Noen dagers pause, men jeg kan forklare.

Det har gått noen dager siden siste innlegg nå, uten at jeg har dårlig samvittighet for det.

Ikke trenger jeg å forklare noe, heller.

Henrik Thodesen fra Torsdag kveld fra Nydalen gjør det nemlig så mye bedre her.

Massasje
Blogging er hardt, skjønner du, og det er det å jobbe også.

Så hardt er det, at jeg akkurat nå sitter i den tidligere nevnte massasjestolen på jobben. Den er enda diggere enn jeg hadde trodd, samtidig som jeg er litt usikker på om jeg noen gang slipper ut av den.

Akkurat nå har den nemlig fanget meg rimelig greit, og driver og trykker der hvor det gjør mest vondt.

Egentlig har jeg mest lyst til å stønne av smerte, men innser at det høres rimelig uggent ut for de som jobber på rommet ved siden av.

Tidsreiser
Sjekk ut dette!

gumtree.co.za, noe som jeg oppfatter som Sør-Afrikas svar på finn.no, er det noen som har lagt ut en sprek annonse.

Noen søker nemlig etter en en mannlig person som er seriøs angående tidsreiser, og som vil bli med på en tur tilbake til 1980-tallet. De skal dra på fredag, komme tilbake søndag. Vedkommende må ikke ha et hode som er mer enn 64 cm i omkrets.

Fantastisk.

Jeg melder meg frivillig, men siden annonsen er fjernet vet jeg ikke hvordan jeg skal ta kontakt. Please, hjelp meg.

Libya, storebror og T-bane. Mye gull i dag.

Sola skinner ute, mens nettet fråder over av avisoverskrifter om Libya, Gaddafi, Gadafi og Khadafi.

(Hvordan landets tre største aviser ikke kan bli enige om stavemåten på det navnet er for meg en gåte. Jeg foreslår heller at vi bruker den offisielle tittelen hans som rettesnor; «Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People’s Libyan Arab Jamahiriya». Pluss «King of Culture», det er viktig å få med.)

Anyways.

LIVE
Det er visst historiske tider, dette, det er ikke uten grunn at man følger den dramatiske krigen i Libya LIVE i Dagbladets nyhetsstudio.

Endelig skal vi bli kvitt jævelen, for søren. Vi har jo ventet på dette i så fryktelig lang tid.

Vel, her på blogspotten kunne vi faktisk ikke brydd oss mindre om Gadaffi, Gadafi, Khadafi eller hva han nå heter.

I stedet retter vi blikket mot storebror, som har bursdag i dag.

Han er fortsatt veldig, veldig ung, selvsagt, med framtiden foran seg. Dagen feirer han ved å invitere lillebror på middag, noe jeg synes er en meget eksemplarisk måte å feire bursdager på. Det skulle vært mer av dem, rett og slett. Mer av slike storebrødre, og mer av bursdagene deres.

Det mangler egentlig bare at bursdagen kan følges LIVE på nettet, men det tar vi neste år.

Kampsak
Det jeg heller kan gjøre, er å slå et slag for en kampsak som jeg mistenker også opptar storebror Pål.

Nå skal du få høre.

T-bane-strekningen mellom Brynseng og Bergkrystallen, i disse dager mer kjent som linje 4 retning øst, har i alle år vært bygget på de gamle trikkelinjene som en gang gikk samme vei.

Det betyr at T-banen aldri har kunnet kjøre med maksimal fart her, faktisk ikke i nærheten engang, fordi det ville overbelaste strømforsyningene - eller noe i den dur, jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har helt kontroll på detaljene.

Dermed har T-banen bevegd seg i sneglefart fra Brynseng til Høyenhall, og enda saktere fra Høyenhall til Manglerud - de to stasjonene som er relevante i denne sammenheng, rett og slett fordi både storebror og jeg selv bor på Manglerud - i alle år.

Sist sommer skulle problemenes tid være forbi. Da stengte de av T-banen i to måneder og plasserte oss på overfykte og svette busser for å oppgradere linja.

Frustration be my guest
Resultatet var, tro det eller ei, at banen gikk saktere enn noen gang før.

Jeg prøver inderlig og intenst å forstå hvordan de fikk det til, og jeg begriper det fortsatt ikke. Fra august 2010 til juni 2011 stoppet banen bokstavelig talt opp mellom Høyenhall og Manglerud, og strekningen på et par hundre meter gikk unna på alt for mange minutter.

Og dermed var det på'n igjen denne sommeren: T-banen stengt, buss for bane, kaos og herk, nå skulle alt fikses.

Over to måneder senere er T-banen nå åpnet igjen, riktignok lenge etter at den egentlig skulle åpne.

Og det ville være løgn å si at det er verre enn tidligere, men det er bare fordi det ikke er fysisk mulig.

Den snegler seg fortsatt avgårde, og jeg holder på å dø av frustrasjon.

Dermed er oppfordringen min, på vegne av Pål på hans bursdag, at noen i Ruter må få sparken. Til sammen fire måneder med stengning av T-banen uten at det har hjulpet en døyt er alt for mye.

Jeg er ikke så god til å skrive hva jeg mener, men jeg gir det et forsøk.

Er du klar for litt samfunnskritikk? Bra, for vi kjører bare på.

I dag kom jeg over en av disse tradisjonelle "Vi som..."-gruppene på Facebook. Denne gangen handlet det om Vi som lar VG og Dagbladet stå urørt fredag 19. august!

For en gangs skyld er både gruppenavn og beskrivelse uten elleve utropstegn og langt flere skrivefeil, og det er en forbedring hva disse gruppene angår.

Men jeg blir litt oppgitt likevel.

Hva er grafsing?
Beskrivelsen av gruppen (det er strengt tatt en 'event' og ikke gruppe, men det får gå for det samme) sier at «i anledning VG og Dagbladets uhemmede grafsing i tragedien oppfordres alle til og vise forbrukermakt ved å la de to avisene stå igjen i stativene fredag 19. august.»

Og jeg spør: hva er egentlig uhemmet grafsing i tragedien?

Man kan være skeptisk til forsider som sier SE SIDE 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33 OG BAKSIDEN. Jeg ser den.

Men 22/7 var det største angrepet på norsk jord i fredstid noensinne. Er det egentlig så rart at mediene bruker stort plass på det?

Man lærer faktisk av historie
I skrivende stund mener 10829 personer det. Jeg klarer ikke å være enig.

Mange mener at mediene har hatt alt for mye fokus på Anders Behring Breivik, at både navnet og mannen må glemmes og ignoreres så mye som overhode mulig.

La meg være fryktelig ærlig med deg: Jeg synes det er spennende, og ikke minst interessant, å lese om ham. Jeg synes det er ubegripelig at en mann kan gå til et så stort og galt skritt og gjøre det han gjorde, og nettopp det gjør at jeg fascineres av å lese om planleggingen hans, væremåten hans, hvordan han reagerer etterpå.

Og jeg nekter å tro at jeg er den eneste.

Uten at det på noen som helst måte gjør at jeg får mer sympati for mannen. Om all lesingen om han har noen konsekvenser, er de konsekvensene i så fall at vi vet mer om hva slags tanker som er destruktive, og hvordan vi kan møte dem.

For å dra en sammenligning: Jeg tror verden lærte mye av andre verdenskrig. Jeg er ikke sikker på om vi hadde lært like mye om vi forsøkte å glemme navnet Hitler så raskt som mulig.

Takk
Så takk til VG, Dagbladet og alle de andre mediene som gjør jobben sin for å oppdatere meg på hva som skjer i landet mitt.

Det er lov til å ikke like det avisene skriver om, og det er lov til å la være å kjøpe avisene.

Men vær så snill, ikke gjør det til en tåpelig aksjon som 10000 mennesker henger seg med på fordi det er så kult å vise at man står for noe på Facebook.

Republikken Nauru, tidligere kjent som Pleasant Island, er en øyrepublikk i det sørlige Stillehavet. Det er et av verdens minste land både når det gjelder innbyggere og areal, og verdens minste republikk.

Når det gjelder areal er det også verdens minste ikke-europeiske land. Nauru har ingen offisiell hovedstad, men regjeringa holder til i Yaren.

Mye av landets tidligere rikdom kom fra de store lagrene av fosfater, antatt å være av enten guano eller annet marint opphav. Fosfatet blir brukt som gjødsel rundt om i verden, og det meste av det har blitt eksportert til Australia.

I og med at fosfatressursene nå er så å si utbrukte, går Nauru en usikker framtid i møte. På 1990-tallet forsøkte landet å få alternative inntektskilder ved å introdusere seg selv som et skatteparadis, men dette ble det en slutt på i juli 2004.

(Fra Wikipedia.)

Category: | 0 Comments

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.

Jeg føler meg snytt, men fikk besøk av Rybak. En av to.

Ut på ettermiddagen i går kjøpte jeg meg en VG, noe jeg finner naturlig for å holde meg oppdatert om hva som skjer i samfunnet rundt meg.

Inne i avisa var det reklame for åpning av ny Expert-butikk på Alnabru, med noen meget fete tilbud - blant annet en Xbox 360 til latterlige 499,- og en 42" plasma-tv til 1999,-.

Gode tilbud, tenkte jeg, og foreslo for storebror Pål at vi kunne ta en tur for å se om vi cashet inn noen kupp.

Stau!
Pål var med, og ved sjutiden dro vi avgårde for vår heisatur til Alnabru.

Mistanken om at dette kunne ende i en bomtur kom allerede da jeg så på Facebook at folk hadde stått i kø gjennom hele gårsdagen for å komme først inn, men jeg tenkte samtidig at det ikke kunne skade å likevel ta en tur.

Den urovekkende mistanken ble ytterligere forsterket da det var full stopp i trafikken, kø, eller stau om man får briefe med sine tyskkunnskaper, så langt øyet kunne se på vei mot det forgjettede land, eller hva man egentlig kaller Alnabru.

Etter en biltur som tok sin tid fikk vi likevel parkeringsplass bare en snau kilometer unna butikken.

Gåturen som fulgte førte oss fram til nok en uendelig lang kø, denne gangen foran inngangsdøra. Vi spurte en av de mange vaktene som var stasjonert på stedet hvor lang tid vi måtte regne med å vente.

- En time og tyve minutter.

Massasje
Unødvendig å si, vi droppet det. I stedet kjørte vi videre til Elkjøp Megastore, langt ute i utkanten av hovedstaden, i håp om at det fantes noen tilbud der vi kunne utnytte.

Og det var det.

Elkjøp hadde massasjepute til salgs, slik man legger på plass i en digg stol og lukker hele verden ute, for bare fem hundre fattige kroner.

Jeg tenkte «hvorfor ikke?» og dro med meg herligheten til kassa.

- 1500 spenn, takk, sa kvinnemennesket bak disken, og til tross for iherdige protester fra undertegnede mente hun at den umulig kunne være satt ned en tusenlapp. Selv om prislappen unektelig sa fem hundre.

Dermed ingen massasjestol på meg foreløpig, og kvelden endte med at jeg uforståelig nok fikk sparken som Odd Grenland-trener på FM.

Rybak
Oppturen kom i dag, på jobb.

Først fikk jeg vite at vi faktisk hadde massasjestol på huset, og da jeg ble geleidet bort til vidunderet overgikk den alle mine forventninger. Her snakker vi en gigantisk lenestol av et massasjeinstitutt, og jeg garanterer herved at den skal benyttes opptil flere ganger i løpet av nærmeste framtid.

Så, mot slutten av dagen, kom plutselig Alexander Rybak traskende inn på kontoret, der han fikk se hvordan 22/7 hadde innvirket på kontoret vårt.

Uvisst av hvilken grunn, men Rybak var det. Til alt overmål med fiolinen på ryggen. No shit.

Politiet har sagt at dersom noen hadde vært på jobb den dagen, ville de vært et annet sted nå, og utsagnet så ut til å sette inntrykk på Mr. Fairytale.

Så gikk han. Med et smil om munnen.

Lege etterlyses.

- Har du hatt en fin helg, Liam? spørres det når man er tilbake på jobb en kald og våt mandag morgen i hovedstaden. En mandag det oser høst av. En mandag som representerer mandager generelt.

- Det kommer jo an på hvordan man definerer en fin helg, er det beste svaret jeg kan gi.

Helgen har nemlig bestått av soving, soving og litt mer soving, kun avvekslet med litt PC og TV og et hyggelig besøk hos Pål, Megan og Natalie, som virkelig vet hvordan man tar seg av en lillebror i nød.

Bihuleskit
Jeg er nemlig syk. Jeg er opplært til at man ikke skal syte og klage over alt mulig her i livet, tross alt har vi det ganske fint, sånn alt i alt, og litt sykdom bør ikke føre til en klagesang som overgår bibelske proporsjoner.

Men når halsen snøres igjen så man skulle tro at en fisker har vært på ferde med snøret sitt, snørret renner ustanselig (jeg ANTE ikke at det fantes så mye snørr i hele verden!) og det atpåtil kommer blod ut fra neseborene når jeg snyter meg, da merker jeg at det skal blogges om.

Nevnte jeg forresten hodepinen? Opphavet til makkverket virker å komme fra like under høyre (for meg, venstre hvis du kikker på trynet mitt) kinnbein, men det sprer seg til en smerte som virker inn på hode, øyne og ikke minst kjeve.

Så hva er egentlig galt?
Det lurer jeg også på. Derav ingressen for i dag.

På Ibiza, der jeg først ble sjuk, brant det som bare f i halsen, og Påls erfaringer fra elendigheten sa at symptomene - naturlig nok - lignet halsbrann.

Men det brenner ikke i halsen lengre, uten at jeg på noen som helst måte kan friskmelde meg selv helt.

Med den nevnte smerten under kinnbeinet, som sprer seg til hode, øyne og kjeve, lurer jeg på om det heller kan dreie seg om bihulebetennelse.

Sikker er jeg naturligvis ikke, så om noen lesere sitter inne med uante, medisinske kunnskaper, er det bare å spytte ut.

Hva feiler det meg egentlig?

Alt, Liam. Alt.

(Det er dessuten litt gøy å diagnosere seg selv hele tida. SJEKK det bildet av bihulebetennelseskiten, da. Det ser jo ut som en alien.)

Nok klaging
På jobben har det vært knuste vinduer og falleferdig tak i snart en måned, ettersom regjeringskvartalet er nærmeste nabo.

Nå er arbeidet med å fikse situasjonen i gang, hvilket betyr at hyggelige polakker stadig trasker inn på kontoret og røsker opp i det som røskes må. Uten at det ser ut til å bli bedre med det første, det er stadig noen gigantiske hull i taket over meg.

Sjarmerende er det også når man plukker glassbiter opp fra mapper man trekker ut av hyller.

Det var ingen på jobb fredag 22. juli klokka litt over tre, og det skal man være glade for.

Category: | 1 Comment

Jaaaaaaa!

Grunnen til den ekstatiske ingressen er som følger: Jeg har jobbet tidlig hver dag denne uken, og nå - på fredag ettermiddag - sovnet jeg som et skudd da jeg kom hjem.

Da jeg våknet, var klokka åtte, og det var gått en hel omgang av kampen mellom Odd og Vålerenga. Møkkalaget ledeet 1-0.

Nå, akkurat idet jeg skrev «12. august 2011» som tittel på et sofistikert blogginnlegg, kranglet Steffen Hagen inn 1-1.

Shitt, så nervøs har jeg aldri vært mens jeg har blogget.

Mylo Xyloto
24. oktober er en spesiell dato av mange årsaker. Ikke minst er det jo FN-dagen, det må ikke på noen som helst måte glemmes.

Men det glemmes i år.

I år kommer Coldplays femte album, Mylo Xyloto, ut den 24. oktober, og det kommer til å bli en jubeldag på alle mulige måter. Singelen Paradise slippes 12. september, og foruten den er kjenninger som Every Teardrop Is A Waterfall og Major Minus med på herligheten.

Og jeg gleder meg.

Every Teardrop Is A Waterfall var en liten skuffelse i starten, den virket litt monoton og rett fram, men i løpet av sommeren har den vist seg som en kjempehit det er umulig ikke å bli glad i.

24. oktober, dere. 24. oktober.

Damn, frispark i farlig posisjon til Vålerenga. *Holde pusten.* Rett i muren. Puh.

KrF
I dag dro jeg til Økern, der KrF hadde «valgkampsåpning». Det var...

Oi, oi, oi, for en sjanse!!

...det var den merkeligste valgkampåpningen jeg har sett, uten at det betyr så mye, siden jeg ikke har vært på noen valgkampåpninger.

På grunn av 22. juli valgte de nemlig å tone ned valgkampen, og dagens åpning var en minnemarkering der det var fullstendig tyst i salen, med unntak av noen rolige talere, i en knapp time.

Men for min del var det ålreit, det var få eller ingen andre journalister der, så jeg fikk en god prat alene med Knut Arild Hareide og de andre i KrF-ledelsen. Kontaktbygging er visst stikkordet.



Helga
I helga har jeg fri, og planen er egentlig å dra til Drammen på lørdag og øve sammen med en god gjeng med musikere fra Intro. Men forkjølelsen og feberen etter Ibiza-eventyret har fortsatt ikke sluppet taket, så jeg lurer på om det er ganske hensiktsløst.

Uansett blir det nok en tur på søndag, for å få med seg en gudstjeneste.

Oh, crap. Corner til Enga, et halvt minutt på overtid. Gjett om det blir mål, da. *Pause.* Headet unna av Frodo i første omgang. Vi får ryddet unna. Bra.

Hvor var jeg? Intro, ja. Det er utrolig kjipt å miste synging, men stemmen er ikke på lag med resten av kroppen, så da er det ikke så mye å gjøre.

Det endte 1-1. Ikke godt nok. Men ok.

God helg!

I'm back.

Den siste tiden har blogglysten faktisk meldt seg igjen, og til syvende og sist innser jeg at jeg ikke helt klarer å la være.

Meningene mine må frem. I den grad man kan kalle usammenhengende svada for meninger.

Ibiza, baby
Etter at slutten av juli ble preget av terrorsjokk og dårlig vær, innså jeg på mandag for en drøy uke siden at jeg hadde mindre enn én uke igjen av ferien. Og ettersom de fleste fridager i sommer har blitt tilbrakt inne, mens regnet har fosset ned ute, fant jeg og storebror ut at vi trengte en tur.

Følgelig endte det med at vi sjekket alt som var av fly- og charterselskaper for sydenturer, og endte opp med å dra til partyøya Ibiza halvannet døgn senere. Med på turen, foruten meg og storebror, ble storebror(2), og vi hadde fire nydelige dager på den spanske øya.

Ikke så mye festing, siden vi bodde på tidenes familiested, fullstendig blottet for ecstacy og andre ulumskheter, men vi koste oss da maksimalt likevel.

Turen ble selvsagt dokumentert på tape, og planen er å redigere en liten uskydig film til mine trofaste lesere. Pinaccle er allerede lastet ned.

Ny jobb
Denne uken var altså ferien over, og jeg er for fullt i gang med ny jobb.

KS er stedet, så jeg er altså kristenjournalist. Og sportsjournalist, skal sies, jeg har ikke skåret av alle bånd til Nettavisen ennå.

Og det er egentlig helt fint. Jeg tjener pengene jeg trenger, samtidig som jeg gjør det jeg er glad i – nemlig å skrive. Det at jeg velger å blogge etter åtte timer foran skjermen, er vel bevis godt nok for at jeg liker å skrive.

Dessuten har jeg fått en MacBook med på kjøpet i ny jobb, og det føles veldig fint. Jeg mener fortsatt at PC er langt bedre enn Mac, men jeg er villig til å gå så langt som å innrømme at noen er uenige.

Og ellers
Ellers er det egentlig ganske mye jeg har på hjertet, men jeg tror jeg tar det litt etter litt. Nå går snart t-banen, så jeg bør egentlig pakke sammen Mac'en og stikke.

Mac, altså.

Den har ikke sjel. PC'en min, den bærbare, er som en lillebror. Mac, derimot, er bare en maskin. Den gjør det du ber om, og den gjør det uten å klage, men det er nettopp det. Den er som en robot. Den har ikke sjel.

Om jeg virker utakknemlig, beklager jeg, og jeg er ikke det. Det føles som sagt veldig digg å ha en ny maskin. Kanskje jeg til og med en dag foretrekker Mac foran PC.

Men PC is the thing, akkurat nå.

Vel.

Mer senere. Bloggen er oppe og går igjen. Vær fornøyd med det.