verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Navnet er Liam, 20 år. Yrke: Journalist.

I natt opplevde jeg det jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Jessireee, no kidding.

Jeg drømte at jeg sovna litt for godt etter skolen, våkna klokka seks og var dermed allerede to timer for sent ute til første opplæringsdag på jobb. Ingen god start, skjønte jeg, og fikk det bekrefta da sjefen sa på telefon at jeg bare kunne glemme å jobbe for dem. Jeg ville dra ned og sjekke likevel, ringte en taxi, men naturligvis måtte taxi'n krasje i en fjellvegg og jeg ble grønnsak light. Ikke mer grønnsak enn at jeg iallefall tenkte klart og klarte å redde en eller annen dude fra å drukne. Weird, njaaa...?

Anyways and any days.

Så våkna jeg da, og tror du ikke jeg hadde forsovet meg igjen, for søder? Mobilklokka viste ti over halv syv denne gangen, mens bordklokka viste litt over ett. TV'n sa derimot at uret var ganske nøyaktig fire, og TV-ur skal man jo stole på, så dermed var jeg altså for sent ute likevel. Jeg tok en dusj, fikk dratt avgårde, og tenkte at det tross alt er bedre å komme en halvtime for sent enn scenarioet i drømmen. Kanskje de ikke ville drepe meg likevel?

Og jammen våkna jeg på nytt, for tredje gang. Denne gangen på ordentlig, og jeg ble nervøs i et lite halvsekund før jeg skjønte at klokka var halv seks om morran og jeg hadde cirka nøyaktig ti og en halv time før jeg skulle møte opp.

Om jeg var nervøs før jobben? Nei, faktisk ikke. Ikke veit jeg hvorfor jeg må gjennomgå mareritt som det der, jeg håper og tror at det er første og siste gang.



Så hvordan var første arbeidsdag da, Liam?

Vet du, det var skikkelig, skikkelig ålreit. Jeg liker å skrive om sport, har jeg allerede funnet ut. Jeg har tilogmed skrevet om ishockey, og prata med treneren for Frisk Asker, og jeg er jo ikke den største hockeyeksperten her i byen. Men jøye meg så gøy det er. Neste arbeidsdag er torsdag, og sannsynligvis lørdag og søndag, det blir dødsstas. Noen lapper i lommeboka er jo ikke å forakte det heller, men jeg kødder ikke når jeg sier at det ikke er det viktigste. Ikke akkurat nå iallefall. Nå er det bare moro.

Så imorra er det fotball for alle penga, iallefall på kvelden. Før det må det gjøres en heftig bed.øk.-innsats, og kjenner jeg Liam rett (det bør jeg jo; selv om jeg omtaler meg selv i tredjeperson skulle jeg kjenne meg selv ganske så rett) blir det nok nødvendig med en innsats etter trening også.

Which means: Bedtime.

*

Et skotsk ektepar var på flystevne, da mannen ville ta med sin kone opp i et lite småfly på en omvisning over byen. Men han syntes prisen var for høy, så piloten foreslo at de skulle få turen gratis dersom skotten og konen hans klarte å la være å si noe under hele turen. Dette gikk ekteparet med på. Piloten fløy det villeste han kunne, men det kom ikke en lyd fra dem i baksetet. Da de hadde landet sa piloten:
- Det var utrolig at dere klarte å holde munn på en slik flytur!
- Ja, lød det fra baksetet. - Men det holdt hardt da min kone falt ut!

Ho-ho-ho.