verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Hva syns vi egentlig om teite ordspill på avisoverskrifter som liksom skal være morsomme?

Jeg har alltid rista oppgitt på hodet og bedt en stille bønn for journalisten når jeg har sett "morsomme", "festlige", "oppfinnsomme" - ja, du skjønner hva jeg mener - ordspill som brukes som tittel på avisoverskrifter. Det blir bare så patetisk, et fortvila forsøk på å leke flink journalist.

Hva skal du fram til, Liam?

He-he. Sjekk denne.

Jessda, Liam har falt i fella. Ikke det at det er noen spesiell artikkel at all, det er bare det at det (det ble masse det'er, det...) er så merkelig hvor kin man blir på å gjøre ting litt kreativt når man vasser i kjipe overskrifter åtte timer hver dag.

Også er det mitt første virkelige tittelordspill som journalist da. Jeg er litt stolt.

*



Ukas gladfortelling

Det var en gang en mann. La oss kalle ham Jens. Jens, tyskeren.

Denne Jens, som forøvrig nettopp hadde feiret seksogtredveårsdagen sin, hadde det forsåvidt veldig fint og flott. Han var lykkelig skilt og hadde en jobb han trivdes godt i. På kveldene lyttet han til radioen mens han spiste ekte, tysk wienerschnietzel, og i helgene koste han seg sammen med kompisene i ungkarsklubben der de pratet dritt om damer. Og engelskmenn.

Det var bare et skår i gleden for den smårunde, livsglade tyskeren.

Om høsten, når kveldene ble mørke og kjipe, da skulle han så fryktelig gjerne ønske at det fantes mer enn 24 timer å sove på. «Bare én time ekstra,» tenkte Jens, tyskeren, «bare én time ekstra hadde gjort seg.»

Og Jens, tyskeren, tok saken i egne hender. En regnfull oktoberdag trasket han de lange meterne ned gata til patentkontoret. For å komme seg dit måtte han komme seg forbi det lokale bakeriet, den lokale politistasjonen og den lokale prostitusjonssjappa, men det spiller veldig liten rolle for vår fortelling, så jeg dropper å nevne det.

Jens, tyskeren altså, ikke han andre*, gikk som sagt til patentkontoret. Bak desken satt det en mann, også han tysker, som hadde fryktelig vondt i hodet og ikke var særlig sugen på enda en type som skulle finne opp et eller annet bare for å få kloa i en hel del Papiermark, som var myntenheten i Tyskland den gangen Jens, tyskeren, levde.

Men Jens hadde en kjempeidé som mannen bak desken faktisk syntes virket uallminnelig lovende. Jens, tyskeren, mente at det ville være en fordel for hele folket om man, nå og da, i ny og ne, av og til, stilte klokka en time bakover, slik at man fikk en time ekstra å sove på.

Som sagt, så gjort. I 1916 stilte man i Tyskland klokka tilbake en time, og litt etter litt fulgte de andre landene etter.

Senere kom en annen type, Borislav Barbareren, med den urimelig dårlige tanken om å stille klokka en time frem også, en annen gang sånn i ny og ne, men den fortellingen får vi ta en annen gang.

Ikke glem å stille klokka i natt a. Klokka tre. Eller klokka to, kommer an på hvordan man definerer det. Hø-hø. Gjør det i morra tidlig du, så blir alt så mye enklere.



* Jens Weißflog vant OL-gull i Sarajevo i 1984 og på Lillehammer ti år senere, men er ikke den Jens som er aktuell i denne fortellingen. Selv om Jens Weißflog også var tysk. Men han var øst-tysker, og det er egentlig et helt annet folkeslag**.

** Et gammel sagn sier at øst-tyskerne steg opp fra elven Oder i det syttende århundre før Kristus.