verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

20.01.11, 01:55 CET+02

Vi er i gang: Prebster og meg selv har tilbrakt det siste døgnet på reisefot, og er ikke halvveis en gang.

Men det gjør ikke så mye når flyturen fra London Heathrow til Doha, Qatar, er den mest behagelige jeg noen gang har vært med på. Hver vår seterad til disposisjon, god plass, Coldplay, Oasis, Arcade Fire og The Verves (blant mye annet!) på flyets egen playlist, og generelt en bra service er aldri feil når man flyr.

Da gjør det til og med ikke så mye at flyet fra London er halvannen time forsinket.

Nå er vi i Doha, altså, og heldigvis har araberne - i motsetning til de i London - sørget for trådløst nett på flyplassen sin.

De neste timene tilbringes i halvvåken tilstand på nettet, eventuelt med sporadiske mat, bok- og kortspillpauser.

Flyet går sju, lokal tid, og i morgen kveld er vi framme. Sjeldent tidligere har jeg hatt så store forventninger til de to og en halv neste ukene.

Africa, here I come.

PS. Flyturer, altså. Man blir alltid kjent med så gode folk. Mens vi ventet på det forsinkede flyet i London, begynte jeg å prate med en kar som prøvde å få noe info. Han så ut som en flykaprer - ikke den typisk ekstremistiske sorten, men mer en flykaprer fra en god Hollywood-film - men jeg tok sjansen likevel. Vi pratet en del, og han fortalte han hadde én time på seg til å rekke sin connection-flight i Doha. Ønsket hverandre lykke til, og kom til slutt ombord i flyet.

Nå, mens jeg sitter her og skriver, dukker han plutselig opp igjen foran meg og Prebster. "How are you guys? What's happening?" Det viser seg at flyet hans, som han ble lovet skulle vente i Doha, har dratt. Han må overnatte på hotell. "It's fucking ridiculous." Også ønsker han oss lykke til og god tur videre, igjen. Folk, ass. Herlige.

Krise. Fullstendig krise.

7. februar ja, det begynner å bli en tradisjonell dato for reising. 7/2/07 dro jeg sammen med en gjeng hypre kids til Kenya og Afrika. 7/2/08 våknet meg og El Pablo Mystificio Diablo opp på Hilton Grand Vacation og til vår første dag i Florida, USA.

Idag, 7/2/09, er det imidlertid krise. Jeg drar ikke vekk. Jeg drar hjem. Faktisk skal vi sjekke ut fra hotellet nå, og bare kikke litt på The Pearl-Qatar før flyplassen venter. Og hjem - hjem til hva? Jo, dette.

- Det vil gradvis bli kaldere fra starten av neste uke. Det vil det i Oslo komme ned i minus 10 til minus 15 grader på nattestid.

Qatar, jeg kommer til å savne deg - grusomt mye.

En kamel som ikke heter Klara, en spøkelsesby - og en ire?

Som sagt, så gjort. Jeg dro på Water Hole igår, hvor det var fest og glede og lettkledde sangere som sang «Ketchup Song» og «Another Brick in the Wall», og folk kosa seg virka det som. Nuvel. Jeg sto der og observerte (som en forfatter jo må gjøre), og ved siden av meg sto en nigeriansk kar, litt for opptatt av å få til en rytme i dansen sin - noe han ikke klarte, mener nå jeg iallefall. Uansett.

     Jeg la armen min på skulderen hans.
     - Du koser deg? spurte jeg. Dansen hans stoppet litt opp, og han snudde ansiktet mot meg og gliste.
     - JA! ropte han, for å overdøve den rimelig intense musikken.
     Vi ble stående og prate om ditt og datt, han lurte på hvor jenta mi var - hans var hjemme i Nigeria nemlig. Det så forresten ikke ut til å plage ham nevneverdig. Så kikket han på meg.
     - Er du fra Irland?
     - Hva?
     - Er du fra Irland? Du ser irsk ut.

*

Hva skjer med det? Irland? Hm. Det er skottene som har fregner og alltid mangler to fortenner, er det ikke det? Jeg er sikker på at det er skottene. Joda, det er skottene. Ikke irene. Det kan ikke være irene.

*

idag har vært den store Qatar-rundt-dagen, vi har sørenmeg vært vest i Qatar, syd i Qatar, øst i Qatar, mens vi droppa nord i Qatar. Det er sand hele veien, det finnes ikke annet enn sand i dette landet. Utenom olje, selvfølgelig, under sanda. Men jeg klager ikke, jeg liker konseptet med sand. Spesielt sammen med sol, strand og vann. Og det er også her så.



Også er Liam sjef på å ri på kamel, bare se bildet under, det beviser alt. Også har vi råna rundt på firehjulinger på sanddynene, det var varmt, og det var sinnsykt gøy. Sand, ass. Nevnte jeg at jeg likte det?



På vestkysten av landet kom vi til en by som heter Dukhan. Den var omkranset av en byport,med fullt av vakter som sjekket enhver bil som kjørte inn. Jeg aner bare ikke hva det var for, det var nemlig den dølleste byen jeg noengang har vært i, uten tegn til liv noen steder. Seriøst. Jeg skjønner meg ikke helt på det landet her alltid.

Tusen strålende soler og taxi i mørket. Kom og les, barn, kom og les!

Jeg har nettopp lest «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini, den gikk unna på en dag og litt til. Og selv om «Drageløperen», debutromanen til samme person, solgte til gull iallefall i hjertet mitt var jeg noe mer skeptisk til denne; den handler tross alt om undertrykte damer i Afghanistan, og jeg merker at det er noen ting jeg har større interesse for enn dem.

Men for en bok! Khaled-boy begynner virkelig å ta over som en av favorittforfatterne mine, måten han beskriver alt på er drøyt fascinerende. Som jeg sa til fattern: handlingen i boka er ikke akkurat nervepirrende spennende, men det gjør ingen verdens ting når den er skrevet så bra. Read it, I tell you, read it!

*

På vei tilbake fra kjøpesenter idag fant Daddy DJ og jeg en pirattaxi, uten å stole alt for mye på typa. Eller - det gjorde vi da, siden vi tross alt kjørte med han, men vi var ikke spesielt høye i hatten da han kjørte.

Pappa ble enda mindre i hatten (hvorfor blande inn en hatt egentlig? Nåvel, uansett...) da han kjørte inn til en overfylt bensinstasjon og begynte å leite i det uendelige etter en ledig pumpe - fattern måtte nemlig pisse. Så plutselig sprang han ut av baksetet, mens sjåføren snudde seg mot meg med et ansikt som minnet pent mye om et spørsmålstegn.

- WC? spurte han, så gebrokkent som det går an å si to engelske bokstaver.
- Jess, svarte jeg og gliste.

*

Men nå sover han, og jeg lurer på om jeg skal stikke ned til Mezzanine Floor (ja, etasjen heter det, akkurat som den nydelig sangen av Delirious) og sjekke ut Water Hole. Det er torsdag idag, og på torsdagene er det ekstra vilt sies det.

Snille Liam, derimot, gjør ikke noe galt, han bare observerer - fordi det trengs.

Han skal jo bli forfatter.


Liam & hotellet hans.


Maten vi spiser. Helt gratis, naturligvis.


39 grader i Jacuzzi'en.


Doha by night. Sett fra hotellverandaen.


Stor pappa. Større tårn.

Verdens mest geniale økonomiske system. Velkommen til Qatar.

Ok, de har ikke helt skjønt solkrem-greia her nede (se forrige innlegg), men mye annet har de peiling på i Qatar. Som penger. Man bruker nemlig ikke mynter i dette landet, den laveste pengeverdien jeg har registrert er «1 Riyal» - verdt knappe to kroner - som selvfølgelig er seddel. En ganske fin en også, med tre flotte fugler på den ene siden og noen palmer på den andre.

Men da jeg handlet på City Center i formiddag betalte jeg 197,75 QR for en ålreit jakke, og pulsen hoppet plutselig til dobbelt hastighet. Skulle jeg endelig få en mynt? Jeg kunne ikke skjønne annet, vekslepenger er jo vekslepenger.

Men nei.

Typa ga meg to riyaler tilbake - og en tyggegummipakke. En tyggegummipakke. Som kompensasjon for en kvart seddel.

Jeg syns det er fantastisk, og lurer på når vi skal følge etter i potetlandet der hjemme.

*

Da jeg skulle dra til dette senteret, forresten, spurte jeg dørvakten ved hotellet om en taxi.

- Yes sir, we only have limousins, svarte han, og jeg gliste mens jaguaren kom rullende opp og han åpnet bakdøra og bukket dypt.

Det gikk et lys opp for meg idag.

Jeg har vært såpass heldig at jeg har fått være et par steder rundt omkring i verden, og noen av de gangene har jeg levd som en liten konge også - med tjenere som behandler meg som sir Fuglset, sånn som her i Doha.

Og de gangene har jeg tenkt at «ok, sånn er det å være riking. Da later jeg som jeg er det.»

Men hei - jeg trenger jo faktisk ikke å late som. Jeg er faktisk en riking. Født og oppvokst i Norge, bedre stilt enn 99% av resten av verden. Til og med her i Qatar, hvor de fleste ikke har det så ille, blar jeg lett fram sedlene og gir dem driks de bare måper av. Lucky bastard, Liam.

Og poenget var? Jeg vet ikke helt. Men jeg har aldri tenkt på det sånn før, så jeg koser meg...

Og ellers har jeg blitt litt mer solbrent idag. Kjøpte noe som liksom skulle være solkrem her, men de har ikke helt peiling på solkrem i Qatar. Det ligna på brunkrem, og jeg følte meg rimelig gay når jeg lå ved bassenget og smørte det ut med sånt lite innebygd speil som en annen feminist. Ikke veit jeg helt om det funka, heller. Men om det skulle være brunkrem går det egentlig greit, det er jo brun jeg skal bli. Med eller uten juks.

I går ble jeg tilbudt hore for natta, men jeg er moden og kristen nok til å si fint og høflig nei takk. Maken til folk ass, kjerringene går i uggabuggaburkakjole mens gubbene drar på waterhole på Hotel Sheraton og kjøper horer. Jaja. Verden er ikke som den en gang var, det har den egentlig heller aldri vært.

Og livet er fint, nevnte jeg det?

Hoho. Dette var det festeste.

Når jeg åpna blogger.com kom den søren meg opp på arabisk - med høre-venstre-lesning og alt sammen. Fett. Hoho.

Onkel Liam sitter for øyeblikket på Hotel Sheraton, et av de aller beste hotellene jeg har vært på, og tro meg: jeg har vært på dem alle. Meg og fattern spiste frokost halv åtte idag tidlig før han dro på jobb og jeg la meg på senga og leste Jo Nesbø, og nå er klokka blitt ti og det er på tide å gjøre noe fornuftig.

Så swimming pool - here I come.

Dagens målinger kan melde om 21 grader i sjøen (det er tross alt vinter og ikke særlig varmt), 26 grader i skyggen, 29 grader i svømmebassenget og 38 grader i det svære, utendørs-boblebadet. Det er pent.

Så mens Elton John og Something About the Way You Look Tonight spilles i bakgrunnen stikker jeg og inntar en av solsengene ved bassenget. Bør være nok av ledige plasser, er bare businessfolk som bor her jo. En eller annen snerten snelle som lever livet ved bassengkanten en uke hadde ikke vært meg imot, men vi får se. Egentlig har jeg det fett nok allerede.

فاث بهقسف خىث فخ يثؤخيث فاهس ةثسسشلث صهمم لثف ش بشىفشسفهؤ سعقحقهسث هى اهسظاثق ةشهملاخءز ؛قخةهسثز

عىؤمث مهشة اشس سحخنثى

Whoa, det tar på å jobbe merker jeg. Opp til ni timer hver eneste kveld, aldri hjemme før tolv, man blir sliten av det, tilogmed super-onkel-Liam blir sliten av det. Drøyt sliten, faktisk. (Jada, bare klag William, bare klag.)

Derfor er det så sykt deilig med en pappa som bestiller slapp-a-tur til Qatar for seg, spanderer og alt mulig, og akkurat nå gleder jeg meg mer enn noensinne. Stranda hver morra mens fattern jobber, ta med seg skolebøkene til den persiske gulfen og nyte sola - før vi tar en far-sønn-kveld på byen i Doha, det blir stort. Og en nydelig avslutning på vinteren, før vi går mot lysere og forhåpentligvis varmere tider.

Daddy DJ, jeg tror ikke du helt har peiling hvor mye jeg digger deg.

Men det fins andre snille mennesker i verden også. Sjefen, bl.a., som gir meg ekstra frihelg sånn at jeg kan stikke til Niger i Sahara for å lage reportasje sammen med Magnus der. Det blir fint det og. Alt spandert av noen spandable spandablerister jeg ikke aner hvem er, men det virker sørenmeg som ålreite folk. Til og med vaksine betaler de. Kan man klage da, a?

Men NÅ, imidlertid, legger jeg meg, og står opp til en ny jobbedag om noen timer.

Det gikk bare ikke helt veien, dette her.

Det startet med Everton, som selvfølgelig måtte utligne to minutter før slutt. Jeg får ikke sagt hvor irriterende det er at noen må endre hele kampbildet når man har en artikkel ferdig skrevet og klar for publisering, men det er kjedelig, jeg lover deg. Jeg merker at som sportsjournalist bryr man seg null, niks og nada om resultatet og forhåpninger, bare det blir en fin artikkel.

Det fortsatte med at det tikket inn melding fra Reuters om at Kaká blir i Milan likevel, sånn cirka kvart over elleve - allerede et kvarter på overtid av arbeidsdagen. Sånt må man skrive om.

Det ville ikke ende da jeg stresset for å rekke siste buss til Voldsløkka fra Brugata. For vips - det kom jo bussen til Nydalen kjørende, og den stopper jo på Sagene, ikke langt unna. Den kan jeg ta. Feil igjen. Buss 30 til Nydalen er ikke den samme som buss 31, og dermed havner Liam i Nydalen, over en halvtimes gange fra home, sweet home.

Neida, det var ikke over ennå. Liam stopper på Shell for å innta en vel fortjent calzone, men stakkaren bak kassa slår inn både min og neste kundes varer på mitt kort, og må streve for å fikse det opp. Samtidig som jeg må vente lenge og lengre enn lenge for å få calzonen.

Derfor tenker Liam at «hei, jeg tar en snarvei hjem». Bad choice. Liam går seg praktisk talt vill, og finner iallefall til slutt ut at det ikke var en spesiell kjapp snarvei. Og det er snø ute, om du ikke visste det. Det betyr vått. Spesielt på beina.

Men, jeg er da hjemme til slutt. Drar snart til Qatar, og øyner en mulighet til å komme meg til Niger i samme slengen. Neida, jeg har det ikke så verst, jeg har ikke det. Natta, a!

Lenge siden sist, gitt. Hva sa du? Nei, jeg er ikke død. Ikke ennå.

17. januar - 9. januar. Hmm. x - y = z. 9 i mente, delt på eksponentialfunksjonen til likningen av den ukjente, pluss graden av funksjon (f). Svaret må være åtte. Jo, jeg er helt sikker. Det er åtte dager siden jeg oppdaterte sist. Jøss, som tiden går.

Om jeg har gyldig grunn? Nei, slettes ikke. Det er bare det at litt programmering har tatt mye av tiden min, for når jeg først blir engasjert i noe blir jeg litt for engasjert også. Og med PHP og MySQL går timene fort, jeg lover deg. Det store paradokset er selvfølgelig at all programmeringen, som skjer fordi bloggingen skal bli enda mer gøy (resultatet kommer forhåpentligvis til slutt, så får du se), gjør at jeg slutter å blogge.

Nuvel. Jeg skal bli bedre. Jeg lover.

Om Urtegata og Qatar.
Ingen veldig åpenbare grunn til sammenligning av de to, muligens med unntak av at prosentfordelingen mellom svarte og hvite er omtrent den samme begge deler. Poenget er imidlertid at jeg er en kar som liker å se fremover i tid (selv om jeg koser meg akkurat nå og, det er ikke det), og den neste uka tilbringes hver bidige kveld i Urtegata der jeg sitter og ser på fotball. Jobber, med andre ord.

Deretter blir det helg, så en helg til, så drar jeg til Qatar og ligger på stranda. Mm, det blir fint. Det blir kjempefint, faktisk. Det er nemlig drittkaldt i dette landet, det ble vi enige om på jobben idag. Ikke det at vi trenger å bli enige om det, det er et faktum. Men ja...

Version 9.1.4. Det er en annen måte å skrive datoen på, er det ikke?

Pappa'n min har ikke oppdatert bloggen på en stund, etter sigende fordi han ikke husker verken brukernavn eller passord. Og da kommer man ikke langt. Anyways; klikker du deg inn på bloggen hans kan du lese om hva som ventet Marie i uke 41 og 42, og ikke minst: hva som venter onkel Liam i starten av februar.

Jas, daddy dj har nemlig bestilt tur for meg, så om ikke lenge (men likevel alt for lenge i denne kulda) tilbringer jeg en uke på førsteklasses hotell i Doha. Jeg flyr alene, noe jeg aldri har gjort før, og det kan jo bli spennende å se hva jeg rekker å rote meg borti før jeg ankommer Qatar; med to timers mellomlanding i Tyrkia kan jo mye gå galt. Det jeg er mest skeptisk til er om jeg unngår å forsove meg når jeg skal dra, jeg er flink til sånt nemlig. Å forsove seg, altså.



Dermed kliner jeg til med to nye land på lista mi (over land jeg har besøkt, om du lurte), og tar samtidig med meg et fjerde kontinent. Etter Europa, Afrika og Nord-Amerika.

Jas. Mye svada jeg fikk lagt ut om på en gang der.

Ellers har jeg hatt besøk av Pål og Megan og Natalie idag (Natalie uten H!), de kom med en rykende fersk Big Mac-meny til lillebror som tegn på godt vennskap. Snille storesøsken er aldri å forakte.

Siden jeg sto opp alt for sent i dag, siden Stina satte på «Ikke naken» (fantastisk filmvalg midt på natta) alt for sent i går, og siden jeg fant ut at første BI-dag dette året ikke er i morgen, men på tirsdag - legger jeg meg uten å få sove og ser likesågodt ferdig «Gudfaren II», en episk bra film.

Good night, sleep tight
don't let the big bugs bite.
Amen.

Screwed.

Happy new year og godt nyttår og alt det der. Takk for det gamle. Skål for det nye. Amen.

PC'en min gleda seg visst ikke like mye til det nye året som jeg gjorde, og gadd plutselig ikke mer. På nyttårsaften sa den takk for seg, og gjorde ikke annet enn å restarte seg selv hver gang jeg kom inn i Windows. Etter hvert var visst selv Windows for mye å forlange, så den hang seg opp før jeg fikk skrive inn passordet. Jaaas, møkkawindows.

Heldigvis har jeg en Linux-CD gjemt i hylla, så når jeg trenger nett - som nå - starter jeg en prøveversjon av Linux Ubuntu. Meeen, jeg skulle gjerne hatt fiksa Windows'en min, så årets første spørsmål blir som følger: Finnes det noen der ute som har en installasjons-CD for Windows XP, evnt. Vista? I så fall: rop ut, jeg kommer til å bli glad som ei lerke.

Og ellers går livet videre, jeg vasker klær og skal jobbe. Og sjekke når jeg har fri, så jeg kan bli med fattern til Qatar. Det er nemlig grisekaldt ute. Møkkagrisekaldt.

Et par nyttårsforsetter:
- Onkel Liam skal bli skolenerd - følge opp så mange forelesninger som mulig pluss studere på egen hånd også.
- Onkel Liam skal slutte med den meningsløse schnausenausen, som egentlig ikke er schnausenausen, aber schnauseninnen.
- Onkel Liam skal holde det sykt ryddig i leiligheten hele forbaska tida.

Nyttårsforsetter er ikke mye oppskrytt.

Idag var en normal dag på jobben. Kaldt ute, minus ti. I går våknet jeg opp på den andre siden av kloden. Det er en merkelig verden vi lever i.

Jada. Så var jeg hjemme igjen, tilbake til kalde, gufne Norge. Klokka halv tre i natt la jeg meg under dyna og frøys meg til søvns (varmen var ikke skrudd på, sjakktrekk William), og idag har vært jobbedag.

Geez, jeg savner sommeren.

Nettet var ustabilt i leiligheten i Hout Bay, og like etter siste oppdatering tok det kvelden fullstendig, så det ble vanskelig å komme med noe nytt. Men fint hadde vi det, det skal jeg love deg. Den siste dagen gikk Pål, Prebster og meg opp Lion's Head, som er en av fjelltoppene i Cape Town, og det var en relativt urovekkende opplevelse: Jeg har besteget Galdhøpiggen, Table Mountain og flere andre topper, men jeg har aldri måttet klatre opp loddrette fjellvegger med kjetting boltet til fjellet som man må holde seg i, mens det går fire-fem meter ned til bakken. Og fire-fem meter er jo greit, men når bakken er en snau meter bred og det er femti-seksti meter nedenfor der igjen blir iallefall jeg nervøs.


Atlanterhavet.


Chris var helt sjef med hatten sin.


Utsikt ved Cape Point.


Og Cape Town sett fra Table Mountain.


Julemiddagen.


Strand. Het det der.


Meself og Andrew og Larren ved Waterfront. Disse folka var fantastiske hosts, og vi hadde opptil flere bra kvelder sammen.

(Foto: Marie Fuglset & Helene Theron. Fornøyd, mærrispærri? :)

Og flere bilder ser du på Maries, og sikkert etter hvert Pål og Prebens, Facebook.

Flyturen hjem gikk drittgreit faktisk; Megan ordna så plassene våre ble oppgradert, så det meste av flyturen satt jeg og spilte minigolf på skjermen min. Og så på The Dark Knight. Og vips var turen over. Akkurat nå hører jeg på Sigur Rós, musikk som minner meg om turen, og merker jeg lengter tilbake. Det blir liksom ikke helt det samme når man kommer tilbake til Norge, man får noen åpenbaringer her hjemme. Nei, selv om man reklamerer for det er ikke to colaer for 35 kroner kjempebillig. Minus ti grader er ikke kaldt, det er freakings ulidelig.

Men nok klaging Liam. Nå er det nyttårsaften og ett nytt år. Også stikker jeg en tur til Qatar, det er ytterst nødvendig faktisk. Man kan ikke oppholde seg for lenge i det landet her nemlig, det er ikke bra for helsa.

Guess what? Jeg var flink!

Oh yeah baby, som sagt: null stress. Journalistoppgaven ble påbegynt idag tidlig klokka cirka halv elleve, og var levert to timer senere - mens det ennå var over 120 minutter til neste time begynte. Lett når man kan det. Ikke for det, nå i etterkant finner jeg flere og flere ting jeg tror jeg kunne gjort bedre, det ble i overkant mange sitater fra Manglerud/Star-leder Tom Arne Nyborg, men gjort er gjort sier man jo så fint. Dessuten er det ikke no stress (som så mye annet), oppgava blir levert tilbake med forslag til forbedringer som man kan rette på innen jul. Lett når man kan det. Nevnte jeg det?

Gamle dager var gode dager
I disse dager blir man fort misunnelig, det er hårde tider og ikke akkurat som i gamle dager. Da fikk man IFA-pastillene til fem kroner og var fornøyd med det. Det var gode tider det, i gamle dager. Da sommeren var uendelig og uten bekymringer og man ante ikke at det var krig i verden. Det var før det ble krig, det. Nuvel. Hvor var jeg?

Jo. I morgen tidlig, sannsynligvis lenge før du leser det her, så sitter storesøster og Pa Dalton på flyet på vei mot sol og varme og ørken. Qatar altså, du har helt sikkert fått det med deg. Hvis ikke vet du det nå. Og Liam sitter tilbake og er altså misunnelig. Ikke for det, jeg veit ikke om noen som fortjener det mer enn storesøster, det er bare så voldsomt begredelig å våkne opp i kalde møkka-Norge med økonomisk ruin og minusgrader om morran, så man må skrape is på bilen til klokka blir ti over fire. Greit, jeg har ikke bil. Og nei, jeg har ikke lappen heller, før du nevner det. Uansett. Poenget her er at jeg vil at det skal bli varmt og deilig. Noen kom hjem fra Florida idag, og presterte å si at det var deilig å være tilbake i Norge. Uvitende dåre, måtte visdommen komme over deg før det er for sent.

Så hva skal Liam gjøre? Imorra er det skole, med (sukk og pes) bed.øk. og (huff og argh) markedsøkonomiens utvikling, før det bærer avsted med jogging med mister Mæla. Den stadig ikke-oppdaterende lillebror kommer på besøk, og vi finner vel sikkert på et og annet kan hende. I tillegg må jeg prøve å komme videre med semesteroppgaven i matte som jeg printa ut idag. Og jeg sliter litt. Jeg er visst ikke så god i matte som jeg engang var.

- Det har du heller aldri vært, Liam.
- Kjeften din. Nevnte jeg sekser på eksamen?
- Forget it.
- Haha. Letteid.

Og ja, jeg er schizofren, men bare på bloggen min. Ikke så ofte ellers. Heldigvis jukser jeg, og har en som hjelper meg. Med matematikken altså. Han hjalp meg med journalistikken iallefall, så jeg håper han tar matta også, også heter han Jesus, og du skulle bare visst hvor ålreit han er.

*

It is written, Christ is risen
Jesus you are lord of all
Hillsong - Stronger

Etter flere dager med møkkavær kom det en liten touchè av sommer tilbake igjen i helga, uten at det ble utnyttet på noe særlig vis.

Lørdagen besto av mannfolkprat og film i leiligheten til Michael og Mofo, The Bank Job var en nydelig film, og kombinert med grandis og Fanta Free ble det en veldig ålreit kveld på Majorstua. Jeg var forresten våken nok til å se håndballfinalen OG spydfinalen, så Liambong fikk faktisk med seg to gullmedaljer på direkten lørdag morgen. Ikke verst, ikke verst.

Litt poker på nattestid gjør ikke godt ved morgengry (så poetisk du er liam!), så det ble en heller sen søndagsmorgen. Etter hvert ble leiligheten gjort strøken (duådu, så flink jeg er), og det ble akkurat tid til et kvarter med besøk fra Drammen før Dina var så snill og kjørte meg til Manglerud og foppalltrening. Møkkalite fornøyd med innsatsen min idag, fikk ikke til en mannsskit. Men det kommer, satser vi vel på.

Søndag kveld er fotballkveld, så det har blitt med TV2 og FotballXtra nå ikveld. Sendte meldinger med pappa, som er på dette stedet,



eller dette, om du vil:



Det vil si Qatar, han bor på overdådige luksushoteller og flyr sørenmeg 1. klasse, og han har sagt jeg skal være med på en av turene. Jeg skal ikke takke nei, tro meg.

Selv om damene der borte ikke er all verdens kanskje. Det veit man jo ikke så lenge de har de gardinene på hodet.

*

What's going on inside of me?
I despise my own behavior
This only serves to confirm my suspicions
That I'm still a man in need of a saviour

I wanna be in the light, as you are in the light
I wanna shine like the stars in the heavens
Oh lord, be my light and be my salvation
Cause all I want is to be in the light

DC Talk // In the Light