It started as a warning sign
I saw a few people drinking some wine
Down by the end of a one way street
It went to their heads, they fell to their feet


The glorious indian summer sun shone
As she gave me a bottle, just a single one
I listened careful to hear her voice
All that I felt was the Devil's noise

I couldn't understand it as day turned to night
The sign I first saw had become the invite
The bottle was empty, she touched my hair
A lightning stroke me and drove out all fear


Surrounded by deamons, covered in shadows
People were acting like indians and cowboys
I kissed her like I hadn't no choice
Again I felt it, the Devil's noise

All mysterious sounds in the garden
Silenced to death when she begged me, «pardon,
This indian summer night comes to an end
Although it's the Devil, would you hold his hand?»


Show Champa © 2010

Det har vært storbesøk i Filadelfia Oslo forrige uke, med over middels engasjerte folk fra USA som har kommet for å prate.

Selv hadde jeg ikke hverken muligheten til eller den store interessen av å dra dit, så jeg kan ikke uttale meg om Bill Johnson og compani, men jeg har flere venner og Facebook-venner som er storfan av og går i kirken hans i California.

Og jeg trodde vel kanskje Mr. Johnson hadde en del bra å komme med, selv om noe var litt vel amerikanisert.

Derfor må jeg bare beklage dersom jeg skuffer enkelte kompiser, ved å si at David - som jeg traff en del da han skrev denne boka, definitivt hits the nail on the head med et par av sine siste blogginlegg - i hvert fall om referatet fra avisa KS er riktig.

Jeg anbefaler å lese innlegget hans ved navn «Sukk...», samt det vel så eminente «Litt mer om "profetier"», for å forstå hva jeg mener.

Nei, gi meg heller en kirke som har bestemt seg for å gjøre begreper som «Gud» og «kirke» relevante for vanlige mennesker, så er jeg mye mer med.

Noen som har lyst til å joine gudstjeneste i Drammen på søndag?

(Og noen som har en følelse av at Snow Patrol gjør seg skyldig i et par, tre trafikklovbrudd med musikkvideoen sin?)

Category: , | 1 Comment

Det var en gang en mann, la oss kalle ham Oláfùr.

Etter en del aksjespekulasjoner som ikke slo helt heldig ut, satt Oláfùr nokså dårlig i det rent økonomisk, og måtte slå seg personlig konkurs. Så kjip var faktisk situasjonen, at Oláfùrs søskenbarn Ola vurderte å kjøpe ham inn som slave.

Det hele så riktig dårlig ut, men Oláfùr hadde løsningen på problemet.

En dag satte han fyr på eiendommen sin, som han fortsatt ikke hadde gitt fra seg. Hele grunnen sto i full flamme, Oláfùr kunne hente inn de hardt trengte forsikringspengene fra Gjensidige, og alle var fornøyde.

I hvert fall Oláfùr.

FOTO: AP/SCANPIXHome Alone
Det er altså full krise på gang; vulkanutbrudd på Island, og full stopp i all flytrafikk over hele Nord-Europa.

Det er kanskje i drøyeste laget å blame Island for det som har skjedd, de kan jo ikke noe for at disse vulkanene har en dårlig dag, stakkars. Men de sørger jo for å skaffe seg oppmerksomhet, disse islendingene. Og med en allerede skakkjørt økonomi, er det kanskje ikke noen dum idé å få hele verdenspressen til sagaøya.

All PR er som kjent god PR.

Anyways, nå har svovellukta inntatt Oslo by sies det, men selv om jeg har vinduet i kåken åpent, merker jeg ikke så mye.

Langt mer viktig er det at både statsministeren og kronprinsen er stuck i henholdsvis USA og England, og siden Frankfurt og Paris er nærmeste flyplass, blir de borte en stund til.

Som en klassekompis skrev på Facebook; vi er hjemme alene, folkens! Party all night long!

FOTO: APIslenðingur!
Men hvordan går det med islendingene, egentlig? Det lurer jeg på. Det er mye snakk om oss i Norge, og utenlandske mediestasjoner fokuserer naturlig nok på at Heathrow, samt omtrent hele Europa, har stengt flytrafikken.

Men hei, det er jo på Island det faktisk er vulkanutbrudd. Overlevúr ðerur ðer bortur, islendigurur?

Jess, svarer de, det går kjempefint. Ikke bry dere om oss, liksom.

Fett.

Så får vi bare håpe at vi ikke stryker med av svovelforgiftning, hele gjengen. Om verdens fineste stadion, arenaen som er kledd i sort og hvitt, nemlig Skagerak Arena - om den dekkes av aske, skal noen i hvert fall saksøkes så fort som overhodet mulig.

Sent mandag kveld ble jeg plutselig klar over at det var Metallica-konsert dagen etterpå - en konsert jeg sørenmeg hadde billetter til. Tirsdagen ble dermed tilbrakt i lystig lag med Magnus og Egil, men jeg må vel innrømme at jeg hadde litt blanda forventninger før vi entret Telenor Arena sammen med 25.000 andre.

For jo - Metallica er et av verdens største band, og forholdsvis godt vant til å lage bra med liv. Men nei - jeg er jo ikke blodfan. Ikke i nærheten engang.

At to oppvarmingsband fra over dammen skrudde forventningene enda lavere med «musikken» sin var vel kanskje ikke annet enn hva man kunne forvente, men jeg var fortsatt litt skeptisk mens vi ventet på at 50-åringene fra California skulle entre scenen.

Men fy.

Allerede ved introen var jeg egentlig solgt. Sjekk dette, og forstå hva jeg mener.

video

Jeg lover deg; det var trøkk, og det var så digg at jeg leth ville dratt på en ny konsert. Leth, med l-e-t-h.

Det er fortsatt ikke min type musikk, så jeg kommer nok til å fortsette med å høre mer på Coldplay enn Metallica. Men at gutta kan fikse stemning på gigs? Oh yess sir, they can.

Også spilte de jo denne på slutten, da. En fantastisk sang, på tross av alle de gangene den er blitt spilt alt for ofte på nachspiel med en sur kassegitar og like sure stemmer.

video

Jeg er faktisk like glad for at jeg dro på Metallica-konsert i 2010, som jeg var for å dra på Coldplay i 2007 og 2008, og U2 i 2009. Det sier sitt.

Category: , | 0 Comments

Mandag passet jeg NatGirl; jeg hentet henne først i barnehagen, før vi hadde litt kvalitetstid hjemme på Manglerud.

Vi fikk til og med spist, og siden hun i utgangspunktet ikke var så kin på middag, lovte jeg henne litt saltstenger hvis hun klarte å spise opp.

Den dealen var selvsagt ok for begge parter, og saltstengene etter maten ble satt godt pris på - som videoen under forteller.

video

Cute girl, eller hva? Filmen er lastet opp uten foreldrenes tillatelse, så det gjelder å se den før innholdet fjernes og jeg blir saksøkt.

Anyways, jeg har skikkelig taken på det å være småbarnsfar, virkelig. Bare å si fra hvis du trenger en å stifte familie med.

PS. Ja, jeg deppet i hele går kveld. Ja, det meste av uka er ødelagt når vi taper for kopiene.

Warning: Dette innlegget er langt.

Noen etterlyste bilder av kåken, etter det store oppussingsprosjektet til Monica, Lisa og Ingvild. Og vi liker jo kommentarer på blogspotten, og kan heller ikke bare ignorere dem sånn helt uten videre.

Så her har du noen fine bilder, Rebekka, jeg krever bare at du sender Magnus inn hit en helg. Eventuelt kan du og Thea Emilie slenge dere på, dere også. Det syns jeg dere skal.

Spring, Oh This Spring!
Mens du ser på bildene, kan jeg jo likesågodt fortelle deg litt om livet og døden og mye midt i mellom.

Vel, ikke så mye død kanskje, men mye liv, og en del midt i mellom.

Som du ser av de grønne bildene er det vårstemning på Manglerud, og det trengs. Det trengs virkelig, for denne vinteren har vært noe av det mest gruelige jeg kan huske gjennom det 22 år lange livet mitt.

Jeg fikk meg heldigvis en tur til Egypt i november, samt en liten smak av vår i Roma i februar, og det var høyest nødvendig. Uten de turene tror jeg kanskje jeg hadde stryki med, for jeg er så inderlig lei av vinter.

Men nå, mine vakre damer og herrer, går det mot seier; vi kan se lyset i enden av tunnelen. Les bare denne artikkelen som sto på trykk i Nettavisen i går. 14-16 grader i Oslo til helga og neste uke, det er så digg, det er så utrolig, fantastisk deilig.

På toppen av det hele er det storkamp mot Rosenborg på søndag, og det er ikke meg imot om den kampen går av stabelen med vårstemning i Skien, og gjerne et par-tre mål i kassa bak Daniel Örlund i RBK-buret.

Det er hva jeg kaller en plan.

Om å være journalist
Vi skifter tema. Som du muligens har fått med deg, jobber jeg som sportsjournalist i Nettavisen. Det er interessant, for det er utrolig mange ivrige sportsfanatikere der ute. (Og da i hovedsak fotballfanatikere.)

Én ting er tilbakemeldingene man får fra leserne. Det hender man får mailer fra leserne etter en publisert artikkel; noen ganger der man påpeker en faktafeil eller noe annet som bør rettes opp, og det er digg. Det skal ikke forekomme sånne feil, og det er ingenting som er bedre enn at noen sier ifra om det.

At folk er uenig i en vinkling, og kommer med en kritisk, men saklig kommentar, er også greit nok - det er lov.

Men de fleste mailene er fra lesere som skjeller deg ut, fordi journalisten tydeligvis er fullstendig blåst, og til de grader subjektiv. Vel, jeg kan fortelle at jeg er verken Manchester United-supporter, Liverpool-supporter, Arsenal-supporter eller Chelsea-supporter, i motsetning til hva enkelte lesere er skråsikre på.

Det kan virke som om man kunne trenge å tenke seg om to ganger før man sender mail til journalister; de gangene jeg faktisk har tatt meg bryet med å gi et saklig svar tilbake, kommer det ofte en bra diskusjon ut av det, samtidig som at leseren gjerne beklager ordbruken.

Idiot, mann
Alt dette er imidlertid ingenting i forhold til lesernes kommentarer i selve artiklene. Joda, journalistene får gjennomgå der også, men jeg begynner virkelig å lure på hva det er med Manchester United-, Chelsea- og Liverpool-supportere. I hvert fall mange av dem.

For å ta noen eksempler:

«hvorfor dømmer dommerene aldri offside på chesea mot manu enten er de jævla chelsea fans eller så skal de hjelpe de små grinungene»

«Eg e ingen nordlending, jeg e fra norges perle - Bergen. Ingen tvil om hvor du kommer fra din same. Du kan jo ikke skrive norsk. akaspert har jeg aldri hørt om. Løp etter reinsdyrene....»

«Berbatov er dårlig? Du må jo være fette førpult idiot mann!!!!!! snakk om giggs, scholes, neville!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!»


De tre halvdårlige eksemplene stammer fra samme artikkel, nemlig denne, men det er mye mer «gull» å hente dersom du følger med på kommentarer i Premier League-artikler generelt; enten det gjelder Nettavisen, Dagbladet, VG, eller en helt annen avis.

Heldigvis finnes det også endel saklige fans, som gjør at jeg ikke mister troen på fotballsupportere riktig ennå.

Fine bilder, eller?

Jeg trenger penger
Null skitt, jeg trenger penger.

- Å, er du blitt fattig, Liam? spør du.
- Neida, svarer jeg. - Eller, jeg er jo ikke akkurat rik, akkurat, men det står ikke verre til nå enn tidligere.

Så hvorfor trenger jeg penger? Vel, jeg trenger at du kjøper noe av meg. Nei, ikke sex. (Geez, den kunne jeg spart meg for.) Jeg har fått i oppdrag å selge to pakker med krillolje for mitt fantastiske fotballag. Tohundre spenn per pakke, ergo må jeg betale firehundre bitre kroner dersom det ikke er noen som er kin på litt krillolje.

Én pakke holder til en måneds forbruk, så det er jo egentlig et røverkjøp, dette her. Slå til! Løp og kjøp! Ikke nøl!

Si fra hvis du trenger litt krillolje, a.

...for du som måtte være interessert i det. Delirious? endte påskeuka som nummer... Nei, forresten, bare hør på klippet du, så finner du det ut.

Ett poeng i Sandefjord på mandag; nå skal trønderne knuses førstkommende søndag. Vær positiv, vær odder - bestill billett!

Det anbefales å sjekke ut de offisielle hitlistene i England til helga. Nei, dette er ikke en aprilsnarr.

Det finnes et band i denne verden som jeg har hørt mer på enn de fleste andre band; som har betydd mer for meg enn de fleste andre band.

Nei, det er faktisk ikke Coldplay det er snakk om, men et annen fantastisk ett.

Fornyelse
I 1992 ble det nemlig startet en musikkgathering i den lille byen Littlehampton i England, hvor det ble spilt musikk til ære for den guden som noen av innbyggerne i byen trodde på. Gatheringen, som var én gang i måneden, trakk bare flere og flere folk, og til slutt valgte de fem gutta i bandet å satse på musikken på heltid.

Resultatet ble Delirious?, som ga ut sin første kasett i 1993, og holdt på i 17 strake år - helt til deres siste live-plate gis ut dette året.

I løpet av den tiden har de solgt millioner av plater på begge sider av Atlanterhavet, opptrådt på en fullsatt Wembley Stadium, turnert sammen med blant andre Bon Jovi og Bryan Adams - samt blitt intervjuet av en journalist ved navn William Fuglset.

Delirious? brakte rett og slett lovsang videre fra å bestå av mye gammel, traurig musikk, til å bli moderne.

På tross av suksessen har ikke Delirious? blitt noe stort navn i mainstreammarkedet. «King of Fools», albumet fra 1997, var riktignok inne på Topp 20-listen i England, men det ble med det. Grunnen var antakeligvis fordi bandet var for kristent.

Inntil nå.

For bare hør på dette klippet fra The Official Chart Update på BBCs Radio One denne uken:

Number One?
Dette er ikke den offisielle chartlisten, for som programleder Greg James forklarer: Det er mer som pauseresultatet å betrakte. Den offisielle listen kommer på søndag, men onsdagens chart update gir ofte en god pekepinn på hvordan søndagens singelliste vil se ut.

Og her befinner altså Delirious? seg på en sjetteplass.

Og du skal ikke se bort fra at flere laster ned låta fram til søndag morgen, slik at History Maker klatrer enda høyere.

Til sammenligning: Coldplay, bandet som av mange kanskje betraktes som det største i verden akkurat nå, fikk sin første nummer 1-hit med Viva la Vida i 2008 - ni år etter debuten, og med 13 utgitte singler i England fra før.

Jeg heier på Delirious? akkurat nå, og skulle gjerne kjøpt låta dersom jeg hadde hatt UK-tilgang på iTunes. Om du har det, vet du nøyaktig hva du har å gjøre.

Dersom du skulle være interessert i å høre hvordan Topp 40-lista i England ser ut akkurat nå, er det bare å høre på dette sammendraget:

Category: | 0 Comments