Idag var en normal dag på jobben. Kaldt ute, minus ti. I går våknet jeg opp på den andre siden av kloden. Det er en merkelig verden vi lever i.

Jada. Så var jeg hjemme igjen, tilbake til kalde, gufne Norge. Klokka halv tre i natt la jeg meg under dyna og frøys meg til søvns (varmen var ikke skrudd på, sjakktrekk William), og idag har vært jobbedag.

Geez, jeg savner sommeren.

Nettet var ustabilt i leiligheten i Hout Bay, og like etter siste oppdatering tok det kvelden fullstendig, så det ble vanskelig å komme med noe nytt. Men fint hadde vi det, det skal jeg love deg. Den siste dagen gikk Pål, Prebster og meg opp Lion's Head, som er en av fjelltoppene i Cape Town, og det var en relativt urovekkende opplevelse: Jeg har besteget Galdhøpiggen, Table Mountain og flere andre topper, men jeg har aldri måttet klatre opp loddrette fjellvegger med kjetting boltet til fjellet som man må holde seg i, mens det går fire-fem meter ned til bakken. Og fire-fem meter er jo greit, men når bakken er en snau meter bred og det er femti-seksti meter nedenfor der igjen blir iallefall jeg nervøs.


Atlanterhavet.


Chris var helt sjef med hatten sin.


Utsikt ved Cape Point.


Og Cape Town sett fra Table Mountain.


Julemiddagen.


Strand. Het det der.


Meself og Andrew og Larren ved Waterfront. Disse folka var fantastiske hosts, og vi hadde opptil flere bra kvelder sammen.

(Foto: Marie Fuglset & Helene Theron. Fornøyd, mærrispærri? :)

Og flere bilder ser du på Maries, og sikkert etter hvert Pål og Prebens, Facebook.

Flyturen hjem gikk drittgreit faktisk; Megan ordna så plassene våre ble oppgradert, så det meste av flyturen satt jeg og spilte minigolf på skjermen min. Og så på The Dark Knight. Og vips var turen over. Akkurat nå hører jeg på Sigur Rós, musikk som minner meg om turen, og merker jeg lengter tilbake. Det blir liksom ikke helt det samme når man kommer tilbake til Norge, man får noen åpenbaringer her hjemme. Nei, selv om man reklamerer for det er ikke to colaer for 35 kroner kjempebillig. Minus ti grader er ikke kaldt, det er freakings ulidelig.

Men nok klaging Liam. Nå er det nyttårsaften og ett nytt år. Også stikker jeg en tur til Qatar, det er ytterst nødvendig faktisk. Man kan ikke oppholde seg for lenge i det landet her nemlig, det er ikke bra for helsa.

En boks importert, ekte svensk general koster 18 rand i Sør-Afrika. Det er 12 og en halv krone. Hvordan de får det til aner jeg ikke.

Lille-julaften liksom. Hva skjer med det?

Ok, casinobesøket gikk i dass. Jeg ser på 600 rand som en julegave fra meg til huset, og det er ikke pengene som er problemet. Problemet er at både Pål og Marie gikk i overskudd, slettes ikke fortjent. Marie spilte for eksempel blackjack for første gang og vant 500 spenn, og lever på nybegynnerflaks. Problemet mitt, har jeg funnet ut, er at jeg har spilt nok blackjack til at nybegynnerflaksen er ute av sikt. Mens jeg er fortsatt alt for urutinert til å kunne gjøre det taktisk bra.

Dessuten hadde de ikke hold'em-bord. Hadde de hatt det hadde jeg vært en rik mann nå.

Jada, nå er det altså lille-julaften. En dag som vanligvis starter med å stå opp, gå ut i stua og se på det nypyntede juletreet, spise en god frokost, ut i snøværet for å handle inn de siste gavene, sette på julemusikk, nyte julesteminga, og bla-bla-bla. Alt det ovennevnte gjøres selvfølgelig dette året også. Okei, hvis du kutter juletreet. Og snøværet. Og om du tar med gavene, julemusikken og julesteminga i samme slengen er vi ájour.

Livet er deilig ass.

Taffelberg in my freakin' heart.

Jessjess. Jeg kunne skrevet at jeg fortsatt har det diggdigg, og at Sør-Afrika er et fantastisk land, og at det fortsatt er nydelig vær og veldig fint med aloe vera på kroppen - men det vet du allerede, så jeg lar det være.

Idag har familien Fuglset gått opp Taffelberg, eller Table Mountain om du vil. Fantastisk fjell, lang gåtur, og Pål og meg var (selvfølgelig) de sprekeste. Vi formelig spurtet opp de siste høyde(kilo)meterne. Men all heder og ære til Joachim, Christoffer, Christian, Preben, Marie og mamma som også fullførte klatreturen - riktignok en liten stund etter de kjappeste...

Toppen av Table Mountain er som oftest rimelig forblåst, og det er ikke sjeldent bordduken ligger der også - skyene dekker toppen av fjellet, og som legenden sier er røyken fra djevelen selv som sitter ved Devil's Peak og tar seg en pipe. Idag, derimot, var det vindstille hele veien, ikke en sky på himmelen, og jeg er sikker på at vi så helt opp til både Nigeria og ned til Antarktis fra toppen. Helt perfekt altså. Denne ferien er ikke den dummeste idéen daddy dj har kommet med.

Nå er jeg usikker på hva kvelden bringer, men ryktene sier grilling ved svømmebassenget her tror jeg. Venter fortsatt på tur på Grand West Casino, men det kommer - det kommer.

PS: Hilser fra Joachim og Chris som ligger på hver av skulderne mine og læxer på skikkelig Afrikavis.

Best regards from a beach boy.

Stranda, vet du, er digg. Med 30 grader og skyfri himmel gjør det faktisk ingen verdens ting at Cape Town ligger ved atlanterhavet og at vannet som kommer fra sørishavet dermed ikke er varmere enn 16-17 grader. Fem timer på Clifton Beach er nok til at onkel Liam koser seg helmax nemlig. Dette er livet ass. Jeg skal flytte hit, det er helt sikkert.

I går var jeg og min onde storesøster på søndagsmøte på Hillsong, sammen med Larren, Andrew, Helene og drøye 2000 andre. De starta opp kirka for seks måneder siden, og oppmøtet og opplegget i går forteller meg at dette er stæsj som funker. Så ja - når jeg flytter hit skal jeg gå i Hillsong. Det blir digg, skarru se. Etter møtet tok vi fem en milkshake ute i Hout's Bay, det var dødskosli. Brødrene Campher er bra folk, det er dama til Andrew også.

Oppsummert: Sør-Afrika er digg, været i Sør-Afrika er digg, og det blir digg å flytte hit. Når veit jeg ikke, men jeg skal. God jul a.

Må bare komme med en aldri så liten blogg-innrømmelse... Som kjent er familien Fuglset en kløpper i alt som har med spill og konkurranser å gjøre, men det triste som skjer er det faktum at onkel Liam taper gang på gang. Nå har jeg akkurat tapt for den sinnsykt kule storesøstern min i poker, og måtte betale fra meg nesten både gård og grunn. Men men. Sånn er det å være født under en uheldig spill-stjerne. Til og med Preben gjorde en formidabel innsats i kveld, og imponerer meg kraftig med både sitt spilltalent og enorme humør; jeg tar av meg hatten! Jeg tar jammen ikke bare av meg hatten, jeg tar sannelig min hatt også kvelden. Først skal jeg slurpe i meg en skvett zero, og når jeg først har tatt steget opp som tidenes dårligste player, så kan jeg rett og slett avslutte dette blogginnlegget med å overlate spill-tronen til mærri. Da var det gjort, det var alt for i kveld, natta og far vel.

EDIT. Med store bokstaver.
Okei. Jeg trodde jeg hadde en sånn halvålreit, helt ok storesøster. En passe grei en, liksom. Snill. Kristen som bare det. Du veit. Jeg bommet tydeligvis grovt.

Som du helt sikkert skjønner tapte jeg altså en ubetydelig, ikke-følge-reglene-en-gang runde av poker sent i går kveld, etter å ha vunnet tre ganger på rad først. Og du vet hvordan det er. De store stjernene blir misbrukt. Se på Bill Clinton, en stakkars mann som glapp buksesmekken en liten gang, og dermed var haukene over ham. David Beckham, strakte ut beinet og fikk rødt kort mot Argentina i '98, nok til at han ble hengt ut i pressen. Og Liam. Som tok litt for tidlig kvelden etter å ha vunnet tre runder (og leder selbuwisst-maratonen, det skal også sies) og lot noen andre vinne den siste. Misunnelse, kalles det. Og sjalusi.

Men legg merke til en ting til: jeg sletter ikke en gang innlegget som Marie skriver. Så edelt sinn har jeg. Det er det andre som ikke har, for å si det sånn.

Det endelige svaret på tiltale kommer på torsdag, på casinoet i Kappstaden.

Stay cool, baby. This is hot and delicious.

Ohright, siree... I'm located at Hout's Bay, a couple of kilometers outside Cape Town, the time is 23.17 at the moment, and life is no less than great. We arrived early in the morning yesterday and drove out to our place, which is a nice'n'cosy apartment in the valley (of the shadow of the death... nooo, I'm kidding you) at the back side of the big and famous Table Mountain. The weather is great; skies are blue and sun is hot - exactly the way it should be. I've just promised myself to one day move to Cape Town, but then again I've promised myself quite a lot of things before, so we'll see what it'll be like. But I like a life like this. This is Africa. I like it.

So, the next couple of days the plan is to check out Cape Point, rob some money from the Cape Town Casino, try some african rollercoasters in one of the theme parks here, visit Hillsong South Africa and just enjoy living. That's one hell of a good idea, you know, just enjoy life. As simple as that.

PS: Check out pics at Mary's facebook.

Jeg er tagget.

Kjetil er skurken, og da innser jeg vel at Liam må svare sånn før han forsvinner helt, midt i svarteste Afrika. (Er det rasistisk? Det er ikke det? Nei, det er ikke det. Man sier midt i svarteste skogen uten at man er KKK, og da er det vel greit. Nå er det strengt tatt ikke svarteste Afrika jeg skal til heller da, hva man nå enn legger i uttrykket, Cape Town er ikke midt i Afrika iallefall. Liam. Nok.)

Nåvel, tilbake til greia. Reglene som må følges er:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

1) Akkurat nå spiser jeg en halv pepperkake som var alt lillebroren min hadde hjerte til å gi meg.
2) Fortsatt akkurat nå er jeg hes.
3) Jeg har vært i 18 land - Norge (surprise), Sverige, Danmark, Tyskland, England, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike, Liechtenstein, Italia, Frankrike, Monaco, Kypros, Tunisia, USA, Kenya, Uganda.
4) Rekorden er fem land på under ett døgn - Norge, Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia. (Den ble tangert i fjor forresten, med Italia, Sveits, Liechtenstein, Østerrike og Tyskland.)
5) Jeg DIGGER Womanizer av Britney.
6) Jeg er ikke rik.

*

Og sånn ellers, så spilte vi i Skien i går på Rock&Pris, det "vi" er et band altså. Takket være Magnus på trommer og tre karer jeg aldri hadde møtt før, men som stilte opp og spilte som guder - Anders, William og Lars-Henrik - gikk alt sammen veldig bra, i tillegg til at vi fikk en surrealistisk fin støtte fra Kristian, som jeg heller aldri har hilst på. Fine karer alle sammen, det skal dere vite.

OGSÅ var jeg på hjulebord på fredag, med en vakker journalistklasse, spesielt vakker er den når kvelden blir eldre. Flotte, saklige og vel gjennomtenkte taler - Kaggestad har nok ikke gjort annet enn å tale - og god mat og god drikke og gode folk. Fint, altså.

NÅ ser jeg på hopp, så skal jeg besøke farmoren min en tur, som gir meg $penn i hytt og gevær eller hva det heter. Det blir koselig vettu. Skal hilse fra deg jeg.

Så drar jeg hjem til Ullevål.

Så pakker jeg.

Så spiller jeg en runde på Poker Stars.

Så drar jeg til Afrika.

Onkel Liam har ikke internett hjemme. Da er det vanskelig å blogge. Helt umulig er det dog selvfølgelig ikke. Ikke når man har BI tilgjengelig. Gamle, gode BI.

JESSSSS!! Siste eksamen er over, nå er det juleferie i flere uker, bed.øk. er overstått (selv om jeg tviler på at det gikk bra), det samme er journalistikken som var mye, mye enklere.

Om seks dager drar jeg til Afrika (egentlig fem, siden jeg slår følge med mor og far til Gardermoen tirsdag kveld og sover over på hotellet der), og livet i seg selv er en lykkelig greie. Mmmh, digg.

Det eneste skåret i gleden er at internettet, som sagt, er nede i Jutulveien. For en utfyllende dekning av frustrasjonen min henviser jeg deg til denne siden, og du må gjerne gråte med meg. Det betyr uansett at jeg ikke kan dele nedtellingen til the-oh-so-joyful-and-exciting-tour-of-africa-which-i-am-looking-kind-of-very-much-forward-to sammen med deg, og det er du selvsagt bare glad for, men sånn er det bare. Sannsynligvis får jeg ikke oppdatert før jeg er på reisefot, og jeg vet ikke hvor mye jeg får skrevet down there heller, så du får ønske meg god tur. Det skal jeg ha uansett hva du ønsker meg forresten.

God jul og alt det der!

*

I bless the rains down in Africa
Gonna take some time to do the things we never had.


Toto - Africa

*

Hmm... det regnet kan vi forresten drøye med til over nyttår, kan vi ikke det?

Prolog.

“Passet og papirene dine, takk.”
     Damen ved kontrollsjekken av utenlandske turister ved Dulles International Airport i Washington kikket utålmodig på meg mens jeg fisket frem passet mitt og pairene som var nødvendige for at jeg i det hele tatt fikk lov til å sette mine bein på amerikansk jord, papirene jeg hadde fylt ut på flyturen fra London, der jeg bekreftet at jeg foreløpig ikke var mistenkt for terrorhandlinger av noen slag mot verken amerikanske eller andre mål, og at jeg ikke hadde hatt noen deltakelse i nazistenes forbrytelser under den andre verdenskrig. Jeg hadde heller aldri krysset grensen fra verken Mexico eller Canada på ulovlig vis (ikke lovlig heller, for den saks skyld), i det hele tatt hadde jeg ikke så mye å frykte når det gjaldt papirene som dama nå leste med falkeblikk, papirene som ga meg en merkelig følelse av at de amerikanske myndighetene led av et kjempeanfall kollektiv paranoia når det gjaldt utlendinger i deres eget land. Likevel bør man aldri føle seg trygge på amerikanere, og jeg fulgte spent med da hun kikket opp fra papirene og inn i de trøtte øynene mine.
     “Hvorfor er du i USA?”
     “Ferie.”
     “Hvor skal du?”
     “Florida.”
     “Hvor lenge?”
     “En uke. Seks dager, for å være nøyaktig.”
     “Reiser du alene?”
     “Sammen med storebroren min.”
     “Hvor er storebroren din?”
     Jeg kikket mot folkemengden som ventet utålmodig på å komme frem til stedet jeg sto nå, eller en av de andre seksten lukene der reisende ble spurt om nøyaktig de samme spørsmålene. Flyet vårt fra London hadde vært forsinket, og med i utgangspunktet dårlig tid fra før hadde vi spurtet som de første ut av flyet og mot neste terminal. Vi var nesten sikre på å ikke rekke 6.20-flighten til Orlando da vi så den uendelige køen som ventet på oss ved kontrollen, men det hadde vist seg at det finnes effektivitet i USA også; det hadde ikke tatt mer enn et drøyt kvarter før vi var først i rekka og ventet på å bli henvist til en luke, og nå begynte vi begge å innse at vi kanskje kunne klare det likevel. Like fullt var det fortsatt et hav av mennesker rundt meg, og Pål hadde forsvunnet i en annen kø. “Et eller annet sted der borte,” sa jeg, og pekte mot en av de andre køene.
     Dama trakk på skuldrene, bladde i papirene igjen og fant frem et stempel. Ga meg det jeg trengte for reisen videre og kastet et uinteressert blikk på nestemann i køen før øynene vendte tilbake mot meg.
     “Velkommen til USA.”

Jeg nikket, smilte, kastet papirene ned i veska og løp videre.

*

To uker tidligere.

Januarnatten var både kald og guffen.
     I disse dager er det mye mas om denne globale oppvarmingen som alle prater om, og greit nok; klimaet er sikkert ikke det samme som det var for tusen år siden, men jeg er sørenmeg sikker på at de som roper høyest ikke har stått ute en januarnatt og sett på stjerner mens de har bablet om oppvarmingen og issmeltingen. Det er nemlig en kjølig opplevelse, men så er det jammen en del av noe magisk også.
     For når jeg sto og så opp på nattehimmelen, med Orion som allerede var oppe, og Karlsvogna som hadde vrid seg i en uvant stilling i forhold til det jeg hadde blitt vant med tidligere på høsten, da følte jeg meg både liten og ubetydelig, men like fullt var det en fantastisk følelse. Nå er jeg riktignok en snåling, men det er noe majestetisk, tenker jeg, med universet. Når man gir opp tanken på hvor mange stjerner det finnes der ute, hvor langt unna de blinkene lysene egentlig er, så skjønner man hvor stor verden er. Hvor sammensatt den er. Om jeg konsentrerte meg ekstra mye kunne jeg skjelne Andromeda, nabogalaksen vår, som mer kunne sees som en liten tåkedott heller enn en stjerne, og jeg tenkte shitt, ass. I det jeg kikker mot den utydelige, vage prikken, så har lyset reist i to og en halv millioner år, fra derfra og hit, bare for at jeg skal kunne se det. Og på et øyeblikk er det forbi, på vei videre mot en verden jeg ikke kjenner, og sannsynligvis aldri kommer til å få vite noe mer om heller.
     Magic moments kalte Perry Como det, dette var definitivt et av dem.
     Idyllen ble brutt av en dirring fra mobilen, som utålmodig ga beskjed om at en ny melding var mottatt. Jeg lurte et øyeblikk på hvem som gadd å sende melding til meg på denne tiden av døgnet, men innså fort at det bare var en måte å finne ut av det på, og snart var mobilen snappet opp fra lomma. Det var fra storebror Pål i Oslo, og jeg måtte faktisk lese meldinga to ganger før jeg fikk med meg hva han prøvde å si.

“Atlantis space shuttle launch, kennedy space center 7. februar. Er du med?”

Utenom stjernehimmelen er det en annen ting som interesserer meg, nemlig geografi. Det er for så vidt mer enn dette også som interesserer meg og fyller livet mitt med mening; vi snakker fotball og musikk og bøker og pc, ting som jeg har inntrykk av er vanlig for en norsk tyveåring å interessere seg for. Men så er jeg altså også opptatt av geografi. Jeg er i alle fall godt kjent med verdenskartet, og når jeg leste Kennedy Space Center på meldingen fra storebror visste jeg umiddelbart at det betydde Florida, solskinnsstaten med palmer, sandstrender, kokosnøtter og pelikaner.
     Jeg så opp mot stjernene igjen, kjente den kalde vinden som fylte kroppen min med ubehagelig kulde. Men av en eller annen grunn var det plutselig mye vanskeligere å la være å tenke på turkisfarget hav og stekende sol. Hendene føltes som om de frøs til is mens jeg skrev tilbake til Pål.

“Er du seriøs? Jeg er med.”

Jeg sverger på at jeg kunne se Orion smile lurt ned mot meg fra panoramaplassen hans på sydhimmelen.

*

Jeg skriver bok serru, sånn av og til, og her fikk du jammen meg servert prologen - de tre første sidene av foreløpig 33. Bok og bok, kall det heller en reisereportasje, men fin blir den uansett.

Siden sist har jeg jobbet (noe jeg ikke visste jeg skulle denne helga her, men en telefon fra sjefen satte fart i onkel Liam lørdag morgen), og vært i bursdagsparty på Manglerud. Verdens beste 32-åring fylte 32 år, en bedre forklaring på hvem han er finner du omtrent her, og det er verdt å sjekke ut. Kvelden ble tilbrakt hos Pål, Megan og fantastisk skjønne Nathalie, som du ser noen breathtaking pics av ikke her, men her.

Og nå...?

...er det desember. 10 days to go, jeg tar sjokoladen fra kalender jeg glemte å åpne denne morgenen og leser til en eksamen jeg kommer til å stryke på om 33 timer.