verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Liam, kom deg i seng. Jaaada, mamma, jaaada.

Idag var det duket for den O-så-store fotballavslutningen for verdens nest beste fotballag, Manglerud Star 2. Greit nok, sannsynligvis ville vi gått på en smell om vi hadde møtt Odd Grenland, men virkelig - alle andre lag moser vi sønder og sammen, no doubt om det. Selv om Liam kom til laget litt for sent på sesongen til å kunne bidra så voldsomt mye (0 kamper og 0 mål, for å være nøyaktig), så mottok han i likhet med de andre fine spillerne en vakker medalje som skal henge på hedersplassen over peisen. Nå kunne du selvsagt nevnt at men du har jo ikke peis, Liam, tenkt over det eller? Men det gjorde du altså ikke. Du har naturligvis helt rett, og ikke er jeg sikker på om den aktuelle medaljen hadde hengt over den uansett, men poenget her er at avslutninga var ålreit, den. Mye pizza og mye øl, dog uten at jeg konsumerte store mengder av det sistnevnte.

Så hvordan går det på fotballbanen egentlig? La oss høre om det... Vettu, det begynner å gå bedre. Etter hvert som jeg har fått med meg noen treninger begynner formen så smått å bli bedre, selv om jeg fortsatt føler jeg har en del å gå på. Men det kommer. Liam sier eder; det kommer. Med jogging, Golden Cup og trening hver eneste onsdag, pluss kondistrening en annen dag er dette nødt til å gå strake veien til landslaget. Ikke det at det er særlig mye å skryte av i disse dager, men vi skal jo arrangere EM på hjemmebane i 2016, skal vi ikke?

*

Men hvorfor sover du ikke nå, Liam?

Du skjønner det at jeg hadde tenkt til å legge meg, klokka var vel ett eller der-omkring, da Stina ringte og sa at hun og Dina og Heidi kom på besøk. De måtte bare se på Holmenkollen som brant først. Det er ikke hver dag Holmenkollen brenner, så det er forståelig nok. Men da de endelig kom var klokka to, og jommen tok vi ikke en tur ut i byen også.

Ungdommen nå til dags, ja det kan du si. Den gang jeg var ung, da var vi i seng klokka ni, senest ti på lørdager, og det vi koste oss med var detektimen på NRK. Det var ikke noe som het NRK1 eller NRK2 på den tiden, det var bare en kanal da, og det var NRK. Da sang vi om fred i verden og mente det virkelig, for vi kunne tro på fred i verden på den tiden uten å frykte verken amerikanere eller drivhuseffekter, vi var skikkelige da jeg var ung.

Hold kjeft Liam, og legg deg.

For to år siden:
Jeg dreiv å bytta skole-id-kort med Josva. Det ble senere bytta tilbake, men beltet mitt derimot, det henger fortsatt i klesskapet hans. Hvis ikke han har det på seg, da. Hvem vet? Ikke spør hvorfor vi bytta belte, forresten. Det har noe med Christopher Svartdahl å gjøre. Ikke spør.

PS: Haiker med brodern hjem til Stathelle i helga. Har en seriøs skoleoppgave jeg bør ta med hjem. Ring hvis det er noe.