MENINGER og YTRINGER på denne bloggen representerer PÅ INGEN MÅTE min arbeidsplass; i flere tilfeller EI HELLER meg selv. Se på det som et forsøk på UNDERHOLDENDE SVADA, og INGENTING mer.
Jeg har vært litt - ikke så mye, men litt - ute og reist i løpe av mitt akk, så korte liv. Kenya. Sør-Afrika. Florida. Tunisia. Egypt. Qatar. Det meste av Vest-Europa.
Og det er alltid litt kjipt når ferien er over, og det er tilbake til hverdagen.
Men i dag, da jeg og Preben ankom leiligheten min på Manglerud litt over klokka fem på ettermiddagen, fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent før, i hvert fall ikke i forbindelse med ferier. Jeg var helt tom, det gjorde seriøst vondt i magen.
Jeg var ikke i Sør-Afrika lenger, jeg var i kalde, grå Norge.
I want to come closer.
Preben dro hjem til mor og far med sørlandsekspressen, og plutselig var jeg alene tilbake i kåken. Alvorlig trist, litt apatisk rett og slett, fordi jeg lengtet så tilbake. Syntes litt synd på meg selv. Stuck i Norge.
Så måtte jeg nesten motvillig innse det åpenbare i hele problematikken, nemlig at jeg igjen må konkludere med at jeg er en lucky bastard.
Det er ikke alle som kan skryte på seg en drøyt to uker lang ferie med familien, og savne det så når man kommer tilbake at man ikke helt vet hva man skal gjøre.
Derfor er det egentlig ikke vits i å klage, men heller bare takke hele gjengen for verdens diggeste tur. Dere er de beste, og jeg hadde ikke valgt en annen familie for alt i verden.
Også kid bro da, som jeg tilbrakte de fem siste dagene med alene - nesten helt uten å krangle, til og med. Det hadde jeg ikke trodd. Bra mann.
Og folk man blir kjent med på flyet, som gjør en litt for lang flytur flere hakk mer levelig. Sånt glemmes ikke med det første, og settes særdeles pris på.
Så er det bare opp til meg å gjøre noe med litt poeng i nå når jeg først er tilbake i kulda.
Det er ikke lett etter en sånn ferie, der man bare nyter livet maksimalt. Men det skal gå greit.
Bare som en liten oppdatering, kan jeg berolige alle med at Sør-Afrika fortsatt viser seg fra sin beste side.
Preben og jeg er strandet alene på Camps Bay, og er det noen steder i hele verden jeg vil strande på, så er det egentlig her.
Sola varmer fra morgen til kveld, og en laber bris sørger for at man ikke dør i varmegradene. Det sies at det er tolv grader i vannet her, og det stemmer antakeligvis, men det føles som godt over tjue. Hjemme bader jeg ikke uten at det er over tjue, her danser jeg med bølgene som kommer brusende mot strandkanten.
Fordi det er så varmt, og et bad er bare avkjølende. Og nydelig.
Og jeg vil ikke hjem.
Dette er femte gangen jeg besøker Afrika (selv om Tunisia og Egypt føles mer som Arabia enn Afrika), og jeg begynner å merke at jeg er glad i dette kontinentet. Det er fullt av elendighet, fullt av katastrofer, fullt av håpløshet. Men det er så vakkert. Spesielt Sør-Afrika, men resten av kontinentet også.
Mr. T - som jeg nevnte i forrige innlegg, og som jeg har blitt bedre og bedre kjent med - har allerede invitert meg til hjemlandet hans, Zimbabwe. Der skal han vise meg familien sin, og han skal ta meg med til Victoriafallene. Han vet at det bare er en drøm, og det vet jeg også, men drømmer blir noen ganger til virkelighet.
Inntil videre lever jeg i håpet om at jeg en gang skal få ta med ei bra dame til Zimbabwe, og til Sør-Afrika, og til mange andre fantastiske steder rundt omkring på denne kloden.
Just nu er klokka halv ett om natta, jeg sitter med føttene dyppet ned i bassenget som holder 32 varmegrader, og sjekker nettet for første gang på flere dager.
Ikke fordi det ikke er nett her, men fordi Facebook plutselig ikke er så viktig.
For et vakkert land det er, Sør-Afrika.
På lørdag var jeg i bryllup, jeg fikk være groomsman for storebror som giftet seg i verdens mest idylliske omgivelser; på vingården Palmiet Valley, en halv times kjøring utenfor Cape Town. Et sted som tok oss 200 år tilbake i tid - på den gode, uforglemmelige måten. Et bryllup som jeg tidligere bare har sett på film.
Et vakkert land. Fullt av kontraster.
Et døgn senere var vi tilbake i Cape Town, trygt plassert i gjestehuset vårt med egne svømmebasseng, egne rom med alt vi trenger, egne tjenere, egen bar, og med et sikkerhetsgjerde som beskytter oss fra livet på utsiden av gjestehuset.
Der går tusener - antakeligvis millioner - av mennesker og lurer på hvordan de skal få tak i mat nok til å overleve i hvert fall denne dagen.
Noen er heldige. De får jobbe ute i heten (sørafrikanerne selv snakker om hvor varmt det er for tiden) i tolv timer hver dag, til minstelønnen på fire kroner per time. Det holder tross alt til å overleve.
Om jeg synes synd på alle sammen?
Ikke i det hele tatt.
Det er egoistisk, det er kunnskapsløst, og det er sannsynligvis blottet for empati. Men jeg klarer ikke å synes synd på alle de som ikke løfter en finger for å få tak i den jobben. Som sitter henslengt utenfor skuret sitt som er bygget opp av presseninger, uten tilsynelatende å gjøre noen ting fornuftig.
Og det er så mange av dem.
Man kunne mistenkt dem for å ha mistet motet, gitt opp. Men når man ser de som jobber på kjøpesenterne, de som står langs veien og graver, så er det ikke noe bedre. Det gjøres så sakte, så sakte, man tar pauser langt oftere enn man jobber, det finnes ikke antydninger til smil eller noe som kunne ligne god service.
Det forteller meg at det er en hel kultur som må forandres før Afrika forandres.
This is Africa.
Men det finnes unntak.
I kveld hadde jeg en lengre samtale med Mr. T, som vi kaller ham, altmuligmannen ved guesthouset. Han er 22 år, kommer fra Zimbabwe, og flyktet til Sør-Afrika for tre år siden. Han dro hit uten papirer eller penger, uten andre klær enn de han hadde på seg. Ved grensen måtte han svømme over elven Zambezi, sammen med sju andre.
Midtveis i elva kom det en krokodille. Den valgte ikke Mr. T, men i stedet han som svømte tre meter ved siden av ham. De var åtte, og sju av dem kom over.
Siden da har han gjort det han kan for å få jobb, og tilfeldighetene gjorde at han endte opp på gjestehuset her, hvor eieren skryter hemningsløst av ham.
Nå tjener han 130 kroner dagen, og hver måned sender han tusen kroner til familien i Zimbabwe - halvparten av dem går til søsteren, for at hun skal få gå på skole.
Jeg kan ikke redde Afrika, og det kan ikke majoriteten av befolkningen her heller. Men det kan Mr. T.
Bildene er hentet fra Maries Facebook. Hun har fitt meg lov til det, tror jeg. Ellers får jeg nok høre det.
Vi er i gang: Prebster og meg selv har tilbrakt det siste døgnet på reisefot, og er ikke halvveis en gang.
Men det gjør ikke så mye når flyturen fra London Heathrow til Doha, Qatar, er den mest behagelige jeg noen gang har vært med på. Hver vår seterad til disposisjon, god plass, Coldplay, Oasis, Arcade Fire og The Verves (blant mye annet!) på flyets egen playlist, og generelt en bra service er aldri feil når man flyr.
Da gjør det til og med ikke så mye at flyet fra London er halvannen time forsinket.
Nå er vi i Doha, altså, og heldigvis har araberne - i motsetning til de i London - sørget for trådløst nett på flyplassen sin.
De neste timene tilbringes i halvvåken tilstand på nettet, eventuelt med sporadiske mat, bok- og kortspillpauser.
Flyet går sju, lokal tid, og i morgen kveld er vi framme. Sjeldent tidligere har jeg hatt så store forventninger til de to og en halv neste ukene.
Africa, here I come.
PS. Flyturer, altså. Man blir alltid kjent med så gode folk. Mens vi ventet på det forsinkede flyet i London, begynte jeg å prate med en kar som prøvde å få noe info. Han så ut som en flykaprer - ikke den typisk ekstremistiske sorten, men mer en flykaprer fra en god Hollywood-film - men jeg tok sjansen likevel. Vi pratet en del, og han fortalte han hadde én time på seg til å rekke sin connection-flight i Doha. Ønsket hverandre lykke til, og kom til slutt ombord i flyet.
Nå, mens jeg sitter her og skriver, dukker han plutselig opp igjen foran meg og Prebster. "How are you guys? What's happening?" Det viser seg at flyet hans, som han ble lovet skulle vente i Doha, har dratt. Han må overnatte på hotell. "It's fucking ridiculous." Også ønsker han oss lykke til og god tur videre, igjen. Folk, ass. Herlige.
Give me freedom, give me fire Give me reason, take me higher
Så er den over, den én måned lange fotballfesten. En måned med minner, små og store øyeblikk, pur glede og uutholdelig skuffelse over hele verden. Nei, vi fikk ikke være med på moroa, men vi likevel ta del i det største og kanskje viktigste idrettsarrangementet på denne siden av år 2000.
See the champions take the field now You're the fighters, make us feel proud
Det er en klisjé, det at et fotball-VM (eller mange andre typer idrettsarrangement, for den saks skyld) er langt viktigere enn bare det sportslige. Men jeg tror det er sant.
Nå, etter at Andrés Iniesta har sørget for Spanias første VM-trofé noensinne, tror jeg det finnes mange små spanske gutter med en drøm om å gjøre det samme som ham en gang i fremtiden. Og det er ikke sikkert det er så dumt, i et land som går en fryktelig usikker fremtid i møte, i hvert fall rent økonomisk.
In the streets are exalifting As we lose our inhibitions
Og langt viktigere er det at jeg tror mange sørafrikanere er ekstremt stolte av landet sitt.
For glem et øyeblikk at Spania er verdensmestere. Glem at Tyskland (nok en gang) spilte seg inn i manges hjerter med en gjeng med unggutter og herlig fotball. Glem at Sør-Afrika som første vertsnasjon røk ut av VM allerede i gruppespillet.
De er nemlig likevel de store vinnerne av fotball-VM 2010.
Celebration is around us Every nation, all around us
Nå har de vist én gang for alle hva de kan tilby. De har vist at Afrika, som mange (i hvert fall jeg) ikke kan unngå å se på som et nærmest fortapt kontinent, har en framtid.
Fortsatt er det mange utfordringer.
Fortsatt er det uendelig store townships.
Fortsatt er Johannesburg en av verdens desidert farligste byer.
Men takket være fotball-VM, og ikke all verdens fredsavtaler og dobbeltmoralsk politisk spill, kan Afrika se framover - sterkere enn noen gang.
Med vaiende flagg.
When I get older, I will be stronger They'll call me freedom just like a wavin' flag
So wave your flag Now wave your flag Wave your flag
Idag var en normal dag på jobben. Kaldt ute, minus ti. I går våknet jeg opp på den andre siden av kloden. Det er en merkelig verden vi lever i.
Jada. Så var jeg hjemme igjen, tilbake til kalde, gufne Norge. Klokka halv tre i natt la jeg meg under dyna og frøys meg til søvns (varmen var ikke skrudd på, sjakktrekk William), og idag har vært jobbedag.
Geez, jeg savner sommeren.
Nettet var ustabilt i leiligheten i Hout Bay, og like etter siste oppdatering tok det kvelden fullstendig, så det ble vanskelig å komme med noe nytt. Men fint hadde vi det, det skal jeg love deg. Den siste dagen gikk Pål, Prebster og meg opp Lion's Head, som er en av fjelltoppene i Cape Town, og det var en relativt urovekkende opplevelse: Jeg har besteget Galdhøpiggen, Table Mountain og flere andre topper, men jeg har aldri måttet klatre opp loddrette fjellvegger med kjetting boltet til fjellet som man må holde seg i, mens det går fire-fem meter ned til bakken. Og fire-fem meter er jo greit, men når bakken er en snau meter bred og det er femti-seksti meter nedenfor der igjen blir iallefall jeg nervøs.
Atlanterhavet.
Chris var helt sjef med hatten sin.
Utsikt ved Cape Point.
Og Cape Town sett fra Table Mountain.
Julemiddagen.
Strand. Het det der.
Meself og Andrew og Larren ved Waterfront. Disse folka var fantastiske hosts, og vi hadde opptil flere bra kvelder sammen.
(Foto: Marie Fuglset & Helene Theron. Fornøyd, mærrispærri? :)
Og flere bilder ser du på Maries, og sikkert etter hvert Pål og Prebens, Facebook.
Flyturen hjem gikk drittgreit faktisk; Megan ordna så plassene våre ble oppgradert, så det meste av flyturen satt jeg og spilte minigolf på skjermen min. Og så på The Dark Knight. Og vips var turen over. Akkurat nå hører jeg på Sigur Rós, musikk som minner meg om turen, og merker jeg lengter tilbake. Det blir liksom ikke helt det samme når man kommer tilbake til Norge, man får noen åpenbaringer her hjemme. Nei, selv om man reklamerer for det er ikke to colaer for 35 kroner kjempebillig. Minus ti grader er ikke kaldt, det er freakings ulidelig.
Men nok klaging Liam. Nå er det nyttårsaften og ett nytt år. Også stikker jeg en tur til Qatar, det er ytterst nødvendig faktisk. Man kan ikke oppholde seg for lenge i det landet her nemlig, det er ikke bra for helsa.
Ok, casinobesøket gikk i dass. Jeg ser på 600 rand som en julegave fra meg til huset, og det er ikke pengene som er problemet. Problemet er at både Pål og Marie gikk i overskudd, slettes ikke fortjent. Marie spilte for eksempel blackjack for første gang og vant 500 spenn, og lever på nybegynnerflaks. Problemet mitt, har jeg funnet ut, er at jeg har spilt nok blackjack til at nybegynnerflaksen er ute av sikt. Mens jeg er fortsatt alt for urutinert til å kunne gjøre det taktisk bra.
Dessuten hadde de ikke hold'em-bord. Hadde de hatt det hadde jeg vært en rik mann nå.
Jada, nå er det altså lille-julaften. En dag som vanligvis starter med å stå opp, gå ut i stua og se på det nypyntede juletreet, spise en god frokost, ut i snøværet for å handle inn de siste gavene, sette på julemusikk, nyte julesteminga, og bla-bla-bla. Alt det ovennevnte gjøres selvfølgelig dette året også. Okei, hvis du kutter juletreet. Og snøværet. Og om du tar med gavene, julemusikken og julesteminga i samme slengen er vi ájour.
Jessjess. Jeg kunne skrevet at jeg fortsatt har det diggdigg, og at Sør-Afrika er et fantastisk land, og at det fortsatt er nydelig vær og veldig fint med aloe vera på kroppen - men det vet du allerede, så jeg lar det være.
Idag har familien Fuglset gått opp Taffelberg, eller Table Mountain om du vil. Fantastisk fjell, lang gåtur, og Pål og meg var (selvfølgelig) de sprekeste. Vi formelig spurtet opp de siste høyde(kilo)meterne. Men all heder og ære til Joachim, Christoffer, Christian, Preben, Marie og mamma som også fullførte klatreturen - riktignok en liten stund etter de kjappeste...
Toppen av Table Mountain er som oftest rimelig forblåst, og det er ikke sjeldent bordduken ligger der også - skyene dekker toppen av fjellet, og som legenden sier er røyken fra djevelen selv som sitter ved Devil's Peak og tar seg en pipe. Idag, derimot, var det vindstille hele veien, ikke en sky på himmelen, og jeg er sikker på at vi så helt opp til både Nigeria og ned til Antarktis fra toppen. Helt perfekt altså. Denne ferien er ikke den dummeste idéen daddy dj har kommet med.
Nå er jeg usikker på hva kvelden bringer, men ryktene sier grilling ved svømmebassenget her tror jeg. Venter fortsatt på tur på Grand West Casino, men det kommer - det kommer.
PS: Hilser fra Joachim og Chris som ligger på hver av skulderne mine og læxer på skikkelig Afrikavis.
Stranda, vet du, er digg. Med 30 grader og skyfri himmel gjør det faktisk ingen verdens ting at Cape Town ligger ved atlanterhavet og at vannet som kommer fra sørishavet dermed ikke er varmere enn 16-17 grader. Fem timer på Clifton Beach er nok til at onkel Liam koser seg helmax nemlig. Dette er livet ass. Jeg skal flytte hit, det er helt sikkert.
I går var jeg og min onde storesøster på søndagsmøte på Hillsong, sammen med Larren, Andrew, Helene og drøye 2000 andre. De starta opp kirka for seks måneder siden, og oppmøtet og opplegget i går forteller meg at dette er stæsj som funker. Så ja - når jeg flytter hit skal jeg gå i Hillsong. Det blir digg, skarru se. Etter møtet tok vi fem en milkshake ute i Hout's Bay, det var dødskosli. Brødrene Campher er bra folk, det er dama til Andrew også.
Oppsummert: Sør-Afrika er digg, været i Sør-Afrika er digg, og det blir digg å flytte hit. Når veit jeg ikke, men jeg skal. God jul a.
Må bare komme med en aldri så liten blogg-innrømmelse... Som kjent er familien Fuglset en kløpper i alt som har med spill og konkurranser å gjøre, men det triste som skjer er det faktum at onkel Liam taper gang på gang. Nå har jeg akkurat tapt for den sinnsykt kule storesøstern min i poker, og måtte betale fra meg nesten både gård og grunn. Men men. Sånn er det å være født under en uheldig spill-stjerne. Til og med Preben gjorde en formidabel innsats i kveld, og imponerer meg kraftig med både sitt spilltalent og enorme humør; jeg tar av meg hatten! Jeg tar jammen ikke bare av meg hatten, jeg tar sannelig min hatt også kvelden. Først skal jeg slurpe i meg en skvett zero, og når jeg først har tatt steget opp som tidenes dårligste player, så kan jeg rett og slett avslutte dette blogginnlegget med å overlate spill-tronen til mærri. Da var det gjort, det var alt for i kveld, natta og far vel.
EDIT. Med store bokstaver. Okei. Jeg trodde jeg hadde en sånn halvålreit, helt ok storesøster. En passe grei en, liksom. Snill. Kristen som bare det. Du veit. Jeg bommet tydeligvis grovt.
Som du helt sikkert skjønner tapte jeg altså en ubetydelig, ikke-følge-reglene-en-gang runde av poker sent i går kveld, etter å ha vunnet tre ganger på rad først. Og du vet hvordan det er. De store stjernene blir misbrukt. Se på Bill Clinton, en stakkars mann som glapp buksesmekken en liten gang, og dermed var haukene over ham. David Beckham, strakte ut beinet og fikk rødt kort mot Argentina i '98, nok til at han ble hengt ut i pressen. Og Liam. Som tok litt for tidlig kvelden etter å ha vunnet tre runder (og leder selbuwisst-maratonen, det skal også sies) og lot noen andre vinne den siste. Misunnelse, kalles det. Og sjalusi.
Men legg merke til en ting til: jeg sletter ikke en gang innlegget som Marie skriver. Så edelt sinn har jeg. Det er det andre som ikke har, for å si det sånn.
Det endelige svaret på tiltale kommer på torsdag, på casinoet i Kappstaden.
Ohright, siree... I'm located at Hout's Bay, a couple of kilometers outside Cape Town, the time is 23.17 at the moment, and life is no less than great. We arrived early in the morning yesterday and drove out to our place, which is a nice'n'cosy apartment in the valley (of the shadow of the death... nooo, I'm kidding you) at the back side of the big and famous Table Mountain. The weather is great; skies are blue and sun is hot - exactly the way it should be. I've just promised myself to one day move to Cape Town, but then again I've promised myself quite a lot of things before, so we'll see what it'll be like. But I like a life like this. This is Africa. I like it.
So, the next couple of days the plan is to check out Cape Point, rob some money from the Cape Town Casino, try some african rollercoasters in one of the theme parks here, visit Hillsong South Africa and just enjoy living. That's one hell of a good idea, you know, just enjoy life. As simple as that.
Onkel Liam har ikke internett hjemme. Da er det vanskelig å blogge. Helt umulig er det dog selvfølgelig ikke. Ikke når man har BI tilgjengelig. Gamle, gode BI.
JESSSSS!! Siste eksamen er over, nå er det juleferie i flere uker, bed.øk. er overstått (selv om jeg tviler på at det gikk bra), det samme er journalistikken som var mye, mye enklere.
Om seks dager drar jeg til Afrika (egentlig fem, siden jeg slår følge med mor og far til Gardermoen tirsdag kveld og sover over på hotellet der), og livet i seg selv er en lykkelig greie. Mmmh, digg.
Det eneste skåret i gleden er at internettet, som sagt, er nede i Jutulveien. For en utfyllende dekning av frustrasjonen min henviser jeg deg til denne siden, og du må gjerne gråte med meg. Det betyr uansett at jeg ikke kan dele nedtellingen til the-oh-so-joyful-and-exciting-tour-of-africa-which-i-am-looking-kind-of-very-much-forward-to sammen med deg, og det er du selvsagt bare glad for, men sånn er det bare. Sannsynligvis får jeg ikke oppdatert før jeg er på reisefot, og jeg vet ikke hvor mye jeg får skrevet down there heller, så du får ønske meg god tur. Det skal jeg ha uansett hva du ønsker meg forresten.
God jul og alt det der!
*
I bless the rains down in Africa Gonna take some time to do the things we never had.
Toto - Africa
*
Hmm... det regnet kan vi forresten drøye med til over nyttår, kan vi ikke det?
12 år siden Liam dro til syden for første gang. Jiz, den klisterhjernen skremmer meg noen ganger ass.
Augh, for et møkkalag!! Greit, kjæreste, du er den eneste i livet mitt, jeg har aldri følt noe lignende for noen andre enn deg. Men hvorfor må du, Odd Grenland, spille så utrolig dårlig?? Hva skjer med forsvaret? Hvorfor spiller Torjus Hansèn? Hvordan skal vi klare oss i eliteserien neste år? Hvorfor kan vi ikke sikre opprykket når vi har sjansen til det? Det er ting jeg lurer på. Svar meg på det, og gi meg tre poeng mot Hødd neste søndag, så kanskje vi kan klare dette sammen.
Nok snakk.
Liam er faktisk enebarn for øyeblikket. Yep, det går an, selv med tre brødre, en søster, to svigerinner og tre og en halv onkelunger. Jeg er nemlig hjemme for helga, klar for kaffe i bryllupet til gode gamle Jostein, og med Preben borte er jeg altså enebarn. Ganske deilig igrunn, bare usannsynlig urutinert og blasfemisk av Preb å ta med seg PC'n sin. Jeg overlever, though. Tilogmed mamma er vekk, så Daddy DJ og jeg læxer velfortjent i kåken. Bært ved har jeg gjort idag og, flink som jeg er, og pappa har lagd en diggdigg middag. Så nå er det snart bryllup,på tide å få på seg finstasen og komme seg avgårde. Snart.
Fly flymaskin 12 år siden jeg dro til Tunisia, altså. Grunnen til at klisterhjernen min drar det frem er enkelt og greit at jeg begynner å glede meg veldig til christmas og ny afrika-tur. Halvannet år siden forrige gang Liam besøkte verdens fattigste kontinent kommer han tilbake, og får da sikret seg tittelen som "Første Fuglset i både nord-, mellom og sør-Afrika". Iallefall i denne klanen, jeg har ikke oversikt over alle Fuglset'ene i verden. Det kan vel ikke være så fryktelig mange.
Det er ikke det jeg gleder meg mest til, men det er en nydelig følelse å sette seg ombord i et fly, se ut vinduet mens vi letter, og sette på mp3'en og vite at nå kan jeg sove i 16 timer om jeg vil. Fly ass, den beste oppfinnelsen siden luftballongen.
Og ikke nok med at antall besøkte land øker til 19 innen utgangen av dette året; tidlig neste år kommer turen til å gå til Qatar og pappas jobbparadis der, og med sannsynlig mellomlanding i Tyrkia og Bahrain fortsetter lista ikke til 20, og ikke til 21 - men 22 besøkte land. Barnslig, jeg veit det, men små barn og store gleder vet du. Om vi satser på klatring opp Kilimanjaro også blir det enda bedre. Hører du Pål? Jeg er med...
I går bestilte pappa tur til Sør Afrika. 10. til 29. desember, noe som de gløgge av dere skjønner betyr at jeg skal feire jula langt borte fra der jeg pleier å feire den. Gleder meg skikkelig allerede, og har store planer om å ta foreldreretten til en palme og feste en fin julestjerne i toppen av den. Også må jo de pakkene vi skal åpne den jula åpnes om morgenen første juledag. Tenk så stas, a!
*
Er mye jobbing om dagen, kassa på Meny er greia, og det er jo grenser for hvor adrenalinkick man får av det. Men det blir jo litt penger da, og det trengs. I morgen blir det en hektisk dag; jeg jobber fra åtte til fire, klokka ti på halv fem ringer Fono, et amerikansk band, på mobilen min, for at jeg skal intervjue dem for Sorthvit. Du kan forresten laste ned det nyeste albumet deres på sida deres, på skikkelig Radiohead-vis. Etter det er det konfirmasjonsundervisning med gjengen, og jeg gleder meg til kvelden, når jeg kan slenge meg ned i senga, sette på tv-en og se Champions League.
*
Utenom det sitter jeg mye og mekker Wavefilms-webside, det er skikkelig moro, også syns jeg sidene blir ålreite også. De er ikke lagt ut ennå, iallefall ikke sånn offisielt, men en dag - gled deg!
*
- Lenge siden du har skrevet så kjedelig, William. - Joa, men det er lenge siden jeg bare har skrevet om livet generelt vettu, og det må jo gjøres det og. Ikke bare verdensproblemene. - Sant, det. Ikke bare verdensproblemene. - Ikke bare verdensproblemene.
Og det er alltid litt kjipt når ferien er over, og det er tilbake til hverdagen.
Det er ikke alle som kan skryte på seg en drøyt to uker lang ferie med familien, og savne det så når man kommer tilbake at man ikke helt vet hva man skal gjøre.
Bare som en liten oppdatering, kan jeg berolige alle med at Sør-Afrika fortsatt viser seg fra sin beste side.
katastrofer, fullt av håpløshet. Men det er så vakkert. Spesielt Sør-Afrika, men resten av kontinentet også.
På lørdag var jeg i bryllup, jeg fikk være groomsman for storebror som giftet seg i verdens mest idylliske omgivelser; på vingården Palmiet Valley, en halv times kjøring utenfor Cape Town. Et sted som tok oss 200 år tilbake i tid - på den gode, uforglemmelige måten. Et bryllup som jeg tidligere bare har sett på film.
Det er egoistisk, det er kunnskapsløst, og det er sannsynligvis blottet for empati. Men jeg klarer ikke å synes synd på alle de som ikke løfter en finger for å få tak i den jobben. Som sitter henslengt utenfor skuret sitt som er bygget opp av presseninger, uten tilsynelatende å gjøre noen ting fornuftig.
Nå er vi i Doha, altså, og heldigvis har araberne - i motsetning til de i London - sørget for trådløst nett på flyplassen sin.
