verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg er ikke sikker på om det er så lurt å skrive det jeg skriver nå.

For det første er jeg bare glad, og har ingen som helst grunn til å klage over emnet. For det andre er det faktisk litt personlig informasjon som kommer fram, men heck heller - jeg har aldri lagt så mye skjul på ting på bloggen.

Det gjelder BI, og det gjelder et engangstilfelle som egentlig ikke er noe engangstilfelle heller.

(Jeg har levert bacheloroppgave, uten å ha fått igjen karakter på den - pluss at det er noen eksamener jeg må ta opp igjen. Så hvor lurt det er å skrive om dette nå er jeg som sagt ikke sikker på.)

Anyways.

HATFAG
Mot slutten av mai hadde jeg, og veldig mange andre BI-studenter, eksamen i faget «Operativ økonomistyring».

Det er det jeg kaller et hatfag - jeg er ikke glad i økonomi, og lite er så kjedelig som hvordan man opererer med økonomistyring. Jeg har ingen ambisjoner om å bruke det i noen annen sammenheng enn det som en gang i framtiden kanskje blir en personlig økonomioversikt. Og det er ikke det dette faget handler om.

Hva det handler om? Jeg er ikke sikker. Jeg fikk aldri med meg forelesningene. (Beklager, mamma og pappa, men null-åtte-null-null og et håpløst kjedelig fag er en dårlig kombinasjon.) Planen var den vanlige lesingen i siste liten, men det gikk rett vest det også, takket være band, jobb, bacheloroppgave og ellers annet opplegg som virket langt mer fornuftig.

HJELPEMIDLER TILLAT, DAMN IT
Helgen før eksamen, som var på en mandag, gikk det opp for meg at det var en eksamen med alle hjelpemidler tillat. Problemet var bare at jeg aldri hadde kjøpt noen lærebok, og jeg skulle øve med bandet. Søndag kveld, vel hjemme fra bandøvelse, printet jeg ut noen tidligere eksamensoppgaver - og sovnet.

Og følte meg lite høy i hatten da jeg kom inn i den svette Grünerhallen neste morgen, med fem tidligere eksamensoppgaver, et penalhus og en cola zero. Alle andre hadde med seg rene biblioteker, for feite.

SJUKT
Enda lavere i hatten ble jeg da jeg så oppgaven(e). Jeg brukte noen timer på å skrive ned noe svada, og lot flere oppgaver stå ubesvart.

Jeg hadde rett og slett ikke peiling, og regnet med en helt grei stryk.

I dag sjekket jeg seg eksamenskarakteren.

C

(For deg som ikke vet det; skalaen går fra A til F. A er best. F er stryk. Jeg fikk det som tilsvarer en firer på videregående.)

UFORTJENT!
Det verste er at dette ikke er første gang heller. Flere andre karakterer jeg har fått har vært helt uforståelige for meg. Og jeg skal ikke være så fryktelig ydmyk altså, men de karakterene er ikke fortjente.

Ikke når jeg tenker på de som sitter og faktisk studerer disse fagene, flere timer hver eneste dag i et helt semester. Noen få av dem sitter kanskje igjen med en A, men ikke mange. Noen får B. Andre får C eller D, uten at jeg er i nærheten av å kunne en brøkdel av det de kan.

Jeg har faktisk lurt på om oppgaven kan ha blitt forvekslet med en annen, eller noe sånt, men jeg tror jeg kan utelukke det nå - det burde strengt tatt i så fall ha vært et engangstilfelle.

SKRIVEFERDIGHETER
Den eneste forklaringen er at jeg skriver godt nok til at sensorene tror jeg kan dette her. Det er tross alt ikke mange av BI-studentene som jobber som journalist.

Men det burde ikke være godt nok. Ikke på en økonomieksamen.

Som sagt; jeg takker og bukker for karakteren, og kommer ikke til å sende en klage inn til BI-ledelsen, for å si det sånn.

Jeg ville bare nevne det for eventuelle studenter - og fremtidige studenter - ved BI. Vær klar over at du ikke nødvendigvis trenger å kunne faget for å få en helt ok karakter.

Og nei, jeg har ikke hatt sex med sensoren.

Jeg er bare glad for at jeg gikk BI.

NFF planlegger rekordtidlig sesongstart i Tippeligaen. Ingen kan hindre dem i å gjennomføre det.

Dette er en skoleoppgave i journalistikksjangeren «analyse». Problemet er selvsagt at forskjellen på en analyse og en kommentar, som vi også skal skrive senere denne uka, er minimal - og jeg er ikke helt sikker på hvilken side av grensa jeg beveger meg på. I en analyse skal man dog ikke få vite hva journalisten mener om saken, og det tror jeg at jeg holder meg innenfor her. Selv om jeg kommer med noen konklusjoner. Vi får se. Jeg lar det stå til.

Nyheten om at Norges Fotballforbund (NFF) har satt Tippeligaens seriestart til rekordtidlige 12. mars neste år, har skapt furiore.

Fotballsupportere på vei tilbake til byen direkte fra skiløypa, med supporterskjerf stramt bundet fast til halsen, dekket over av lange halser og ullgensere, er et scenario som Norsk Supporterallianse (NSA) helst vil slippe å se med egne øyne.

Så rasende var supporterne, at TV 2 den 26. oktober meldte at NSA truet med boikottaksjoner over hele landet når denne sesongens siste tippeligarunde spilles 7. november.

At NSA to dager senere presiserte at det var snakk om en banneraksjon, og ingen boikott, forandrer ikke det store bildet: Norske fotballsupportere mener spillet hverken er en vinter- eller helårsidrett, men en sommeridrett.

Flere av tippeligaklubbene deler supporternes syn på saken. Ni av de nåværende klubbene i vår øverste fotballdivisjon – Rosenborg, Brann, Vålerenga, Strømsgodset, Odd Grenland, Haugesund, Lillestrøm, Start og Stabæk – har ovenfor media uttrykt sterk misnøye mot en så tidlig seriestart.

Men antakeligvis protesterer både supportere og klubber til liten nytte.

Sjeldent tidligere har NFF valgt å ta hensyn til andre parter når forbundet kjenner sin bestemmelsesrett. Å nekte Follo å spille cupfinalen i rosa drakter for å vise sin støtte til kreftaksjonen, er bare det siste av mange eksempler på nettopp det.

At fotballpresident Yngve Hallen «ikke tror at et samlet norsk fotballpublikum står bak» supporternes planlagte aksjon i siste serierunde, og dermed glatt avfeier protestene, er også en indikasjon på hvor debatten vil ende:

Nemlig på åtte forskjellige fotballarenaer over hele landet 12. mars neste år, med stor sannsynlighet for bitende kulde og store snøfonner på sidelinjene som er måkt vekk fra vintergule gressmatter.

I NFFs øyne er nemlig argumentene for en rekordtidlig serieåpning for sterke.

EM-kvalifiseringskampen mot Danmark 26. mars, to uker etter den planlagte serieåpningen, er tungen på fotballforbundets vektskål.

For første gang på tolv år har det norske herrelandslaget en reell mulighet til å kvalifisere seg til et mesterskap. De 90 minuttene mot nabofolket fra sør vil være avgjørende for om det er EM-billetten eller lua vi står tilbake med i hånda.

En norsk tropp med matchtrening i beina kan være forskjellen på himmel eller helvete.

På sin blogg oppsummerer landslagets assistenttrener, Ola By Rise, sitt eget og NFFs synspunkt på denne måten:

«Jeg ser utfordringene med sesongstart midt i mars. Men av og til må man ta prinsipielle hensyn. Jeg synes Norge-Danmark 26. mars er verdt en slik prioritering.»

Når alt kommer til alt, handler ikke diskusjonen rundt den tidlige sesongstarten om hvorvidt fotball er en sommeridrett eller helårsidrett.

Den handler ikke om fotballsupporteren Ola Nordmann er villig til å måke vei fram til tribunen for å følge sitt favorittlag mens kvikksølvet på termometeret fortsatt ikke har krøpet over null.

Den handler om klubbfotball versus landslagsfotball.

Og etter en tolv år lang tørkeperiode for den sistnevnte, vil hverken vær, vind eller supporteraksjoner forhindre fotballforbundet i å prioritere laget med flagget på brystet framfor de 16 andre.

Tiden er inne for å finne fram vinterklærne.

Mens dette blir publisert sitter jeg antakeligvis på Sørlandsekspressen, på vei hjem til Bandittenes Mekka.

I Bandittenes Mekka blir jeg imidlertid ikke lenge; Show Champa skal videre til en gudsforlatt plass nord for Skien, for å innkvartere oss i et bedehus hvor vi skal tilbringe helga med å øve.

Om vi stikker opp sent i kveld eller lørdag morgen er jeg sannelig ikke sikker på, men det blir i hvert fall så fint, så fint.

Jeg mener: Vi skal til Valebø. Stedet på bildet.

Jeg aner ikke om det finnes en matbutikk der en gang, men uansett blir nok vi gutta enda bedre kjent med hverandre.

Og kommer til å lage masse fin musikk. Se opp for «Stormy Days», sier jeg bare.

Samtidig blir det også kos å treffe familien så vidt i kveld, pappa jobber nemlig langt oppe på nordvestlandet, så vidt jeg har fått med meg, for tiden, så jeg har ikke sett ham på dritlenge.

Det blir rett og slett en fin helg.

På søndag er det tilbake til tigerstaden for å gå løs på siste uke i Dagsavisen, men ikke tro at det blir ferie etter det av den grunn.

BI er nemlig en skole uten spesielt mye nåde, og dermed er det rett til skolebenken for å planlegge en gedigent prosjekt i et eller annet Strategi-fag.

Som du skjønner har jeg ikke fulgt med på skolen, av naturlige grunner, men jeg er sikker på at det ordner seg. Det gjør det nemlig alltid.

Og på søndag er det den internasjonale Talk-Like-A-Pirate-Day. I den forbindelse har jeg byttet språk på Facebook til pirate english. Det anbefales.

God helg!

Jeg er så glad for fine folk. Spesielt når det er høst.

Som på jobb i dag, da jeg fikk melding på Facebook fra en i klassen, som minnet på et prosjekt i et BI-fag jeg ikke hadde peiling om.

For så å liste opp all info som trengs (og det trengs virkelig, med presentasjon av prosjektet i uke 40 - mens jeg er ferdig med praksisperiode i uke 38) og stille seg til rådighet for samarbeid.

Det settes stor pris på, og det minsker definitivt sjansene for en ny stryk.

Også Life, da, som jeg elsker mer enn noen gang. For en gjeng!

Folk som stiller hus og det meste de eier til rådighet, bare for at andre skal føle seg så sinnssykt velkomne - det er så stort gjort. Og det også settes pris på.

Så til de grader.

Ingen dag uten noen historiske og viktige facts: I dag var det 71 år siden Adolf og kompisene invaderte Polen, og skjøt dermed startskuddet for 2. verdenskrig. Tida flyr i festlig lag, det er sant det.

Det har dessuten vært «constitution day» i Slovakia og «independence day» i Usbekistan i dag. Hva forskjellen på de to er vet jeg sannelig ikke, jeg går ut fra at vi ville kalt det «nasjonaldag» på norsk.

Men hvem er jeg til å uttale meg, egentlig?

Sist, men ikke minst: 1. september er starten på det liturgiske året i den østlig-ortodokse kirken.

No shit, Sherlock.

Vi feirer dagen med et godt måltid kveldsmat, kan vi ikke?

Gled deg, kjære leser. Dagboka er tilbake i ny form, mindre blasfemisk enn noen gang, og kanskje mindre interessant enn noen gang også. Jeg mener - fire av de siste seks innleggene har ikke en gang fått noen kommentarer. Det er en skandale.

Tidligere erfaringer (da snakker vi faktisk både høsten 2009, høsten pluss litt av vinteren 2008, samt tidlig på året 2006) sier meg at dette heller ikke er en never-ending story: Antakeligvis kommer det ikke til å gå spesielt lang tid før jeg finner ut av at det blir i overkant drastisk å blogge hver eneste ukedag.

Det er nemlig det som igjen er planen; en ny dagbok fra Liams utrolig spennende liv, hver eneste dag.

Så hvorfor uansett ikke gi det et forsøk?

Samtidig er det kanskje småoptimistisk å legge opp til å bruke tid på å blogge foran pc'n etter å ha sittet på jobb åtte timer foran - pc'n.

Jeg er nemlig i gang med praksistiden som BI-student, og er utplassert i Christian IVs gate ovenfor Nationaltheateret, nærmere bestemt i ærverdige, rød-grønne Dagsavisen. Åtte til fire hver dag (greit, ni til fire for å være pinlig nøyaktig) de neste åtte ukene, det kan jo bli en interessant periode for en døgnrytme som min.

Håpet er naturligvis at jeg faktisk skal klare å legge meg tidlig om kvelden og stå opp ditto tidlig om morgenen, og første dagen (i dag) funket det overraskende greit, med hjelp av Meta Clock.

Meta Clock, altså, beste oppfinnelse siden hjulet, det er det ingen vil om. Sett på «Wacky Alarm» på full guffe klokka sju om morgenen, og du vil garantert få en minneverdig start på dagen.

Men tilbake til den nåværende jobben; jeg har jobbet som nettjournalist i snart to år, men jeg skjønner nå at nettjournalistikk og papirjournalistikk ikke akkurat er det samme.

Det er egentlig to helt forskjellige yrker.

Fra Nettavisen er jeg vant til å pøse på med saker, så fort som mulig, så mye som mulig (litt overdrevet, men litt sant). I dag har jeg skrevet én sak; resten av tiden har gått med til å prøve å finne noe nyttig å skrive om. Uten hell, for å si det pent. Forhåpentligvis blir jeg bedre med tiden, åtte uker er dog ikke spesielt god tid.

Det jeg faktisk skrev i dag kan heller egentlig ikke kalles noen sak. Sjekk sistesiden i Dagsavisen i morgen, så skjønner du hva jeg mener.

Hva jeg foretrekker av nett og papir er jeg sannelig ikke sikker på ennå, men jeg fortsetter i hvert fall med åpent sinn. Jeg har hørt det er en lur idé.

Juleforberedelsene er foreløpig satt på vent.



Med jobb i morgen, og ny eksamen i Makroøkonomi på onsdag mens Nyhetsjournalistikken venter på fredag, har jeg innsett at det blir lite med julekos den kommende uken.

Det går alltids an til å lese mens Sufjan står på i bakgrunnen, det er ikke det. Men julehandelen, julevasken og julebakingen (shitt, dette høres gay-ish ut merker jeg) må åpenbart ta seg en pause.

Men så, etter en ny jobbehelg, er det ferie, for feite. Om ni små dager.

Education is what remains after one has forgotten everything one learned in school. - Albert Einstein

Semitikk-, retorikk- eller narratologianalyse. Uka starter på fantastisk vis.

Med mappeoppgave i Journalistikk, medier og kultur hengende over meg som en regnsky, går mandagskvelden med på å analysere et innlegg eller debattinnspill fra valgkampen - med fokus på semitikk, retorikk eller narratologi. Høres det fett ut, eller? Ikke det, nei. Vel, jeg kan bekrefte at det ikke er noen sjarmerende oppgave.

Akkurat nå sitter jeg og leser om retorikkanalyse, etter at jeg har sett deler av partilederdebatten fra valgnatten på TV 2 Sumo og skrevet ned hvert ord som FrP-leder Siv Jensen innledet med.

Å si at denne gutten ikke er engasjert med studiene sine, vil være en blank løgn, rett og slett.



Om fotball og alkohol (uten sammenheng forøvrig)
Helga er over, og igjen vil jeg avstå å kommentere lørdagens Odd-kamp, annet enn at Morten Fevang for alvor må droppe å være fullt så nonsjalant. Sleivsparket hans kostet oss ikke bronsen, for den ville vi ikke hatt sjansen på uansett, men det kostet oss drømmen om bronse. Og det er faktisk vel så viktig som å faktisk kapre en medalje, bare det å kunne drømme om det.

Men jeg vil trekke fram fredagens VG. Papirutgaven, altså. Jeg kjøpte den nemlig på kvelden, mens jeg inntok et fullt fortjent McDonalds-måltid, og i midtsidene var det en test-deg-selv-ting: Drikker du for mye alkohol?

Mange trosfeller av meg er nemlig flinke til å kritisere Ola Nordmanns holdning til alkohol, samtidig som mediene får pepper for ikke akkurat å bidra til å dempe forbruket. Men VGs test var veldig klare på hvor lite sunt det er for meg å drikke. Til og med for den laveste poengsummen i testen (der jeg forøvrig havnet), der drikkingen var redusert til et minimum, tilføyet avisa at «bare litt drikking kan være nok til å gi leverskader», eller hva de skrev.

Jeg liker noen glass med øl veldig godt, og faller iallefall ikke under gruppen avholdsfolk. Men jeg syns alkoholkulturen i vårt kjære land har sklidd litt vel ut, og syns noe av det mest tragiske å se er bylivet en fredags- eller lørdagskveld, der folk raver rundt uten sans og samling.

Kall meg gjerne konservativ og gammeldags, men jeg liker at VG tar et aldri så lite tak i det.



En gladsak
Vi fortsetter med VG, for dette er en gladsak.

Den indiske mannen har lært meg én ting: Det er ingen grunn for en fattig student og leilighetseier å droppe pokerspillingen, bare fordi kontantene ikke strekker til. For om denne karen kan spille bort dattera si, ser jeg ingen grunn til at jeg for eksempel ikke kan spille bort... lillebror?

Preben, ikke bli lei deg om du plutselig befinner deg i en helt annen del av verden. Det betyr bare at du nesten ga meg en tusenlapp eller to i poker, men at bastarden på andre siden av bordet bladde opp en flush med ass high.

Dessuten er det jo andre alternativer, jeg har en storesøster som nesten ble solgt for et ukjent antall kameler i Tunisia, og jeg er sikker på at hun takler å fungere som innsats på pokerbordet.

Menika og Megan kan slappe av; Isabella og Natalie er foreløpig trygge som banken.



I fjor:
Jeg var i ferd med å komme over tidenes konsertopplevelse, og løp kjappere enn storebror i en spurtduell.

They will not force us,
They will stop degrading us,
They will not control us,
We will be victorious
(Muse - Uprising)

Gratulerer med dagen, storesøster!

Verdens desidert kuleste storesøster har fylt år i dag, gratulerer med dagen til henne! Det er sørenmeg drøyt å vite at den yngste (og eneste, rett skal være rett) søsteren min nærmer seg 30-åra, men hun er ikke 30 ennå, altså. Langt derifra. Men mer 30 enn 20. He-he. Det ble avansert.

Uansett, hun er den beste, og fortjener en bursdagspresang og -melding av deg, dersom du ikke har fikset det ennå.

Skole! Jobb!
Fredagen har vært usedvanlig usosial, og jeg skylder på skole og jobb. For ikke bare må jeg skrive en lang avhandling om Vær Varsom-plakaten i løpet av svært kort tid; jeg fikser også en webside for en kompis som må være ferdig så kjapt som mulig. Dermed har jeg sitti foran PC'en i praktisk talt hele dag, og jeg begynner å bli mektig lei.

Og ikke nok med det: I morgen tidlig skal jeg være på jobb klokka åtte. Geezes, t-banen går 7.23 - noe som betyr at jeg bør stå opp halv sju. Det kan bli hardt, det kan bli meget hardt.

Jeg stiller klokka, finner fram senga og legger meg etter hvert, tror jeg.



Innvandrermenn og -kvinner
I går tok jeg t-banen, og ble tilfeldigvis sittende ved siden av det som tydeligvis var et par av utenlandsk opprinnelse. Dama var nokså fyldig, og hadde - som så mange andre - på seg en svær burka. Jeg mener ingenting galt når jeg kaller det gardiner, jeg bare syns det ligner så veldig. De aller fleste som har det på seg er jo verdens snilleste, skal sies.

Anyways; jeg merka fort at det ikke er mye forskjell på norske par og innvandrerpar. For av det jeg skjønte av samtalen var det dama som sto for pratinga, den gikk omtrent som dette:

Gardindame: Uhu ik bries moerte il um sierra pikante nosholdi el nassir poik. Esidre i messer uhm el andres trojero rash!
Mann: Øh.
Gardindame: Ehe meh scorante thsed 1orte mi sjallara trashit merkero tureme, isj um al ekbar nisjaret mi ense op la tresjko merda trimert, hermina jalla nosta mentes.
Mann: Øh.
Gardindame: Jorma i glesi mer as al ekpa mintese ug am sjaradh milm ad mestafe ig...
Mann: Øh...
Gardindame: ... espar am el im tregim soento lapar mekkas iklemda!

Og sånn fortsatte det. Innvandrermennene har altså akkurat det samme problemet som oss vanlig dødelige: Kjerringene skravler høl i hodet på oss!



2008:
Marie hadde bursdag da også (merkelig med det), og Pål scoret mål. Det gjorde han idag også, M/S vant 7-0!

We are not what you think we are
We are golden, we are golden!
(Mika - We Are Golden)

Skolepresset øker. Det er torsdag.

Onkel Liam kom litt for sent til timen i dag, og gikk med det glipp av en såkalt «pressekonferanse» som NA24s Per Valebrokk og Dagens Næringslivs Sverre Strand-et-eller-annet holdt for klassen vår. Og ettersom vi skulle skrive artikler om greia etterpå, ble det lite å gjøre for onkel. Men det betyr ikke at det er lite å gjøre ellers.

For med en mappeinnlevering som skal leveres i dag - som jeg ikke hadde fått med meg - merker jeg at det fort vekk kan bli skriving som gjelder i kveld. Jeg hadde egentlig tenkt å jobbe litt med leiligheten, men den gang ei, altså.

Da er det godt jeg har fri i morgen, og kan sette igang med det som trengs.

Vi hatur landslagur!
Stakkars Arni Gautur Arason, og stakkars oss Odd-supportere. Verdens beste keeper var tatt ut til Islands landslagstropp mot Norge, men fikk ikke spille. Det hindret ham likevel ikke i å bli skadet på trening, og nå er Arni Gautur skadet i to til fire uker. Det er et slag i trynet når det gjelder kampen om bronse.

Dessuten er Simen Brenne, osm kjent, ikke helt i slaget etter at han ofret blod, svette og tårer i sluttminuttene mot Island, og han er usikker før helgas kamp mot Kanari, han også. Det er litt krise, men heldigvis har vi fin dekning på midtbanen. Svindal, Lekven, Dokken, Storbæk og Björk kan jo alle settes innpå uten at det svekker laget så veldig mye. Da er det verre med Arni baki der.

Dessuten er Lyn snart konkurs, men det er jo ikke akkurat hva man kan kalle nyheter.

Bokprosjekt
Helt siden jeg var i Florida med storebroderen for halvannet år siden, har jeg sitti og knota med en reisereportasje fra turen - i bokform, naturligvis, siden det er journalist/forfatter jeg skal bli. Det har gått forholdsvis treigt, det har det, men nå tror jeg at jeg har et endelig utkast ferdig.

Og om du er interessert, noe oddsen vel er ganske høy for at du er, men dog: Om du er interessert, ligger hele blekka ute på nettet.

Bare sjekk her! Nå er det riktignok en veldig liten versjon du ser, hvor skriften nok er i minste laget for å lese, men om du klikker på boka, eventuelt linken nedenfor, så blir det plutselig mye bedre.

Så er spørsmålet om jeg skal sende inn boka til et forlag. Jeg har jo ikke noen forhåpninger om å gi den ut, til det er den altfor dårlig skrevet og dessuten litt for lite interessant (hvem er det som er interessert i å lese en reisereportasje fra Florida, egentlig?) - men samtidig er det alltid gøy å få tilbakemelding på det man gjør.

Noen tips, kanskje, også.

Hm.

Jeg har ikke bestemt meg ennå.

For et lite år siden:
Jeg var i kirka igjen, og hørte Åge snakke fornuft.

Ikke no mer 10. september-blogging, nei...

He doesnt drink, smoke, laugh
Takes herbal baths in the country
You should come to no harm
On the animal farm in the country
(Blur - Country House)

Bli med til Kongo, anyone? Massevis av eventyr og moro som kan utforskes, det kommer til å bli fantastisk! Anyone?

Det virker som nordmenn er en ettertraktet vare i Kongo. Nå er det en tredje nordmann som er fastlåst i svarteste Afrika, men det er nok ikke noen grunn til bekymring. Et erstatningskrav på alt fra noen milliarder til cirka tusen ganger så mye er antakeligvis alt vi trenger å bla opp for å få ham hjem igjen, så det er ikke noe stress. Folk driver og krangler om hva vi skal bruke disse oljepengene til - og her har vi jo svaret! Samtidig som vi bruker dem til noe nyttig (få hjem folk fra Afrika), hjelper vi jo også et uskyldig og enkelt land med noen skarve kroner. Kan det bli bedre enn det?

Selv står jeg virkelig og tripper, og kan ikke vente på å ta en tur ned dit selv. Det må jo være spennende, nordmenn er vel det mest ettertraktede folket i Kongo per dags dato. Får du fatt i en nordmann, liksom, og beskylder ham for noen mord - for eksempel på svigermor, som du selvfølgelig var fantastisk glad i - så har du sikret landet ditt penger de neste 100 årene og deg selv en heltestatus for evig og alltid.

Tiden er inne for å leke gjemsel med kongoleserne!


Sjekk det fine landet, a!

Om hjemløsheten og livets vanskeligheter
Kåken blir sannsynligvis ikke min idag likevel, ser det ut til, men det nærmer seg nå. Det er fattern som trekker i trådene her, og han skal prate med megleren når han kommer seg hjem fra tur med jobben, og det kan hende jeg må stikke fra skolen når som helst og møte megleren for å få fatt i nøklene. Men det mest sannsynlige er at jeg har leilighet på Manglerud i morgen, på disse tider. Det er til å leve med, det også.

Og da kan jeg egentlig benytte anledningen til å takke alle dem jeg har levd sammen med den siste måneden. For det er ikke få, faktisk; mens jeg har vært uten leilighet har jeg sovet hos Ørjan og Sara, Magnus og Rebekka, Josva, Rebecka med ck, Pål og Megan og Natalie, Christian og Menika og Isabella, og ikke minst hjemme hos mor og far. Glemt noen da? Hotel Christiania da, skal sies, men det var takket være fattern.

Fantastisk folk, hele gjengen, klassefolk, som Nils Johan Semb ville sagt det. Rett og slett verdensklasse. Takk skal dere ha, iallefall, neste gang jeg flytter skal jeg prøve å overta nytt sted samtidig som jeg flytter fra det forrige. Det blir lenge til, uansett.



Jazzmontør
Jeg har vært sinnssvakt flink til å gå på skolen nå i starten av semesteret: Siden vi begynte på onsdag for to uker siden har jeg sørenmeg vært på all undervisning, utenom én enkelt dag (på tre timer). Det er drøyt, og godt mer enn det jeg var på skolen totalt i forrige semester (takk forresten til Menika, som vekket meg idag).

Nå sitter vi og prosjekterer med Jazzmontør, som går ut på å lage en digital mediefortelling - hva nå enn det betyr. Bidragene skal presenteres om en liten halvtime, og jeg er fiks ferdig, derfor kan jeg sitte og blogge med god samvittighet. Bare så du er klar over det, jeg følger med i timen og alt sånt, ikke vær bekymret du.

Tjue-null-åtte:
Jeg var irritert på bussen, og skulle på date. Med pappa'n min.

Tjue-null-syv, tjue-null-seks & tjue-null-fem:
Guess what. Jeg blogga ikke.

We're lost in the playground,
late night nostalgia,
open the sky for me, now.
(Athlete - Rubik's Cube)

Torsdag allerede, ass. Tida går, som vi sa før i tida.

Okei, den måtte jo komme, sånn som jeg skrøyt av meg selv i går. 100% oppmøte på skolen er blitt til litt mindre, morra'n idag ble nemlig skikkelig lang. Dermed ble dette årets første fraværsdag, men som jeg sa til Rebecka: Dette er ikke noe mer enn noen bølger på sjøen. Skjærene er under full kontroll, og skipet er på langt nær synkende. Allerede på mandag er det skole klokka halv tre på ettermiddagen, og der er jeg trygt på plass. Lett.

Jeg er skoleflink, nemlig. Jeg prøver å fortelle meg selv det, iallefall.



Closing in now, closing in
Uteligger-livet-uten-å-ligge-ute fortsetter som aldri før, og i natt var det altså Rebecka som måtte holde ut med en hjemløs omstreifer. Kvelden endte med en park-tur sammen med halve kollektivet der (to av fem, det er jo nesten halve, iallefall), som strakk seg ut i de sene nattestimer, derav muligens dagens forsovelse. Men sånt skjer.

Prosjekt Uteligger fortsetter hos storebror, Megs og Natalie, og jeg er dødstakknemlig for å ha verdens beste søsken og venner. Takk, med stor T, Takk!

Om bare åtte dager får jeg nøkkelen til kåken, og nå merker jeg tida går fort. Samtidig gleder jeg meg som en unge på St. Lucia-dagen; jeg har tross alt ikke sett tv'en min, eller pc'en min, eller stæsjet mitt, noe som helst, siden slutten av juli, og det skal bli digg på en skala å komme inn i en leilighet som er min. Digg, altså. I mellomtida klager jeg ikke.

Give me some NEWS!
Jeg savner de store nyhetene. I fjor på disse tider holdt verden på å gå under, og det var liv og røre. Hva skjer nå a, lissom? Tjostolv og Joshua sitter fast i Kongo, og det er det. Det er begrensa hvor mye man kan blogge om den saken; enten er de skyldige eller så er de det ikke, men det spiller jo ingen rolle, for det går vel antakelig ikke så veldig bra med dem uansett. Ikke vondt ment, altså, men det ser unektelig ikke spesielt lyst ut for de to gutta.

Dere skulle sett mer Prison Break, gutta, så kunne dere rømt. Nå er dere screwed. Oh-oh...



Anyway, for et lite år siden:
Odd skulle spille mot Sandefjord, jeg mener å huske at det gikk alt annet enn bra. Hehe, tider. Adecco.

Dobbelt så lang tid tilbake:
Jeg begynte å blogge, for første gang på lang tid. Og jeg så på X-Files. Gode, gamle X-Files. Damn it, skulle ønske jeg hadde ni sesonger jeg ikke hadde sett.

Resten:
Sov jeg.

I want a thousand guitars
I want pounding drums
I want a million different voices speaking in tongues
(Bruce Springsteen - Radio Nowhere)

Jeg er i kulturell krisestemning. Save me, save me from the lies I've got in my mind.

Jeg tenkte på det igår kveld nemlig, at det har gått lang tid siden jeg leste en bra bok, eller så en bra film. Jeg har sørenmeg ikke vært på kino siden i vår, tror jeg, da jeg så Valkyrie med Magnus, og det er en stund siden, det. Kan det stemme a? Jo, shitt, jeg tror det stemmer. Kommer ikke på noen i farta.

Jeg skylder på tilværelsen som hjemløs, selv om det antakelig er en helråtten unnskyldning, og lover meg selv at jeg skal på kino snart.

Bøker har det blitt noe bedre med, leste Ringenes Herre for andre gang i sommer, samt at jeg har fått med meg Hodejegerne av Jo Nesbø, men det trengs virkelig en tur på Deichmann også. Jeg er kulturelt sulteforet, og jeg må ha mat - nå. Ikke en gang Boka er med meg på min hjemløse oppdagelsesreise, det er en synd og en skam, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke leser så ofte i den ellers heller. Men noen ganger blir man skikkelig kin på å lese noe bra, og da er det bittert å ikke ha den tilgjengelig.

En svart svanes sang eller bestefars symfoni
Dermed er det godt å iallefall ha et lyspunkt i kulturhverdagen (geezes, nå blei det mye kultur her merker jeg, hva later jeg som egentlig?). Athlete har gitt ut Black Swan, som du får kjøpt hos din lokale iTunes-forhandler.

Albumet er en nytelse å høre på, og favoritten er (blant flere andre, selvsagt) foreløpig Black Swan Song, også kalt Grandpa's Symphony. Vakker sang for oss melankolikere, som handler om liv og død.

Sjekk det ut, sier jeg bare, så gjør du verden en tjeneste. Heller det enn å leke på motorveien, det syns jeg iallefall.

Anyways
Det er onsdag blitt, og fortsatt er det BI som gjelder. Vi driver med noe som heter jazzmontør, og i skrivende stund bør jeg jobbe med det istedet for å skrive blogg. Blame me if you want, men jeg har uansett vært på 100% av all undervisning så langt, og det syns jeg er drøyt bra gjort. Med tanke på hvordan fjoråret ble.

Etter to netter hos fantastiske Magnus og Rebekka fortsetter ferden - etter skolen, vel å merke - videre til en annen Rebecka, som igjen åpner dørene for meg.

Jeg blir bare drøyt takknemlig, sier av åpenbare grunner takk, og minner om at Rugveien 42 er åpent til alle døgnets tider fra 4. september av, dersom noen skulle seile i havsnød.


(Slang med et bilde av Reb og Magz og small kid Thea, jeg...)

Tor Ole Andresen, evnt. Martin Skullerud
Tor Ole Skullerud er ferdig i Vålerenga, og jeg tror det er et tricks. Martin og Tor Ole er jo mer like enn to dråper vann, så jeg antar at planen videre er at de to veksler mellom hvem som dukker opp på treningene på Valle. Nå blir jo det litt skit, i og med at de dermed må dele lønna, men Martin er en hederlig mann, vettu. Han har tjent så mye spenn, mer enn det skulle vært lov, i Vålerenga, så han deler nok gladelig litt med look-a-like Skullerud.

Om det hjelper Enga etter 7 strake serietap, er imidlertid uvisst. Måtte de rykke nord og ned!

Hårde tider:
Jeg satt i kåken uten internett. Nå sitter jeg med internett uten kåk.

De andre åra:
Var så hårde at jeg ikke blogga.

Save me, save me from the lies I've got in my mind
Cos it's hard enough to see you're good on the inside
And the leaving when it works, the hardest to time
when you're dealing in the dirt and healing the blind
(Embrace - Save Me)
(Spotify-link)

Kort blogg idag. Dritkort, faktisk.

Skole til 19 betyr lange skoledager, obviously nok, og dermed blir det liten tid til blogging. Men onkel Liam har det ikke så verst likevel, bare så det skal sies, han bor sammen med nydelige folk og har det egentlig veldig greit på skolen, da går det jo ikke an å klage.

Björk in my heart
Vel, nuja, den overskriften kan misforstås på så mange måter. Men verdens fineste klubb har iallefall signert John Anders Bjørkøy, og vi jubler. Fordi forsterkninger er bra. Nå skal det kjempes om bronse, gutter, kanskje sølv tilogmed? Nei, shitt, jeg kan ikke si sånn. Da ender det med nedrykk. Det ender alltid med nedrykk.



Datoendring
Oh yeah, don't you believe it? Mandag 7. september er flytta til fredag 4. september. Det betyr at det er ynkelige ti dager til jeg flytter inn i ny leilighet, ti dager til jeg ikke lenger er hjemløs, men selveier faktisk. Beautiful, fantastic! Da må du love å komme på besøk, hører du det? Uten at jeg må drive å invitere deg, for det er jeg så sykt dårlig på.

2008:
Jeg så på Rambo hos Magnus, og var sekunder fra å drite på meg på veien hjem. I shit you not, bare les selv. Skal vi se film i kveld eller, Magz? Nei, stemmer, du jobber til 12...

You gotta spend som time, love
You gotta spend some time with me
And I know that you'll find love
I will possess your heart
(Death Cab For Cutie - I Will Possess Your Heart)

Livet som hjemløs går så det suser. God morgen, takk for sist, skulle det værra no' kaffe?

Oh yess. Liam er tilbake i Oslo, og tilbrakte lørdagen med å feire storebrors 30-årsdag. Frognersæteren, Tryvannstårnet, middag og kake sto på programmet, før dagen endte opp på hotellrommet på Clarion, som for øvrig var farget av homodagene i byen. Morsomt for noen kanskje, jeg lurer bare på hvor mye som kunne misforståes i og med at jeg bodde på samme rom som lillebror.

Søndagen åpnet med en sykt digg frokost, fortsatte med et bra møte på City, før det ble middag, is og jubel over tre Odd-poeng mot Tromsø på Fort Skagerak. Med i fortellingen skal det sies at Dina og Stina satt og så på Sex & the City i samme rom, men det hindret meg ikke i å følge med på laget som er det aller fineste.

Det lukter medalje nå, det gjør det, men det er åtte kamper igjen, og Stabæk virker i kjempeform bak oss. Så jeg tør ikke håpe på noen ting, men nyter (som nevnt tidligere) øyeblikkene så godt jeg kan.

Makroøkonomi in my...
Jeg fikk sove over hos storebror, Menika og fantastiske Isabella i natt, og det tok sin tid før jeg sto opp. Har blitt sent før jeg har lagt meg de siste nettene, spesielt på grunn av det lille bokprosjektet «Uteliv» (som forresten kunne handlet om meg, når jeg tenker etter), så det var ekstra digg å sove ekstra lenge, spesielt når en ekstra skjønn unge er så stille at jeg aldri våkner.

Men jeg fikk da en aldri liten skuffelse da jeg dukket opp på skolen noen minutter før halv tre idag. JOU 2504 er nemlig ikke - fant jeg ut - journalistfag, som jeg trodde, men makroøkonomi. Krise, krise, jeg er så lei av økonomifag etter det første året at jeg kunne spydd, men det er vel bare å følge med. Undervisninga er rettet mer mot oss som ikke har peiling nå, det er jo en lettelse.

Ny uke, nye muligheter
Uken fortsetter hos Magnus og Rebekka, og ikke minst to og en halv måned gamle Thea Emilie. Jeg har bestemte planer om å samle sammen Thea, Isabella og Natalie til pysjamasparty i Rugveien 42, og da må jeg jo kjøre på.

Anyway, det er iallefall veldig snilt av Mags med frue og ta meg inn i huset. Boplanene for de to neste ukene nærmer seg klare nå, og etter det flytter jeg sørenmeg inn i kåken, så jeg ser på framtida med stor glede.

Om det skulle være noe tvil om det.

Det eneste er den medaljejakten for Odd Grenland, da. Nervene kommer til å være tynnslitte om noen måneder, det er sikkert.

I fjor:
Pappa var i Qatar, dit skulle jeg senere. Også hadde jeg sett Bank Job, en herlig film.

Resten:
Stille.

How long am I gonna stand,
with my head stuck under the sand?
I'll start before I can stop,
before I see things the right way up.
(Coldplay - Speed of Sound)

No one's gonna love you more than I do.

Det er en fantastisk befrielse å gå på et studie der man faktisk studerer det man vil studere. Mens fjoråret på BI bare handlet om bedriftsøkonomi, statistikk, makroøkonomi og matematikk, blir det kun journalistfag dette semesteret. Utrolig, ufattelig digg. Dagen idag besto i å diskutere hvordan mediene vil overleve i framtida, og det er en skoledag jeg absolutt kan leve med.

Uteliv
Igår kveld tilbrakte jeg det meste av døgnets tider etter middag på Elm Street pub og hadde en spennende prat med Isabel, en jente som lever på gata.

David skriver nemlig bok, som jeg har fått lov til å være med å bidra med noen få tekster, som handler om de menneskene som lever på gata (eller andre mindre normale steder), og som har havnet på utsiden av det vanlige livet. Det er skikkelig moro å få være med å skrive, og man lærer mye som man aldri trodde man skulle få vite.

Dermed gikk timene i går kveld fort unna, og med fotograf Bottom i spissen ble det hele (iallefall for min del) rundet av med en overlegen seier på Elm Street's egen pubquiz. Iallefall dersom «morra di» og andre mindre seriøse svar var riktig; det var vi selvfølgelig overbevist om at det var.

Boka heter forresten «Uteliv», og kommer ut før jul. Buy it!

B-planen for kvelden: Operasjon Gymsal
I kveld er det kamp, Stabæk mot Valencia, og jeg bør egentlig nesten dra snart. Vel, den begynner jo ikke før ni, men det er greit å være ute i gymsalen i tide, siden man tross alt er der for å jobbe.

Jeg er jo ikke noen racer i spansk, akkurat, så jeg håper at bortelaget har lært seg noen få gloser engelsk i løpet av oppveksten. Hvis ikke kan det bli utfordrende med intervjuene, men ikke umulig. B-planen går nemlig på å stikke bort til David Villa, spytte ut en slesk «hasta la vista, baby», og dermed er samtalen i full gang. Det funka i hvert fall for Stig da han skaffa seg colombiansk dame. Nå er ikke jeg på jakt etter dame akkurat i kveld, David Villa er dessuten ikke dame, og ikke er han homofil, og det er ikke jeg heller, så det spørs jo hvordan det kan gå. Men det vet man ikke før man har prøvd det.

One Tree Hill
Når jeg kom hjem til Reb's leilighet nå nettopp gikk det i «One Tree Hill», en serie jeg har et lite involvert forhold til. Likevel har jeg fått med meg at det er mye bra musikk med, og dagens episode var intet unntak. For på slutten kom en sang jeg ikke har hørt på en stund, men som er veldig, veldig ålreit, nemlig No One's Gonna Love You av Band of Horses.

Da ble jeg glad.

I hårde dager:
Det hadde tydeligvis vært landskamp. Med Åge Hareide som trener.

I hine, hårde dager:
Det var før internett var funnet opp, skulle jeg mene.

It's looking like a limb torn off
Or altogether just taken apart
We're reeling through an endless fall
We are the ever-living ghost of what once was
But no one is ever gonna love you more than I do
(Band of Horses - No One's Gonna Love You)

Liam fatter seg i korthet. Ikke la vær å les av den grunn.

Oki, da var det tilbake på skolen igjen. Null-åtte-null-null idag tidlig var onkel Liam langt mer enn våken, og på plass på BI med skyhøye forventninger. Entusiasmen dalte noe etter hvert, jeg må innrømme det finnes mer interessante temaer å høre om enn sosiologiens påvirkning på individene og selvbilde, spesielt når det faktisk er journalistikk som gjelder, men sånn er det bare.



Det er iallefall greit å være i gang, og torsdag fortsetter semesteret for fullt med... et eller annet fag. Journalistisk. Det er alt jeg vet.

Hasta la vista, baby!
I morgen er det torsdag, det er et udiskutabelt faktum. Det er også faktumet at Stabæk møter Valencia i Europa League-kvalifisering, men at jeg skulle dekke kampen for jobben kom som en overraskelse.



Dermed blir jeg betalt for å slå av en prat med folk som El Guaje, David Jiménez og andre ålreite karer. Jeg merker at jeg grugleder meg litt, og at jeg er sykt, drøyt heldig. Jeg mener; jeg er fortsatt en liten unge av en student, har fått lov til å jobbe med noe jeg liker, og blir belønnet med å intervjue verdensstjerner. Klassespillere, som Nils Johan Semb ville sagt det, David Villa er jo faktisk utvilsomt i Champions League-klasse.

I verden ellers
... skjer det nokså lite. Blodbad i Bagdad, valg i Norge, Britney i Late Show. I riktig rekkefølge rent interessemessig, og i bakvendt rekkefølge hva lesertall angår, tipper jeg. Deilig verden vi lever i, du og jeg.

2008:
Oppe klokka åtte da også, gitt, den gangen til matematikk. Grilling med klassen etterpå, det var den gangen det var sommer ut i august, det. Forsåvidt den gangen det fantes noe som het sommer i det hele tatt.

De andre åra:
Ikke noe som var spennende nok til å blogge om, iallefall.

I take rappers on a field trip any day
They never been opposite real clip anyway
I know where all the looters and the shooters stay
Welcome to the city we call Doomsday
(K'naan - T.I.A. (This Is Africa))

Mitt lille land.

I det ubetydelige og koselige landet Norge skulle man tro at man er trygg hvor enn man går, og hvor enn man står. At naboen ikke er en grusom voldtektsforbryter, og at den gamle dama på Deli har ryddet skapet for lik. Så feil går det altså an å ta.

For i går var jeg en tur på Meny, for å handle det som trengs for å overleve en høstaktig mandag - Sprite Zero, milkshake, en liten Hobby-sjokolade og dagens VG. Jeg jobbet jo i samme butikk for bare litt over et år siden, og slo derfor av en hyggelig prat med gamle kolleger. Alt var som det skulle, helt til jeg kom fram til kassa.

AVVIST, sto det med store bokstaver da VISA-koden var slått inn, og jeg tenkte: «Hm, det var da rart. Greit, det er ikke et sekssifret antall kroner som står på den kontoen, men jeg skulle da ha råd til en skarve lunsj.» Dermed gikk jeg til minibanken i bygget ved siden av, satte inn kortet, og forberedte meg på å se et kontobeløp som var lavere enn latterlig lavt.

Men neida. Ikke før jeg har slått inn koden sluker maskina hele kortet mitt, spytter ut en kvittering som gjengjeldelse, og lar meg stå igjen å klø meg i skjegget. Løsningen på mysteriet om det forsvunne bankkortet kommer ikke før noen timer senere, da det tikker inn en melding på mobilen:

«Ditt kort er dessverre utsatt for skimming, kortet er derfor sperret. Ved mistanke om misbruk vennligst kontakt banken.

Mvh
Fokus Bank»

Så langt er det altså gått. Møkkafolk med møkkamoral kopierer bankkort - ikke bare andres, men mitt - og prøver å skaffe seg en formue på grovt uærlig vis. Hva skjedde med samfunnssikkerheten, hva skjedde med avstraffelse og etikk? Stem FrP, sier nå jeg, dette har gått altfor langt.

Det verste var at da jeg sjekket bankkontoen min fant jeg ikke et eneste tegn på misbruk - ergo får jeg ikke igjen en eneste krone til en allerede slank pengebinge. Krise.

Vanilla Dream
Noe som er langt lystigere lesning enn hva det nevnte angår, er at jeg fikk en hyggelig overraskelse da jeg var innom nevnte Meny-butikk i går. For hva var det mine øyne skuet så vennlig med brustorget? Joda, det var Vanilla Coke, gode gamle Vanilla Coke. Jeg kjøpte ikke, selv om den er fantastisk god, for jeg har fortsatt diabetes og vet å kjenne mine begrensninger, men det er storartet å se at de gode Facebook-aksjonene fortsatt fungerer.

Valget 2009
Så du partilederdebatten i går eller? Onkel Liam fikk med seg omtrent halvparten tror jeg, og ble om ikke annet enda mer sikker på ikke å stemme rødgrønt, om den kista fortsatt ikke skulle være spikret - noe den har vært i lang tid.

Imidlertid syns jeg Erna har blitt særdeles overbevisende, og Høyre fremstår virkelig som et alternativ å stemme på. Men så er jo Siv Jensen utrolig kul da. Det sjokkerte trynet hun setter på plass når Kristin Halvorsen prater, som om hun ikke ville trodd det var mulig å prate så mye skit på en gang (og det er jo nokså utrolig, hun har helt rett i det), er rett og slett en glede å se på.

Merker jeg gleder meg litt til valget, og har lyst til å faktisk få med meg en sånn debatt hvis/når de kommer til Oslo. Hvordan melder man seg på en sånn, egentlig?


FOTO: Scanpix (Hentet fra Nettavisen.no)

Back to School
I morgen starter skolehverdagen, og av den grunn drar jeg inn til Oslo om en liten halvtime. Har fortsatt ikke noe sted å bo, men har fått krasje inn i kollektivet til Rebecka m/ venner de neste dagene. Er bare skole onsdag og torsdag denne uka, så det blir ikke lange oppholdet, men tusen takk til Reb ass. Klassevenner, som Nils Johan ville sagt det, nærmest rent outstanding.

Turen går også innom storesøster Mærriboy i Drammen, som har kjøpt leilighet med verdens beste veranda, og den skal utnyttes i noen timer.

Snasent, stasent. Også gleder jeg meg til skole faktisk! Sier det hvert år, men i år skal jeg bli så flink at det lyser journalistiske ferdigheter gjennom nesa ass!

2008:
Jeg klussa det visst til i går. Det var jo selvfølgelig 18. august at jeg likte bedriftsøkonomi og jogga. Hm. Det må rettes opp.

De andre åra:
Null, niks, nada.

He carried English bayonets, in an English way
He smoked German cigarettes on Christmas Day
He never made it past 25, he died at Passchendaele
Fighting for the cause in the war to end all wars
(Goodbooks - Passchendaele)

(Sangen er virkelig ikke like god live, men jeg fant ikke studioversjonen verken på Youtube eller Spotify)

Today's lucky number is... 7!

Joda. Som Benjamin så fint påpekte i forrige post har nyttårsforsettet fått en noe skjev start, men jeg kommer mye sterkere tilbake etter hvert. Jeg var på BI første skoledag klokka null-åttenullnull, i motsetning til hva kommentaren kunne tyde på, men resten har det blitt dårlig med.

Nå er jeg nemlig hjemme på Stathelle en tur, hovedsaklig for å få til en pokerkveld samt skaffe meg skattekortet for året 2009. (Joda, jeg veit det går an å få mamma til å sende det i posten, men hei - Stathelle er fint. I allefall for en dag eller to.)

Windows 7
Som løsning på problemet nevnt i årets aller første innlegg var overraskende nok BI svaret. IT-supporten ga meg en XP-kopi, dog uten CD-key, sånn at jeg kunne skaffe meg Windows i 30 dager. God nok tid i massevis til å laste ned det nye operativsystemet Windows 7, og jeg elsker det.

Ting går kjapt, selv med min XP-designa Acer, og det ser jo myyye finere ut enn den kjipe forgjenger-forgjengeren. Nå har jeg aldri hatt Vista, og i og med at 7 kalles mer en forbedret utgave av Vista enn et annerledes operativsystem er det nok ikke den helt store revolusjonen for Vista-brukere. Men det er det for meg.

Dermed blir det verken Linux eller Mac på onkel Liam fremover, selv om jeg er blitt anbefalt begge deler på Facebook. Linux ble brukt som mellomløsning i dagene uten Windows, men jeg ble ikke helt overbevist. Og Mac er... dyrt. Windows 7 derimot - betaversjonen funker som ei nytrukket klokke. Try it!

Jas.

Nå begynner jeg å bli flink på svada ass. Går det fint med DEG eller?

Screwed.

Happy new year og godt nyttår og alt det der. Takk for det gamle. Skål for det nye. Amen.

PC'en min gleda seg visst ikke like mye til det nye året som jeg gjorde, og gadd plutselig ikke mer. På nyttårsaften sa den takk for seg, og gjorde ikke annet enn å restarte seg selv hver gang jeg kom inn i Windows. Etter hvert var visst selv Windows for mye å forlange, så den hang seg opp før jeg fikk skrive inn passordet. Jaaas, møkkawindows.

Heldigvis har jeg en Linux-CD gjemt i hylla, så når jeg trenger nett - som nå - starter jeg en prøveversjon av Linux Ubuntu. Meeen, jeg skulle gjerne hatt fiksa Windows'en min, så årets første spørsmål blir som følger: Finnes det noen der ute som har en installasjons-CD for Windows XP, evnt. Vista? I så fall: rop ut, jeg kommer til å bli glad som ei lerke.

Og ellers går livet videre, jeg vasker klær og skal jobbe. Og sjekke når jeg har fri, så jeg kan bli med fattern til Qatar. Det er nemlig grisekaldt ute. Møkkagrisekaldt.

Et par nyttårsforsetter:
- Onkel Liam skal bli skolenerd - følge opp så mange forelesninger som mulig pluss studere på egen hånd også.
- Onkel Liam skal slutte med den meningsløse schnausenausen, som egentlig ikke er schnausenausen, aber schnauseninnen.
- Onkel Liam skal holde det sykt ryddig i leiligheten hele forbaska tida.

Nyttårsforsetter er ikke mye oppskrytt.

Jeg er tagget.

Kjetil er skurken, og da innser jeg vel at Liam må svare sånn før han forsvinner helt, midt i svarteste Afrika. (Er det rasistisk? Det er ikke det? Nei, det er ikke det. Man sier midt i svarteste skogen uten at man er KKK, og da er det vel greit. Nå er det strengt tatt ikke svarteste Afrika jeg skal til heller da, hva man nå enn legger i uttrykket, Cape Town er ikke midt i Afrika iallefall. Liam. Nok.)

Nåvel, tilbake til greia. Reglene som må følges er:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

1) Akkurat nå spiser jeg en halv pepperkake som var alt lillebroren min hadde hjerte til å gi meg.
2) Fortsatt akkurat nå er jeg hes.
3) Jeg har vært i 18 land - Norge (surprise), Sverige, Danmark, Tyskland, England, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike, Liechtenstein, Italia, Frankrike, Monaco, Kypros, Tunisia, USA, Kenya, Uganda.
4) Rekorden er fem land på under ett døgn - Norge, Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia. (Den ble tangert i fjor forresten, med Italia, Sveits, Liechtenstein, Østerrike og Tyskland.)
5) Jeg DIGGER Womanizer av Britney.
6) Jeg er ikke rik.

*

Og sånn ellers, så spilte vi i Skien i går på Rock&Pris, det "vi" er et band altså. Takket være Magnus på trommer og tre karer jeg aldri hadde møtt før, men som stilte opp og spilte som guder - Anders, William og Lars-Henrik - gikk alt sammen veldig bra, i tillegg til at vi fikk en surrealistisk fin støtte fra Kristian, som jeg heller aldri har hilst på. Fine karer alle sammen, det skal dere vite.

OGSÅ var jeg på hjulebord på fredag, med en vakker journalistklasse, spesielt vakker er den når kvelden blir eldre. Flotte, saklige og vel gjennomtenkte taler - Kaggestad har nok ikke gjort annet enn å tale - og god mat og god drikke og gode folk. Fint, altså.

NÅ ser jeg på hopp, så skal jeg besøke farmoren min en tur, som gir meg $penn i hytt og gevær eller hva det heter. Det blir koselig vettu. Skal hilse fra deg jeg.

Så drar jeg hjem til Ullevål.

Så pakker jeg.

Så spiller jeg en runde på Poker Stars.

Så drar jeg til Afrika.