball halv ett om natta. Nevnte jeg at alle andre enn meg er adoptert? Inkludert fattern og muttern? Egentlig er jeg sønnen av en sjeik i Kuwait, I shit you freakin' not.

Salaam duniya! ()

Mayn likhna yeh akaylaa taraf batana Dina woh mayra urdu hay behtareen kunwan.

Dina.

*

Der fikk du den, Dina! Lett når man kan det...

Ohyeah, det nærmer seg helg, og for første gang på lang tid har onkel Liam fri denne helga. Dermed bærer det hjem til Bambleland til filming og bandøvelse(?) og mor og far. Det blir hyggelig, kan du tro.

Uka i Oslo avsluttes, etter å ha vært hos Madeleine i kveld, med et godt og gammeldags slag poker hos PokerStars. Det blir vel kanskje feilaktig å kalle det gammeldags, i og med at PokerStars kom til for bare syv år siden, det skal du uansett ikke bry deg så mye om. Nå datt internett akkurat ut, men før det lå jeg på en fin 6. plass av 180, og med en plass blant de ni beste sier jeg meg fornøyd. Bryr du deg? Pent lite sier du, jeg gir deg en liten oppdatering i morra uansett jeg. Hvis det gikk bra, vel og merke.

Achhchha raat! ()

Category: , , | 3 Comments

The english way, they said, was the best way.

No, I ain't gonna write in english from now on. Relax, take it easy. I've not served in the army, I rather watch tv than join the constitution day parade, I dislike the national football team nowadays - but still I am a norwegian, in flesh and blood and pacemakers. But requests must be answered, that's obvious. And a request to do the blog in english makes my blog english, at least for one post. You see, uncle Liam is quite fantastic in that kind of ways - ask for english, he does it in english, ask for german, he does it in german, ask for urdu, he does it in urdu.

*

Anyways, uncle Liam has become uncle for the fourth time (as you may have read in the last couple posts), and I simply love it. Nathalie is so freakin' cute, and I look so insanely forward to the South African trip with her. It's 28 days to go now. Whoa. It'll be amazing. Nathalie and uncle on tour. Watch out, everyfreakinone. Before that I've got not one - and not two - and not even three - but four exams to do, which I really ain't looking forward for, so I better start reading. Economy, maths, jeez... Pray for me, would ya?

*

Hey, I didn't like my english writing at all, really. I quit now, sparing you for a lot of bored info. My 316 billions of american readers can leave a comment here, maybe I'll change my mind.

PS: I didn't mean that urdu-thing. Please don't ask me, would you?
PPS: 4 weeks. 28 days. 672 hours. 40320 minutes.
PPPS: Prison Break is soooo amazing...
PPPPS: I'm going to South Africa with my niece (and a couple of others). Did I mention that?

Category: , | 3 Comments

Greater things have yet to come.

Category: | 3 Comments



Takk Menika, Christian og Marie - for en fantastisk kveld. Takk for nydelig mat, for en perfekt gave, for at dere er de dere er. Jeg tuller ikke når jeg sier at dette har vært den beste bursdagen jeg har hatt noensinne. Fordi det går opp for meg hvor sinnsykt heldig jeg er, som har de beste søskna noen noensinne kunne ønske seg.

Takk mamma og pappa, jeg lurer på om dere noengang fatter hvor glad jeg er i dere. Dere ber for meg hver eneste dag, dere ligger våkne om natta og lurer på hvordan jeg har det. Prebs, du er forbilde ass, jeg gleder meg til å dra på tur med deg.

Takk til så sinnsykt mange for telefoner jeg har fått, takk for meldinger, takk for hilsner på Facebook.

Og takk til Pål og Megan, som har gitt meg den beste gaven jeg kunne drømt om.



Jeg er så drøyt takknemlig, for alt du gir meg. Hver eneste dag. Om jeg kan gi noe tilbake vil jeg gjøre det. Alltid.

Se! Se! Se!



Og guess what? Jeg har sett henne, som den aller første besøkende...! Storebror var nemlig så sulten at han spurte om jeg kunne skaffe ham en burger. Dermed fikk jeg sneket meg opp på rommet deres og vært en fin liten halvannen time sammen med mor, far og datter.

Søta lå i fanget til pappan sin når jeg kom inn, og hadde hun visst hvor stolt pappan (og onkelen!) var akkurat da hadde hun våknet og sagt til ham "slapp av a pappa, glad for å se deg også" tror jeg.

MEN hun var bare den gullungen som lå der og spiste litt på fingrene sine.

Merker jeg gleder meg til dagene og ukene og månedene og åra framover ass...!

PS: Oppfordringen når det gjelder å gratulere gjelder ennå. TAKK Dina og Madeleine - Dina, gled deg!
PPS: Tomorrow is twenty-one.

Category: | 5 Comments

Onkel? Onkel Liiiam?

Vóila! Da var det gjort, en uke og vel så det før tida. Jeg ble lettere overraska da mamma ringte meg på jobb og fortalte at jeg var blitt onkel, jeg mener - jeg hadde jo egentlig forberedt meg på at jenta kom til å vente til dagen før vi skulle til Sør-Afrika eller enda lenger bare på pur. Men neida, denne ungen er verdens greieste, det skjønner du med en gang. Fy feite. Denne vakre dama og hennes veldig ålreite type er de beste. Nå venter det søvnløse netter og bleieskifting Pablo, det er bare å venne seg til det. Jeg derimot, jeg skal bare være verdens kuleste onkel og skjemme henne skikkelig bort. Hi-hi. Dette er fett.

Hadde Nathalie (hvis det blir Nathalie da, det er forsåvidt opp til foreldra) venta... hm, si rundt et halvt døgn, så hadde hun hatt bursdag på samme dag som onkelen sin. Like greit kanskje, så har vi hver vår dag som vi kan feire sammen likevel. Fin deal. Du virker som et geni, søta.

Anyways, nå har du TO grunner til å sende meg en gratulasjonsmelding eller -kommentar i løpet av det kommende døgnet. Jeg syns ikke du bør la være. Bursdag og onkel, to ting på en gang, det er nesten som kinder-egget. Mangler bare sjokoladen.

Bildet jeg har av kidden og moren hennes publiseres med en gang jeg har tillatelse fra foreldra, vær du dødssikker!

Category: , | 3 Comments

Why do I feel so embarrassed, miss Spencer?

Vel, Spencer var tatt helt ut av sammenhengen. Diana døde for elleve år siden. Nok om det. Faktum er at jeg faktisk er fryktelig flau, av en eneste grunn: Jeg dukket opp syv timer for tidlig på jobb idag. Stakkars Liam trodde nemlig han hadde morgenvakt hos Nettavisen, men det stakkars Liam ikke visste var at det er svært uvanlig at vikarer får morgenvakter på hverdagene. LØRDAGER, derimot, og SØNDAGER - da er det mer normalt, som tilfellet er for stakkars Liam denne helga. Stakkars Liam. Han skjønner ikke alt, han.

I morgen er det jobb altså, og jeg gleder meg faktisk skikkelig. Dagen kommer til å inneholde en telefonsamtale til Japan for å snakke med en fin ex-odder, og jeg skal til Youngstorget for å sjekke tempen før cupfinalen på søndag. Tenk så kult a, bare gå rundt på torget der med blokken i hånda og intervjue dem det faller meg inn. Whoa. Life is a highway, I'm riding all freakin' day.

På kvelden tar jeg turen til Drammen og Dina og Mariannes lenge ettertraktede bursdag. Det blir stas ass, så lenge jeg blir henta på togstasjonen. Blir jeg ikke det tar jeg det ille opp.

Ja, Dina, det er en advarsel.

*

NÅ skal jeg sette på en ny episode Prison Break - jeg er totalt hekta. Samtidig skal jeg få i meg en dødssunn kveldsmat (no kidding, på veien hjem kjøpte jeg grove rundstykker, bananer, melon og eplenektar!) før det blir kvelden på stakkars Liam. Og dagen igjen klokka seks i morra tidlig. Stakkars Liam.

Stakkars Liam.

Propekt's March

Whoa. Om femten dager gir Coldplay ut sin åtte-spor lang EP, Propekt's March, og det er vel unødvendig å si at jeg gleder meg.

Nå er det likevel sånn at spente Liam har fått høre deler av låtene allerede nå, ved hjelp av Coldplays fantastiske Facebook-application, og wow - jeg gleder meg ikke mindre! Life in Technicolor ii, for eksempel, er åpningsporet fra Viva la Vida med tekst denne gangen, og jeg er stunned. Målløs. Uten ord.

Now my feet won't touch the ground.

*

Dina har bursdag idag, og jeg lovte henne å gratulere henne på bloggen.

Dina, du er pretty amazing, det eneste kjipe med deg er at du begynner å dra så sinnssykt på alderen. 21 år er ikke bare halvveis til 42, det er en tredjedel til 63, og når du er 63 - da er du pensjonist! Det er sørenmeg ikke lenge til du sitter i rulatoren og minnes gode gamle dager, da livet var fint og du feiret bursdag i Drammen med deg og vennene dine. Men ingen fare - da kan jeg være aldershjemskameraten din, også kan vi spille sjakk og se på "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu." Det blir kjekt, skal du se.

Grattis med dagen a!

Dina er forresten hele 4 dager eldre enn meg, hvilket skulle fortelle den med sekser i matte at det ikke er så veldig lenge til Liam selv får grått hår og høreapparat.

PS: Osam... Obama ble president forresten, in case du ikke hadde fått det med deg.
PPS: McCain var fortsatt den kuleste, selv om Sarah Palin ødela alt.
PPPS: Om seksten år stiller jeg til valg. Vote For Fuglset!

Valgnatt, dere. Det er valg!

4. november. Det er 108 år siden det første undergrunnssystemet i verden åpnet i London, mens for bare 13 år siden ble Israels statsminister Yitzhak Rabin skutt og drept i Tel Aviv. Det du ikke får vite av Liam er ikke verdt å vite.

Dagen idag er også av historisk betydning, virkelig. Folket på den andre siden skal velge deres neste president, og alt tyder vel på at det er mister Osam... obs, Obama - som blir valgt. Hvem jeg ville stemt på er et åpent spørsmål, men for å være ærlig tok John McCains fantastisk selvironiske opptreden på Saturday Night Live innersvingen på meg. For en fantastisk type!

Innslaget ser du faktisk akkurat her.



Uansett hvem som vinner kommer Norges Minste Menighet (som består av Josva og meg foreløpig) til å holde valgvake i Jutulveien 29b denne natta. Tilgi meg Marie, men dette skjer ikke hvert år. Hvert fjerde for å være nøyaktig.

Akkurat nå er Rebecka sammen med oss, vi hører Backstreet Boys-sanger og mimrer tilbake til gode gamle dager. Men snart braker alvoret løs, og meg og Josva benker oss foran TV'en.

Prates!

Klokka er over tolv. Jeg skal legge meg nå, Marie.

Liam ble ikke onkel idag gitt. Ikke ennå. Jeg veit det er to uker igjen, men når Chris og Joachim kom ut to måneder for tidlig og ble verdens kuleste - hva er vel to uker da? Anywho, du skal slippe å høre meg mase om det i to uker til, du finner mye greiere info hos mammaen selv. Du oppdaterer Megan, det er jo fantastisk! Nå mangler det bare at Pål... og pappa... og Preben følger etter.

Josva har fått meg hekta på Prison Break, tre år for sent. Vi har sett piloten og episode to i kveld, og det er ikke umulig at det blir en prisonmaraton fremover. Dersom du skulle lure. Det gjør du ikke, naturligvis, men nå veit du det iallefall. Om du er kin er det bare å komme, så kan vi se Prison Break sammen - du og jeg.

*

Hør på denne låta før du legger deg a. You're the loved one.

Homey and the Moon. Du veit hvem du er.

Mmh. Jeg har virkelig verdens kuleste nevøer. Sitater som "Du er jo ikke singel du Marie, du har jo Rolf" (om storesøster og hennes Volkswagen Golf) og "Whoa, jeg vant 25 kroner på flaxloddet! Da har jeg råd til å betale gjelda til Reid-Arne!" lyser opp en ellers ganske lys hverdag ytterligere. Gutta har bursdag på onsdag, måtte de leve til de blir 100 år. Minst.

Hvilket minner meg på at jeg kan bli onkel egentlig nårsomhelst nå. Megan har termin om to uker, men hei - alt kan skje i løpet av de to ukene, eller hva? Bare du får gjort deg ferdig sånn at søta kan joine oss til Sør Afrika går alt fint, Megs.

Knips. Marie og meg har en gjensidig forpliktende avtale som innebærer at jeg skal legge meg innen tolv. Which means litt kvekdsmat nå, sånn at jeg rekker å overholde min del av dealen. Capeezh.

*

Honey and the Moon

Remember when we first met
and everything was still a bet
in love's game
you would call; I'd call you back
and then I'd leave
a message
on your answering
machine

But right now
everything is turning blue,
and right now
the sun is trying to kill the moon,
and right now
I wish I could follow you
to the shores
of freedom,
where no one lives

We're made out of blood and rust
looking for someone to trust
without
a fight
I think that you came too soon
you're the honey and the moon
that lights
up my night


Joseph Arthur // Honey and the Moon.

Mmm... Nytrakta kaffe. Mat fra Deli. Seks kuldegrader ute. Varmt og behagelig inne. Canal+/Nyhetskanalen. Ingen andre på jobb. Mmm...

Ha en fin dag a!

Category: | 2 Comments

Liam er...

Jeg blir fristet av både Dina og Madeleine, og slenger meg på den populære skriv-inn-ditt-eget-navn-pluss-"er"-i-google-og-se-hva-resultatene-blir-leken, og svarene er nok ikke så langt unna sannheten heller ass.

- Liam er nå 8 1/2 måned.
- Liam er verdens beste sanger.
- Liam er absolutt fantastisk å jobbe med.
- Liam er en feiging.
- Liam er stygg og innavlet.


Facts. Not fiction.

*

I går slapp jeg, 20 år gamle Super-Liam, inn på utested med 25 års aldersgrense. Jeg er storfornøyd. Særlig deilig var det å se to stykker som kom etter meg måtte vise leg, i tillegg til at jeg la merke til en ble kastet ut. Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg kom inn dit med flere jobbkollegaer rundt tredve, men sannsynligvis er det bare det at jeg ser så sinnsykt voksen ut. Det veit jo alle at jeg gjør.



Imorra er det helg, hva nå det innebærer. For min del betyr det Fringe med Josva, fredagskvelden på Fila, lørdag foran TV'en på jobben og treffe mor og far Fuglset som tar seg turen til tiggerstaden, mens søndagen går atter med til jobb. En jobb som fortsatt er like digg. Misunn meg!

Anywho, vi ses. Vær flinkere enn meg og legg igjen en kommentar, så blir jeg glad. Sa gubben. Og lempa kjerringa på traktoren.

Category: , | 5 Comments

Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen...

Oslo. My beloved city. Først dukker dette opp iløpet av kvelden:



En type som altså hadde funnet ut at å stikke ned tilfeldige forbipasserende - det er en sabla god idé! Nåja, jeg er skeptisk. Brugata er, for dere oslo-uinnvidde - en ganske solid besøkt knutepunkt for det meste her i byen. Jeg har selv vært der to ganger i løpet av dagen (uheldigvis ikke da ting var på gang, jeg kunne fått mitt første scoop som journalist..!).

Så, når Liam har kommet seg hjem etter både broder- og kompisbesøk, ser han denne nyhetene som ny overskrift:



Mann tar gissel i en videosjappe. Av alle ting, en videosjappe ass. Hadde det enda vært på stortinget eller en bank eller no sånt. Folk er ikke rutinerte nok i disse dager. Før var alt mye bedre, da holdt vi gisl... Nei, jeg holder kjeft før det er for sent. Anywhoo.

Fortsatt, for dere uinvidde: Sagene er ikke like sentralt som Brugata. Derimot er det busstoppet unna Voldsløkka, som er mitt nærmeste busstopp.

Nå går jeg bare å venter på at en eller annen seriemorder slår seg ned i nabohuset. Eller i leiligheten i overetasjen. Da, folks, i tell you - journalistliam skal være på saken!

Category: | 8 Comments

Dagens godnyheter:

I would do anything for love, sang Meat Loaf på det glade åttitallet. Vel, kjærligheten er gratis Mike. Helt gratis.

Bildet er fra filmen Asfaltevangeliet (2006)

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. - Romerne 5,8.

Takk ass.

Category: , | 3 Comments

Hva syns vi egentlig om teite ordspill på avisoverskrifter som liksom skal være morsomme?

Jeg har alltid rista oppgitt på hodet og bedt en stille bønn for journalisten når jeg har sett "morsomme", "festlige", "oppfinnsomme" - ja, du skjønner hva jeg mener - ordspill som brukes som tittel på avisoverskrifter. Det blir bare så patetisk, et fortvila forsøk på å leke flink journalist.

Hva skal du fram til, Liam?

He-he. Sjekk denne.

Jessda, Liam har falt i fella. Ikke det at det er noen spesiell artikkel at all, det er bare det at det (det ble masse det'er, det...) er så merkelig hvor kin man blir på å gjøre ting litt kreativt når man vasser i kjipe overskrifter åtte timer hver dag.

Også er det mitt første virkelige tittelordspill som journalist da. Jeg er litt stolt.

*



Ukas gladfortelling

Det var en gang en mann. La oss kalle ham Jens. Jens, tyskeren.

Denne Jens, som forøvrig nettopp hadde feiret seksogtredveårsdagen sin, hadde det forsåvidt veldig fint og flott. Han var lykkelig skilt og hadde en jobb han trivdes godt i. På kveldene lyttet han til radioen mens han spiste ekte, tysk wienerschnietzel, og i helgene koste han seg sammen med kompisene i ungkarsklubben der de pratet dritt om damer. Og engelskmenn.

Det var bare et skår i gleden for den smårunde, livsglade tyskeren.

Om høsten, når kveldene ble mørke og kjipe, da skulle han så fryktelig gjerne ønske at det fantes mer enn 24 timer å sove på. «Bare én time ekstra,» tenkte Jens, tyskeren, «bare én time ekstra hadde gjort seg.»

Og Jens, tyskeren, tok saken i egne hender. En regnfull oktoberdag trasket han de lange meterne ned gata til patentkontoret. For å komme seg dit måtte han komme seg forbi det lokale bakeriet, den lokale politistasjonen og den lokale prostitusjonssjappa, men det spiller veldig liten rolle for vår fortelling, så jeg dropper å nevne det.

Jens, tyskeren altså, ikke han andre*, gikk som sagt til patentkontoret. Bak desken satt det en mann, også han tysker, som hadde fryktelig vondt i hodet og ikke var særlig sugen på enda en type som skulle finne opp et eller annet bare for å få kloa i en hel del Papiermark, som var myntenheten i Tyskland den gangen Jens, tyskeren, levde.

Men Jens hadde en kjempeidé som mannen bak desken faktisk syntes virket uallminnelig lovende. Jens, tyskeren, mente at det ville være en fordel for hele folket om man, nå og da, i ny og ne, av og til, stilte klokka en time bakover, slik at man fikk en time ekstra å sove på.

Som sagt, så gjort. I 1916 stilte man i Tyskland klokka tilbake en time, og litt etter litt fulgte de andre landene etter.

Senere kom en annen type, Borislav Barbareren, med den urimelig dårlige tanken om å stille klokka en time frem også, en annen gang sånn i ny og ne, men den fortellingen får vi ta en annen gang.

Ikke glem å stille klokka i natt a. Klokka tre. Eller klokka to, kommer an på hvordan man definerer det. Hø-hø. Gjør det i morra tidlig du, så blir alt så mye enklere.



* Jens Weißflog vant OL-gull i Sarajevo i 1984 og på Lillehammer ti år senere, men er ikke den Jens som er aktuell i denne fortellingen. Selv om Jens Weißflog også var tysk. Men han var øst-tysker, og det er egentlig et helt annet folkeslag**.

** Et gammel sagn sier at øst-tyskerne steg opp fra elven Oder i det syttende århundre før Kristus.

Category: , | 4 Comments

Jobb. Skole. Hektisk.

Liam har nettopp kommet hjem fra jobb, en jobb han virkelig storkoser seg i. Jeg mener, hva annet kan jeg gjøre? I kveld besto jobben av (iallefall i større eller mindre grad) å sitte i en digg stol og se Rosenborg-Brugge (forøvrig en utrolig kjedelig kamp), for kun å oppdatere littegrann på Nettavisens sportsforside underveis og lage en artikkel om kampen etterpå. Det er storkos, spesielt med varm kakao i ubegrensede mengder. Sammenlignet med kassa på Rema er det... helt ok, kan du si.

er det bed.øk. som gjelder, med innlevering i morgen klokka tolv. Det kan bli hardt, mulig jeg har en lang natt foran meg. Be for meg a, gidder du det el? Har slengt opp noen ord til han der oppe selv også, så jeg håper og tror det skal gå helt fint.

Jess.

Det var det.

Klart for zzzbedrizzzftsøzzzkonozzzzzzzz... zzzmi.

Category: , | 7 Comments

Navnet er Liam, 20 år. Yrke: Journalist.

I natt opplevde jeg det jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Jessireee, no kidding.

Jeg drømte at jeg sovna litt for godt etter skolen, våkna klokka seks og var dermed allerede to timer for sent ute til første opplæringsdag på jobb. Ingen god start, skjønte jeg, og fikk det bekrefta da sjefen sa på telefon at jeg bare kunne glemme å jobbe for dem. Jeg ville dra ned og sjekke likevel, ringte en taxi, men naturligvis måtte taxi'n krasje i en fjellvegg og jeg ble grønnsak light. Ikke mer grønnsak enn at jeg iallefall tenkte klart og klarte å redde en eller annen dude fra å drukne. Weird, njaaa...?

Anyways and any days.

Så våkna jeg da, og tror du ikke jeg hadde forsovet meg igjen, for søder? Mobilklokka viste ti over halv syv denne gangen, mens bordklokka viste litt over ett. TV'n sa derimot at uret var ganske nøyaktig fire, og TV-ur skal man jo stole på, så dermed var jeg altså for sent ute likevel. Jeg tok en dusj, fikk dratt avgårde, og tenkte at det tross alt er bedre å komme en halvtime for sent enn scenarioet i drømmen. Kanskje de ikke ville drepe meg likevel?

Og jammen våkna jeg på nytt, for tredje gang. Denne gangen på ordentlig, og jeg ble nervøs i et lite halvsekund før jeg skjønte at klokka var halv seks om morran og jeg hadde cirka nøyaktig ti og en halv time før jeg skulle møte opp.

Om jeg var nervøs før jobben? Nei, faktisk ikke. Ikke veit jeg hvorfor jeg må gjennomgå mareritt som det der, jeg håper og tror at det er første og siste gang.



Så hvordan var første arbeidsdag da, Liam?

Vet du, det var skikkelig, skikkelig ålreit. Jeg liker å skrive om sport, har jeg allerede funnet ut. Jeg har tilogmed skrevet om ishockey, og prata med treneren for Frisk Asker, og jeg er jo ikke den største hockeyeksperten her i byen. Men jøye meg så gøy det er. Neste arbeidsdag er torsdag, og sannsynligvis lørdag og søndag, det blir dødsstas. Noen lapper i lommeboka er jo ikke å forakte det heller, men jeg kødder ikke når jeg sier at det ikke er det viktigste. Ikke akkurat nå iallefall. Nå er det bare moro.

Så imorra er det fotball for alle penga, iallefall på kvelden. Før det må det gjøres en heftig bed.øk.-innsats, og kjenner jeg Liam rett (det bør jeg jo; selv om jeg omtaler meg selv i tredjeperson skulle jeg kjenne meg selv ganske så rett) blir det nok nødvendig med en innsats etter trening også.

Which means: Bedtime.

*

Et skotsk ektepar var på flystevne, da mannen ville ta med sin kone opp i et lite småfly på en omvisning over byen. Men han syntes prisen var for høy, så piloten foreslo at de skulle få turen gratis dersom skotten og konen hans klarte å la være å si noe under hele turen. Dette gikk ekteparet med på. Piloten fløy det villeste han kunne, men det kom ikke en lyd fra dem i baksetet. Da de hadde landet sa piloten:
- Det var utrolig at dere klarte å holde munn på en slik flytur!
- Ja, lød det fra baksetet. - Men det holdt hardt da min kone falt ut!

Ho-ho-ho.

Skolelei? Nja... En smule kanskje?

Mandag: Innlevering av matematikkoppgave. På vanlig Liam-vis begynte jeg ikke før sent søndag kveld, og med hjelp av ei like frustrert venninne gjorde jeg en helhjertet innsats for å bli ferdig med makkverket innen innleveringsfristen. Og jeg klarte det, selv om jeg måtte vente en halv evighet på t-banen som hadde brutt sammen på strekninga Jernbanetorget-National, en enda lengre evighet i kø foran kopimaskinene, og 100 stykker foran meg i enda en kø - for å få levert oppgava. Skolelivet har ikke bare sine lyse sider ass, sa gubben, og kasta kjerringa i fossen.

Tirsdag: Innlevering av journalistoppgave. Har Liam begynt? Neeeida, han må jo for feite intervjue noen som har peiling på det han skal skrive om. Det omhandler statsbudsjettet og miljøsatsingen, og hvis bare tanken gjør deg svett - tenk hva den gjør med meg. Shit ass, dette blir bra. Iallefall hvis jeg sier det til meg selv hundre ganger.

Tirsdag: Første dag på mulig ny jobb. Whoa, endelig noe jeg gleder meg til! Kan du skryte på deg å være journalist for nettavisen eller, hæ, hæ? Ikke jeg heller forsåvidt, men nå gir de meg en sjanse iallefall. Jeg har fått høre at en veldig god egenskap å ha i den jobben er å kunne skrive fort og bra under heftig tidspress, og jeg mener - hvem andre i verden bør kunne det bedre enn meg nå? Det vil gå så det suser, sa gubben, og kappa av ørene på kjerringa. Men helt seriøst, dette gleder jeg meg til. Tenk det a. Glede seg til jobben. Jeg må jo være verdens lykkeligste.

Onsdag: Fotball. Nok et skritt på veien for å spille seg inn i Manglerud/Stars Hall of Fame. Både Golden Cup og vanlig trening skal gjennomgåes, jeg er litt spent på om formen fortsatt er på vei opp, eller om en uke med skolejobbing får konsekvenser for det kroppslige. Den som lever får se, sa vi før i tida.

Torsdag: Innlevering av bed.øk.-oppgave. Den heftigste av alle nevnte oppgaver. Du kan jo spørre deg selv om Liam har begynt. Du veit nemlig svaret.

Fredag: Helg, for feite. Helg.

*

This isn't hell, but you can see it from here.

Stille. Gradestokken viser tre kalde. Jeg knepper jakka godt igjen. Lue. Skjerf. Hansker. Kulda slår imot meg idet jeg åpner døren.

Somewhere over the rainbow, way up high
And the dreams that you dreamed of, once in a lullaby


Frostrøyken blåses ut for hvert åndedrag, man skulle tro det var en Prince Mild jeg hadde i munnen. Over Ekebergåsen har sola stått opp og hilser god dag. Rimen ligger på bilene, men foreløpig er det det eneste Kong Vinter viser av nærvær. De fuglene som trosser minusgradene kvitrer like muntert som alltid. Jeg kan skimte sykehuset, der en nyfødt jente har sett dagens lys for første gang. Bare en måned før min lille Nathalie får oppleve akkurat det samme.

Somewhere over the rainbow blue birds fly
And the dreams that you dreamed of, dreams really do come true


Det er bare taxisjåførene som har det travelt. Resten av byen venter fortsatt på å våkne. Over meg har et fly nettopp lettet, på vei mot varmere strøk. Og minner meg på at det ikke er lenge til det er min tur.

Someday I'll wish upon a star
Wake up where the clouds are far behind me
Where trouble melts like lemon drops
High above the chimney tops thats where you'll find me


Inne i dagligvarebutikken er det like stille som utenfor. De få som er på jobb gjør klar butikken. Jeg finner juice, ost, rundstykker og en avis, får et hyggelig smil av inderen bak kassa, og finner veien ut igjen. Det er helg.

Somewhere over the rainbow bluebirds fly
And the dream that you dare to, why, oh why can't I?

Category: | 3 Comments

Liam, kom deg i seng. Jaaada, mamma, jaaada.

Idag var det duket for den O-så-store fotballavslutningen for verdens nest beste fotballag, Manglerud Star 2. Greit nok, sannsynligvis ville vi gått på en smell om vi hadde møtt Odd Grenland, men virkelig - alle andre lag moser vi sønder og sammen, no doubt om det. Selv om Liam kom til laget litt for sent på sesongen til å kunne bidra så voldsomt mye (0 kamper og 0 mål, for å være nøyaktig), så mottok han i likhet med de andre fine spillerne en vakker medalje som skal henge på hedersplassen over peisen. Nå kunne du selvsagt nevnt at men du har jo ikke peis, Liam, tenkt over det eller? Men det gjorde du altså ikke. Du har naturligvis helt rett, og ikke er jeg sikker på om den aktuelle medaljen hadde hengt over den uansett, men poenget her er at avslutninga var ålreit, den. Mye pizza og mye øl, dog uten at jeg konsumerte store mengder av det sistnevnte.

Så hvordan går det på fotballbanen egentlig? La oss høre om det... Vettu, det begynner å gå bedre. Etter hvert som jeg har fått med meg noen treninger begynner formen så smått å bli bedre, selv om jeg fortsatt føler jeg har en del å gå på. Men det kommer. Liam sier eder; det kommer. Med jogging, Golden Cup og trening hver eneste onsdag, pluss kondistrening en annen dag er dette nødt til å gå strake veien til landslaget. Ikke det at det er særlig mye å skryte av i disse dager, men vi skal jo arrangere EM på hjemmebane i 2016, skal vi ikke?

*

Men hvorfor sover du ikke nå, Liam?

Du skjønner det at jeg hadde tenkt til å legge meg, klokka var vel ett eller der-omkring, da Stina ringte og sa at hun og Dina og Heidi kom på besøk. De måtte bare se på Holmenkollen som brant først. Det er ikke hver dag Holmenkollen brenner, så det er forståelig nok. Men da de endelig kom var klokka to, og jommen tok vi ikke en tur ut i byen også.

Ungdommen nå til dags, ja det kan du si. Den gang jeg var ung, da var vi i seng klokka ni, senest ti på lørdager, og det vi koste oss med var detektimen på NRK. Det var ikke noe som het NRK1 eller NRK2 på den tiden, det var bare en kanal da, og det var NRK. Da sang vi om fred i verden og mente det virkelig, for vi kunne tro på fred i verden på den tiden uten å frykte verken amerikanere eller drivhuseffekter, vi var skikkelige da jeg var ung.

Hold kjeft Liam, og legg deg.

For to år siden:
Jeg dreiv å bytta skole-id-kort med Josva. Det ble senere bytta tilbake, men beltet mitt derimot, det henger fortsatt i klesskapet hans. Hvis ikke han har det på seg, da. Hvem vet? Ikke spør hvorfor vi bytta belte, forresten. Det har noe med Christopher Svartdahl å gjøre. Ikke spør.

PS: Haiker med brodern hjem til Stathelle i helga. Har en seriøs skoleoppgave jeg bør ta med hjem. Ring hvis det er noe.

Dette er fra meg til deg, Åge Hareide. Måtte du en gang lese det.

Det var en gang da det var gøy å være norsk. Da vi fulgte med på fotball og sang heia Norge med stolte og følelsesladde ord. Vi slo England, vi slo Nederland, vi slo Brasil, vi slo Spania, og ikke nok med det - vi tok det nesten som en selvfølge. Det var en gang da vi gledet oss til landskamper. Det er ikke mer nå.

Gårsdagens kamp mot Nederland så jeg ikke engang, utenom den første halvtimen. Det var fotballtrening på kvelden, men jeg syntes ikke det gjorde særlig mye. Gløden og interessen for Norge er nemlig blitt totat fraværende, og det er ikke bare fordi jeg er blitt eldre siden 1998 og tar ting litt mer med ro. Men fordi Norge er blitt et landslag på nivå med Island og Makedonia. Eller - ikke på nivå engang. Vi ligger faktisk bak dem.

Vi har ikke bruk for medgangssupportere, vil kanskje noen si, man må støtte laget sitt i både motgang og medgang. Men det er ikke det det handler om. Det handler om et fotballforbund som lar kompisen sin styre laget akkurat som han vil, og ikke gidder å høre hva et helt folk sier.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet at fornuften skulle seire etter gårsdagen, og at jeg skulle komme hjem til avisoverskrifter som sa at Ydmyk Hareide trekker seg med umiddelbar virkning. Skjønt - håpet var vel ikke særlig stort, og jeg ble heller ikke nevneverdig overrasket over hva overskriftene faktisk sa, nemlig: - Jeg gir meg aldri! Det er patetisk, det er utrolig egoistisk.

Norge vil aldri bli noen fotballgigant, det klarer tilogmed jeg å begripe. Med snaue fem millioner innbyggere vil det alltid bli vanskelig å hamle opp med Brasil, England, Spania, og en rekke andre nasjoner som er mye, mye bedre enn oss, og som alltid vil være det. Likevel, vil jeg påstå, bør vi være så mye bedre enn det vi er nå. Vi er verdens rikeste nasjon, noe som gjør at vi kan (og forsåvidt også har gjort) satse på fotball på en sterkere måte enn mange andre, og det er dessuten en enorm interesse for sporten i det lille landet vårt. Vi bør kunne slå Island på hjemmebane, vi bør faktisk klare å bli et av 32 land som deltar i VM. Se på Sverige, som tross alt ikke er så mange flere enn oss. De har vært med i alle de fem siste store mesterskapene, i tillegg til å bli bronsevinnere i USA i 1994. Sist gang vi var i et mesterskap selv var i 2000. Nå vil det ha gått minst tolv år før vi igjen er med i det fine selskapet.

Takk for det du har gjort med Norge, Åge Hareide, med Nye Norge som du så fint kalte det. Takk for den ydmykheten du har vist oss, en klubbtrener ville selvfølgelig fått sitte mye, mye lenger om han kunne vise til de resultatene du har. Takk.

Trenger du hjelp om fremtiden? Ring klarsynte Liam for alt du trenger å vite, han veit iallefall dritmye om når dataen din kommer til å gå ad dundas.

Joda. Ikke før jeg hadde skrevet det måtte det jo gå gærnt. Nå er det riktignok nettet som bøgger som bare det, men jeg har en mistanke om at det kan ha noe med PC'n min å gjøre. Det er noe av det mest irriterende som finnes, dette at nettet klikker og PC'n ikke er vennen min, men det ordner seg nok. Jeg har fått et hett tips fra en klassekompis om antivirus-skit, kanskje det hjelper. Livet er jo ikke verst, sånn uansett.

Så hvaskjera Liam?

Vel, jeg er treningsfantom. Visste du det el? Ikke jeg heller... Men nå skal jeg og Magz ut og jogge, før jeg skal til Manglerud og ha to - to - fotballøkter. Og det er ikke bare lek og moro heller, skal jeg si deg, det er blodig alvor og slit. Be for meg a, gidder du det?

*

Jeg var på jobbintervju igår forresten, hos Elkjøp. Det gikk ganske ålreit egentlig, iallefall syntes jeg det selv, men så var det bare det at jeg har fått et annet tilbud da. Og med tanke på at det er journalist jeg vil bli passer det jo innamri greit å kunne jobbe for Nettavisen. Til tirsdag starter opplæring/se hvordan jeg jobber/se om jeg kan jobbe i det hele tatt, og jeg gleder meg som en liten unge gleder seg til juleferien. Jeg er skikkelig kin på å få det til iallefall, så får vi se hvordan det går.

Anywho...

Landskamp idag, Norge blir grust av Nederland, jeg får det uansett ikke med meg pga treninga. Jeg gråter ikke, så lenge Åge Hareide er trener er det ikke noe krise for meg at jeg går glipp av en kamp eller ti. Når skal den mannen ta til fornuft og gå av? Jeg venter i spenning mens jeg konstaterer at idioten har ødelagt enda en mesterskapsdrøm.

Fifteen men on a dead man's chest!

Ny uke, og ny spenning. Idag har jeg fått mail med tilbud om jobb, og det er det jo ikke hver dag man får. Når vi i tillegg snakker journalistikk, sportsjournalistikk, da sier det seg selv at Liam er mer enn gjennomsnittelig interessert. Greit nok, det er ikke fast arbeid vi snakker her, men jeg er mer enn glad dersom jeg får sjansen til å komme en fot innenfor i dette hardbarka journalistmiljøet. Jeg veit egentlig ikke om det er hardbarka heller. Men hei - kanskje jeg får meg jobb?

Hmm... Det er slettes ingen trygg skole jeg går på. I formiddag sto polititroppene på utsiden av BI-bygget, og de av dem som våget seg inn sørget for å kneppe på seg den skuddsikre vesten deres. Mens vi elever, hva gjorde vi? Joda, vi gikk der inne i god tro, uten å ane at vi når som helst kunne bli skutt ihjel av en syk terrorist. Nå ble forsåvidt typa pågrepet i fred og ro sittende på en kafè i Trondheimsveien, et fint lite stykke unna BI og Nydalen, men hysj - det hørte du ikke. Det høres så mye kulere ut uten det siste tillegget der.

*

Nå lurer Liam på om PC'n hans synger på siste verset. Det kommer stadig vekk rare klikkelyder som ikke skal være der, og det popper opp Internet Explorer-vinduer med reklame, og om ikke det tyder på at Al-Qaida er på ferde er det ikke langt unna heller. Virus ass, det er det verste som fins. Jeg har lasta ned ZoneAlarm, som jeg håper kan holde unna det verste stæsjet, men det jeg lasta ned er en trial-versjon som varer i 15 dager. Om jeg skal ha det permanent må jeg nok ty til Pirate Bay, en ung student har da ikke penger til å kjøpe seg antivirus-programmer, samtidig som jeg er litt skeptisk til det første forslaget. Jeg mener - laste ned antivirus-program på Pirate Bay, hvor jeg sannsynligvis har fått all skiten fra i første omgang? Det lukter svidd her, et eller annet sted. Murphys lov ogsåvidere. Vi får se. Vi får se. Forhåpentligvis har Aceren min fortsatt livet foran seg.

Vet du, det var alt for idag. Kort og konsist, enkelt og greit, akkurat slik som vi vil ha det. Det er 58 dager til The-Most-Adventurious-Trip-of-All-Time-History-Down-to-the-Down-But-Not-Down-Under. Ses vi innen da blir jeg glad som ei lerke.

*

Fifteen men on a dead man's chest
Yo ho ho and a bottle of rum
Drink and the devil had done for the rest
Yo ho ho and a bottle of rum.
The mate was fixed by the bosun's pike
The bosun brained with a marlinspike
And cookey's throat was marked belike
It had been gripped by fingers ten;
And there they lay, all good dead men
Like break o'day in a boozing ken
Yo ho ho and a bottle of rum.


*

Edit: Jommen klikka ikke PC'n min rett foran øynene på meg akkurat. Nå gikk det bra etter en restart, men dette lover ikke godt for fremtiden. Sov godt a.

Category: , , | 0 Comments

Tilbake i Oslo. Let's start it over again.

Sara og Ørjan ble gift. Det hadde naturligvis vært veldig kjedelig om de ikke hadde blitt det, med et års planlegging som overgår alt annet jeg har vært med på av planlegging. Men alt gikk etter planen, det ble jammenmeg et utrolig fint bryllup. Congrat to you guys, måtte dere leve lykkelig alle deres dager og sette en hel haug med velskapte barn til verden, det popper nok snart ut.

Samtidig merker jeg at det gjør meg litt utålmodig, slike bryllup. Når er det jeg egentlig skal finne meg en som jeg kan holde fine taler til? Ja, Liam begynner å savne å ha en kjæreste, det er helt sant. Men hei - hvor gammel er jeg egentlig? Ikke 21 engang? Jeg har jo all tid i verden, og litt mer enn det. Dersom du skulle føle for det er det likevel selvsagt lov å sende tekstmelding til niognittiseksogtredve-ogsåvidereogsåvidere med kodeord "du er innmari kul liam", så skal du se du får svar. Neida, he-he, kødda. Eller... Sjekk ut, så får du se... Neeei, hold kjeft Liam, nå er du på tynn is.

Ok. Hvor var vi. Eh... Fint vær idag?

Vet du, de siste kveldene har jeg sovet sammen (på en heterofil måte, jeg liker å holde det på den heterofile måten) med Moises, og vi har prata en del sammen, og bedt litt sammen, og vi har funnet ut at vi er utrolig heldige som får være sammen med Gud. Noe av det beste jeg veit er å sette på litt musikk om kvelden og bare være sammen med han, får ut litt frustrasjon og får inn litt fred, det gjør meg sykt takknemlig. Gud ass, jeg har sagt det før, du burde sjekke han ut.

NÅ legger jeg meg snart, tenkte å prøve meg på en pokerturnering før jeg sa natta, det er lenge siden sist nå. Idag ble det forresten klart (selv om vi selvfølgelig har vært klar over det lenge, lenge) - Odd Grenland, verdens fineste lag, er klare for tippeligaen 2009. Det er deilig å ha fått det på plass, selv om 1. plassen ikke er sikra ennå. Det blir den, ikke no' stress med det, lett når man kan det vettu.

Poker $4+0.40-turnering nå, ønsk meg all hell og lykke!

Er i Fredrikstad for å gifte bort Ørris. Beklager lite blogging, Liam kommer sterkere tilbake.

Ohyeah, nå er det 1 stk. kompis som begynner å gruglede seg til morradagen her merker jeg. Som his best man er det min oppgave å ta vare på ham, så igjen - du får bare unnskylde at jeg ikke skriver mye disse dagene.

IDAG er det to måneder til tidenes Afrika-tur, det kommer til å bli sweet'n'rocky fantastisk. Tenkte bare jeg ville fortelle deg det.

Liam-historien på noen få minutter (avhengig av hvor kjapt du leser).

Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg tenkte at det kanskje var på tide med en aldri så liten presentasjon av meg selv her på bloggen. Joda, sannsynligvis vet du mer enn nok om meg fra før, og folk maser om å ikke brette ut privatlivet på nettet osv osv, men screw it. Her kommer det. Len deg godt tilbake.

In the beginning
Alt startet da jeg kom vrælende til verden den 10. november 1987, noe som ifølge almanakken var en tirsdag. Jeg husker naturligvis ikke så mye fra den dagen og ukene etterpå, så dette må ses på som en ubekreftet fact. Fattern sier likevel at det var Marie og ikke jeg som ble funnet i skogen, så jeg kan ikke annet enn å stole på det. Utenom de to gamlingene var det to storebrødre og en storesøster i familien, og jeg ble en berikelse og glede for slekta på alle mulige måter. Ihvertfall de første dagene, det er utrolig hvor lei man kan bli av kids som skriker og griner.

Utgangspunktet var naturligvis ikke optimalt; det er aldri optimalt å være med i en kristen sekt, men det tok gamlingene (les: muttern og fattern) hånd om med autoritet og genialitet, og nesten før melketennene var kommet var hele gjengen (les: familien) helskinnet ute av galskapen (les: den kristne sekta) før det var for sent.

Fem år gammel var jeg med fattern til Larvik og traff - Thor Heyerdahl!? Jess, helt sant, gamlingen var der og knuste en flaske champagne på en båt, båten skulle også hete Thor Heyerdahl, man hadde visst ikke noe fantasi når man skal gi båter navn på den tiden. Hadde det vært opptil meg skulle den fått navnet King Leonard the Greatest of All Time Ships of the Sea and Freedom to Live and Rest In Peace IV. Vel. Uansett, hendelsen satte ikke så stort preg på meg, Thor Heyerdahl strøk med ti år senere, jeg holdt ut.

Året etter kom en lillebror til verden, og heller ikke den gangen fikk jeg bestemme navnet. Preben var ok, men jeg ga min stemme til Fridtjof. Forsåvidt var det like greit for alle parter at det ikke vant frem.

1996 var kommet, og jeg var klar for min første flytur. Vel nede i Tunisia møtte jeg på ingen annen enn - Thor Heyerdahl!? Neida, ikke denne gangen, men jeg traff en ålreit fyr som ville kjøpe Marie for ti kameler. Jeg er fortsatt i tvil om vi gjorde det rette med å avslå.

Vi kom oss hjem fra Tunisia med alle mann og kvinner i behold og uten kameler i kofferten, storebrodern tok grep, og sent i 1997 ble jeg onkel for første og annen gang med fire minutters mellomrom. Christoffer og Joachim veide ikke stort mer enn en pose sukker hver; siden den gang har de spist adskillig flere sukkerposer og begynner å bli voksne menn med en eventyrlig fremtid innen filmbransjen.

Barneskolen gikk mot slutten og ungdomsskolen fulgte på, og i 9. klasse begynte jeg på konfirmasjonsundervisning der jeg begynte å bli mer kjent med en jeg hadde hørt om lenge. Sammen med Jesus fikk jeg en religion på kjøpet, og ble kjent med uttrykk som nådestolen, paktens blod, leve i synd og andre ulumskheter. Etter at den første store forelskelsen hadde lagt seg utviklet forholdet til kristendommen seg til et ambivalent elsk-hat-opplegg. Jesus, derimot, brydde seg ikke noe om det, og fortsatte å følge med meg videre. Jeg hørte et band synge om fallskjermer og at vi levde i en vakker verden, og ble både Coldplay-frelst og Jesus-frelst på omtrent samme tid.

Thor Heyerdahl døde og jeg tenkte det var på tide å gjøre noen tabber. Den nest-største kom ikke lenge etterpå. Etter ungdomsskolen valgte jeg idrettslinja på Porsgrunn videregående, og angret bittert. Men det skremte meg ikke mer enn at jeg gjorde en ny, og foreløpig den største, tabbe bare noen måneder seinere. Liam ble forelska i en jente og ble sammen med henne. Jeg tok konsekvensene av den første og nest-største tabba, slutta på skolen og flytta til Oslo for å begynne på bibelskole. FBO var ålreit, jeg dro med en god gjeng til Kenya og fikk med meg løve-sex på savannen, utdriving av demoner på landsbygda, dansing med kråkeboller i indiahavet og - Thor Heyerdahl!? Nei, Thor Heyerdahl var død.

Konsekvensene av den største tabben måtte tas; etter pluss/minus fire år sa dama takk for seg og hoppa over til en bergenser i Bergen. Det gikk opp for meg at jeg var blitt dumpa for en bergenser, og løsningen på problemet var å gjøre min tredje-største tabbe - skrive om det på bloggen. Det var ikke noen løsning i det hele tatt, alle krangla, jeg orka ikke mer og dro til Florida, nøt livet sammen med Pablo, kom tilbake til Norge, fant ut at jeg ikke var så mye bedre selv og ble sammen med - Thor Heyerdahl!? Nei, han holdt ut seks fot under bakken, jeg ble sammen med en annen, nydelig dame. Det varte relativt sett nesten like lenge som forrige gang, spesielt hvis relativt er et realtivt begrep; etter tretten dager var det slutt og jeg innså at munkeliv i kloster var mitt kall. Jeg dreit i kallet, dro til Oslo igjen og begynte på BI.

Så nå er jeg stuck her, iferd med å bli en journalist av høy klasse, spiller fotball hver onsdag og søndag, og blir onkel for fjerde gang (Ida Madeleine snek seg inn midt inni der uten at du merka det) om bare noen få uker.

Det var min historie. Hva med din?

Guess what? Jeg var flink!

Oh yeah baby, som sagt: null stress. Journalistoppgaven ble påbegynt idag tidlig klokka cirka halv elleve, og var levert to timer senere - mens det ennå var over 120 minutter til neste time begynte. Lett når man kan det. Ikke for det, nå i etterkant finner jeg flere og flere ting jeg tror jeg kunne gjort bedre, det ble i overkant mange sitater fra Manglerud/Star-leder Tom Arne Nyborg, men gjort er gjort sier man jo så fint. Dessuten er det ikke no stress (som så mye annet), oppgava blir levert tilbake med forslag til forbedringer som man kan rette på innen jul. Lett når man kan det. Nevnte jeg det?

Gamle dager var gode dager
I disse dager blir man fort misunnelig, det er hårde tider og ikke akkurat som i gamle dager. Da fikk man IFA-pastillene til fem kroner og var fornøyd med det. Det var gode tider det, i gamle dager. Da sommeren var uendelig og uten bekymringer og man ante ikke at det var krig i verden. Det var før det ble krig, det. Nuvel. Hvor var jeg?

Jo. I morgen tidlig, sannsynligvis lenge før du leser det her, så sitter storesøster og Pa Dalton på flyet på vei mot sol og varme og ørken. Qatar altså, du har helt sikkert fått det med deg. Hvis ikke vet du det nå. Og Liam sitter tilbake og er altså misunnelig. Ikke for det, jeg veit ikke om noen som fortjener det mer enn storesøster, det er bare så voldsomt begredelig å våkne opp i kalde møkka-Norge med økonomisk ruin og minusgrader om morran, så man må skrape is på bilen til klokka blir ti over fire. Greit, jeg har ikke bil. Og nei, jeg har ikke lappen heller, før du nevner det. Uansett. Poenget her er at jeg vil at det skal bli varmt og deilig. Noen kom hjem fra Florida idag, og presterte å si at det var deilig å være tilbake i Norge. Uvitende dåre, måtte visdommen komme over deg før det er for sent.

Så hva skal Liam gjøre? Imorra er det skole, med (sukk og pes) bed.øk. og (huff og argh) markedsøkonomiens utvikling, før det bærer avsted med jogging med mister Mæla. Den stadig ikke-oppdaterende lillebror kommer på besøk, og vi finner vel sikkert på et og annet kan hende. I tillegg må jeg prøve å komme videre med semesteroppgaven i matte som jeg printa ut idag. Og jeg sliter litt. Jeg er visst ikke så god i matte som jeg engang var.

- Det har du heller aldri vært, Liam.
- Kjeften din. Nevnte jeg sekser på eksamen?
- Forget it.
- Haha. Letteid.

Og ja, jeg er schizofren, men bare på bloggen min. Ikke så ofte ellers. Heldigvis jukser jeg, og har en som hjelper meg. Med matematikken altså. Han hjalp meg med journalistikken iallefall, så jeg håper han tar matta også, også heter han Jesus, og du skulle bare visst hvor ålreit han er.

*

It is written, Christ is risen
Jesus you are lord of all

Hillsong - Stronger

Category: , | 5 Comments

Imorra må jeg ta meg sammen.

Mappeoppgave i journalistikk; skriv en nyhetsartikkel om et fritt valgt emne, tatt fra en nogenlunde aktuell pressemelding. Oppgave utlevert tirsdag 23. september. Oppgave leveres tirsdag 7. oktober.

Liam har ikke begynt.

Liam skylder på utdrikkingslag og bryllup.

Derfor bør morgendagen utnyttes effektivt, med mattetime klokka åtte (der jeg bør få med meg høstoppgavene vi skulle hatt fått idag - i matte altså), fulgt opp med telefonintervju med Manglerud/Star-sjef og iherdig skriving. Fikser Super-Liam det? Selvfølgelig, ikke no stress. Super-Liam ser ikke problemene for bare løsningene, nevnte jeg det?

*

Jeg føler jeg har vært altfor sosialt uengasjert i det siste. Kanskje jeg ikke har det, jeg har da både organisert utdrikningslag, vært i bryllup, og har hatt opptil flere tv-kvelder + prat og bønn med fantastiske Josva, i tillegg til fotballtrening og reklamefilmlaging (jeg veit fortsatt ikke om filmen vår er videre til finalekåringene, om du skulle lure). Men det har samtidig gått utover henging med skolefolk, gamlekompiser og diverse. Det burde være på tide både med sosiale kvelder på SHNAS og besøk til Drammen. Og en tur til toppen også, virkelig. Mas på meg, så kommer jeg tilslutt. Jeg er vanskelig sånn sett.

*

Idag så jeg (sammen med gode gamle Josva) første pilotepisode av Fringe, og det er noe som fort kan utvikle seg til en avhengighetsdannende TV-serie. X-files, bare enda bedre, sier ryktene (og det er virkelig sammenlignbart med X-files), skapt av Lost-sjef J.J. Abrams - det er bare å finne frem Pirate Bay og laste ned frem til den kommer til Norge. Hvis den kommer til Norge. Who knows?

Fringe i Norge eller ei, dette var nok for idag. Økonomien er skakkjørt, vi blåses tilbake til middelalderen, men jeg overlever likevel. De 54 millionene jeg tapte på børsen idag klarer jeg meg uten.

*

Oh sweetheart, you've broken this sweet heart.
Oh sweetheart, you've broken me.

Delirious? - Wonder

Category: , , | 2 Comments

12 år siden Liam dro til syden for første gang. Jiz, den klisterhjernen skremmer meg noen ganger ass.

Augh, for et møkkalag!! Greit, kjæreste, du er den eneste i livet mitt, jeg har aldri følt noe lignende for noen andre enn deg. Men hvorfor må du, Odd Grenland, spille så utrolig dårlig?? Hva skjer med forsvaret? Hvorfor spiller Torjus Hansèn? Hvordan skal vi klare oss i eliteserien neste år? Hvorfor kan vi ikke sikre opprykket når vi har sjansen til det? Det er ting jeg lurer på. Svar meg på det, og gi meg tre poeng mot Hødd neste søndag, så kanskje vi kan klare dette sammen.

Nok snakk.

Liam er faktisk enebarn for øyeblikket. Yep, det går an, selv med tre brødre, en søster, to svigerinner og tre og en halv onkelunger. Jeg er nemlig hjemme for helga, klar for kaffe i bryllupet til gode gamle Jostein, og med Preben borte er jeg altså enebarn. Ganske deilig igrunn, bare usannsynlig urutinert og blasfemisk av Preb å ta med seg PC'n sin. Jeg overlever, though. Tilogmed mamma er vekk, så Daddy DJ og jeg læxer velfortjent i kåken. Bært ved har jeg gjort idag og, flink som jeg er, og pappa har lagd en diggdigg middag. Så nå er det snart bryllup,på tide å få på seg finstasen og komme seg avgårde. Snart.

Fly flymaskin
12 år siden jeg dro til Tunisia, altså. Grunnen til at klisterhjernen min drar det frem er enkelt og greit at jeg begynner å glede meg veldig til christmas og ny afrika-tur. Halvannet år siden forrige gang Liam besøkte verdens fattigste kontinent kommer han tilbake, og får da sikret seg tittelen som "Første Fuglset i både nord-, mellom og sør-Afrika". Iallefall i denne klanen, jeg har ikke oversikt over alle Fuglset'ene i verden. Det kan vel ikke være så fryktelig mange.

Det er ikke det jeg gleder meg mest til, men det er en nydelig følelse å sette seg ombord i et fly, se ut vinduet mens vi letter, og sette på mp3'en og vite at nå kan jeg sove i 16 timer om jeg vil. Fly ass, den beste oppfinnelsen siden luftballongen.

Og ikke nok med at antall besøkte land øker til 19 innen utgangen av dette året; tidlig neste år kommer turen til å gå til Qatar og pappas jobbparadis der, og med sannsynlig mellomlanding i Tyrkia og Bahrain fortsetter lista ikke til 20, og ikke til 21 - men 22 besøkte land. Barnslig, jeg veit det, men små barn og store gleder vet du. Om vi satser på klatring opp Kilimanjaro også blir det enda bedre. Hører du Pål? Jeg er med...

En kveld sammen med Josva får meg til å tenke.

Jeg begynner å bli fan av ærlighet. Tro det eller ei, en som meg, fan av ærlighet. Men det er sant.

Også tenkte jeg på en sang som jeg liker veldig godt. På midten av 80-tallet ville Daniel Lanois, en av produsentene til U2-plata The Joshua Tree, at Bono skulle lage en gospellåt. Resultatet ble en av 80-tallets største hits, Still Haven't Found What I'm Looking For. Likevel ble den ikke bare godt mottatt i de kristne miljøene. En som fortsatt ikke har funnet det han leter etter, det er ikke en som kjenner Gud. That's obvious.

Men er det virkelig det? Jeg merker at det er noe ubeskrivelig deilig med å kunne si til Gud at nei, jeg har ikke funnet alt ennå. At det er ting jeg lengter etter som jeg ikke har fått. Ting jeg lurer på som jeg ikke har svaret på. At troa mi fortsatt ikke er fullkommen. At jeg kan være ærlig.

Så nei, jeg har ikke funnet alt, selv om jeg har funnet Gud, for å bruke en god, gammel klisjè. Jeg leter enda. Men jeg har en som går ved siden av meg mens jeg leter. Og jeg er på sporet av noe ass.

*

I have climbed highest mountains
I have run through the fields
Only to be with you, only to be with you

I have run, I have crawled
I have scaled these city walls, these city walls
Only to be with you

But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for


I have kissed honey lips
Felt the healing fingertips
It burned like a fire, this burning desire

I have spoke with the tongues of angels
I have held the hand of a devil
It was warm in the night, I was cold as a stone

But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for


I believe in the Kingdom Come
When all the colors will bleed into one, bleed into one
Well, yes I'm still running

You broke the bonds and you loosened the chains
Carried the cross of all my shame, all my shame
You know I believe it

But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for

Category: , | 4 Comments

If you would allow me some advertising, miss Stuart?

Det er en fantastisk lettelse å endelig kunne skrive åpent om hva som skjer med Liam om dagen uten å ofre en tanke på at enkelte faktisk ikke skal vite hva som foregår. Utdrikningslaget til Ørjan er, som du forstår, unnagjort, og det ble en veldig ålreit dag syns jeg. Tusenfryd, eggkasting, limo og Frognerseteren var noe av det som sto på programmet, og en blakk lommebok er konsekvensen. Frykt ikke, det er nedgangstider uansett - jeg hadde tapt dem om jeg satsa på børsen. Hmm... as if jeg har peiling.

Litt reklame ja - får jeg lov? Ta en titt på dette (bildekvaliteten er bedre på youtube, og selvsagt mye, mye bedre på det TV-klare produktet):



I starten av forrige uke, midt i utdrikkingsplanlegging og stress, foregikk en samtale mellom meg og Magnus på omtrent følgende måte.

Liam: Magnus, har du sett stæsjet om å lage reklamefilm?
Magnus: Ja, har faktisk det.
Liam: Er det noe for oss?
Magnus: Jepp.
Liam: Da gjør vi det da.

Og det er ikke bare enkelt å lage en reklamefilm på så kort tid, SPESIELT ikke når den må kuttes ned til tyve sekunder, så jeg er faktisk dritstolt over resultatet. Torsdagen slet vi med casting, men vi fikk to fantastiske nevøer med på opplegget, og etter litt research også en herlig bestefar. Mandag ble innspillingsdag, jeg er møkkaimponert over skuespillertalentene til storebrors avkom, og resultatet ser du altså over. I tillegg kjenner jeg ingen som er så fantastisk til å redigere som Magnus (jeg kjenner egentlig ikke så mange som redigerer uansett, så det er ikke så voldsomt til kompliment). De virkelige vanskelighetene kom idag, da vi satt i et par, tre timer for å kutte ned den fordømte tida fra 24 til 20 sekunder. Men vi gjorde det tilslutt, vi gjorde det.

DIN oppgave nå er å fortsette å følge med på bloggen min, og om vi blir en av fem finalister skal du få stemme som du aldri før har stemt. Det dreier seg ikke om Ap eller Frp eller Obama eller Putin det her, det er langt viktigere enn som så.

Mer info kommer, følg med!