Jula har gått over i romjul, og onkel Liam slapper av i Bamble med julepresanger og digg mat; sover lenge om dagen, og har det i det hele tatt fint.

Denne jula har overgått de fleste andre julene jeg kan huske tror jeg, jeg har fått helt sykt mye av fine folk, og det har vært helt sykt ålreit å bare være hjemme i Bamble med familien.

Grace

Og det gjør jo at onkel Liam blir veldig takknemlig. I løpet av det siste året har jeg fått leilighet av far (eller iallefall fått låne penger av han, + +), jeg har vært på flere ferier i både Afrika og Asia, og jeg har alt jeg trenger, pluss endel jeg ikke trenger - uten å ha gjort så mye for å fortjene det.

Så toppes det hele altså med en hel haug med fantastiske gaver til jul.

She takes the blame
She covers the shame
Removes the stain


Og jeg kan se fram mot et nytt år, uten å bekymre meg over hva som kan gå galt, men heller glede meg til alt som kan gå bra.

Ikke bare fordi jeg har noen foreldre som alltid fikser ting for meg hvis jeg trenger det, men også fordi jeg kjenner enda en som bare vil det beste for meg, selv om jeg ikke alltid lever opp til de fete planene han har for meg.

Grace
It's a name for a girl
It's also a thought that changed the world


Jeg sier som én sa på tv i går: Det er et ord du må lære deg.
Grace.

Grace finds beauty in everything

Godt nyttår!

Category: , | 1 Comment

...to kids from one to ninety-two.
Although it's been said many times, many ways:
Merry Christmas to you...


Adventskalenderen gikk ad undas, en julebordhelg ble rett og slett en julebordhelg for mye. Etter den klarte jeg aldri å hente meg inn igjen.

Men det gjør ikke noe, det blir jo jul likevel.

I dag er det lille julaften, familien er på plass på Stathelle, juletreet er pynta og gavene begynner å samle seg opp under det; det er rett og slett jul.

Bare for å ta det
Julesangen som var ment å avsløres i morgen, altså julesang nummer én, er selvfølgelig låta som refereres til i tittel og ingress. Stikkord er Nat King Cole og Christmas Song, det er en perle av de sjeldne, og det er den fineste julesangen som finnes.

Denne, altså:



Den endte like foran slagere som «Last Christmas», «Driving Home From Christmas», «Holidays Are Coming» (Coca-Cola-reklamen) og Coldplays «2000 Miles»-cover, og fortjente seieren.

For en låt!

Jobbings
Ellers er livet selvfølgelig fint, det er jo tross alt jul. Innen kvelden er omme bør jeg ha skrevet en artikkel om mitt idrettsminne fra 2009, som publiseres på Nettavisen femte juledag, aka 29. desember.

Les det, for det blir fint!

Men det er 29., akkurat nå går Home Alone II på tv, så sett deg ned og se på den. Nydelig film.

Dermed er det bare å si GOD JUL til alle og enhver! Jeg sitter forresten inne med flere dype temaer som skal blogges om, men først skal høytiden feires, så du må vente i spenning.

Jizes, nå ble det mye svada på slutten. Men det er greit, det.

Everybody knows a turkey and some mistletoe...

...it is the night of our dear saviour's birth...

Tida løper ifra meg: Dette er luken for 11. desember:



Spotify: Klikk her

...they looked up and saw a star, shining in the East beyond them far...

Nat King Cole må vel være selve kongen av julesangene.

Mannen røyka mye sigaretter; så mye at han strøk med i 1965 faktisk, bare 45 år gammel (man er ikke helt sikker på når han ble født heller, derfor kan ikke alderen helt bekreftes). Men før han segna om rakk han å gi oss en hel del med herlige julelåter, og (minst) en av dem er med i blogspottens julekalender ála 2009.

Og her kommer altså den første). Åpne luka, og gjør deg klar til å høre den julesangen som i Liams ører er den femtende beste i verden.


10. DESEMBER:

NAT KING COLE - THE FIRST NOEL

Siden jeg er så sent ute i dag, gidder jeg ikke å skrive så mye om låta annet enn at den er dødsfin. Og at den minner meg om jula i fjor, i Sør-Afrika.

Mm.

Sør-Afrika. I dag er det ett år siden jeg dro til Sør-Afrika. Jeg lengter tilbake.



Spotify: Klikk her!

...ding, dong, ding, dong, that is their song...

Det er sykt digg med juleferie, visste du det eller? For fem strake dager har jeg ikke ofret skolen en tanke, og sånn skal det fortsette en god, god stund. Mhm, jul. Fantastisk.

I dag er det onsdag, og jeg er fortsatt i Bamble. Dersom jeg har riktig - og det bør jeg ha klart - er det etter all logisk fornuft torsdag i morgen. Da kommer Barack til byen, og jeg tror jeg tar turen tilbake til Oslo for å treffe ham.

Så hvis du vil jeg skal prate med ham om noe spesielt, må du nesten si fra snart. Hvis du vil prate med meg om noe spesielt, blir det mye vanskeligere, for jeg har flust med Secret Service-folk masende rundt meg hele tida.

What?


9. DESEMBER:

CAROL OF THE BELLS

Vi må tilbake til «Home Alone», der Kevin akkurat har vært i kirken på julaften og pratet ut med den skumle, gamle mannen som ikke var så skummel likevel.

Tida går fort i kirka, det vet vi alle, og plutselig må Kevin hjem. Han har nemlig invitert til kjeltringparty.

Og på veien tilbake til huset akkopangneres han av en vidunderlig sang.

Vi har kommet fram til Liams 16. største julefavoritt, det er bare å lene seg tilbake i nissedrakta og høre.



Spotify: En litt annen versjon, men minst like fin: Klikk her!

...jeg æ'kke alene her jeg bor...

Vi skrur tiden tilbake, som så ofte før i denne julekalenderen, og lander denne gangen på 1994. Eller 1993. Jeg er ikke helt sikker, det er mulig det er 1993 faktisk.

Anyway, den julen, enten det var ’93 eller ’94, arrangerte TV 2 en julesangkonkurranse. En hel haug med bidrag var med i finalen, og jeg husker fortsatt at jeg digga en låt med en islandsk(!) sanger(inne), og en annen som handla om «Jesusbarnet som en gang kom». Den siste likte jeg fordi han som sang hadde samarbeidet med Jan Åge Fjørtoft om et eller annet, fikk jeg høre, og Jan Åge Fjørtoft var helten min den gangen.

Jo takk, jeg veit hukommelsen min er drøy. Dette skulle vært glemt for lenge siden.

Det var forresten en helt latterlig låt av Wenche Myhre som vant, som het «Hva skal jeg gi deg til jul i år», men det er ikke poenget. Poenget i dag er at det var en annen låt med, som kom ganske høyt opp, men som deretter forsvant i glemselens land.

Helt fram til noen få år siden.

Da dukket den opp igjen, på en litt mer kjent og litt mer oppskrytt artists jule-CD. Men om artisten er oppskrytt, er ikke denne låta det.


8. DESEMBER:

MARIA ARREDONDO - HIMMEL PÅ JORD

Jeg syns vel ærlig talt at den opprinnelige versjonen er hakket bedre enn denne, men den kan fort bli vanskelig å finne på nettet tror jeg.

Og denne låta er uansett ikke noen dårlig erstatning, den er ikke det.

Tror jeg egentlig bare holder kjeft, så kan du heller høre den selv. Himmel på jord, en nåde så stor - det er faktisk sant, og det er faktisk digg!



Spotify: Klikk her!

...we can watch the snow fall forever and ever

Ny uke, og nye muligheter. For onkel Liam starter uka med tur til Bamble-land for å fullføre noen prosjekter sammen med lillebror Preben, i alle fall er det den offisielle forklaringen.

Men det skal jo ikke legges skjul på at det er digg å komme hjem til mor og far og julestemning i heimen heller.

I forrige uke kjøpte jeg meg forresten sjokoladejulekalender. Det blir jo ikke ordentlig jul uten sjokoladekalender, tenkte jeg, og fikk tak i den tradisjonelle pappgreia til ti spenn på Meny.

Men greia med disse kalenderne er at sjokoladen er så innmari liten. Følgelig endte det med at det gikk med 23 ekstra sjokolader og en solid dose med insulin, så det var den kalenderen. Men det er null stress! Jeg tenkte nemlig at dersom jeg kjøper en julekalender hver eneste dag, blir det på en måte en julekalender det også. Blir det ikke det, da?

Anyways, vi vet alle hvilken julekalender som virkelig betyr noe, så hvorfor åpner vi ikke bare luken?


7. DESEMBER:

ELTON JOHN - STEP INTO CHRISTMAS

It's Elton time!! Mm, denne låta er en højdare.

Vår alles favorittengelskhomse ga ut singelen i 1973, ble umiddelbart en hit, men traff ikke Liams ører før julen 1997, husker jeg. Det ville jo forsåvidt vært en kjempeprestasjon om jeg hadde hørt den det året den ble gitt ut, men alt er jo mulig i disse time-travel-tider. (Lost kjører igang siste sesong 2. februar, som jeg gleder meg!)

Men jeg husker nemlig at pappa kom hjem fra New York i november 1997 med CD'en «Christmas With the Stars» (hva skjer med god hukommelse?), og åpningssporet på plata var denne godsangen av Sir Elton, eller Reginald Kenneth Dwight, som han en gang het.

Siden da har jeg digget den, ikke uten grunn. Hør og nyt!



Spotify: Klikk her!

...so this is Xmas, and what have you done?...

Visste du at uttrykket «Xmas» mislikes av mange kristne, fordi de mener at det er et forsøk på å få vekk Jesus fra juleferinga?

Visste du at de i uansett tar fryktelig feil i antakelsen sin? X'en kommer nemlig av den greske bokstaven Χ (Chi), som er den første bokstaven i det greske ordet for Kristus; Χριστός.

Så, da har du lært noe i dag også. Ikke verst.

Vel, det er søndag i dag. Og nå er det ferie, no shit! Eksamen er over, når klokka passerer fire i ettermiddag har jeg sørenmeg fri fra jobb i to uker framover også.

Dagens julesang passer derfor utmerket: Krigen er over!


6. DESEMBER:

CELINE DION - HAPPY XMAS (WAR IS OVER)

Celine Dion, ja. Det får man si. Vel, i likhet med tilfellet Mariah Carey er jeg heller ingen blodfan av Celine Dion, men hun synger jo denne julesangen way much bedre enn det John Lennon noen gang gjorde det.

Også husker jeg at jeg hørte den på en juleavslutning på ungdomsskolen en gang. Det var digg.

Krigen er over, og det er 18 dager til jul!



Spotify: Klikk her!

...Santa won't you bring me the one I really need...

Okei, jeg skal være helt ærlig med deg: Jo, det hadde vært greit med ei dame til jul. Jeg hadde ikke sagt nei takk om du kasta ei etter meg, jeg hadde ikke det.

Men helt innerst inne, så har jeg det egentlig veldig fint. En ungkarsleilighet passer meg ypperlig for tida, og studentlivet er jo ikke skapt helt for folk som er opptatte, er det?

Poenget mitt er at teksten i dagens låt ikke nødvendigvis gjenspeiler det største behovet i livet mitt for øyeblikket. Du har gjettet låta allerede, kanskje? Vel, du får ingen medalje hvis du tenker på...


5. DESEMBER:

MARIAH CAREY - ALL I WANT FOR CHRISTMAS IS YOU

Og la det være sagt; jeg er ingen stor Mariah Carey-fan i utgangspunktet, men denne julesangen er digg, som vi sier det på norsk.

Det er ekte 90-tall vi snakker om her - 1994, for å være nøyaktig. Utgitt som singel i desember 1994 for å være heeelt pinlig nøyaktig, og den gikk selvfølgelig rett til topps på hitlistene.

Ikke uten grunn.

Min påstand er at du ikke er menneskelig hvis ikke du får godjulefølelsen når du hører hun synger i vei om hva hun ønsker og ikke ønsker seg til jul.

Det skal hun ha, hun er ikke akkurat kravstor, selveste Mariah. Bryr seg ikke om pakkene under juletreet engang, sier hun. Jeg tror ikke et sekund på henne...



Spotify: Klikk her!

Tre uker igjen, dere... Tre uker...

...sleigh bells ring, are you listening...?

Det er noe magisk med julen. Snøen er ikke irriterende lenger. Kulda føles ikke kald. Mørket er ikke mørkt. Det er nemlig jul.

Dagens julesang er en sang som tvinger fram den magiske stemningen, enten du vil det eller ei. (Men det vil du jo, selvfølgelig.)

Det er en sang som får det til å tenke på vinterlandskapet, den gylne snøen, alle de lysende julelyktene.

Vi åpner luka, og finner:


4. DESEMBER:

TONY BENNETT - WINTER WONDERLAND

Som alle andre julesanger finnes også denne i mange versjoner. Fryktelig mange, faktisk, bare sjekk denne linken på Wikipedia.

Men min favorittversjon av låta som ble skrevet i 1934 er sunget av jazzmusikeren Tony Bennett, som faktisk lever enda - 83 år gammel.

Hvorfor det er min favorittversjon? Hør selv, og nyt det. Dette er onkel Liams 21. største julefavoritt.



Spotify: Klikk her!

Tjostolv og Joshua i galgen igjen. Damn, de har uflaks. PS: Siste eksamen i dag. O' jul med din glede!

...all is calm, all is bright...

Tre uker igjen nå, og årets andre julegave er i boks. Onkel Liam er i stemning!

Gårsdagen besto videre også av eksamen, og jeg kan bare bekrefte at flervalgseksamen i makroøkonomi består av sannsynlighetsregning, og kun det. Situasjonen er nemlig som følger: Du har fire svaralternativer på hvert spørsmål, der riktig svar gir 3 poeng og galt svar gir -1 poeng. Du kan også la være å besvare, og får da 0 poeng.

Trikset er selvfølgelig å svare på de oppgavene der du er rimelig sikker på at et av alternativene er feil. Dermed er det 1/3 sjanse for riktig svar, og ettersom jeg svarte på 25 av 30 spørsmål bør det bli... hmm... cirka 8 poeng. Det er ikke gærnt, eller hva?

Anyways...

Bak dagens luke skjuler det seg en låt som aldri har helt satt seg hos onkel Liam. I alle fall ikke den norske versjonen, for der er teksten rett og slett støtende dårlig. Hvis du hører den engelske, derimot - da er det bedre saker.

Denne versjonen av julesangen er spilt inn av det engelske bandet Delirious? så sent som i 2007, og ble lagt ut på hjemmesidene som en gratis «julegave». Jeg syns versjonen er nydelig, enkelt og greit.

Hvilken låt det er?


3. DESEMBER:

DELIRIOUS? - SILENT NIGHT

Her i Norge kjenner vi den best som «Glade jul», men jeg har også vært med å synge en versjon som heter «Stille natt» - altså mye nærmere originalversjonen.

Låta ble nemlig (og det vet samtlige som leser, tror jeg) skrevet av noen tyskere i 1818, som da kalte den «Stille Nacht».

Den engelske teksten kom over 40 år senere; når den norske kom, aner jeg ikke. Det spiller ikke noen stor rolle heller, det er jo den tyske eller engelske som er fin.

Den 22. beste julesangen i onkel Liams øyne er altså denne:



Spotify: Delirious?-versjonen finnes ikke på Spotify, dermed blir det en enda mer pysete versjon, sunget av Olivia Newton-John: Klikk her!

Tre uker igjen, dere... Tre uker...

...voices singing «let's be jolly, deck the halls with boughs of holly»...

Mine damer og herrer: La meg presentere alle julefilmers mor.

Desember, 1990: En liten gutt på åtte år blir ved en ulykke igjen hjemme i Chicago når familien reiser til Frankrike for å feire julen der.

Vondt går til verre når to ondskapsfulle (men heldigvis mindre smarte) banditter bestemmer seg for å plyndre familiens hus - men Kevin vet råd. Og vips, så har Home Alone stjålet hjertet til onkel Liam for evig og alltid.

Filmen er fantastisk, og gir julestemning uten like. Julesangen som presenteres i dag, kan høres når Kevin arrangerer «party» hjemme i huset - for å lure kjeltringene til å tro at familien feirer jula i Chicago likevel.

Det lykkes ikke helt, møkkamennene går til slutt til angrep, men Kevin vet råd...

Luken åpnes, og sangen er selvfølgelig:


2. DESEMBER:

BRANDA LEE - ROCKIN' AROUND THE CHRISTMAS TREE

Sangen ble skrevet av Johnny Marks og sunget av Brenda Lee helt tilbake i 1958, men ble ikke populær før to år senere; da sistnevnte hadde blitt en stjerne i USA. Dermed solgte nyutgivelsen av låta som hakka møkk i julen 1960.

Den fortsatte å være en av julefavorittene i mange år framover - så sent som i 1984 lå den på 5. plass på Billboards julelister.

I like stor grad er den en Liam-favoritt, mye altså takket være «Home Alone»-filmen med Macaulay Culkin fra 1990, en så stor favoritt at den rekker opp til en 23. plass over mine julesangfavoritter.

(Det finnes forresten en svensk versjon av sangen, kalt «Julen är här i vårt hus» - spilt inn av Jenny Öhlund i 1991. Den er jeg ikke så kin på å høre, merker jeg.

Men hør på dette!



Spotify: Klikk her!

...it's Christmas time, there's no need to be afraid...

Det er desember! Første adventslys er allerede tent, kjøkkenet forbereder seg på å bli invadert av bakevarer - mens blogspotten teller ned til jul med sin egen, lille julekalender.

Fram til julaften får du nemlig presentert de 24 beste julelåtene i onkel Liams øyne. Dette er låter som skrur opp julestemningen med én gang jeg hører dem, og de fleste av dem har blitt spilt om og om igjen på iTunes i flere desembere på rad.

Det er selvsagt ikke lett å verken plukke ut eller rangere de 24 beste julelåtene (låtene kommer selvfølgelig i rekkefølge etter hvor godt jeg liker dem, med favoritten på selveste julaften), så legg gjerne igjen en kommentar dersom du er enig eller uenig av valget!

Okei - da starter vi, da.


1. DESEMBER:

BAND AID 20 - DO THEY KNOW IT'S CHRISTMAS?

I 1984 skrev Bob Geldof og Midge Ure denne nydelige låta, for å samle inn penger til sultkatastrofen i Etiopia det året. Med artister som Sting, Bono, George Michael og Phil Collins med seg ble singelen en gigantsuksess, og forble den bestselgende singelen i UK fram til 1997.

Til 20-årsjubileet for singelen, tok imidlertid Chris Martin initiativet til å lage en ny versjon av låta. Både Geldof og Ure tente på idéen umiddelbart, og det er denne versjonen jeg altså har hørt mest av. Åpningslinjene av Coldplay-Chris er jo rett og slett magiske...



Spotify: Klikk her!

Juleforberedelsene er foreløpig satt på vent.



Med jobb i morgen, og ny eksamen i Makroøkonomi på onsdag mens Nyhetsjournalistikken venter på fredag, har jeg innsett at det blir lite med julekos den kommende uken.

Det går alltids an til å lese mens Sufjan står på i bakgrunnen, det er ikke det. Men julehandelen, julevasken og julebakingen (shitt, dette høres gay-ish ut merker jeg) må åpenbart ta seg en pause.

Men så, etter en ny jobbehelg, er det ferie, for feite. Om ni små dager.

Education is what remains after one has forgotten everything one learned in school. - Albert Einstein

Category: , , | 1 Comment

For en stund siden lovte jeg mer samfunnsengasjement på blogspotten. Her kommer første forsøk.

På vei hjem fra eksamensforberedelser på BI idag plukket jeg opp en Aftenposten som en kar hadde etterlatt seg på t-banen. (Ja, jeg plukket opp en avis. Det gjør onkel Skrue også, og du vet inderlig godt selv hvor rik onkel Skrue er.) Jeg blar altså i avisa, og leser en liten notis om denne koselige typa:



«Mullah Krekar,» sier du, «han er vi lei av. Give us a break, likzom.»

Joda, jeg er også lei av ham. Men hvorfor i all verden er han fortsatt trygt plassert på norsk jord!?

Nå sier han i et intervju med en arabisk tv-kanal at muslimene bør få et eget land, akkurat som jødene. Om han har hørt om land som Saudi-Araba og Iran vites ikke - der blir muslimer som konverterer til kristendommen enkelt og greit forfulgt1.

Men ok, det skal han få lov til å mene.

Verre er det når han i samme intervju forklarer at han ser for seg at denne muslimske staten skal ledes av Osama Bin Laden - samme mann som uttaler blant annet at:

«Det å drepe amerikanerne og deres allierte - både militære og sivile - er en individuell plikt for enhver muslim som kan gjøre det i et hvilket som helst land.»

«Det finnes ingen dialog, utenom med våpen.»

«Hvis jeg prøver å få tak i slike våpen, gjør jeg min plikt. Det ville være en synd for muslimer å la være å få tak i våpen som hindrer de vantroe i å skade muslimer.» (Som svar på uttalelsen fra amerikanske myndigheter om at Al-Qaida ønsker å skaffe seg kjemiske våpen og atomvåpen.)2

Denne mannen vil altså Mullah Krekar, som får gå fritt rundt i gatene i Oslo og kose seg i adventstida, ha som statsoverhode i sitt eget drømmeland.

Jeg mener å huske at en viss regjering lovte at mannen skulle ut av landet? Eller er det feil?

1 http://www.vl.no/kristenliv/article4102391.ece
2 Alle uttalelser er hentet fra Wikiquote

Men jeg har det fint, altså!
I dag har jeg kost meg med å lese om mediepåvirkningsteorier, det er kjempegøy.



Om du tar poenget.

Men etterpå var jeg på Oslo City, kjøpte et fantastisk lite plastjuletre (med skikkelige julelys og greier, skjønner du), og kom i gang med julehandelen også!

Så de siste timene har julemusikken (som vanlig) blitt spilt på iTunes mens jeg har pakket inn gave (til hvem sier jeg ikke, ingenting må røpes), og stemningen er høy.

Julesanger er forresten den beste oppfinnelsen siden trykkekunsten.

Category: , | 0 Comments

Én måned igjen: Julen er herved offisielt i gang!

«Det var vel i overkant tidlig, Liam?» sier du kanskje, når du leser ingressen ovenfor. «Å nei du,» svarer jeg da.

Etter å ha feiret jula i Sør Afrika i fjor merker jeg nemlig at jeg er over gjennomsnittelig klar for desember nå. Greit nok; været er ikke mye å rope hurra for, men utenom det er det ikke mye som mangler.

I kåken spilles Sufjan Stevens fantastiske jule-CD til alle døgnets tider; Menika og Christian har skaffet meg adventslys; på søndag er det sørenmeg julegrantenning utenfor vinduet mitt, og diverse juleplaner svirrer rundt i hodet mitt også.

Julen ass, for en tid.

Og siden stemninga allerede er på plass, tenkte jeg at jeg kunne gi deg noen gode tips om hvilke gaveinnpakninger med merkelapp til onkel Liam som blir satt ekstra stor pris på dette året:

#01 // Tannlegetime - det ryktes om at Karius og Baktus befinner seg i Kongo, men det har jeg relativt liten tro på. At de herjer inne i kjeften min er det nemlig ingen tvil om, og en fattig student-Liam har ikke råd til all verdens med tannleger på døra heller.

#02 // Leilighet i en måned - 4. januar blir kåken innvadert av polakker som skal legge nytt bad. Dermed blir hele finstasen dekket av støv, guff og mennesker, og fyren som var på førbefaring i leiligheten mente at jeg absolutt burde finne meg et annet sted i fire uker.

#03 // Jorda-rundt-billett (som alternativ til overnevnte punkt) - jeg trenger ikke en annen kåk hvis jeg reiser til andre siden av kloden og rundt de første ukene av januar, nemlig.

#04 // Messi, Kaká og Zlatan - til meg? Nei takk. Til verdens fineste lag? Ja takk. Det burde ikke være så vanskelig heller, jeg kan ikke tenke meg at noen sier nei til muligheten å få spille for Odd Grenland.

#05 // Ei kjerring - men hun må være fint pakka inn, altså.

Og det var egentlig det. Takk skal du ha, på forhånd!

PS: Jeg kan allerede nå garantere at blogspotten vil leve et morsomt liv i adventstiden. Følg meg, følg med!

Category: | 3 Comments

Strendene var langstrakte og hvite; omkranset øya med lett bølgesus og lukten av hav. Gjennomsiktig hav, men likevel så grønt. Koraller, alger, fisk i alle mulige størrelser og farger - alt var vevd sammen i det oppvarmede vannet, under en sol hvis eneste oppdrag var å skinne på det vakre i verden.

Dette var paradis.


*

Marie og jeg hang oss med på båttur i dag, den siste dagen i Egypt for denne gang. Opplegget kostet 300 pund per person, og det svei i lommeboka for to fattige studenter, det er klart. Men det var verdt det. Det var så sykt verdt det.

Mens kvikksølvet viste 27 grader, og stadig krøp oppover, kastet vi loss klokka halv ni i dag tidlig. Etter et par timer på sjøen var det fram med snorkelutstyret, og søsknene Fuglset var vitne til en verden under overflaten vi fram til da ikke kjente så fryktelig mye til. For å si det sånn: Et akvarium blir aldri helt det samme igjen.

Tilbake på båten ventet en digg middag på oss, før det store høydepunktet kom.

Paradise Island.



Bildet rettferdiggjør ingenting; det var for vakkert til å kunne beskrives. Som åpningen på innlegget forteller; det var hvite strender, grønt hav så langt man kunne se, koraller, fisker - paradis.

Der og da gikk det opp for meg at Gud må ha kost seg helt enormt da han skapte verden.

Vi ble på Paradise en god stund, før Prince Mosheh (båten vår, altså) tok oss videre. Midt på havet stoppet vi, heiv oss i vannet, og snorklet så langt vekk at verken jeg eller Marie var helt sikre på om meninga var at vi skulle tilbake til prinsen vår noen gang.

Men tilbake kom vi, og mens kapteinen siktet inn kursen tilbake mot Hurghada nøt vi solnedgangen som la seg over Egypt for siste gang denne ferien.

Bedre investerte 300 pund kan jeg ikke tenke meg.



For øvrig ble vi kjent med to nydelige svensker på turen, Frida og Oskar, som ble sammen for tre uker siden. Så kjapt kan det gå; nå er de på ferie sammen, og skal møte oss her på Cacao Bar om noen få timer.

I kveld er det nemlig kobrashow på Cacao, vi er ikke helt sikre på hva det innebærer, annet enn at Mahmood (verdens aller beste bartender) på halvstø engelsk har lovet oss at det kommer til å være levende slanger på scenen.

Det markerer i alle fall avslutningen på ferien vår, en ferie som - på tross av russere, og litt startvansker med lokalbefolkningen - har vært en ukes lang drøm.

Takk, pappa og mamma, for at dere sender oss på sånne turer av og til. Dere er de beste, rett og slett.

Og takk til Mahmood, Salah, Taha, Bakkar og Alaa, for hvilken åpenbaring dere har gjort Cacao Bar til. Dersom noen lesere av bloggen en gang skulle ta charterturen til Hurghada, står både ørkensafari, pyramidebesøk og snorkling i andre rekke - aller først skal dere besøke gutta på Cacao Bar.



I en endeløs strid mellom rik og fattig, er slagmarken en liten fiskerlandsby ved kysten av Rødehavet.

Av William Fuglset

HURGHADA (wilfu.blogspot.com): Langs de skitne gatene rusler en mismodig kamel trofast etter eieren, mens mannen på ryggen holder godt fast i pukkelen med et par øyne som lyser av skrekkblandet fryd. I løpet av den eksotiske drosjeturen får ikke turisten fred fra butikkselgerne, som dukker opp fra hver eneste døråpning og lover både gull og grønne skoger, dersom han bare legger igjen noen penger i akkurat deres butikk.

Dette er Hurghada, den lille egyptiske byen som for bare noen titalls år siden var en liten og sjarmerende fiskerlandsby langs vestsiden av Rødehavet.

I 2009 er det imidlertid vanskelig å få øye på noe av sjarmen. Fiskerhyttene er skiftet ut med gigantiske turisthotell med svømmebasseng, discolys og private sandstrender, der ubudne gjester raskt vises bort fra inngangen.

Hvert år besøker tusenvis av turister – med en overlegen vekt av skandinavere og østeuropeere – byen, noe lokalbefolkningen vet å utnytte. For å narre lommeboka fra de naive rikingene, er slett ingen vanskelig sak.

Pengene i sentrum
- Denne plassen er fullt av kjeltringer, sier Mahmoud Al-Nasri (24).

Han er ansatt av Three Corners Hotel for å selge massasjetimer til de besøkende, men innrømmer gjerne at det er en jobb han trives dårlig med. For selv om arbeidet ofte fører til noen hyggelige samtaler med nysgjerrige turister, legger han ikke skjul på at griskheten råder over ferieparadiset.

- Alt handler kun om penger, forteller han.

- Jeg ble ansatt for at dere turister skal legge igjen så mye som mulig penger på hotellet vårt. Dersom jeg ikke gjør jobben min godt nok, får jeg sparken på dagen.

Slik er realitetene i byen, som for tyve år siden altså var en søvnig fiskerlandsby der idéen om å gjøre business ut av noe som helst var en fremmed tanke for de fleste.

Men Mahmoud kan ikke klage. Han har i alle fall arbeid.

Roma, Italia: «Keiserens nye klær»

Ikke noe valg
Slik har det ikke alltid vært.

24-åringen er opprinnelig fra Luxor, stedet som kan lokke med oldtidsgamle attraksjoner. Faraoenes gravplasser og fantastiske templer med dyrebare skatter er bare noe av det man kan få se med egne øyne i Mahmouds hjemby, som er et av Egypts aller største turistmål.

Men Mahmoud selv fant ingen skatter på hjemstedet.

Til slutt ble han tvunget til å flytte fra byen, og fant seg jobb i charterparadiset i Hurghada.

- Jeg hadde ikke lyst til å flytte, og bodde for meg selv en liten stund uten å jobbe, forklarer han.

- Men etter to måneder var jeg helt tom for penger. Da hadde jeg ikke noe valg. Jeg kom hit og fikk jobb, og denne jobben trenger jeg for å overleve.

På tross av presset Mahmoud har på seg når det gjelder å tjene penger, kan det imidlertid ikke sammenlignes med hva andre i Hurghada opplever.

«Gode» tilbud
Utenfor hotellinngangen er turistene nemlig fritt vilt. De lokale selgerne skyr ingen midler for at kassebeholdningen skal øke i størrelse, og her ventes det ikke på at de besøkende frivillig skal trå over dørstokken.

Langs de nedslitte fortauene blir alle som kan mistenkes for å inneha en egen bankkonto overfalt av tilbud, som selvfølgelig er spesielt gode akkurat i dag.

Gatene regelrett flommer over av Rolex-klokker og smykker av alle slag – alt av ekte vare, naturligvis.

Samtidig florerer de skandinaviske glosene, som samtlige selgere har lært seg i håp om å imponere en potensiell kunde.

«Norsk?»

«Hvordan har du det?»

«Hva skjer’a?»

Hadde man ikke visst bedre, ville man trodd at man befant seg i en tilfeldig norsk by. Varm og eksotisk, rett nok, men en norsk by.

«Du er jo norsk»
Forskjellen er selvfølgelig den fullstendig åpenlyse og tilsynelatende uendelige kampen om lommeboken.

Det er i alle fall ingen tvil om at man selv i Hurghada har hørt om det norske oljeeventyret. Å prøve å forklare at pengene heller ikke i Norge vokser på trær, virker som en umulig oppgave.

- Men du er jo fra Norge, er gjerne svaret som venter en dersom man takker nei til et spesialtilbud på en krukke med egyptisk sand – til latterlig lave 150 norske kroner.

Og når undertegnede forklarer at han er student, og dermed ikke kan hoste opp pengene som blir krevet for vidunderverket, blir han møtt med følgende replikk:

- Det er ikke noe problem, myndighetene gir deg jo penger.

Men hva gjør man egentlig, på et sted der et nei ikke betraktes som et nei?

Løgnere
- Lyv til dem, er Mahmouds råd.

- Dersom du er ute på gaten, så velg en butikk som du tar en liten minuttlang titt i – før du forteller dem at du vil komme tilbake senere. Selvfølgelig er ikke det sant, men de lyver til deg. Da må du lyve tilbake for at du skal kunne slippe unna dem, samtidig som de andre selgerne aksepterer at du valgte en annen butikk denne gangen, forklarer han.

Han synes imidlertid det er synd at det må løgner til for å unngå å fullstendig bli plyndret i hans eget land.

- Men det er slik det har blitt her. I både Hurghada og Sharm-el-Sheik (chartermål på den andre siden av Rødehavet, journ.an.) er det umulig for turister å gå i fred i gatene, forteller Mahmoud, og legger til:

- Om du drar til Kairo eller Luxor er det helt annerledes. Der behandler man turistene med respekt.

Cape Town, Sør-Afrika: «Tidenes viktigste VM»

- Hater dette stedet
Derfor er det lov til å undre seg over hvor positivt det egentlig er for en plass som Hurghada å bli rammet av den store charterfeberen.

For selv om enkelte helt sikkert har dratt nytte av de stadig økende mengdene med turister (på tross av at det i all hovedsak er utenlandske eiere av de fleste hotellene, og som dermed også sitter igjen med den store pengegevinsten), er det ingen tvil om at kynismen har økt i takt med antallet besøkende.

Mahmoud Al-Nasri legger ikke skjul på hans tanker om temaet.

- Jeg hater dette stedet. Jeg hater landsmennene mine, som gjør hva som helst for å utnytte mennesker. Jeg liker ikke landet mitt, sier han ærlig.

Liten pris å betale
Spørsmålet er om Hurghada og de andre chartermålene vil bukke under for sine egne tjuvtriks, og at turistene til slutt vil vende stedet ryggen.

Svaret er antakeligvis nei.

Masete gateselgere og sleipe hotellansatte er nemlig en liten pris å betale for desperate nordmenn som er rike på penger, men fattige på sollys og varme.

Den lille fiskerlandsbyen ved kysten av Rødehavet er for alltid dømt til å være slagmarken i kampen mellom en rik og en fattig verden.

NB: Dagen etter samtalen med Mahmoud, treffes vi igjen ved bassengkanten på hotellet. Han forteller at han kommer til å forlate Hurghada neste morgen, ettersom han ikke har tjent en eneste pund de siste dagene. Nå må han søke lykken på et annet hotell i en annen by.

Konklusjonen er klar, uansett hva utfallet av slaget om lommeboka blir: Mennesker som Mahmoud står ikke igjen som seierherrene.

En bursdagsoppsummering:

Okei, jeg har sagt mange stygge ord om både egyptere og russere i det siste.

Sistnevnte står fortsatt ikke særlig høyt i kurs hos undertegnede, det skal innrømmes, det. Vice versa er nok ikke aksjeverdien på meg spesielt høy hos dem heller, i alle fall ikke etter at jeg tidligere i dag tok den gode gamla bomba i bassenget - midt i en ring av middelaldrende russerdamer på godt over hundre kilo som holdt på med den daglige basseng-aerobic-timen.

Ikke for det, russiske «idiote»-gloser og hoderistende sinne tar jeg som et kjempekomplement fra akkurat de folka der.



Men egypterne? For noen folk!

Jeg har altså bursdag i dag, og har feiret det med en særdeles avslappende og nydelig dag på stranda.

I går, derimot, ble dagen feiret på sjarmerende hyggelig vis.

For på Cacao Bar, tvers over gata ved hotellet, var det nemlig party i går. (Om jeg ikke har nevnt det før; Cacao Bar er her vi sitter hver eneste ettermiddag og koser oss med gratis trådløst internett og fantastisk hyggelig folk. Tro meg, de er verdens beste.) Og mens jeg ante fred og ingen fare, hadde min beste og eneste storesøster avtalt med gutta bak disken en aldri så liten overraskelse for meg.



Like før midnatt følte jeg meg mindre høy i hatten da «live-bandet» for kvelden (to russiske damer med karaokeutstyr) spurte om noen hadde bursdag i kveld. Og mens Mærri pekte febrilsk på meg, mens jeg prøvde å gjemme meg så mye som mulig ned i barkrakken, kom disse fantastiske guttene med en nydelig bløtkake de hadde laget - og som smakte bedre enn noen av kakene de har servert på hotellet her nede - samtidig som Cacao Pub sang «Happy birthday» av full hals.



Jeg er i utgangspunktet skeptisk til så mye oppmerksomhet, men fy, så mye jeg koset meg. Kaken ble etterfulgt av tequila-shots for begge Fuglset'ene på husets regning, og jammen fikk jeg meg ikke en dans med ei svenske også. Fullstendig gal svenske, skal sies, men svenske.

Det er jo det jeg alltid har drømt om.



Men ikke nok med det.

I dag, da vi kom hjem fra stranda, lå det bursdagskort på rommet mitt - fra hotellet. Der sto det at jeg måtte være i baren klokka åtte, der det ventet gratis kake på meg.

For noen folk! Jeg elsker dette stedet, jeg digger Mærri, og jeg er forelsket i Cacao Bar.

Bursdager som dette skulle man hatt oftere.

Sjekk ut: cacaobar.blogspot.com

PS: Denne jenta feiret sin første bursdag i går! Gratulerer med dagen til Natalie, og jeg kan love deg at vi feiret for oss begge to her nede!



BILDENE TILHØRER FORTSATT MÆRRI, SOM NÅ GJØR KARRIERE INNENFOR POESIEN.

De er ikke så vanskelige å kjenne igjen.

Prototypen står i bassenget foran meg; kjerringa har kort, knallgult hår - med fæle øredobber og smale øyne. Ikke like smale som det kineserne har, heller halvveis smale. Og ikke spesielt tiltrekkende.

Russere, altså.

Det er mulig jeg har nevnt at de har invadert dette landet fullstendig, men jeg får altså ikke nok av dem, og må få ut litt av aggresjonen som bygger seg opp innvendig her på blogspotten.


Bare for å gjøre stemningen litt hyggeligere. Til venstre, til høyre og bak kameraet finnes det flust med russere.

Argh!
På dagene løper ungene deres, som er blitt oppdratt uten noen som helst tanke på vanlig folkeskikk av noe slag, rundt omkring og tar omtrent like lite hensyn til andre ferierende som egypterne gjør her nede. Foreldrene brauter rundt og ler på russisk av de søte små drittungene deres, men innerst inne gleder de seg nok bare til kvelden.

For når ungene er lagt er det klart for party på hotellet, der vodkaflaskene går på rundgang og de møkkamenneskene av noen kommunister er kjemisk frie for selvinnsikt. Dansegulvet er - tro meg - ikke noe vakkert syn, og jammen legger de ikke an på søsteren min også, bare jeg er borte i to minutter.


Du skjønner muligens hva jeg mener?

Orgh!
Likevel må jeg innrømme at jeg faktisk er imponert. For i et land som er verdens største i areal, og huser ikke mindre enn nesten 150 millioner innbyggere, trodde jeg det ville være fysisk umulig å frambringe så mye innavl som de tydeligvis klarer å gjøre der borte.

Takk, mamma, for at du aldri vurderte tanken på å finne deg en russer å dele livet ditt med. Takk, pappa, for at du aldri ble så desperat og tok den transsibirske jernbanen og rasket med deg et eller annet gulhåra, makabert kvinnfolk derfra. Det sparte meg for fryktelig mye unødvendig trøbbel, og jeg er dere evig takknemlig.


Bare for å gjøre stemningen litt hyggeligere. Til venstre, til høyre og bak kameraet finnes det flust med russere.

Urgh!
Aalesund vant cupfinalen, ødela Europacup-sjansene for verdens fineste lag, og jeg utelukker ikke at det står noen russere bak det også. De er kapable til det meste, de russerne.

PS: Med dagens blogginnlegg benytter jeg selvfølgelig sjansen til å gratulere den nevnte pappaen min med farsdagen i dag. Du er slettes ikke den verste, fatters, og det visste jeg til og med før jeg traff alle Putin- og Jelstin-kopiene i Hurghada.

ALLE BILDENE HER FORTSATT HENTES FRA MÆRRIS FACEBOOK, OG DU KAN GODT SLENGE MED EN COPYRIGHT © 2009 MARIE FUGLSET.

YTTERLIGERE, OG DENNE GANGEN MYE HYGGELIGERE REISEINFORMASJON, FINNER DU PÅ MÆRRIS BLOGG. HUN HAR FÅTT LATTERKULA.

Category: , | 2 Comments

Nyhetene fra hjemlandet når fram til Egypt til slutt, de også.

Ja, Sarpsborg 08 slo Fredrikstad 2-0, og senket Nordlie og resten av plankerestene hans ned til Adeccoen. Ja, jeg liker det. Ja, neste års Tippeliga kommer til å inkludere lag som Haugesund, Hønefoss og enten Kongsvinger eller Sarpsborg 08. Nei, det er ikke verdens ende riktig ennå. Det virker bare sånn.

Med to kamper mot hvert av de tre lagene som rykker opp blir det i alle fall 18 rimelig sikre poeng på Odd Grenland neste år. Hø-hø. Sa gubben, før kjerringa vendte tilbake fra fossen og skamslo'n i hodet med ei steikepanne.

Takk Gud for egypterne!
Som i går sitter vi på Cacao Bar og nyter et trådløst og overraskende raskt internett. Det er ikke feil, og for ikke å utnytte de stakkars barfolkene helt umenneskelig, bestilte vi et godt måltid i tillegg. Det kostet oss omtrent 20 kroner, og det var verdt det.

Snakket jeg stygt om disse egypterne i går? Vel, det finnes hederlige unntak, og gutta i baren er virkelig blant dem. For nå har vi strevd med nettet en god halvtime, med en 'limited or no connectivity' som minner meg skrekkinngytende mye om leiligheten på Manglerud. Men dataguruen på baren kunne ikke gjøre nok for å prøve å hjelpe oss, og etter et par forsøk på å restarte ruteren var vi plutselig online igjen.

Fantastiske gutter, og jeg tror endelig jeg har funnet noen jeg kan ta en avslappende og hyggelig prat med i forbindelse med en mappeoppgave jeg må levere i journalistikken innen torsdag.

Jeg begynte nemlig å frykte at jeg ville føle meg ukomfortabelt lite tilpass med ethvert egyptisk eller annet menneske på dette stedet her. Ikke alle kan kalles mennesker engang. Mer en mellomting.


Slike fisk fisker vi i Egypt.

...og svenskene, ikke minst!
Söta bror, altså. For noen folk!

Tidligere i dag, mens storesøster lå og solte seg på stranda eller fikk en massasje eller noe sånt, tok jeg en lunsj på strandrestauranten.

Og mens jeg satt og ventet på maten, kom det et svenskt ektepar i 40-50-60-åra (det er ikke så lett å fastslå denne alderen, ass) og lurte på om det var ledig ved bordet mitt. Jeg okkuperte tross alt kun en av fire stoler, og siden alle andre bord var fulle kunne jeg vel ikke si nei.

Og etter noen få minutter var praten i full gang. De så jeg leste en norsk bok, og spurte om jeg var norsk. Og ikke pratet vi bare om vær og vind og Hurghada og Oslo og Stockholm og fugleinfluensaen; tror du ikke jammenmeg godmenneskene spanderte to glass med øl på meg, og i tillegg passet på at jeg fikk en dose med antibac før jeg spiste burgeren min?

Inntrykket mitt av at svensker er verdens hyggeligste folk, ble ikke akkurat dårligere etter lunsjen vår, det er helt sikkert. Langt mer hyggelige enn de forbaskede russerne i alle fall, det er helt sikkert.


Dama mi. Jeg tviler ikke på at hun var opplært til å tigge penger, og hun nektet konsekvent å kikke mot kameraet. Men hun var skjønn da.

I'm a lucky man!
Jeg vet ikke om vi trengte en bekreftelse på at gateselgerne i Hurghada er rimelig irriterende, men i går kveld tok vi en gåtur noen kvartaler vekk fra hotellet, bare for å se oss om.

De elendige møkkamenneskene kom selvfølgelig løpende etter oss for å tilby både det ene og det andre, og det virker som samtlige innbyggere i denne byen har lært seg norsk, svensk og russisk - som om de skulle tro at jeg fikk en voldsom trang til å kjøpet det ugudelige juggelet deres bare fordi de klarer å spytte ut «Norsk? Ha det bra!»

Men vi fikk oss til slutt en latter, heldigvis. Livet blir som kjent lengre av lattere, så jeg kan antakeligvis takke en slitsom kar med en hel haug med falske rolexer for at jeg lever av helsa helt til jeg blir 97 og sovner stille og rolig inn.

På veien tilbake fulgte han nemlig etter oss, og det var Marie (som jeg ikke beskriver overdrivende ved å si at hun er utrolig lei av egyptere generelt og egyptere i Hurghada spesielt) han hadde lagt sin elsk på. Hun var som vanlig i vakkert humør, og hadde det ikke vært for at hun regner seg som troende og relativt snill hadde hun antakelig slått typa rett ned, knust det som var av vitale kroppsdeler og spyttet ham i trynet til slutt. Men da rolexmannen endelig ga opp, ropte han etter meg: «You are a very lucky man!!»

Thanks my man. I know it.

BILDENE ER HENTET FRA MÆRRIS FACEBOOK. DET ØVERSTE BILDET I INNLEGGET ER DET IMIDLERTID JEG SOM HAR TATT, OG DAMA SOM HOLDER FISKEN REGNET ANTAKELIG MED AT JEG BARE VAR UTE ETTER Å TA BILDER AV KROPPEN HENNES. DET ER VERDENS SIKRESTE SJEKKETRIKS, FOLKENS: «CAN YOU PLEASE HOLD THIS FISH WHILE I'M TAKING A PICTURE OF IT?»

LES FLERE REISEINNTRYKK OG OM NORSK TEMPERAMENT I STORESØSTERS BLOGG.

Da jeg og Marie fant verdens koseligste utestedet, rett ved siden av hotellet, med trådløst internett og billig mat og drikke, fikk jeg endelig logget meg inn og sjekket hva som har skjedd hjemme det siste døgnet.

Hovedoverskriften «- Advarer mot overstadig klining» sa imidlertid en god del om hvor alvorlig nyhetsbildet ser ut der oppe i det kalde nord for øyeblikket, så blogspotten og dens lesere må stadig vente litt til på det samfunnsengasjerte engasjementet.

Hurghada i et nøtteskall
Vi er altså i Egypt, i det turistvalfartende Hurghada. Her er det en god del nordmenn, en god del svensker - og en hel haug med overvektige og direkte fæle russere. Beklager den påtatte rasismen, men jeg ser virkelig ikke det vakre i russerne. Det er helt sikkert nok av unntak, men de finnes ikke her i Hurghada.

Men ellers går det veldig fint. Dagen har selvfølgelig blitt tilbragt på stranda, med tett opptil 30 grader i skyggen og godt nok oppvarmet Rødehav. Selvfølgelig finnes det slanger også i Paradis, og de lokale selgerne/hotellansatte er ikke akkurat definisjonen på hyggeligheten selv. Det vil si: tonefallet er absolutt hyggelig, inntil de til slutt tar et nei for et nei. Det kan ta fryktelig lang tid, og da spytter de ut et surt og veldig passende «thanks for the respect», før de stikker avgårde.



Why We Love It!
Om jeg klager? No way! Jeg er bare veldig, veldig fascinert av hvordan folk oppfører seg så drøyt annerledes i andre kulturer enn det man er vant til. Selv ligger jeg på stranda uten å gjøre en døyt syv dager i strekk, og det er ikke så mange ord som beskriver hvor deilig det er. Ingenting er som følelsen av å kjenne at sola varmer en, og man bare kan hoppe ut i et perfekt temperert hav når man føler det blir for varmt.

Men det er morsomt å se hvor annerledes kulturen er her, bare i forhold til for eksempel Qatar - også det et arabisk land. Der virket det som om folk lever sitt eget liv, og lar en nordmann være en nordmann.

Det er mer enn hva man kan si om Hurghada-folk.

Det er så man kan lure på hvor bra charterturisme egentlig er for noen steder.

Uten at det ødelegger ferien vår. Nå er planen å nyte middagen på hotellet, før storesøster og meg selv tar kvelden tidlig. For i morgen skal det ståes opp grytidlig, og sikre oss noen solsenger på stranda. Syv-åtte timer med solslikking og boklesing er så absolutt ikke feil.

PS: Gratulerer med dagen i går til verdens kuleste nevøer. Chris og Joachim er snart tenåringer; tida går visst fort i hyggelig lag. Jeg syns ikke det er lenge siden de holdt alle og enhver våkne med hylskriking på natta.
PPS: Gratulerer med dagen i dag til Dina, som er en av de aller mest ålreite drammenserne jeg vet om, og det sier ikke så rent lite. Dina er på papiret et år eldre enn meg i fire dager, og jeg vet hun kommer til å nyte det.
PPPS: Jeg aner ikke om shalam er et ord; langt mindre om det brukes i Egypt, og ikke i det hele tatt hva det i så fall skulle bety. Men jeg syns det passa som overskrift.

Sjekk også ut Mærris reisebrev, a! Do it, just do it!

Category: , | 2 Comments

Teksten nedenfor er fullstendig tøvete, og antakeligvis langt over grensen for hva som kalles blasfemisk. Men etter klarering med de involverte hovedpersoner (minus Hosea) har jeg likevel tillatelse til å publisere den.

Det skal også legges til at formålet ikke er å gjøre narr av de som faktisk er rammet av svineinfluensaen.

(Og Gud har aldri så dårlige dager som beskrevet nedenfor. Garantert.)


-------------------------------------------

GUD: Okei, karer. Jeg har (ATSJO!) kalt inn til et ekstraordinært rådsmøte. Er alle her? Jesus!?
JESUS: Jess!
GUD: Ånd!?
HELLIGE ÅND: Oh yess, sir-eee-bob!
GUD: Bra. Temaet omhandler (ATSJO!) fri vilje.
JESUS: Fri vilje?
HELLIGE ÅND: Hva med den?
GUD: Jeg er (ATSJO!) møkk lei av den!!!
JESUS & HELLIGE ÅND Whaaat??
GUD: Jess. Møkk lei. Hadde jeg ikke vært Gud hadde jeg brukt mye kraftigere uttrykk.
HELLIGE ÅND: Men hvorfor?
GUD: Fordi de elendige svina av noen utspekulerte leger der nede har satt i gang en fordømt schweinflu, som hele verden har blitt smitta av - sånn at de kan tjene penger på en kvakksalversk vaksine. Og nå har den miserable (ATSJO!) schweinfluen smitta meg også. Derfor!
JESUS: Hm. Ikke bra. Så fri vilje var en tabbe?
GUD: Absolutt. Hadde vi skapt roboter istedet hadde alt vært så mye bedre akkurat nå. (ATSJO!)
HELLIGE ÅND: Godt poeng. Hva gjør vi?
GUD: Hvorfor tror du jeg har kalt inn til ekstraordinært rådsmøte!? Kom med forslag!
JESUS: Men hei - vi kan jo ikke kvitte oss med fri vilje. Da strøyk jeg med helt forgjeves, for søren.
HELLIGE ÅND: Ooh. Det er ikke feil. Men jeg har et forslag!
GUD: Spytt ut! (ATSJO!)
HELLIGE ÅND: Syndfloden versjon 2.0. Det funket så godt forrige gang.
GUD: De lar seg ikke lure to ganger, kjære deg. Forrige gang trodde de at hele verden besto av Israel og noen nabofjell, men nå (ATSJO!) har de satelitter og alt mulig drit. Å oversvømme Midt-Østen er én ting; å oversvømme hele forbaska jorda er noe helt annet. Dessuten (ATSJO!) kan jeg ikke se at det er noen á la Noah der nede nå.
HELLIGE ÅND: Joda, det er en kar som er fortapt oppe i iskalde Norge. Fin fyr, det. Tror han drar til Egypt noen dager nå, det fortjener han i så fall. Men han er ålreit.
GUD: Og hvordan skal en syndflod eventuelt kurere MIN (ATSJO!) schweinflu, har du tenkt over det?
Pause.
HELLIGE ÅND: Hm. Godt poeng. Tabbe av meg.

Et hode stikker inn gjennom døråpningen.

HODE: Forstyrrer jeg, karer?
GUD: Neida, Hosea. Tenkte du på?
HOSEA: Ehm... jeg bare lurte på en ting. Er det egentlig greit å spise rosinkaker nå, eller er det fortsatt fy-fy?*
HELLIGE ÅND: Åååh, jizez....
JESUS: Ja?
GUD: Neida, Hosea, det er (ATSJO!) greit nå. Helt greit. Spis og (ATSJO!) kos deg.
HOSEA: Ohright, thanks gutter! Var egentlig bare Esekiel som lurte, skjønner dere. Vi prates!
JESUS: Snakes on a plane!

Døren lukkes igjen.

GUD: Så gutter, hva gjør vi?
JESUS: Vel, vi kan ikke droppe fri vilje. No way. Funker den vaksina, eller?
GUD: Joa, den gjør vel egentlig det. Det gjør bare så (ATSJO!) kjipt vondt i armen i noen dager etter at du har tatt den.
JESUS: Okei, men da er det jo ikke noe problem. Litt vondt i armen kan vi takle, og det kan de der nede også. Vi lar det være, sørger for at alle blir friske og raske, også fikser Obama fred i verden.
GUD & JESUS & HELLIGE ÅND: HAHAHAHAHA!
GUD: (ATSJO!)
Pause.
GUD: Ok, da er det en plan. Møtet er hevet!

Jesus og Hellige Ånd trasker mot døra.

HELLIGE ÅND: Obama fikser fred, ja, hehehe. Du er meg en god en.
JESUS: Hei, han har jo allerede fått fredsprisen tilogmed.
HELLIGE ÅND: Ja, og det var Torbjørn Jagland som ga han den. 'Nøff said.
JESUS: Hva med denne egypteren du prata om, kan han gjøre noe?
HELLIGE ÅND: Ikke egypter - han skal bare på ferie dit. Men ja, han kan gjøre det stort. Bare vent å se.

// THE END //

* Se Hosea 3,1

Det er - som du kanskje har fått med deg (forhåpentligvis iallefall) - en stund siden jeg oppdaterte denne bloggen min. Og det er jo ikke fint. For la oss bare innrømme det; dagen er langt ifra den samme uten oppdateringer fra Liams verden. Sånn, da har vi avklart det, og kan fortsette.

Grunnen til fraværet mitt er ikke svineinfluensa, og det er ikke fordi jeg har rømt landet helt. Ikke riktig ennå, iallefall. Løsningen ligger heller i det at jeg har mistet litt bloggemotivasjonen, og sånt er jo noe som skjer en gang i blant. Æ'kke noe å gjøre med det, vettu.

Forandringer!
Men ok, nå er jeg tilbake igjen. Med noen forandringer, når det skal være sagt:

1) Jeg kommer ikke til å fortsette med daglige oppdateringer, det er så lite interessant, og det bare demotiverer uansett. Så fra nå av vil blogginnleggene mine komme mer sporadisk. Men for all del, det skal oppdateres altså.
2) Bloggen skal bli samfunnsengasjert!! He-he. Det blir litt av en utfordring å innse at livet og verden ikke bare handler om Liam, men den (utfordringen, altså) tas på strak hånd. Om jeg har så mye vettugt å si om så mye gjenstår å se, men la oss gjøre et forsøk.
3) Det var egentlig ikke noe punkt 3, så glem det.

Seasons in the sun
En sesong er over, og det endte med en fjerdeplass for vår del. En god plassering for verdens fineste lag, og dermed kan det ende med Europacupspill neste år - bare Molde gjør jobben sin i cupfinalen mot Aalesund.

En fyldigere oppsummering av Tippeligaen 2009 vil selvfølgelig komme; i mellomtiden nøyer vi oss med å rope ut heia Molde!

Fy Farao
Samfunnsengasjement til tross: Den kommende uken tar jeg en tur til Egypt med storesøster, og ligger syv strake døgn på stranda der. Vel, vi har et all-inclusive-hotell som skal benyttes, men du ser poenget, gjør du ikke?

Det blir ikke pyramidebesøk og ikke gloing på gamle graver, men soling, bading og snorkling i syv strake dager.

Det vil si at jeg antakeligvis kommer sterkere tilbake med oppdateringer fra Nord-Afrika.

Og nei, jeg tviler på at det blir samfunnsengasjert. Men hvem vet?

PS: Dette blir min fjerde tur til Afrika, faktisk. Det er ikke så verst. Først i nord, så i midten, så i sør, og nå tilbake til nord igjen. Jeg ser en syklus jeg liker.
PPS: Belgia-Danmark-England-Frankrike-Italia-Kenya-Kypros-Liechtenstein-Monaco-Nederland-Norge-Qatar-Sveits-Sverige-SørAfrika-Tunisia-Tyrkia-Tyskland-Uganda-USA-Østerrike - og nå Egypt - vi teller altså land 22. Bra.

Category: | 3 Comments

Det er høstferie, ass.

video

Category: | 2 Comments

For å si det sånn:

video

Category: | 2 Comments

Nå går det nedover, dere. Livet er en skjør greie.

Jeg tenker selvfølgelig på gårsdagens kamp. Eller resultatet, først og fremst. Jeg så nemlig ikke kampen, ettersom jeg spilte fotball selv, og visste innerst inne at det kun kunne ende med tap.

Men for en måte det endte på da. Dokken driter seg ut, vi spiller elendig, alt er bare svart. Jeg overdriver ikke når jeg sier at kvelden i går var dødskjip. Punktum.

Nå har jeg besøk av mine dødsfete tvilingnevøer på 11 år, og vi har Playstation-turnering med en Playstation 2 som synger på siste verset, spiser Grandiosa og potetgull og hører på Michael Jackson, selv om Joachim ikke liker Michael Jackson. He-he. Christoffer synger på Bad, mens Joachim sukker «hold kjeft!»

Hi-hi. Det er dødsbra.

Well they say the sky's
the limit
And to me that's really true

(Michael Jackson - Bad)

Category: | 0 Comments

Damn it.

Category: | 0 Comments

I dag, kjære venner, feirer vi biseksualitetens dag. No shit, bare les her. Vi jubler og skåler, og heiser det regnbuefargede flagget til værs på alle landets flaggstanger.

Eller vi lar det være. Onkel Liam foreslår at vi lar de biseksuelle feire seg selv så mye de måtte ønske, mens vi vanlig dødelige retter fokuset mot noe langt viktigere: nemlig Saudi-Arabias nasjonaldag.

Ergo stemmer vi instrumentene, hever røsten, og synger Aash Al Maleek (Lenge leve Kongen), mens vi hyller Kong Abdullah bin Abdul Aziz Al Saud, eller خادم الحرمين الشريفين الملك عبد الله بن عبد العزيز آل سعود‎ som du også kan kalle ham, og rett og slett koser oss!



Miraklenes tid...
...er slett ikke over. Som vanlig var det ikke så lett å sovne i går kveld, undertegnedes døgnrytme er som kjent noe screwed. Likevel; til slutt sovna jeg, og tror du ikke at jeg for en gangs skyld våkna da vekkerklokka ringte klokka 06.28?

Det passet innmari godt, i og med at skolen begynte klokka åtte i dag (vanligvis er det ikke BI-tid før kvart over elleve).

Morgenfuglen Liam er veldig fornøyd med det, og omtrent like fornøyd med at han kanskje sovner til normal tid i kveld/natt. Wish me luck.



Når skolen etter hvert blir avsluttet bærer det til Platekompaniet, som jeg mistenker har fått inn Black Swan, og som dermed må skaffes.

Videre går det i fotball, mens skolearbeidet fortsetter med intervju av en stakkars Lyn-supporter. Det er jo harde tider for Oslos vestkant, stakkars, og om en drøy uke kan de stå uten et lag i Tippeligaen.

Ikke kan de skryte av det gamle Vålerenga-spøkelset lenger, heller. Finnes det egentlig noen som helst lyspunkt for Bastionen? Antakelig ikke, men det skal jeg finne ut av.



I got in a little hometown jam
And so they put a rifle in my hands
Sent me off to Vietnam
To go and kill the yellow man

(Bruce Springsteen - Born in the U.S.A.)

Ida Madeleine fyller fire år i dag, og min eldste niese begynner virkelig å nærme seg fjortisalderen. Vel, det siste er kanskje en drøy påstand, men anyways, hun begynner virkelig å trekke på årene.

Jeg gleder meg til du kommer på besøk, Ida!

Paint the Sky With Stars
Med fri i dag (denne uka har jeg til sammen ni timer på skolen, et latterlig lavt antall - men med ditto mange timer hjemmearbeid) har jeg vært flink gutt og malt på soverommet mitt, så nå begynner ting virkelig å bli bra.

Bare fullføre veggen, male taket og legge nytt gulv nå, så kan jeg begynne på stua. Eller - jeg er feil ordvalg, ettersom jeg (som en bortskjemt liten møkkaunge) får hjelp fra pappa og mamma til det meste. Men i dag var det jeg som malte, altså. Mor og far kommer ikke før til helga, muligens, om de orker.

Vet du, bloggformen i dag er relativt dårlig, så nå orker jeg ikke mer, rett og slett. Straks er det årsmøte i Manglerud/Star som jeg må få med meg, før kvelden går med til enda mer rydding i leilighet.

Livet er ikke så dumt som de skulle ha det til.

Lenge siden:
Ida hadde bursdag da og. Og jeg trodde jeg kunne stå på bed.øk. Uvitende tåpe...

It crept up on me, ignored all my pleas
Begging to believe, no justice to name me
Fell out of the sky, cease it to be
Without a reply gravity fails me

(Guster - Parachute)

Category: | 0 Comments

Semitikk-, retorikk- eller narratologianalyse. Uka starter på fantastisk vis.

Med mappeoppgave i Journalistikk, medier og kultur hengende over meg som en regnsky, går mandagskvelden med på å analysere et innlegg eller debattinnspill fra valgkampen - med fokus på semitikk, retorikk eller narratologi. Høres det fett ut, eller? Ikke det, nei. Vel, jeg kan bekrefte at det ikke er noen sjarmerende oppgave.

Akkurat nå sitter jeg og leser om retorikkanalyse, etter at jeg har sett deler av partilederdebatten fra valgnatten på TV 2 Sumo og skrevet ned hvert ord som FrP-leder Siv Jensen innledet med.

Å si at denne gutten ikke er engasjert med studiene sine, vil være en blank løgn, rett og slett.



Om fotball og alkohol (uten sammenheng forøvrig)
Helga er over, og igjen vil jeg avstå å kommentere lørdagens Odd-kamp, annet enn at Morten Fevang for alvor må droppe å være fullt så nonsjalant. Sleivsparket hans kostet oss ikke bronsen, for den ville vi ikke hatt sjansen på uansett, men det kostet oss drømmen om bronse. Og det er faktisk vel så viktig som å faktisk kapre en medalje, bare det å kunne drømme om det.

Men jeg vil trekke fram fredagens VG. Papirutgaven, altså. Jeg kjøpte den nemlig på kvelden, mens jeg inntok et fullt fortjent McDonalds-måltid, og i midtsidene var det en test-deg-selv-ting: Drikker du for mye alkohol?

Mange trosfeller av meg er nemlig flinke til å kritisere Ola Nordmanns holdning til alkohol, samtidig som mediene får pepper for ikke akkurat å bidra til å dempe forbruket. Men VGs test var veldig klare på hvor lite sunt det er for meg å drikke. Til og med for den laveste poengsummen i testen (der jeg forøvrig havnet), der drikkingen var redusert til et minimum, tilføyet avisa at «bare litt drikking kan være nok til å gi leverskader», eller hva de skrev.

Jeg liker noen glass med øl veldig godt, og faller iallefall ikke under gruppen avholdsfolk. Men jeg syns alkoholkulturen i vårt kjære land har sklidd litt vel ut, og syns noe av det mest tragiske å se er bylivet en fredags- eller lørdagskveld, der folk raver rundt uten sans og samling.

Kall meg gjerne konservativ og gammeldags, men jeg liker at VG tar et aldri så lite tak i det.



En gladsak
Vi fortsetter med VG, for dette er en gladsak.

Den indiske mannen har lært meg én ting: Det er ingen grunn for en fattig student og leilighetseier å droppe pokerspillingen, bare fordi kontantene ikke strekker til. For om denne karen kan spille bort dattera si, ser jeg ingen grunn til at jeg for eksempel ikke kan spille bort... lillebror?

Preben, ikke bli lei deg om du plutselig befinner deg i en helt annen del av verden. Det betyr bare at du nesten ga meg en tusenlapp eller to i poker, men at bastarden på andre siden av bordet bladde opp en flush med ass high.

Dessuten er det jo andre alternativer, jeg har en storesøster som nesten ble solgt for et ukjent antall kameler i Tunisia, og jeg er sikker på at hun takler å fungere som innsats på pokerbordet.

Menika og Megan kan slappe av; Isabella og Natalie er foreløpig trygge som banken.



I fjor:
Jeg var i ferd med å komme over tidenes konsertopplevelse, og løp kjappere enn storebror i en spurtduell.

They will not force us,
They will stop degrading us,
They will not control us,
We will be victorious

(Muse - Uprising)

Category: , | 1 Comment

Om idrettsskader og latterkuler hos legevakta. Kom inn og les, det er helg igjen!

Som nevnt i gårsdagens blogg var det fotballkamp i går, og det endte på herlig dramatisk vis.

Første omgang var en heller kjedelig affære for min del, ettersom jeg ble vraket fra start for første gang i år, og ble på toppen av det hele plassert på motsatt del av banen - som linjemann. Og tro meg; det å være linjemann i 8. divisjon er ikke så veldig spennende. Jeg fikk ikke dømme offside engang.

Men i andre omgang skulle jeg erstatte storebror på høyrekanten, og jeg hadde vært på banen i cirka 17 sekunder da jeg smalt bakhodet i murveggen i Manglerud-hallen etter en duell - før jeg ble heiset opp av motspilleren min, fikk et «går det bra?» - og fortsatte storspillet på kanten.

Eller, storspill og storspill, men de første ti minuttene gikk iallefall ganske bra. Så merka jeg at jeg ikke har trent siden før sommeren (eller «sommeren», det var jo ikke sommer i år), noe som ga utslag i at de tunge løpene ble litt sjeldnere.



Men det var ikke over med det
Jeg merka hele tida at det blødde litt fra hodet, men det må jo en macho av en fotballspiller tåle. Jeg gikk hjem, fikk besøk av storesøster, som etter hvert la merke til hodet mitt - og trodde jeg hadde gjort et skikkelig dårlig forsøk på å farge håret rødt.

Det hadde jeg altså ikke, og etter at De vises råd (les: meg og storesøster) hadde en samling, bar det avgårde med en heisatur til legevakten ved halv to-tida om natta.

Dermed ble det nål og tråd i hodebunnen til Liam, og med tidspunktet tatt i betraktning var både jeg og Marie i et ganske morsomt humør - og vitsene gjorde at jeg lo så jeg ristet på operasjonsbordet. Heldigvis var legen, som var svensk - men som Marie hele tiden mente egentlig var dansk (og fortalte det til ham gang på gang), en type som ikke var lei av trøtte pasienter, så han lo enkelt og greit med oss.

Kampen? Den tapte vi 4-3. Svært, svært bittert.


Neida, det er ikke meg, jeg ble mye mer skada. Bildet er hentet fra sykepleien.no.

Livet på Manglerud
I dag har vi hatt kvalitetstid på Manglerud, og gått tur med både svigerinner og storebrødre og nieser, og handla på Oslos fineste kjøpesenter og spist en sykt digg kyllingsalat som Marie mekka.

Været har jo vært strålende (september har vel allerede passert både juli og august til sammen i antall soldager), og det har egentlig bare vært riktig hyggelig å leve.

Det er ikke feil, det heller.

Nå skal jeg lese ferdig Menn som hater kvinner, som er en bok som er ganske spennende faktisk, også blir det en liten tur på Filla (nei, ikke fylla denne helga), før oppladningen mot Odd Grenland - Stabæk starter omtrent ved midnatt.

God helg!



How infinite is space, and who decides your fate
Why everything will dissolve into sand
How to avoid defeat, when truth and fiction meet
Why nothing ever turns out as you plan

These are things that I don't understand
Yeah these are things that I don't understand

(Coldplay - Things I Don't Understand)

Category: , , | 1 Comment

Løsningen er en sofa. Alltid. Uansett.

Okei, først av alt: Oppslutningen rundt Liams videoblogg har vært forferdelig dårlig. Come on, folkens, jeg lar dere ikke slippe med dette. Meni er den eneste som har kommet med spørsmål, og jeg nekter å tro at dere andre ikke sitter inne med en haug av ting dere ønsker å vite om onkel Liam. Eller?

Jeg kommer ikke til å slutte å mase, iallefall, så det er bare å komme med innspill. I kommentarfeltet. Punktum.

Kom deg på kamp!
Det er altså torsdag, og jeg gjør meg klar til å spille min første kamp for Manglerud/Star på altfor lenge. Vi har nå vunnet to kamper denne sesongen, med 3-0 og 7-0(!), men ingen av seierne har kommet mens jeg har spilt, så jeg er sugen på å vinne en kamp, jeg også.

Jeg aner ikke hvilket lag vi spiller mot, og jeg aner selvfølgelig heller ikke hvor gode de er. Det eneste jeg vet er at kampen går i Manglerud-hallen klokka kvart over åtte i kveld. 20.15. Varselet kommer lovlig sent, men du rekker akkurat å hive deg på/i t-banen/bilen og heie fram Oslos fineste lag. I grønt og grønt, eventuelt gult og grønt - det kommer an på drakta.

Deal?



VisitLiam.com
Etter kampen kommer storesøster på besøk og skal overnatte, det blir over gjennomsnittet koselig. Vi har fortsatt ikke landet på om vi skal dra til syden eller ikke, og heller ikke hvor vi eventuelt drar; det kommer nok til å bli høylydt diskutert i løpet av nattens mulm og mørke.

Hvis du vil være med er det helt greit, det er bare å sende en melding og si ifra.

Spesielt greit er det dersom du har noen tusenlapper du ikke vet hva skal brukes til, og vil sponse turen vår. Vi sier ikke nei takk til det, vi gjør ikke det. Tusenlapper er ålreite ting å få i gave, og vi har tross alt bursdag i høst - begge to. Eller - Marie hadde bursdag i forrige uke, da, mens jeg fortsatt venter på min. Det går for det samme.

Så - tusenlapper, anyone? Bare å si fra, altså.



Super-Sofa fra Storebror
Storebror m/ familie er så fryktelig grei og kaster sofaer etter lillebrødre, noe jeg benytter meg fint av. Sofajakten er dermed utsatt, og det vil (forhåpentligvis) være en fin stue å komme på besøk til i løpet av helga.

På lørdag er det dessuten Odd Grenland (verdens fineste lag) mot Stabæk på Skagerak Arena, eller NRK1 om du vil, klokka 16, og det passer jo utmerket.

Ikke for det, jeg har ingen som helst tro på medalje lenger, og er skeptisk til helgas kamp, men det er jo lov å håpe. Og det er alltid morsomt å se verdens fineste lag i aksjon. Spesielt sittende i en sofa.



2008:
Pappa hadde begynt å blogge (hva skjedde med bloggen, far?) og jeg hadde døgna. Kort fortalt.

Sometimes I feel like I'm glad to be free
Sometimes I still want your arms around me
Sometimes I'm glad to have left you behind
The Crazy English Summer has put you back on my mind

(Faithless - Crazy English Summer)

Category: , | 1 Comment

Videoblogg! Do your part, miss, and we're gonna have some real fun!

Det er mittwoch, som tyskerne kaller det, og onkel Liam har lagt katastrofevalget bak seg. Istedet legger vi merke til at Einar Gelius får kjeft av sjefen etter å ha innkalt til Lyns minnestund.

Jeg må få si at Einar Gelius er en av de prestene i dette landet som jeg har minst sans for, men akkurat her syns jeg faktisk at det blir overreagert litt. Hallo, han hadde det litt moro med en klubb som selv innser at de er i deep shit, er ikke det lov? Selv om han er prest? Okei, verdens mest elendige prest, skal sies...



Let's talk. Talk to me.
Det er noen ting her i verden som er kjedelig, punktum.

For eksempel er det kjedelig å vente på T-banen. Kjeeedelig. Og det er kjedelig å pakke ut bagen etter å ha vært på tur. Det tar drit lang tid, og du vil egentlig bare utsette og utsette det. For det er kjedelig.

En tredje ting som er kjedelig, alltid og uansett, det er å ta oppvasken. Det går som regel bedre med oppvaskmaskin, men må man vaske for hånd, er det ulidelig kjedelig.

Og man får det iallefall ikke mer moro enn man lager det selv. Derav denne videoen.

Fullstendig svada er det, og fullt forståelig om noen slår opp i telefonkatalogen og leter etter psykriatisk avdeling, Ullevål universitetssykehus.

Men som sagt; man får ikke mer moro enn det man lager selv.

video

Videoblogg, ja
Enhver blogg med respekt for seg selv har en videoblogg en gang i blant. Ikke sånn videoblogg som det sinnssyke du så over her, men mer sånn hjemmekoselig dette er meg-video.

Så det har onkel tenkt til å gjøre noe med.

Nå kan jeg naturligvis ikke bare prate om hva som helst, og det er her du kommer inn i bildet.

Har du noen spørsmål, eller? Spørsmål om hva som helst, og da mener jeg hva som helst. Ting du lurer på, liksom.

I så fall: Fyr løs i kommentarfeltet. Jeg svarer på spørsmålene når jeg føler det er mange nok, så det er bare å kjøre på. Dette er jo dessuten en gylden mulighet til folk som følger med på bloggen sånn helt anonymt til å få vite mer om meg, og den muligheten syns jeg ikke du skal la gå fra deg.

Derfor: Still spørsmål! Om Liam, om verden, eller om noe helt annet. I kommentarfeltet.

Deilig!

For et kjempelite år siden:
Jeg likte Trebuchet mye bedre enn Georgia. Og hadde altså forandret på bloggutseendet. Det varte ikke så lenge, mener jeg å huske.

I was the one who let you know
I was your sorry-ever-after '74-'75
Giving me more and I'll defy
'Cause you're really only after '74-'75

(The Connells - '74-'75)

Skjedde det noe spennende i går, sa du? Nei, det kan jeg ikke se at det gjorde.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle ta det så tungt. Da den første valgdagsmålingen kom i 9-tida i går kveld, og det plutselig altså var rødgrønt flertall, så gikk lufta rett og slett litt ut av ballongen hos onkel Liam.

Det var faktisk veldig sammenlignbart med hvordan det føles når Odd Grenland taper en fotballkamp - litt kvalm, negativ og lei av livet.

Og det ble jo bare verre og verre; etter hvert var all tvil feid til side, og det ble ikke noen borgerlig regjering denne gangen heller. På tross av at den borgerlige siden faktisk fikk flere stemmer enn den rødgrønne. Om det spiller noen rolle? Neppe.

Nå har Kristin Halvorsen klaga i åtte år på at George W. Bush satt som president uten flertallet i ryggen, men når saken nå gjelder henne blir antakeligvis kråkehyla langt svakere.

Jeg tåler forresten ikke Kristin Halvorsen.


Kul. Næt.

Alt er tapt
Neida, det er ikke det. De rødgrønne kan kanskje ødelegge landet mitt, men de kan ikke ødelegge meg, eller deg, eller noen av oss. Dagens visdomsord kom der, om du ikke fikk det med deg.

Nei, men jeg ser ut vinduet, og ser at himmelen er blå. Været er med andre ord digg. Det er jo noe å glede seg over, når alt annet rakner, og siden jeg har fri idag tror jeg at jeg skal ta en tur ut og utforske dette nydelige stedet som jeg altså har flyttet til.

Livet blomstrer nemlig på Manglerud; i går sto selveste Harald Eia utenfor Manglerud-senteret og intverjuet folk, og hvem vet hvilken gigakjendis som tråkker ned nabolaget mitt i dag? Og så kan jeg kjøpe meg en smultring, som de selger i en smultringscampingvogn, og kanskje en is, også kan jeg ha det fint likevel, selv om Kristin Halvorsen er finansminister og Jammer-Jens er statsminister i fire nye år.


Manglerud-senteret; Norges fineste kjøpesenter!

Totusenogåtte:
Pål hadde fått seg blogg. Hva skjer med Polly's Cosmos, Polly?

Du är värd att dö för
Men mot gummi, glas & metalll
betyder ett mirakel inget alls?

(Kent - 747)

Category: , | 2 Comments