verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Libya, storebror og T-bane. Mye gull i dag.

Sola skinner ute, mens nettet fråder over av avisoverskrifter om Libya, Gaddafi, Gadafi og Khadafi.

(Hvordan landets tre største aviser ikke kan bli enige om stavemåten på det navnet er for meg en gåte. Jeg foreslår heller at vi bruker den offisielle tittelen hans som rettesnor; «Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People’s Libyan Arab Jamahiriya». Pluss «King of Culture», det er viktig å få med.)

Anyways.

LIVE
Det er visst historiske tider, dette, det er ikke uten grunn at man følger den dramatiske krigen i Libya LIVE i Dagbladets nyhetsstudio.

Endelig skal vi bli kvitt jævelen, for søren. Vi har jo ventet på dette i så fryktelig lang tid.

Vel, her på blogspotten kunne vi faktisk ikke brydd oss mindre om Gadaffi, Gadafi, Khadafi eller hva han nå heter.

I stedet retter vi blikket mot storebror, som har bursdag i dag.

Han er fortsatt veldig, veldig ung, selvsagt, med framtiden foran seg. Dagen feirer han ved å invitere lillebror på middag, noe jeg synes er en meget eksemplarisk måte å feire bursdager på. Det skulle vært mer av dem, rett og slett. Mer av slike storebrødre, og mer av bursdagene deres.

Det mangler egentlig bare at bursdagen kan følges LIVE på nettet, men det tar vi neste år.

Kampsak
Det jeg heller kan gjøre, er å slå et slag for en kampsak som jeg mistenker også opptar storebror Pål.

Nå skal du få høre.

T-bane-strekningen mellom Brynseng og Bergkrystallen, i disse dager mer kjent som linje 4 retning øst, har i alle år vært bygget på de gamle trikkelinjene som en gang gikk samme vei.

Det betyr at T-banen aldri har kunnet kjøre med maksimal fart her, faktisk ikke i nærheten engang, fordi det ville overbelaste strømforsyningene - eller noe i den dur, jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har helt kontroll på detaljene.

Dermed har T-banen bevegd seg i sneglefart fra Brynseng til Høyenhall, og enda saktere fra Høyenhall til Manglerud - de to stasjonene som er relevante i denne sammenheng, rett og slett fordi både storebror og jeg selv bor på Manglerud - i alle år.

Sist sommer skulle problemenes tid være forbi. Da stengte de av T-banen i to måneder og plasserte oss på overfykte og svette busser for å oppgradere linja.

Frustration be my guest
Resultatet var, tro det eller ei, at banen gikk saktere enn noen gang før.

Jeg prøver inderlig og intenst å forstå hvordan de fikk det til, og jeg begriper det fortsatt ikke. Fra august 2010 til juni 2011 stoppet banen bokstavelig talt opp mellom Høyenhall og Manglerud, og strekningen på et par hundre meter gikk unna på alt for mange minutter.

Og dermed var det på'n igjen denne sommeren: T-banen stengt, buss for bane, kaos og herk, nå skulle alt fikses.

Over to måneder senere er T-banen nå åpnet igjen, riktignok lenge etter at den egentlig skulle åpne.

Og det ville være løgn å si at det er verre enn tidligere, men det er bare fordi det ikke er fysisk mulig.

Den snegler seg fortsatt avgårde, og jeg holder på å dø av frustrasjon.

Dermed er oppfordringen min, på vegne av Pål på hans bursdag, at noen i Ruter må få sparken. Til sammen fire måneder med stengning av T-banen uten at det har hjulpet en døyt er alt for mye.

Egentlig er det et rent vanvidd og en nestenskandale å begynne å blogge når klokka nærmer seg tre om natta, og jeg har skrevet artikler i ganske snart nøyaktig tolv timer.

Men en definitivt større skandale er at det er over to uker siden siste innlegg, spesielt når det finnes så mye ålreite folk.

For å ikke dra det ut i det langtekkelige, vil jeg først og fremst nevne julebordet på lørdag.

Jeg har vært på julebord med både jobben og skolen den siste uka; begge deler to virkelig bra kvelder, men som med all respekt ikke kan måle seg opp imot lørdagens julebord.

Med fem søsken (meg inkludert) som bor forskjellige steder i dette landet, og som er alt fra unge jyplinger på under 18 år til firebarnsfedre rimelig godt etablert.

Med en vert som ikke bare stiller huset til disposisjon - uten kommende kone og eksisterende barn (selv om det ikke hadde vært noen nedtur om de var til stede), men som også varter opp med en ribbe av en annen verden, grasiøst akkompagnert med forrett á la Pablo el Diablo.

Med en eldstebror som forlater sin make og avkom, tar med seg hva enhver måtte ønske av drikke, kommer med formaninger til yngre søsken, og tar et skammelig tap i Risk med overraskende fatning.

Med en storesøster som forlater sin kjære, fikser en fantastisk dessert, ikke har annet enn positive ord å komme med, trosser en ikke alltid like lagspillende kropp, og ikke forlater festen før også hun aksepterer Risk-nederlaget.

Med en lillebror som kommer med bussen til Oslo etter natterangling i Telemark, har med seg candy og potetgull, taper i Risk med et påtatt, falskt smil, lar seg deretter overkjøre fullstendig i FIFA '10 (eller var det '11?), før han en dag blir musikkstjerne.

Sånne kvelder gjør meg glad. Og det får meg til å glede meg enda mer til jul, der den samme gjengen skal samles - denne gangen med damer og unger, sammen med mamma og pappa som holder huset åpent for samtlige.

Hva jeg gjorde? Jeg lagde musikkquiz. Det gjorde jeg. Og vant i Risk, rimelig overlegent, skal sies.

Samtidig, litt tidligere på lørdagen, oppnådde jeg et av de store målene i livet mitt. På en lynvisitt hos Pål og Megan ble jeg nemlig med Natalie inn på rommet hennes, og vi herja ganske bra - hun hoppet opp og ned i senga si, jeg hoppet opp og ned ved siden av.

Så måtte jeg stikke, og da kom orda jeg har venta på siden 9. november 2008: «Nei!»

Også ble hun såpass lei seg at hun nesten begynte å skrike når jeg dro. Da smilte jeg inni meg.

Helt til sist, siden dette med unger og sånn ryktes å trekke damer, drar jeg med en episode som skjedde med en annen nydelig gjeng for et par uker siden.

Vi har nemlig noe vi kaller en Life-gruppe hos to digge mennesker hver onsdag, der vi er en del folk som henger sammen og prater om livet og sånne ting, og litt om Gud, og en del om sex (mye om sex faktisk, takket være noen åpenhjertige og av og til ganske ærlige flicker).

Anyways, for noen onsdager siden la jeg meg ned på gulvet mens vi chatta og spiste julegodteri, ikke av noen annen grunn enn at jeg faktisk liker å ligge på gulvet.

Så er saken at disse to digge menneskene har to helkule unger på seks og halvannet år. Minstemann, som er halvveis skeptisk til ikke så kjente folk, gikk plutselig inn på rommet sitt og dro fram dyna og puta på en gang.

Moren hans skjønte ikke så mye, og la tinga tilbake i senga, men kidden ga seg ikke, og startet flyttelasset opp igjen. Denne gangen fikk han holde på, og han dro det hele veien bort til gulvet ved siden av meg, la dyna og puta ned, og la seg omtrent like slækt som meg ned på gulvet.

Da måtte jeg også smile inni meg.

Bildene er stjålet fra Megans blogg, helt uten tillatelse. Men jeg tror det går bra. Det skal sies at det siste bildet er tatt på søndag morgen, etter få timer med søvn, men etter en fantastisk deilig frokost.

Takk Menika, Christian og Marie - for en fantastisk kveld. Takk for nydelig mat, for en perfekt gave, for at dere er de dere er. Jeg tuller ikke når jeg sier at dette har vært den beste bursdagen jeg har hatt noensinne. Fordi det går opp for meg hvor sinnsykt heldig jeg er, som har de beste søskna noen noensinne kunne ønske seg.

Takk mamma og pappa, jeg lurer på om dere noengang fatter hvor glad jeg er i dere. Dere ber for meg hver eneste dag, dere ligger våkne om natta og lurer på hvordan jeg har det. Prebs, du er forbilde ass, jeg gleder meg til å dra på tur med deg.

Takk til så sinnsykt mange for telefoner jeg har fått, takk for meldinger, takk for hilsner på Facebook.

Og takk til Pål og Megan, som har gitt meg den beste gaven jeg kunne drømt om.



Jeg er så drøyt takknemlig, for alt du gir meg. Hver eneste dag. Om jeg kan gi noe tilbake vil jeg gjøre det. Alltid.

Onkel? Onkel Liiiam?

Vóila! Da var det gjort, en uke og vel så det før tida. Jeg ble lettere overraska da mamma ringte meg på jobb og fortalte at jeg var blitt onkel, jeg mener - jeg hadde jo egentlig forberedt meg på at jenta kom til å vente til dagen før vi skulle til Sør-Afrika eller enda lenger bare på pur. Men neida, denne ungen er verdens greieste, det skjønner du med en gang. Fy feite. Denne vakre dama og hennes veldig ålreite type er de beste. Nå venter det søvnløse netter og bleieskifting Pablo, det er bare å venne seg til det. Jeg derimot, jeg skal bare være verdens kuleste onkel og skjemme henne skikkelig bort. Hi-hi. Dette er fett.

Hadde Nathalie (hvis det blir Nathalie da, det er forsåvidt opp til foreldra) venta... hm, si rundt et halvt døgn, så hadde hun hatt bursdag på samme dag som onkelen sin. Like greit kanskje, så har vi hver vår dag som vi kan feire sammen likevel. Fin deal. Du virker som et geni, søta.

Anyways, nå har du TO grunner til å sende meg en gratulasjonsmelding eller -kommentar i løpet av det kommende døgnet. Jeg syns ikke du bør la være. Bursdag og onkel, to ting på en gang, det er nesten som kinder-egget. Mangler bare sjokoladen.

Bildet jeg har av kidden og moren hennes publiseres med en gang jeg har tillatelse fra foreldra, vær du dødssikker!

Lenge siden sist, sa du? Tja, det er jo bare tre dager, og i den store sammenhengen er jo ikke det så veldig mye. Egentlig. Vi dropper tørrpraten og koser oss med en rykende fersk oppdatering, det gjør vi!

La du merke til noe nytt? Jøss, du er en observant gærning du. Det stemmer altså det ryktene sier, at look'en på livet i Oslo er en smule annerledes. For å være helt ærlig veit jeg ikke helt hva jeg synes om det selv engang, ting er jo ikke helt på plass ennå heller, feks er det banneret i toppen der litt mindre velplassert enn tidligere. Det skal ordnes, det skal ordnes. Men vi gir det en sjanse, gjør vi ikke? Dessuten synes den-o-store-innehaver-av-den-o-store-blogg at det hele ser litt femi ut, men det ble bedre da Georgia ble byttet ut med Trebuchet. Skrifttype, snakker vi da. Eller. Gjorde det det?

Så hva er skjedd siden sist a? Tja, verden er stadig oppe og går, det er jo verdt en feiring det i seg selv. Liam har endelig fått internett tilbake, og dermed fikk han også til å laste ned og konfigurere MySQL, hvilket betyr at han blir sittende alt for lenge oppe og programmere tull og tøys. Det kan jo hende det blir noe nyttig ut av det til slutt, men sjansene er ikke store. Gøy er det iallefall. I går, altså mandag, var den daffeste dagen noensinne, men det var fryktelig deilig. Jeg er flink til det, å ta det rolig. Idag derimot, så har jeg trent og vært hos folk, og i det hele tatt fått mye mer ut av dagen. Bra, Liam, bra.

En fantastisk nyhet
Du leste overskriften? Er du spent? Det bør du være. Det er egentlig så drøyt at jeg ikke vet om jeg kan si det. Jo, jeg må. Nei. Jo. Nja. Tja. Ok. Er du klar?

Helt sikker?

El Pablo los Sofisticato Nonchelantes Perfectiato Crusifixio Diablo (det er broren min, slik jeg ville døpt ham om jeg fikk bestemme) har fått seg blogg. Du leste sikkert riktig, men jeg må få si det en gang til. Pablo er blitt blogger! Klikk deg inn på Pollys Cosmos med en gang du er ferdig og har lagt igjen kommentar her, og sjekk det ut! Foreløpig er det bare en liten post der, men jeg har troa på dette her. Thiz iz good ztuff, my son, thiz iz really good...

Så hva skjera'?
Vel, livet går videre. På torsdag kommer den broren som har blogg fra før men som ikke har oppdatert den på flere uker nå inn, og sammen skal vi nyte verdens beste band live i Spektrum på fredag. Dessuten er det skole og planlegging av diverse og stevnemøter med gamle klassekamerater, og så skal jeg spise mat. Mat må man ha vettu, hvis ikke dør man av sult.

Det er sant.

Trodde jeg bodde i Oslo gitt, ikke Bergen.

Det været her inne er iallefall helt på kanten av det lovlige. På vei hjem fra Manglerud i går, etter å ha sett brudern spille fotballkamp, var det et lurveleven av et møkkavær. Lyn og torden i ett sett, og det pøsa jo ned som bare det. Og de ti minuttene det tar å gå fra t-banen var et eneste stort dilemma; skulle jeg gå midt i veien, sånn at lynet slo ned rett i meg, eller skulle jeg gå på fortauet ved siden av alle trærne, sånn at lynet slo ned i treet som deretter velta over meg? Jeg valgte fortauet og trærne, selv om det er visst anbefalt å ikke søke ly under trær i tordenvær, men jeg var ganske sikker på at om et tre i nærheten plutselig skulle knele burde jeg være god nok til ikke sørge for at jeg lå under det. Og det gikk bra.

Men fy søren, etter at jeg hadde kommet meg i hus var det iallefall to lyn som slo ned rett i postkassa eller no sånt, og et tredje var søren ikke langt unna det heller. Blink! sa det, og i samme øyeblikket hørte jeg et sykt smell, og når blinket og tordenet kommer samtidig er det ikke så voldsomt langt unna har jeg hørt.

Jeg var glad jeg hadde dratt ut strømmen til både PC'n og TV'n og koste meg med mat og Pepsi max.

På t-banen ble jeg sjekka opp av ei dame nesten, vi begynte iallefall å prate, og hun ville ha meg med på SHNAS, hun så sørenmeg ikke så verst ut heller. Men jeg var fornuftig, klokka var tross alt tolv allerde, men det er nesten så jeg ombestemte meg og ble med når jeg kom ut i møkkaværet på Ullevål. Så veit du det...

Ellers skal jeg på audition til torsdagen, jeg sa jo jeg hadde meldt meg på Vil du bli millionær?, og planen må jo følges. Halv ni på morgenen i BI-bygget, kryss fingrene og be noen bønner for meg da a, de pengene trengs.

Også har storebror bursdag i dag, gratulerer med dagen Pål! Det er party på Manglerud i kveld, det blir pizza og kake og drikke, det blir stas. Men så kommer Ørris og Sara og Marlene faktisk til Oslo i kveld, og jeg er litt kin på å se dem (spesielt en av dem...), og så bør jeg helst skrive under på noen forlovelsespapirer for Ørris også. Så vi får se. Jeg kan jo ikke være to steder på en gang, iallefall ikke vanligvis...

Så vet du det og...

Det er stort her, å finne et hotell i Orlando om kvelden er foreksempel mye vanskeligere enn det høres ut som, men det gjør så lite når man har en finfin Ford Mustang cabriolet og det er veldig varmt og digg i været.

Idag har vi dessuten fått med oss Atlantis Space Shuttle, det er ikke alle her i verden som får med seg utskyting av romferge, men meg og Pablo er altså med i gjengen.

Nå er vi på et hotell i Vero Beach, på vei sydover, mot hva er vi ikke helt sikre på ennå. Det might be Miami, eller kanskje Everglades, og vi skal ikke se bort ifra en tur nedom the Keys også.

Nuvel, nå er det en dusj og mat som gjelder, og vi koser oss videre... Dette er livet ass...

...så er livet ålreit. Idag har jeg hatt en nydelig dag på skolen, der vi har planlagt Afrikatur, jeg har tatt et par billige pils med verdens kuleste katolikk, jeg har spilt cirka seks timer Playstation 2 sammen med Pål, vi har vært antiterrorister og blitt drept opptil flere ganger i våre hederlige forsøk på å stoppe verdens ondskap, jeg har skrevet min første artikkel på jay.no, og jeg har jammenmeg også FÅTT U218 Singles CD+DVD Limited Edition av en herlig type, og livet generelt har sitt å by på både av sine positive og ikke like positive sider. Det kalles å leve, og jeg blir bare mer og mer begeistret for det.

Nå venter en tannbørste, en sofa som for anledningen fungerer som seng, alt sponset av en fantastisk storebror og en like eminent samboer.

Det er 32 dager til Kenyatur!