Noen dagers pause, men jeg kan forklare.

Det har gått noen dager siden siste innlegg nå, uten at jeg har dårlig samvittighet for det.

Ikke trenger jeg å forklare noe, heller.

Henrik Thodesen fra Torsdag kveld fra Nydalen gjør det nemlig så mye bedre her.

Massasje
Blogging er hardt, skjønner du, og det er det å jobbe også.

Så hardt er det, at jeg akkurat nå sitter i den tidligere nevnte massasjestolen på jobben. Den er enda diggere enn jeg hadde trodd, samtidig som jeg er litt usikker på om jeg noen gang slipper ut av den.

Akkurat nå har den nemlig fanget meg rimelig greit, og driver og trykker der hvor det gjør mest vondt.

Egentlig har jeg mest lyst til å stønne av smerte, men innser at det høres rimelig uggent ut for de som jobber på rommet ved siden av.

Tidsreiser
Sjekk ut dette!

gumtree.co.za, noe som jeg oppfatter som Sør-Afrikas svar på finn.no, er det noen som har lagt ut en sprek annonse.

Noen søker nemlig etter en en mannlig person som er seriøs angående tidsreiser, og som vil bli med på en tur tilbake til 1980-tallet. De skal dra på fredag, komme tilbake søndag. Vedkommende må ikke ha et hode som er mer enn 64 cm i omkrets.

Fantastisk.

Jeg melder meg frivillig, men siden annonsen er fjernet vet jeg ikke hvordan jeg skal ta kontakt. Please, hjelp meg.

Libya, storebror og T-bane. Mye gull i dag.

Sola skinner ute, mens nettet fråder over av avisoverskrifter om Libya, Gaddafi, Gadafi og Khadafi.

(Hvordan landets tre største aviser ikke kan bli enige om stavemåten på det navnet er for meg en gåte. Jeg foreslår heller at vi bruker den offisielle tittelen hans som rettesnor; «Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People’s Libyan Arab Jamahiriya». Pluss «King of Culture», det er viktig å få med.)

Anyways.

LIVE
Det er visst historiske tider, dette, det er ikke uten grunn at man følger den dramatiske krigen i Libya LIVE i Dagbladets nyhetsstudio.

Endelig skal vi bli kvitt jævelen, for søren. Vi har jo ventet på dette i så fryktelig lang tid.

Vel, her på blogspotten kunne vi faktisk ikke brydd oss mindre om Gadaffi, Gadafi, Khadafi eller hva han nå heter.

I stedet retter vi blikket mot storebror, som har bursdag i dag.

Han er fortsatt veldig, veldig ung, selvsagt, med framtiden foran seg. Dagen feirer han ved å invitere lillebror på middag, noe jeg synes er en meget eksemplarisk måte å feire bursdager på. Det skulle vært mer av dem, rett og slett. Mer av slike storebrødre, og mer av bursdagene deres.

Det mangler egentlig bare at bursdagen kan følges LIVE på nettet, men det tar vi neste år.

Kampsak
Det jeg heller kan gjøre, er å slå et slag for en kampsak som jeg mistenker også opptar storebror Pål.

Nå skal du få høre.

T-bane-strekningen mellom Brynseng og Bergkrystallen, i disse dager mer kjent som linje 4 retning øst, har i alle år vært bygget på de gamle trikkelinjene som en gang gikk samme vei.

Det betyr at T-banen aldri har kunnet kjøre med maksimal fart her, faktisk ikke i nærheten engang, fordi det ville overbelaste strømforsyningene - eller noe i den dur, jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har helt kontroll på detaljene.

Dermed har T-banen bevegd seg i sneglefart fra Brynseng til Høyenhall, og enda saktere fra Høyenhall til Manglerud - de to stasjonene som er relevante i denne sammenheng, rett og slett fordi både storebror og jeg selv bor på Manglerud - i alle år.

Sist sommer skulle problemenes tid være forbi. Da stengte de av T-banen i to måneder og plasserte oss på overfykte og svette busser for å oppgradere linja.

Frustration be my guest
Resultatet var, tro det eller ei, at banen gikk saktere enn noen gang før.

Jeg prøver inderlig og intenst å forstå hvordan de fikk det til, og jeg begriper det fortsatt ikke. Fra august 2010 til juni 2011 stoppet banen bokstavelig talt opp mellom Høyenhall og Manglerud, og strekningen på et par hundre meter gikk unna på alt for mange minutter.

Og dermed var det på'n igjen denne sommeren: T-banen stengt, buss for bane, kaos og herk, nå skulle alt fikses.

Over to måneder senere er T-banen nå åpnet igjen, riktignok lenge etter at den egentlig skulle åpne.

Og det ville være løgn å si at det er verre enn tidligere, men det er bare fordi det ikke er fysisk mulig.

Den snegler seg fortsatt avgårde, og jeg holder på å dø av frustrasjon.

Dermed er oppfordringen min, på vegne av Pål på hans bursdag, at noen i Ruter må få sparken. Til sammen fire måneder med stengning av T-banen uten at det har hjulpet en døyt er alt for mye.

Jeg er ikke så god til å skrive hva jeg mener, men jeg gir det et forsøk.

Er du klar for litt samfunnskritikk? Bra, for vi kjører bare på.

I dag kom jeg over en av disse tradisjonelle "Vi som..."-gruppene på Facebook. Denne gangen handlet det om Vi som lar VG og Dagbladet stå urørt fredag 19. august!

For en gangs skyld er både gruppenavn og beskrivelse uten elleve utropstegn og langt flere skrivefeil, og det er en forbedring hva disse gruppene angår.

Men jeg blir litt oppgitt likevel.

Hva er grafsing?
Beskrivelsen av gruppen (det er strengt tatt en 'event' og ikke gruppe, men det får gå for det samme) sier at «i anledning VG og Dagbladets uhemmede grafsing i tragedien oppfordres alle til og vise forbrukermakt ved å la de to avisene stå igjen i stativene fredag 19. august.»

Og jeg spør: hva er egentlig uhemmet grafsing i tragedien?

Man kan være skeptisk til forsider som sier SE SIDE 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33 OG BAKSIDEN. Jeg ser den.

Men 22/7 var det største angrepet på norsk jord i fredstid noensinne. Er det egentlig så rart at mediene bruker stort plass på det?

Man lærer faktisk av historie
I skrivende stund mener 10829 personer det. Jeg klarer ikke å være enig.

Mange mener at mediene har hatt alt for mye fokus på Anders Behring Breivik, at både navnet og mannen må glemmes og ignoreres så mye som overhode mulig.

La meg være fryktelig ærlig med deg: Jeg synes det er spennende, og ikke minst interessant, å lese om ham. Jeg synes det er ubegripelig at en mann kan gå til et så stort og galt skritt og gjøre det han gjorde, og nettopp det gjør at jeg fascineres av å lese om planleggingen hans, væremåten hans, hvordan han reagerer etterpå.

Og jeg nekter å tro at jeg er den eneste.

Uten at det på noen som helst måte gjør at jeg får mer sympati for mannen. Om all lesingen om han har noen konsekvenser, er de konsekvensene i så fall at vi vet mer om hva slags tanker som er destruktive, og hvordan vi kan møte dem.

For å dra en sammenligning: Jeg tror verden lærte mye av andre verdenskrig. Jeg er ikke sikker på om vi hadde lært like mye om vi forsøkte å glemme navnet Hitler så raskt som mulig.

Takk
Så takk til VG, Dagbladet og alle de andre mediene som gjør jobben sin for å oppdatere meg på hva som skjer i landet mitt.

Det er lov til å ikke like det avisene skriver om, og det er lov til å la være å kjøpe avisene.

Men vær så snill, ikke gjør det til en tåpelig aksjon som 10000 mennesker henger seg med på fordi det er så kult å vise at man står for noe på Facebook.

Republikken Nauru, tidligere kjent som Pleasant Island, er en øyrepublikk i det sørlige Stillehavet. Det er et av verdens minste land både når det gjelder innbyggere og areal, og verdens minste republikk.

Når det gjelder areal er det også verdens minste ikke-europeiske land. Nauru har ingen offisiell hovedstad, men regjeringa holder til i Yaren.

Mye av landets tidligere rikdom kom fra de store lagrene av fosfater, antatt å være av enten guano eller annet marint opphav. Fosfatet blir brukt som gjødsel rundt om i verden, og det meste av det har blitt eksportert til Australia.

I og med at fosfatressursene nå er så å si utbrukte, går Nauru en usikker framtid i møte. På 1990-tallet forsøkte landet å få alternative inntektskilder ved å introdusere seg selv som et skatteparadis, men dette ble det en slutt på i juli 2004.

(Fra Wikipedia.)

Category: | 0 Comments

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.

Jeg føler meg snytt, men fikk besøk av Rybak. En av to.

Ut på ettermiddagen i går kjøpte jeg meg en VG, noe jeg finner naturlig for å holde meg oppdatert om hva som skjer i samfunnet rundt meg.

Inne i avisa var det reklame for åpning av ny Expert-butikk på Alnabru, med noen meget fete tilbud - blant annet en Xbox 360 til latterlige 499,- og en 42" plasma-tv til 1999,-.

Gode tilbud, tenkte jeg, og foreslo for storebror Pål at vi kunne ta en tur for å se om vi cashet inn noen kupp.

Stau!
Pål var med, og ved sjutiden dro vi avgårde for vår heisatur til Alnabru.

Mistanken om at dette kunne ende i en bomtur kom allerede da jeg så på Facebook at folk hadde stått i kø gjennom hele gårsdagen for å komme først inn, men jeg tenkte samtidig at det ikke kunne skade å likevel ta en tur.

Den urovekkende mistanken ble ytterligere forsterket da det var full stopp i trafikken, kø, eller stau om man får briefe med sine tyskkunnskaper, så langt øyet kunne se på vei mot det forgjettede land, eller hva man egentlig kaller Alnabru.

Etter en biltur som tok sin tid fikk vi likevel parkeringsplass bare en snau kilometer unna butikken.

Gåturen som fulgte førte oss fram til nok en uendelig lang kø, denne gangen foran inngangsdøra. Vi spurte en av de mange vaktene som var stasjonert på stedet hvor lang tid vi måtte regne med å vente.

- En time og tyve minutter.

Massasje
Unødvendig å si, vi droppet det. I stedet kjørte vi videre til Elkjøp Megastore, langt ute i utkanten av hovedstaden, i håp om at det fantes noen tilbud der vi kunne utnytte.

Og det var det.

Elkjøp hadde massasjepute til salgs, slik man legger på plass i en digg stol og lukker hele verden ute, for bare fem hundre fattige kroner.

Jeg tenkte «hvorfor ikke?» og dro med meg herligheten til kassa.

- 1500 spenn, takk, sa kvinnemennesket bak disken, og til tross for iherdige protester fra undertegnede mente hun at den umulig kunne være satt ned en tusenlapp. Selv om prislappen unektelig sa fem hundre.

Dermed ingen massasjestol på meg foreløpig, og kvelden endte med at jeg uforståelig nok fikk sparken som Odd Grenland-trener på FM.

Rybak
Oppturen kom i dag, på jobb.

Først fikk jeg vite at vi faktisk hadde massasjestol på huset, og da jeg ble geleidet bort til vidunderet overgikk den alle mine forventninger. Her snakker vi en gigantisk lenestol av et massasjeinstitutt, og jeg garanterer herved at den skal benyttes opptil flere ganger i løpet av nærmeste framtid.

Så, mot slutten av dagen, kom plutselig Alexander Rybak traskende inn på kontoret, der han fikk se hvordan 22/7 hadde innvirket på kontoret vårt.

Uvisst av hvilken grunn, men Rybak var det. Til alt overmål med fiolinen på ryggen. No shit.

Politiet har sagt at dersom noen hadde vært på jobb den dagen, ville de vært et annet sted nå, og utsagnet så ut til å sette inntrykk på Mr. Fairytale.

Så gikk han. Med et smil om munnen.

Lege etterlyses.

- Har du hatt en fin helg, Liam? spørres det når man er tilbake på jobb en kald og våt mandag morgen i hovedstaden. En mandag det oser høst av. En mandag som representerer mandager generelt.

- Det kommer jo an på hvordan man definerer en fin helg, er det beste svaret jeg kan gi.

Helgen har nemlig bestått av soving, soving og litt mer soving, kun avvekslet med litt PC og TV og et hyggelig besøk hos Pål, Megan og Natalie, som virkelig vet hvordan man tar seg av en lillebror i nød.

Bihuleskit
Jeg er nemlig syk. Jeg er opplært til at man ikke skal syte og klage over alt mulig her i livet, tross alt har vi det ganske fint, sånn alt i alt, og litt sykdom bør ikke føre til en klagesang som overgår bibelske proporsjoner.

Men når halsen snøres igjen så man skulle tro at en fisker har vært på ferde med snøret sitt, snørret renner ustanselig (jeg ANTE ikke at det fantes så mye snørr i hele verden!) og det atpåtil kommer blod ut fra neseborene når jeg snyter meg, da merker jeg at det skal blogges om.

Nevnte jeg forresten hodepinen? Opphavet til makkverket virker å komme fra like under høyre (for meg, venstre hvis du kikker på trynet mitt) kinnbein, men det sprer seg til en smerte som virker inn på hode, øyne og ikke minst kjeve.

Så hva er egentlig galt?
Det lurer jeg også på. Derav ingressen for i dag.

På Ibiza, der jeg først ble sjuk, brant det som bare f i halsen, og Påls erfaringer fra elendigheten sa at symptomene - naturlig nok - lignet halsbrann.

Men det brenner ikke i halsen lengre, uten at jeg på noen som helst måte kan friskmelde meg selv helt.

Med den nevnte smerten under kinnbeinet, som sprer seg til hode, øyne og kjeve, lurer jeg på om det heller kan dreie seg om bihulebetennelse.

Sikker er jeg naturligvis ikke, så om noen lesere sitter inne med uante, medisinske kunnskaper, er det bare å spytte ut.

Hva feiler det meg egentlig?

Alt, Liam. Alt.

(Det er dessuten litt gøy å diagnosere seg selv hele tida. SJEKK det bildet av bihulebetennelseskiten, da. Det ser jo ut som en alien.)

Nok klaging
På jobben har det vært knuste vinduer og falleferdig tak i snart en måned, ettersom regjeringskvartalet er nærmeste nabo.

Nå er arbeidet med å fikse situasjonen i gang, hvilket betyr at hyggelige polakker stadig trasker inn på kontoret og røsker opp i det som røskes må. Uten at det ser ut til å bli bedre med det første, det er stadig noen gigantiske hull i taket over meg.

Sjarmerende er det også når man plukker glassbiter opp fra mapper man trekker ut av hyller.

Det var ingen på jobb fredag 22. juli klokka litt over tre, og det skal man være glade for.

Category: | 1 Comment

Jaaaaaaa!

Grunnen til den ekstatiske ingressen er som følger: Jeg har jobbet tidlig hver dag denne uken, og nå - på fredag ettermiddag - sovnet jeg som et skudd da jeg kom hjem.

Da jeg våknet, var klokka åtte, og det var gått en hel omgang av kampen mellom Odd og Vålerenga. Møkkalaget ledeet 1-0.

Nå, akkurat idet jeg skrev «12. august 2011» som tittel på et sofistikert blogginnlegg, kranglet Steffen Hagen inn 1-1.

Shitt, så nervøs har jeg aldri vært mens jeg har blogget.

Mylo Xyloto
24. oktober er en spesiell dato av mange årsaker. Ikke minst er det jo FN-dagen, det må ikke på noen som helst måte glemmes.

Men det glemmes i år.

I år kommer Coldplays femte album, Mylo Xyloto, ut den 24. oktober, og det kommer til å bli en jubeldag på alle mulige måter. Singelen Paradise slippes 12. september, og foruten den er kjenninger som Every Teardrop Is A Waterfall og Major Minus med på herligheten.

Og jeg gleder meg.

Every Teardrop Is A Waterfall var en liten skuffelse i starten, den virket litt monoton og rett fram, men i løpet av sommeren har den vist seg som en kjempehit det er umulig ikke å bli glad i.

24. oktober, dere. 24. oktober.

Damn, frispark i farlig posisjon til Vålerenga. *Holde pusten.* Rett i muren. Puh.

KrF
I dag dro jeg til Økern, der KrF hadde «valgkampsåpning». Det var...

Oi, oi, oi, for en sjanse!!

...det var den merkeligste valgkampåpningen jeg har sett, uten at det betyr så mye, siden jeg ikke har vært på noen valgkampåpninger.

På grunn av 22. juli valgte de nemlig å tone ned valgkampen, og dagens åpning var en minnemarkering der det var fullstendig tyst i salen, med unntak av noen rolige talere, i en knapp time.

Men for min del var det ålreit, det var få eller ingen andre journalister der, så jeg fikk en god prat alene med Knut Arild Hareide og de andre i KrF-ledelsen. Kontaktbygging er visst stikkordet.



Helga
I helga har jeg fri, og planen er egentlig å dra til Drammen på lørdag og øve sammen med en god gjeng med musikere fra Intro. Men forkjølelsen og feberen etter Ibiza-eventyret har fortsatt ikke sluppet taket, så jeg lurer på om det er ganske hensiktsløst.

Uansett blir det nok en tur på søndag, for å få med seg en gudstjeneste.

Oh, crap. Corner til Enga, et halvt minutt på overtid. Gjett om det blir mål, da. *Pause.* Headet unna av Frodo i første omgang. Vi får ryddet unna. Bra.

Hvor var jeg? Intro, ja. Det er utrolig kjipt å miste synging, men stemmen er ikke på lag med resten av kroppen, så da er det ikke så mye å gjøre.

Det endte 1-1. Ikke godt nok. Men ok.

God helg!

I'm back.

Den siste tiden har blogglysten faktisk meldt seg igjen, og til syvende og sist innser jeg at jeg ikke helt klarer å la være.

Meningene mine må frem. I den grad man kan kalle usammenhengende svada for meninger.

Ibiza, baby
Etter at slutten av juli ble preget av terrorsjokk og dårlig vær, innså jeg på mandag for en drøy uke siden at jeg hadde mindre enn én uke igjen av ferien. Og ettersom de fleste fridager i sommer har blitt tilbrakt inne, mens regnet har fosset ned ute, fant jeg og storebror ut at vi trengte en tur.

Følgelig endte det med at vi sjekket alt som var av fly- og charterselskaper for sydenturer, og endte opp med å dra til partyøya Ibiza halvannet døgn senere. Med på turen, foruten meg og storebror, ble storebror(2), og vi hadde fire nydelige dager på den spanske øya.

Ikke så mye festing, siden vi bodde på tidenes familiested, fullstendig blottet for ecstacy og andre ulumskheter, men vi koste oss da maksimalt likevel.

Turen ble selvsagt dokumentert på tape, og planen er å redigere en liten uskydig film til mine trofaste lesere. Pinaccle er allerede lastet ned.

Ny jobb
Denne uken var altså ferien over, og jeg er for fullt i gang med ny jobb.

KS er stedet, så jeg er altså kristenjournalist. Og sportsjournalist, skal sies, jeg har ikke skåret av alle bånd til Nettavisen ennå.

Og det er egentlig helt fint. Jeg tjener pengene jeg trenger, samtidig som jeg gjør det jeg er glad i – nemlig å skrive. Det at jeg velger å blogge etter åtte timer foran skjermen, er vel bevis godt nok for at jeg liker å skrive.

Dessuten har jeg fått en MacBook med på kjøpet i ny jobb, og det føles veldig fint. Jeg mener fortsatt at PC er langt bedre enn Mac, men jeg er villig til å gå så langt som å innrømme at noen er uenige.

Og ellers
Ellers er det egentlig ganske mye jeg har på hjertet, men jeg tror jeg tar det litt etter litt. Nå går snart t-banen, så jeg bør egentlig pakke sammen Mac'en og stikke.

Mac, altså.

Den har ikke sjel. PC'en min, den bærbare, er som en lillebror. Mac, derimot, er bare en maskin. Den gjør det du ber om, og den gjør det uten å klage, men det er nettopp det. Den er som en robot. Den har ikke sjel.

Om jeg virker utakknemlig, beklager jeg, og jeg er ikke det. Det føles som sagt veldig digg å ha en ny maskin. Kanskje jeg til og med en dag foretrekker Mac foran PC.

Men PC is the thing, akkurat nå.

Vel.

Mer senere. Bloggen er oppe og går igjen. Vær fornøyd med det.



Let. Hope. Rise.

Category: | 0 Comments



I can't believe the news today
I can't close my eyes and make it go away
How long, how long must we sing this song?


Vi hørte om det i New York. Vi hørte om det i Madrid, London og i Mumbai.

Fredag 22/7/11 rammet terroren Norge, gjennom et angrep som kom så overraskende. Så brutalt. Så uvirkelig.

Én mann sto bak. Ikke en gjeng med terrorister, som i de tidligere nevnte angrepene, men én enkelt mann.

Like fullt er det et terroristangrep, et så ondt ett at det er umulig å helt forstå hvordan det i det hele tatt er mulig å gjennomføre.

Så hva nå?

Rent praktisk er det dessverre ingen tvil om at det var litt for enkelt å ødelegge livene til så mange, og at det er en del tiltak som bør settes i verk for at noe slikt aldri kan gjenta seg.

Men overlat det til dem som forhåpentligvis kan det.

Vi andre kan bestemme oss for å stå sammen, ikke la hatet vinne.

Jeg har skrevet mye negativt om landet mitt på bloggen tidligere. I dag er jeg norsk.

Og stolt av det.

Let hope rise
And darkness tremble
In your holy light

Category: | 0 Comments

Ettersom sola for en gangs skyld valgte å skinne over Oslo by i dag, bestemte Josva, Michael og meg selv oss for å ta båten ut til Hovedøya utenfor Oslo sammen med en engangsgrill og en pakke pølser.

Ingen dårlig idé, selvsagt, selv om jeg greide å glemme maten ombord i båten, og det hele endte med at jeg måtte hoppe fra en ferge i fart da jeg skulle forsøke å finne igjen godsakene en liten halvtime senere.

Vel, Hovedøya var digg, og anbefales på det sterkeste når man er lei av bylivet i tigerstaden.

Men høydepunktet kom likevel på veien hjem.

Ferga tok nemlig en tur rundt i indre Oslofjord før den ankom byen, og på en av øyene den stoppet på fikk vi se to gutter på 14 år - fulle av hormoner, antakeligvis - som var i ferd med å kaste en like gammel (eller ung) jente fra brygga og ut i vannet.

Meg, Michael og Josva diskuterte hvorvidt gutta hadde motet til å hive henne uti, men idet oddsene for de forskjellige utfallene var konkludert hørte vi et plask, og jenta kavet ute i vannet.

Hun hylte og bar seg, men fikk ingen sympati fra dekket på ferga, ettersom samtlige klappet i hendene og jublet mot de to guttene, som naturligvis solte seg i glansen.

Det ble ikke enklere av at det ikke var noe sted å komme seg opp fra vannet på, og jenta ble værende mens stillheten etter hvert senket seg over båten - og brygga.

Antakeligvis håpet det stakkars offeret at noen til slutt skulle forbarme seg over henne og hjelpe henne opp, mens hun fylte hodet med hevntanker over guttene - selv om hun en dag garantert blir kjæreste med en av dem, om ikke begge to.

Og at noen til slutt skulle synes litt synd på henne.

Så runget kapteinens stemme fra høytaleranlegget over øya:

«Ble du våt, eller?»

Sommer på jorda, smil overalt
Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt

Category: , | 0 Comments

Før Coldplay ga ut sitt Viva la Vida or Death and All His Friends i 2008, sa Chris Martin at albumet inneholdt en låt alle måtte høre før de døde.

Vel, som vokalist i det unge og fremadstormende bandet Show Champa vil jeg påstå at vi nå kan si det samme.

De siste dagene har vi jobbet litt med nye låter, og i mine ydmyke ører høres det rett og slett strålende ut.

Jeg skal ikke røpe mer enn det, men jeg er dødsseriøs. Det er vakkert, rett og slett.

Det kjipe er selvsagt at vi ikke planlegger vårt første album før 2013. (Du bør virkelig håpe at vi overlever 21. desember 2012.)

Trøsten er at det finnes uendelig med live-muligheter før den tid.

Og at People of the Sun EP kommer ut denne måneden. Fire virkelige godlåter på den også, det kan jeg love deg.

Blir man tatt ut på damelandslaget i fotball, eller melder man seg bare på? spurte en venn på Facebook under Norges åpningskamp mot Ekvatorial-Guinea i Fotball-VM for damer sist uke.

Et betimelig spørsmål, men det er lite som tyder på at det bare er spillerne som er meldt på gjennom NAVs utviklingsprosjekt for å få alenemødre i jobb.

(For å være litt politisk korrekt; det er faktisk noen damer som spiller bra. Martha, for eksempel, på Brasil, tror jeg kunne glidd inn på mange herrelag ganske enkelt.)

Men anyways, tilbake til saken. Hvor var vi?

Jo, nei. Ikke bare spillerne, nei.

I VM er det visst noen pipeblåsere også, som kanskje burde vurdert en annen karriere enn den som offisielt heter fotballdommer.

Å la være å dømme straffespark på dette er rett og slett ganske fantastisk.



Det er faktisk så pinlig at jeg får litt vondt i fotballmagen min av å se på det. Samtidig er det herlig å se hvordan nummer 2 innser at hun har driti seg nokså bra ut, og slipper ballen elegant bak seg som om ingenting har skjedd.

Og når vi snakker om dommerfeil; dersom det ikke er straffespark, er det jo faktisk en pasning tilbake til egen keeper som plukker den opp med hendene. Tilbakespill, rett og slett, og Australia skulle i det minste hatt frispark innenfor 16-meteren.

Kvinnefotball, hva er det? Ikke er det kvinner, og ikke er det fotball. - Ivar Hoff

Jeg er ikke sikker på om det er så lurt å skrive det jeg skriver nå.

For det første er jeg bare glad, og har ingen som helst grunn til å klage over emnet. For det andre er det faktisk litt personlig informasjon som kommer fram, men heck heller - jeg har aldri lagt så mye skjul på ting på bloggen.

Det gjelder BI, og det gjelder et engangstilfelle som egentlig ikke er noe engangstilfelle heller.

(Jeg har levert bacheloroppgave, uten å ha fått igjen karakter på den - pluss at det er noen eksamener jeg må ta opp igjen. Så hvor lurt det er å skrive om dette nå er jeg som sagt ikke sikker på.)

Anyways.

HATFAG
Mot slutten av mai hadde jeg, og veldig mange andre BI-studenter, eksamen i faget «Operativ økonomistyring».

Det er det jeg kaller et hatfag - jeg er ikke glad i økonomi, og lite er så kjedelig som hvordan man opererer med økonomistyring. Jeg har ingen ambisjoner om å bruke det i noen annen sammenheng enn det som en gang i framtiden kanskje blir en personlig økonomioversikt. Og det er ikke det dette faget handler om.

Hva det handler om? Jeg er ikke sikker. Jeg fikk aldri med meg forelesningene. (Beklager, mamma og pappa, men null-åtte-null-null og et håpløst kjedelig fag er en dårlig kombinasjon.) Planen var den vanlige lesingen i siste liten, men det gikk rett vest det også, takket være band, jobb, bacheloroppgave og ellers annet opplegg som virket langt mer fornuftig.

HJELPEMIDLER TILLAT, DAMN IT
Helgen før eksamen, som var på en mandag, gikk det opp for meg at det var en eksamen med alle hjelpemidler tillat. Problemet var bare at jeg aldri hadde kjøpt noen lærebok, og jeg skulle øve med bandet. Søndag kveld, vel hjemme fra bandøvelse, printet jeg ut noen tidligere eksamensoppgaver - og sovnet.

Og følte meg lite høy i hatten da jeg kom inn i den svette Grünerhallen neste morgen, med fem tidligere eksamensoppgaver, et penalhus og en cola zero. Alle andre hadde med seg rene biblioteker, for feite.

SJUKT
Enda lavere i hatten ble jeg da jeg så oppgaven(e). Jeg brukte noen timer på å skrive ned noe svada, og lot flere oppgaver stå ubesvart.

Jeg hadde rett og slett ikke peiling, og regnet med en helt grei stryk.

I dag sjekket jeg seg eksamenskarakteren.

C

(For deg som ikke vet det; skalaen går fra A til F. A er best. F er stryk. Jeg fikk det som tilsvarer en firer på videregående.)

UFORTJENT!
Det verste er at dette ikke er første gang heller. Flere andre karakterer jeg har fått har vært helt uforståelige for meg. Og jeg skal ikke være så fryktelig ydmyk altså, men de karakterene er ikke fortjente.

Ikke når jeg tenker på de som sitter og faktisk studerer disse fagene, flere timer hver eneste dag i et helt semester. Noen få av dem sitter kanskje igjen med en A, men ikke mange. Noen får B. Andre får C eller D, uten at jeg er i nærheten av å kunne en brøkdel av det de kan.

Jeg har faktisk lurt på om oppgaven kan ha blitt forvekslet med en annen, eller noe sånt, men jeg tror jeg kan utelukke det nå - det burde strengt tatt i så fall ha vært et engangstilfelle.

SKRIVEFERDIGHETER
Den eneste forklaringen er at jeg skriver godt nok til at sensorene tror jeg kan dette her. Det er tross alt ikke mange av BI-studentene som jobber som journalist.

Men det burde ikke være godt nok. Ikke på en økonomieksamen.

Som sagt; jeg takker og bukker for karakteren, og kommer ikke til å sende en klage inn til BI-ledelsen, for å si det sånn.

Jeg ville bare nevne det for eventuelle studenter - og fremtidige studenter - ved BI. Vær klar over at du ikke nødvendigvis trenger å kunne faget for å få en helt ok karakter.

Og nei, jeg har ikke hatt sex med sensoren.

Jeg er bare glad for at jeg gikk BI.

Category: | 2 Comments

Jeg synes Gud gjorde mye bra når han skapte verden. Blå himmel, langstrakte strender, en varm sol - ikke å forakte.

Men alt er ikke perfekt.

(Jeg tenker ikke på den fordømte myggen, selv om den var en åpenbar tabbe. For ikke å snakke om knott. Bare tanken på de nyttesløse insektene gir meg frysninger. Dessuten hadde jeg ikke sagt nei takk til et ferdigskapt kollektivsystem. Ruter er ikke spesielt gudommelig, for å si det mildt.)

Men fortsatt er det ikke noen av de overnevnte problemene som plager meg.

Den virkelige tabben er døgnet.

Jeg mener; åtte timers søvn er jo alt, alt for lite. Men når man først våkner etter de åtte timene, er resten av døgnet også alt for kort - noe som selvsagt fører til at man er våken i lengre enn 16 timer.

Nei, jeg har den ideelle løsningen. Tolv timers søvn. 20 timer i våken tilstand. Det skulle føre til et døgn på 32 timer, en helt optimal ordning i mine øyne, med en timeplan som ville se omtrent slik ut:

00.00 - 12.00: Natta.
13.00 - 19.00: Jobb.
19.00 - 22.00: De uvurderlige timene etter jobb.
22.00 - 26.00: Middag/tid med kids for dem som har det.
26.00 - 32.00: Kveldskos/fotballkamp på tv.

Liam som statsminister, sier jeg bare. Er nemlig ikke klar for å sparke Gud fra jobben ennå.

Category: , | 4 Comments

Hei. Jeg lever.

- Så hyggelig, da gitt, sier du kanskje.
- No shit, Sherlock, svarer jeg.

Drøyt fire måneder etter siste innlegg kan jeg ikke love noen hyppig oppdatering her på bloggen, men det trenger jo ikke gå like mange evigheter mellom hver gang.

- Hva har skjedd siden sist? spør du kanskje.
- Hvorfor lurer du, din nysgjerrigper, svarer jeg.

Men la gå, det er jo litt hyggelig at folk interesserer seg for livet mitt. Siden februar har jeg blitt ferdig med BI (hurra!), og jeg har vært opptatt cirka hver eneste dag (ikke like mye hurra).

Jeg har gitt ut singel sammen med bandet mitt (hurra!), og jeg har ikke blitt noe mindre singel (ikke hurra).

KJØP SHOW CHAMPA - NEVER ENDING PÅ ITUNES

OG JEG HAR GIFTET BORT SØSTEREN MIN! HURRA!

Eller. Jeg har strengest talt ikke giftet bort søsteren min, hun har gjort det helt frivillig. Men det er like mye hurra, det.

Category: | 3 Comments

Det er fortsatt vinter på sitt verste, kulda får blodomløpet til å stoppe opp så fort man setter leggene på utsiden av utgangsdøra.

Ikke så mye som minner om Cape Town, i hvert fall, men vi overlever.

En liten nettsjekk med lillebrors PC fikk meg til å komme over denne låta, og jeg merker jeg gleder meg noe voldsomt til 20. mars.

Og de neste ni månedene som følger.

Kjærlighet. Lidelse. Forventning. Tro. Håp. Nerver. Gåsehud. Ærefrykt. Drømmer. Lidenskap. Galskap. Skuffelse. Misunnelse. Smerte. Magi. Trofast.

Følelser.



Hele låta finner du for øvrig på Spotify.

Category: | 2 Comments

Seriøst.

Pust inn. Pust ut. Slapp av.

Jeg har vært litt - ikke så mye, men litt - ute og reist i løpe av mitt akk, så korte liv. Kenya. Sør-Afrika. Florida. Tunisia. Egypt. Qatar. Det meste av Vest-Europa.

Og det er alltid litt kjipt når ferien er over, og det er tilbake til hverdagen.

Men i dag, da jeg og Preben ankom leiligheten min på Manglerud litt over klokka fem på ettermiddagen, fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent før, i hvert fall ikke i forbindelse med ferier. Jeg var helt tom, det gjorde seriøst vondt i magen.

Jeg var ikke i Sør-Afrika lenger, jeg var i kalde, grå Norge.

I want to come closer.

Preben dro hjem til mor og far med sørlandsekspressen, og plutselig var jeg alene tilbake i kåken. Alvorlig trist, litt apatisk rett og slett, fordi jeg lengtet så tilbake. Syntes litt synd på meg selv. Stuck i Norge.

Så måtte jeg nesten motvillig innse det åpenbare i hele problematikken, nemlig at jeg igjen må konkludere med at jeg er en lucky bastard.

Det er ikke alle som kan skryte på seg en drøyt to uker lang ferie med familien, og savne det så når man kommer tilbake at man ikke helt vet hva man skal gjøre.

Derfor er det egentlig ikke vits i å klage, men heller bare takke hele gjengen for verdens diggeste tur. Dere er de beste, og jeg hadde ikke valgt en annen familie for alt i verden.

Også kid bro da, som jeg tilbrakte de fem siste dagene med alene - nesten helt uten å krangle, til og med. Det hadde jeg ikke trodd. Bra mann.

Og folk man blir kjent med på flyet, som gjør en litt for lang flytur flere hakk mer levelig. Sånt glemmes ikke med det første, og settes særdeles pris på.

Så er det bare opp til meg å gjøre noe med litt poeng i nå når jeg først er tilbake i kulda.

Det er ikke lett etter en sånn ferie, der man bare nyter livet maksimalt. Men det skal gå greit.

I want to come closer.


Hver kveld ble denne låta spilt. Minnene.

Vil. Ikke. Hjem.


Bilde stjålet fra Menikas blogg.

Category: | 3 Comments

Bare som en liten oppdatering, kan jeg berolige alle med at Sør-Afrika fortsatt viser seg fra sin beste side.

Preben og jeg er strandet alene på Camps Bay, og er det noen steder i hele verden jeg vil strande på, så er det egentlig her.

Sola varmer fra morgen til kveld, og en laber bris sørger for at man ikke dør i varmegradene. Det sies at det er tolv grader i vannet her, og det stemmer antakeligvis, men det føles som godt over tjue. Hjemme bader jeg ikke uten at det er over tjue, her danser jeg med bølgene som kommer brusende mot strandkanten.

Fordi det er så varmt, og et bad er bare avkjølende. Og nydelig.

Og jeg vil ikke hjem.

Dette er femte gangen jeg besøker Afrika (selv om Tunisia og Egypt føles mer som Arabia enn Afrika), og jeg begynner å merke at jeg er glad i dette kontinentet. Det er fullt av elendighet, fullt av katastrofer, fullt av håpløshet. Men det er så vakkert. Spesielt Sør-Afrika, men resten av kontinentet også.

Mr. T - som jeg nevnte i forrige innlegg, og som jeg har blitt bedre og bedre kjent med - har allerede invitert meg til hjemlandet hans, Zimbabwe. Der skal han vise meg familien sin, og han skal ta meg med til Victoriafallene. Han vet at det bare er en drøm, og det vet jeg også, men drømmer blir noen ganger til virkelighet.

Inntil videre lever jeg i håpet om at jeg en gang skal få ta med ei bra dame til Zimbabwe, og til Sør-Afrika, og til mange andre fantastiske steder rundt omkring på denne kloden.

Just nu er klokka halv ett om natta, jeg sitter med føttene dyppet ned i bassenget som holder 32 varmegrader, og sjekker nettet for første gang på flere dager.

Ikke fordi det ikke er nett her, men fordi Facebook plutselig ikke er så viktig.

For et vakkert land det er, Sør-Afrika.

På lørdag var jeg i bryllup, jeg fikk være groomsman for storebror som giftet seg i verdens mest idylliske omgivelser; på vingården Palmiet Valley, en halv times kjøring utenfor Cape Town. Et sted som tok oss 200 år tilbake i tid - på den gode, uforglemmelige måten. Et bryllup som jeg tidligere bare har sett på film.

Et vakkert land. Fullt av kontraster.

Et døgn senere var vi tilbake i Cape Town, trygt plassert i gjestehuset vårt med egne svømmebasseng, egne rom med alt vi trenger, egne tjenere, egen bar, og med et sikkerhetsgjerde som beskytter oss fra livet på utsiden av gjestehuset.

Der går tusener - antakeligvis millioner - av mennesker og lurer på hvordan de skal få tak i mat nok til å overleve i hvert fall denne dagen.

Noen er heldige. De får jobbe ute i heten (sørafrikanerne selv snakker om hvor varmt det er for tiden) i tolv timer hver dag, til minstelønnen på fire kroner per time. Det holder tross alt til å overleve.

Om jeg synes synd på alle sammen?

Ikke i det hele tatt.

Det er egoistisk, det er kunnskapsløst, og det er sannsynligvis blottet for empati. Men jeg klarer ikke å synes synd på alle de som ikke løfter en finger for å få tak i den jobben. Som sitter henslengt utenfor skuret sitt som er bygget opp av presseninger, uten tilsynelatende å gjøre noen ting fornuftig.

Og det er så mange av dem.

Man kunne mistenkt dem for å ha mistet motet, gitt opp. Men når man ser de som jobber på kjøpesenterne, de som står langs veien og graver, så er det ikke noe bedre. Det gjøres så sakte, så sakte, man tar pauser langt oftere enn man jobber, det finnes ikke antydninger til smil eller noe som kunne ligne god service.

Det forteller meg at det er en hel kultur som må forandres før Afrika forandres.

This is Africa.

Men det finnes unntak.

I kveld hadde jeg en lengre samtale med Mr. T, som vi kaller ham, altmuligmannen ved guesthouset. Han er 22 år, kommer fra Zimbabwe, og flyktet til Sør-Afrika for tre år siden. Han dro hit uten papirer eller penger, uten andre klær enn de han hadde på seg. Ved grensen måtte han svømme over elven Zambezi, sammen med sju andre.

Midtveis i elva kom det en krokodille. Den valgte ikke Mr. T, men i stedet han som svømte tre meter ved siden av ham. De var åtte, og sju av dem kom over.

Siden da har han gjort det han kan for å få jobb, og tilfeldighetene gjorde at han endte opp på gjestehuset her, hvor eieren skryter hemningsløst av ham.

Nå tjener han 130 kroner dagen, og hver måned sender han tusen kroner til familien i Zimbabwe - halvparten av dem går til søsteren, for at hun skal få gå på skole.

Jeg kan ikke redde Afrika, og det kan ikke majoriteten av befolkningen her heller. Men det kan Mr. T.

Bildene er hentet fra Maries Facebook. Hun har fitt meg lov til det, tror jeg. Ellers får jeg nok høre det.

Category: | 2 Comments

20.01.11, 01:55 CET+02

Vi er i gang: Prebster og meg selv har tilbrakt det siste døgnet på reisefot, og er ikke halvveis en gang.

Men det gjør ikke så mye når flyturen fra London Heathrow til Doha, Qatar, er den mest behagelige jeg noen gang har vært med på. Hver vår seterad til disposisjon, god plass, Coldplay, Oasis, Arcade Fire og The Verves (blant mye annet!) på flyets egen playlist, og generelt en bra service er aldri feil når man flyr.

Da gjør det til og med ikke så mye at flyet fra London er halvannen time forsinket.

Nå er vi i Doha, altså, og heldigvis har araberne - i motsetning til de i London - sørget for trådløst nett på flyplassen sin.

De neste timene tilbringes i halvvåken tilstand på nettet, eventuelt med sporadiske mat, bok- og kortspillpauser.

Flyet går sju, lokal tid, og i morgen kveld er vi framme. Sjeldent tidligere har jeg hatt så store forventninger til de to og en halv neste ukene.

Africa, here I come.

PS. Flyturer, altså. Man blir alltid kjent med så gode folk. Mens vi ventet på det forsinkede flyet i London, begynte jeg å prate med en kar som prøvde å få noe info. Han så ut som en flykaprer - ikke den typisk ekstremistiske sorten, men mer en flykaprer fra en god Hollywood-film - men jeg tok sjansen likevel. Vi pratet en del, og han fortalte han hadde én time på seg til å rekke sin connection-flight i Doha. Ønsket hverandre lykke til, og kom til slutt ombord i flyet.

Nå, mens jeg sitter her og skriver, dukker han plutselig opp igjen foran meg og Prebster. "How are you guys? What's happening?" Det viser seg at flyet hans, som han ble lovet skulle vente i Doha, har dratt. Han må overnatte på hotell. "It's fucking ridiculous." Også ønsker han oss lykke til og god tur videre, igjen. Folk, ass. Herlige.

Den kom i 2009, 2008 var intet unntak, og 2007 var året som moroa begynte:

Det er på tide å oppsummere året 2010. Alfabetisk, fra A til Å. Så - når det er gjort - kikker vi framover. The best is yet to come, don't you forget.

Er du klar?

A
Vel, for å begynne med det første: Det er én låt som for alltid vil minne meg om 2010. Som er fantastisk fin, og som du forhåpentligvis får høre i en ny versjon på et album om en liten tid. Som selvsagt er ARMS OF FAITH, og som du kan laste ned helt gratis her.

B
Sommeren 2010 var jeg for andre gang forlover i et BRYLLUP, nemlig Josva og Nora sitt. Veldig stas, og om ganske nøyaktig én uke setter jeg meg med lillebror på flyet til Qatar Airways for å være forlover for tredje gang, denne gangen i Sør-Afrika. Og jeg gleder meg!

C
Noen måneder senere dro fatter'n, kid bro og jeg på en veldig ålreit weekendtrip til Tyskland. Noen ganger er det fantastisk å sette seg i bilen og bare kjøre mens man hører på lydbok og eter digg, og på veien til Tyskland treffer man jo noen dansker også. Uansett, på vei hjem igjen var vi innom CITTI GROßMARKT i Flensburg, og vi fikk handlet fra oss.

D
Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, but I did: Hver dag i to måneder var jeg oppe tidsnok til å være i DAGSAVISENS lokaler i Christian IVs gate klokka ni om morgenen. Som praktikant. Det var til tider gøy, til tider slitsomt, men uansett veldig lærerikt.

E
I november/desember hadde jeg ter EKSAMENER; en journalisteksamen, en gruppeeksamen og en strategieksamen. Jeg trodde jeg skulle klare den første, jeg håpet at vi ikke strøyk på den andre, og orket ikke engang å lese på den tredje, fordi jeg visste jeg ville stryke. Den første gikk ad dundas da det dukket opp en modell jeg aldri hadde hørt om i eksamensoppgaven, og jeg innså at jeg kunne risikere å stryke på alle tre. Resultat: Henholdsvis C, B og D. Og jeg er en lucky bastard.

F
Det er så mange gode folk rundt meg, så det er egentlig urettferdig å hente opp noen navn, men her kommer ett. FYLLY. Kid bro, som jeg alltid krangla med før. Nå spiller vi i band sammen, skal innta verden, og flyr i 36 timer og tar en uke i Cape Town for oss selv. Lillebror, digger deg!

G
Hele dette året har jeg hatt et mål, nemlig å slutte med snus. Det er ikke så lett, når GENERAL EKSTRA STERK PORTION fortsatt viser seg fram fra sin beste side i snusskapet. 2011 it is!

H
Det er ikke lenger sjeldent jeg ikke sover alene i kåken, som offisielt er blitt omdøpt som HOTEL MANGLERUD. Enkelte er mer stamgjester enn andre, men alle er velkomne i 2011 også.

I
Det finnes visse steder som er spesielt bra å oppbevare seg, og i 2010 har det gått mer og mer opp for meg at INTRO er et av dem. Nå også med fantastisk webside.

J
Året rundes som oftest av med JUL, og 2010 var intet unntak. Det er bare det at jeg sannsynligvis har hatt den beste julen av alle i verden i år. Hele familien hjemme hos mutter'n og fatter'n (savnet Ida, dog), som varter opp med sykt digg mat og julehjem. Lange spillkvelder, hvitt landskap ute, fantastiske presanger - gleder meg til neste år allerede.

K
Denne sommeren var fantastisk. Ikke fordi det var så veldig fint vær, og ikke fordi jeg fikk så mye glede av det som var av fint vær heller, men fordi jobben min er å følge med på noe jeg elsker. Fotball-VM i Sør-Afrika var tidenes VM, og K'NAAN lagde tidenes VM-sang.

L
Seks år var det en berikende del av livet mitt. 24. mai 2010 så jeg siste episode av LOST sammen med en nydelig gjeng, og det var ganske vemodig. Nå gleder jeg meg bare til å se hele herligheten på nytt.

M
2008 var Coldplay, 2009 var U2 - men dette året var det METALLICA som ga meg den største konsertopplevelsen (ved siden av våre egne konserter, selvsagt). I gymsalen på Fornebu, sammen med Egil og Magnus. Deilig. Og jeg er ikke engang fan.

N
Også i 2010 var jeg av og til å finne på NYDALEN, og jeg må bare innrømme at de tre åra på BI alt i alt har vært gode - på tross av at oppmøtet på skolen har vært så som så. Det er fortsatt (minst) et halvt år igjen av skolen, og uansett kommer jeg til å være på Nydalen de fleste tirsdagene i 2011, for å spille cageball med kolleger og ukjente. Fint sted, det, altså.

O
Apropos ukedager; ONSDAGENE i høst har vært et lite høydepunkt. To fantastiske mennesker på Ryen åpner huset sitt, enda flere fantastiske mennesker kommer på besøk, og vi har det veldig, veldig kult sammen. Det er et konsept som kalles Life, og jeg liker det veldig godt.

P
Som du skjønner, og som jeg allerede har nevnt, er jeg omgitt av så mange bra mennesker, eller PEOPLE, som jeg kaller det (for å få det til å passe inn på P'en). Ingen nevnt, ingen glemt. Men jeg er takknemlig overfor alle sammen. Planen er å bli enda bedre kjent med dem i 2011, pluss å bli kjent med flere. God plan, høres det ut som.

Q
Denne er alltid tricky, spesielt siden jeg har et prinsipp om ikke ha samme stikkord som er blitt brukt i tidligere årsmeldinger. Men på nyttårsaften satt jeg på samme bord som Yuly og Melissa, som er fra Colombia. Jeg er ingen kløpper i spansk, for å si det mildt, så det gikk mye i ¿QUÉ PASA?

R
Oh no, I haven't forgotten. Februar, en svært nødvendig tur vekk fra snøen og kuld i Norge. Veien gikk selvsagt til ROMA, og det var en veldig ålreit tur, det også. Turer pleier som regel å være det.

S
Denne bokstaven er enkel i år. I mars dro jeg hjem til Bamble for en engangsopptreden med et band som lillebror hadde snekret sammen. Ti måneder senere er SHOW CHAMPA klare for å pøse på med musikk som verden sjeldent har hørt maken til. På den positive måten, vel og merke. Sjekk oss ut her, her og her.

T
Help others achieve their goals. By achieving yours. I 2010 så TRUSTED CITIZEN dagens lys, og jeg anbefaler deg å sjekke det ut - når du får en invite, så klart. Dette er nemlig et veldig kult konsept.

U
Helt siden julaften 2009 har jeg visst at jeg snart skal til Sør-Afrika, men «snart» er et relativt begrep. Gjennom hele året har 19. januar 2011 virket UENDELIG LANGT fram i tid. Nå er det én uke til.

V
Hvordan er det mulig å oppsummere 2010 uten å dra med VULKANENE? Island lot oss altså unngjelde for deres egne økonomiske inkompetanse, og sendte aske ut over hele Europa som gjorde at flyene ble satt på bakken. Bare ikke gjør det om en uke, så er jeg fornøyd.

W
En annen nyhetssak som preget året var selvsagt WIKILEAKS. Personlig foretrekker jeg fortsatt Wikipedia framfor Wikileaks, men så er jeg da heller ikke ferdig utdannet journalist. At Assange må i fengsel, synes jeg uansett er for drøyt, med mindre han faktisk har voldtatt disse svenske blondinene. Jeepz, nå merker jeg at jeg blir useriøs her.

X
Vanskelig bokstav, men Liam ordner saken: Januar startet året med å kaste meg ut av min egen kåk, da ikke kjent som Hotel Manglerud, men som kåken - for min egen versjon av X-TREME MAKEOVER HOME EDITION. Badet skulle liksom pusses opp på borettslagets regning, men det kostet meg fortsatt 20.000 spenn. Men noen morsomme episoder ble det.

Y
Hm. Jeg har brukt endel YOUTUBE gjennom året. Jo, jeg har det. Det er jo alltid en slager når flere enn ett menneske er samlet, å sjekke de morsomste videone på YouTube. Kommer ikke utenom, liksom.

Z
Denne er fæl, skikkelig fæl. Jeg kommer virkelig ikke på hva bokstaven Z forbinder meg med 2010. Men jeg kan meddele at ZVETOMIR TCHIPEV fortsatte sin karriere som midtbanespiller i kypriotiske Nea Salamina dette året. Det er helt sant.

Æ
Nå sliter jeg skikkelig, ingen tvil om det. Men vi fortsetter i samme spor. Fra 1. januar i år ble ÆDEL TVERRÅEN en viktig brikke i Urædd (herre min hatt, så kommer jo æ-ene på rekke og rad). Alle fra Grenland med en viss fotballinteresse vet hvem Ædel er, og det er bare å ønske superspissen lykke til videre i 2011.

Ø
Hotel Manglerud, som er nevnt tidligere i posten, befinner seg forresten i bydel ØSTENSJØ, som er en fryktelig fin bydel på alle mulige måter. Litt mange pensjonister, kanskje, men det er bare hyggelig.

Å
Og vi runder av med å melde om at ÅLBORG er en av byene jeg har vært i (eller i det minste kjørt forbi) dette året. Beklager kvalitetsglippen mot slutten, men det er sånn det går når man har så mange unødvendige bokstaver i alfabetet.

Godt nyttår, noen dager på etterskudd!

Category: | 3 Comments

2011. Det høres rart ut.

Partallsår er ikke så vanskelige å venne seg til. 2010 føltes ut som vi hadde vært i lenge da det ble 1. januar. Men 2011? Nei, det er ikke 2011 ennå. Snart, men ikke ennå.

It's a new year, I'm glad to be here, it's a fresh spring so let's sing

Men jo, det er visst et nytt år. På tide å se framover.

2010 var full av oppturer, og ikke så mange nedturer. Kanskje det var noen av de også, men jeg er ikke så flink til å huske nedturene. Oppturene inspirerer. Nedturene glemmes.

In 2080 I'll surely be dead, so don't look ahead, ever look ahead

Jeg er kanskje død i 2080, men jeg ser gjerne framover likevel.

Ser fram til 19. januar, når jeg setter meg på flyet med lillebror til London, videre til Qatar, og via Johannesburg til Cape Town. Være forlover for storebror, delta i drømmebryllupet på en vingård i Cape-provinsen, og nyte 35 varme på en brennende het sandstrand på Clifton Beach.

Ser fram til å erobrere flere og flere og større og større scener med bandet. Om det ikke blir O2 Arena sommeren 2011, så blir det i hvert fall noen gode gigs.

Ser fram til å bli kjent med nye mennesker, og enda bedre kjent med de jeg allerede kjenner.

It's a new year, I'm glad to be here, it's a fresh spring so let's sing



PS. Det kommer årsoppsummering for 2010 også. Snart.

Category: | 2 Comments