verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Noen dagers pause, men jeg kan forklare.

Det har gått noen dager siden siste innlegg nå, uten at jeg har dårlig samvittighet for det.

Ikke trenger jeg å forklare noe, heller.

Henrik Thodesen fra Torsdag kveld fra Nydalen gjør det nemlig så mye bedre her.

Massasje
Blogging er hardt, skjønner du, og det er det å jobbe også.

Så hardt er det, at jeg akkurat nå sitter i den tidligere nevnte massasjestolen på jobben. Den er enda diggere enn jeg hadde trodd, samtidig som jeg er litt usikker på om jeg noen gang slipper ut av den.

Akkurat nå har den nemlig fanget meg rimelig greit, og driver og trykker der hvor det gjør mest vondt.

Egentlig har jeg mest lyst til å stønne av smerte, men innser at det høres rimelig uggent ut for de som jobber på rommet ved siden av.

Tidsreiser
Sjekk ut dette!

På gumtree.co.za, noe som jeg oppfatter som Sør-Afrikas svar på finn.no, er det noen som har lagt ut en sprek annonse.

Noen søker nemlig etter en en mannlig person som er seriøs angående tidsreiser, og som vil bli med på en tur tilbake til 1980-tallet. De skal dra på fredag, komme tilbake søndag. Vedkommende må ikke ha et hode som er mer enn 64 cm i omkrets.

Fantastisk.

Jeg melder meg frivillig, men siden annonsen er fjernet vet jeg ikke hvordan jeg skal ta kontakt. Please, hjelp meg.

Libya, storebror og T-bane. Mye gull i dag.

Sola skinner ute, mens nettet fråder over av avisoverskrifter om Libya, Gaddafi, Gadafi og Khadafi.

(Hvordan landets tre største aviser ikke kan bli enige om stavemåten på det navnet er for meg en gåte. Jeg foreslår heller at vi bruker den offisielle tittelen hans som rettesnor; «Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People’s Libyan Arab Jamahiriya». Pluss «King of Culture», det er viktig å få med.)

Anyways.

LIVE
Det er visst historiske tider, dette, det er ikke uten grunn at man følger den dramatiske krigen i Libya LIVE i Dagbladets nyhetsstudio.

Endelig skal vi bli kvitt jævelen, for søren. Vi har jo ventet på dette i så fryktelig lang tid.

Vel, her på blogspotten kunne vi faktisk ikke brydd oss mindre om Gadaffi, Gadafi, Khadafi eller hva han nå heter.

I stedet retter vi blikket mot storebror, som har bursdag i dag.

Han er fortsatt veldig, veldig ung, selvsagt, med framtiden foran seg. Dagen feirer han ved å invitere lillebror på middag, noe jeg synes er en meget eksemplarisk måte å feire bursdager på. Det skulle vært mer av dem, rett og slett. Mer av slike storebrødre, og mer av bursdagene deres.

Det mangler egentlig bare at bursdagen kan følges LIVE på nettet, men det tar vi neste år.

Kampsak
Det jeg heller kan gjøre, er å slå et slag for en kampsak som jeg mistenker også opptar storebror Pål.

Nå skal du få høre.

T-bane-strekningen mellom Brynseng og Bergkrystallen, i disse dager mer kjent som linje 4 retning øst, har i alle år vært bygget på de gamle trikkelinjene som en gang gikk samme vei.

Det betyr at T-banen aldri har kunnet kjøre med maksimal fart her, faktisk ikke i nærheten engang, fordi det ville overbelaste strømforsyningene - eller noe i den dur, jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har helt kontroll på detaljene.

Dermed har T-banen bevegd seg i sneglefart fra Brynseng til Høyenhall, og enda saktere fra Høyenhall til Manglerud - de to stasjonene som er relevante i denne sammenheng, rett og slett fordi både storebror og jeg selv bor på Manglerud - i alle år.

Sist sommer skulle problemenes tid være forbi. Da stengte de av T-banen i to måneder og plasserte oss på overfykte og svette busser for å oppgradere linja.

Frustration be my guest
Resultatet var, tro det eller ei, at banen gikk saktere enn noen gang før.

Jeg prøver inderlig og intenst å forstå hvordan de fikk det til, og jeg begriper det fortsatt ikke. Fra august 2010 til juni 2011 stoppet banen bokstavelig talt opp mellom Høyenhall og Manglerud, og strekningen på et par hundre meter gikk unna på alt for mange minutter.

Og dermed var det på'n igjen denne sommeren: T-banen stengt, buss for bane, kaos og herk, nå skulle alt fikses.

Over to måneder senere er T-banen nå åpnet igjen, riktignok lenge etter at den egentlig skulle åpne.

Og det ville være løgn å si at det er verre enn tidligere, men det er bare fordi det ikke er fysisk mulig.

Den snegler seg fortsatt avgårde, og jeg holder på å dø av frustrasjon.

Dermed er oppfordringen min, på vegne av Pål på hans bursdag, at noen i Ruter må få sparken. Til sammen fire måneder med stengning av T-banen uten at det har hjulpet en døyt er alt for mye.

Jeg er ikke så god til å skrive hva jeg mener, men jeg gir det et forsøk.

Er du klar for litt samfunnskritikk? Bra, for vi kjører bare på.

I dag kom jeg over en av disse tradisjonelle "Vi som..."-gruppene på Facebook. Denne gangen handlet det om Vi som lar VG og Dagbladet stå urørt fredag 19. august!

For en gangs skyld er både gruppenavn og beskrivelse uten elleve utropstegn og langt flere skrivefeil, og det er en forbedring hva disse gruppene angår.

Men jeg blir litt oppgitt likevel.

Hva er grafsing?
Beskrivelsen av gruppen (det er strengt tatt en 'event' og ikke gruppe, men det får gå for det samme) sier at «i anledning VG og Dagbladets uhemmede grafsing i tragedien oppfordres alle til og vise forbrukermakt ved å la de to avisene stå igjen i stativene fredag 19. august.»

Og jeg spør: hva er egentlig uhemmet grafsing i tragedien?

Man kan være skeptisk til forsider som sier SE SIDE 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33 OG BAKSIDEN. Jeg ser den.

Men 22/7 var det største angrepet på norsk jord i fredstid noensinne. Er det egentlig så rart at mediene bruker stort plass på det?

Man lærer faktisk av historie
I skrivende stund mener 10829 personer det. Jeg klarer ikke å være enig.

Mange mener at mediene har hatt alt for mye fokus på Anders Behring Breivik, at både navnet og mannen må glemmes og ignoreres så mye som overhode mulig.

La meg være fryktelig ærlig med deg: Jeg synes det er spennende, og ikke minst interessant, å lese om ham. Jeg synes det er ubegripelig at en mann kan gå til et så stort og galt skritt og gjøre det han gjorde, og nettopp det gjør at jeg fascineres av å lese om planleggingen hans, væremåten hans, hvordan han reagerer etterpå.

Og jeg nekter å tro at jeg er den eneste.

Uten at det på noen som helst måte gjør at jeg får mer sympati for mannen. Om all lesingen om han har noen konsekvenser, er de konsekvensene i så fall at vi vet mer om hva slags tanker som er destruktive, og hvordan vi kan møte dem.

For å dra en sammenligning: Jeg tror verden lærte mye av andre verdenskrig. Jeg er ikke sikker på om vi hadde lært like mye om vi forsøkte å glemme navnet Hitler så raskt som mulig.

Takk
Så takk til VG, Dagbladet og alle de andre mediene som gjør jobben sin for å oppdatere meg på hva som skjer i landet mitt.

Det er lov til å ikke like det avisene skriver om, og det er lov til å la være å kjøpe avisene.

Men vær så snill, ikke gjør det til en tåpelig aksjon som 10000 mennesker henger seg med på fordi det er så kult å vise at man står for noe på Facebook.

Republikken Nauru, tidligere kjent som Pleasant Island, er en øyrepublikk i det sørlige Stillehavet. Det er et av verdens minste land både når det gjelder innbyggere og areal, og verdens minste republikk.

Når det gjelder areal er det også verdens minste ikke-europeiske land. Nauru har ingen offisiell hovedstad, men regjeringa holder til i Yaren.

Mye av landets tidligere rikdom kom fra de store lagrene av fosfater, antatt å være av enten guano eller annet marint opphav. Fosfatet blir brukt som gjødsel rundt om i verden, og det meste av det har blitt eksportert til Australia.

I og med at fosfatressursene nå er så å si utbrukte, går Nauru en usikker framtid i møte. På 1990-tallet forsøkte landet å få alternative inntektskilder ved å introdusere seg selv som et skatteparadis, men dette ble det en slutt på i juli 2004.

(Fra Wikipedia.)

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.