verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jepp, det er lenge siden sist nå. August, for å være nøyaktig. August - september, oktober, november, desember, januar, februar, mars - det er snart syv måneder siden, det. Så lang pause har jeg aldri hatt fra bloggen.

Og jeg har egentlig ikke hatt så fryktelig stort behov for å skrive heller. Jeg mener, jeg skriver hele dagen. På jobb, altså. Og da har jeg egentlig ikke tid til å skrive på fritiden.

Men det er mulig jeg begynner igjen.

Jeg får nemlig lyst til å blogge noen ganger. Rettelse: Jeg får lyst til å anmelde. Jeg blir nemlig så inspirert av å lese andre anmelde filmer, bøker, tv-serier og musikk. Og siden jeg ser litt film og litt mer tv-serier, leser mye bøker og hører på mye musikk, får jeg lyst til å gjøre det samme.

Men jeg merker at jeg ikke skal love noe, for da blir det ofte ikke så mye ut av det.

Men vi kan jo prøve, sånn etter hvert?

Bare ikke med en gang.

For først må jeg få lov til å presentere mitt sjette onkelbarn, og min første nevø siden Christoffer og Joachim sa hei for over 14 år siden:

Leonardo Campher Fuglset. For en kid. Gleder meg til å bli kjent med deg.

Seriøst.

Pust inn. Pust ut. Slapp av.

Jeg har vært litt - ikke så mye, men litt - ute og reist i løpe av mitt akk, så korte liv. Kenya. Sør-Afrika. Florida. Tunisia. Egypt. Qatar. Det meste av Vest-Europa.

Og det er alltid litt kjipt når ferien er over, og det er tilbake til hverdagen.

Men i dag, da jeg og Preben ankom leiligheten min på Manglerud litt over klokka fem på ettermiddagen, fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent før, i hvert fall ikke i forbindelse med ferier. Jeg var helt tom, det gjorde seriøst vondt i magen.

Jeg var ikke i Sør-Afrika lenger, jeg var i kalde, grå Norge.

I want to come closer.

Preben dro hjem til mor og far med sørlandsekspressen, og plutselig var jeg alene tilbake i kåken. Alvorlig trist, litt apatisk rett og slett, fordi jeg lengtet så tilbake. Syntes litt synd på meg selv. Stuck i Norge.

Så måtte jeg nesten motvillig innse det åpenbare i hele problematikken, nemlig at jeg igjen må konkludere med at jeg er en lucky bastard.

Det er ikke alle som kan skryte på seg en drøyt to uker lang ferie med familien, og savne det så når man kommer tilbake at man ikke helt vet hva man skal gjøre.

Derfor er det egentlig ikke vits i å klage, men heller bare takke hele gjengen for verdens diggeste tur. Dere er de beste, og jeg hadde ikke valgt en annen familie for alt i verden.

Også kid bro da, som jeg tilbrakte de fem siste dagene med alene - nesten helt uten å krangle, til og med. Det hadde jeg ikke trodd. Bra mann.

Og folk man blir kjent med på flyet, som gjør en litt for lang flytur flere hakk mer levelig. Sånt glemmes ikke med det første, og settes særdeles pris på.

Så er det bare opp til meg å gjøre noe med litt poeng i nå når jeg først er tilbake i kulda.

Det er ikke lett etter en sånn ferie, der man bare nyter livet maksimalt. Men det skal gå greit.

I want to come closer.


Hver kveld ble denne låta spilt. Minnene.

Egentlig er det et rent vanvidd og en nestenskandale å begynne å blogge når klokka nærmer seg tre om natta, og jeg har skrevet artikler i ganske snart nøyaktig tolv timer.

Men en definitivt større skandale er at det er over to uker siden siste innlegg, spesielt når det finnes så mye ålreite folk.

For å ikke dra det ut i det langtekkelige, vil jeg først og fremst nevne julebordet på lørdag.

Jeg har vært på julebord med både jobben og skolen den siste uka; begge deler to virkelig bra kvelder, men som med all respekt ikke kan måle seg opp imot lørdagens julebord.

Med fem søsken (meg inkludert) som bor forskjellige steder i dette landet, og som er alt fra unge jyplinger på under 18 år til firebarnsfedre rimelig godt etablert.

Med en vert som ikke bare stiller huset til disposisjon - uten kommende kone og eksisterende barn (selv om det ikke hadde vært noen nedtur om de var til stede), men som også varter opp med en ribbe av en annen verden, grasiøst akkompagnert med forrett á la Pablo el Diablo.

Med en eldstebror som forlater sin make og avkom, tar med seg hva enhver måtte ønske av drikke, kommer med formaninger til yngre søsken, og tar et skammelig tap i Risk med overraskende fatning.

Med en storesøster som forlater sin kjære, fikser en fantastisk dessert, ikke har annet enn positive ord å komme med, trosser en ikke alltid like lagspillende kropp, og ikke forlater festen før også hun aksepterer Risk-nederlaget.

Med en lillebror som kommer med bussen til Oslo etter natterangling i Telemark, har med seg candy og potetgull, taper i Risk med et påtatt, falskt smil, lar seg deretter overkjøre fullstendig i FIFA '10 (eller var det '11?), før han en dag blir musikkstjerne.

Sånne kvelder gjør meg glad. Og det får meg til å glede meg enda mer til jul, der den samme gjengen skal samles - denne gangen med damer og unger, sammen med mamma og pappa som holder huset åpent for samtlige.

Hva jeg gjorde? Jeg lagde musikkquiz. Det gjorde jeg. Og vant i Risk, rimelig overlegent, skal sies.

Samtidig, litt tidligere på lørdagen, oppnådde jeg et av de store målene i livet mitt. På en lynvisitt hos Pål og Megan ble jeg nemlig med Natalie inn på rommet hennes, og vi herja ganske bra - hun hoppet opp og ned i senga si, jeg hoppet opp og ned ved siden av.

Så måtte jeg stikke, og da kom orda jeg har venta på siden 9. november 2008: «Nei!»

Også ble hun såpass lei seg at hun nesten begynte å skrike når jeg dro. Da smilte jeg inni meg.

Helt til sist, siden dette med unger og sånn ryktes å trekke damer, drar jeg med en episode som skjedde med en annen nydelig gjeng for et par uker siden.

Vi har nemlig noe vi kaller en Life-gruppe hos to digge mennesker hver onsdag, der vi er en del folk som henger sammen og prater om livet og sånne ting, og litt om Gud, og en del om sex (mye om sex faktisk, takket være noen åpenhjertige og av og til ganske ærlige flicker).

Anyways, for noen onsdager siden la jeg meg ned på gulvet mens vi chatta og spiste julegodteri, ikke av noen annen grunn enn at jeg faktisk liker å ligge på gulvet.

Så er saken at disse to digge menneskene har to helkule unger på seks og halvannet år. Minstemann, som er halvveis skeptisk til ikke så kjente folk, gikk plutselig inn på rommet sitt og dro fram dyna og puta på en gang.

Moren hans skjønte ikke så mye, og la tinga tilbake i senga, men kidden ga seg ikke, og startet flyttelasset opp igjen. Denne gangen fikk han holde på, og han dro det hele veien bort til gulvet ved siden av meg, la dyna og puta ned, og la seg omtrent like slækt som meg ned på gulvet.

Da måtte jeg også smile inni meg.

Bildene er stjålet fra Megans blogg, helt uten tillatelse. Men jeg tror det går bra. Det skal sies at det siste bildet er tatt på søndag morgen, etter få timer med søvn, men etter en fantastisk deilig frokost.

Bursdag, yep. For et fint konsept.

En rimelig lang og i utgangspunktet nesten uoverkommelig økt på BI går unna som bare det, ene og alene fordi det finnes så mange gode folk.

Meldinger tikker inn på mobilen, mens Facebook blir invadert av kjente og ukjente som gratulerer med dagen. Jess, ukjente også, og det er lite som er så hyggelig som å bli gratulert av mennesker du ikke aner hvem er.

Det aller morsomste med bursdager er egentlig å følge med på veggen på Facebook, faktisk. Takk til Mark Zuckerberg som gjorde det mulig.

Anyways, så fortsetter dagen med fantastisk kveld med gode folk; folk som jeg ikke ante hvem var for noen få måneder siden, men som plutselig betyr så mye og som jeg ser opp til og lærer så mye av.

Og man får bursdagsklemmer. Og flere meldinger, for eksempel fra søsken som alltid stiller opp, som alltid har en middag klar når jeg måtte trenge det, og som lar meg være på besøk til det blir langt på natt bare for å sitte og chatte.

Beklager at jeg blir litt sentimental her, det er ikke meninga.

Så blir man hentet i byen av kompis.

Så - rett før jeg skal køye - leser jeg hva storesøster skriver.

Da er dagen komplett.

Marie, som jeg ser så uendelig opp til, du er så sinnssykt strålende. Har alltid noe klokt på lager, alltid et godt tips å gi, alltid gode ting å si om folk - alltid oppmuntrende, selv når jeg driter meg ut og gjør ting som er skuffende og ganske umodent.

TUSEN TAKK!

Med en mamma, en pappa, tre brødre, en søster, og en haug av folk rundt meg som gjør livet perfekt, så er det vanskelig å ikke glede seg til en ny dag.

Lengdegrader, breddegrader, meridian, bueminutter, buesekunder. Ai, for en deilig kveld.

Det ble overtid i dag, mye overtid, så jeg var ikke hjemme før i 19-tida. Dagen var likevel langt fra over; storebror Christian og Menika inviterte til familieparty, og med Pål og Megan allerede på plass, ble kvelden komplett.

Hjemmelaget pizza a la Pablo. (Dog så urutinert av meg å stikke innom MacDonald's etter jobb.)

Selbuwisst. (Jeg tapte så det sang. Men innsatsen var det ingenting å si på.)

Klokka blir tolv, man gjør seg klar for å dra hjem.

Begynner å diskutere.

Drar ikke.

Denne gangen gikk det altså i lengde- og breddegrader. Vi liker å diskutere, vi gutta, og er vi først i gang er det vanskelig å stoppe.

Det hele startet med at jeg lurte på hvor konkret en koordinat med grader, minutter og sekunder kan beskrive hvor i verden man befinner seg, og Pål brukte cirka en halv time på å kverulere og spørre om hva jeg egentlig mente.

Vi fant det ut til slutt, og fant også ut at avstanden mellom både lengdegrader og breddegrader varierer ut fra hvor på kloden man befinner seg. Og at én nautisk mil er gjennomsnittsavstanden mellom hvert breddeminutt. Og at vi er ganske sære.

Og mye, mye mer.

Perfekt kveld. Og helga har bare så vidt begynt.

Det forrige innlegget var egentlig ment til å være det siste på lang, lang tid.

Men. Sjekk disse da.



Isabella, klanens første juni-barn, og både onkel Liam og kusine Natalie er verdens stolteste. Sammen med pappa, onkel Pål, og alle andre også, naturligvis.

My family is the best family ever made.

Happy b-day, kid bro.

Lillebror hadde bursdag i dag: om jeg ikke får opp farten sitter han snart i en Opel og råner mens jeg fortsatt reker langs Oslos mørke gater til fots. Hm. Jeg skjønner hva de mener med at man tenker over livet når man blir gammel.

Anywhoo, gratulerer med dagen Prebers, regner med du har hatt en digg dag, og flere presanger kommer. Du er en bra en, I know that you know.

Storebror er ikke så verst han heller; i kveld var jeg på pizza hos Christian m/ familie, etterfulgt av Playstation-eve. Joachim, den lille bastarden på 11 år, knuste både meg og storebror i Buzz: Hollywood Quiz (!) - guttungen hadde seriøst mer flaks enn fetter Anton, og da kødder jeg ikke med trynet ditt heller. Han svarte etter et kvart sekund på alle spørsmåla (ren tipping, med andre ord), og 90% av dem fikk han rett på. Det ble mye latter, og litt himling med øynene når han sier at «jeg er egentlig veldig uheldig, altså.» Og da han banket oss i FIFA også ble det ikke stort bedre.

Men jeg overlever, det er vel livets naturlige gang at en elleveåring blir bedre enn onkelen sin i Playstation. Men akkurat den quizzen svei litt ass, jeg skal innrømme det.

I morgen...
...skal jeg endelig, etter å ha planlagt det i et halvt år, endelig få somlet meg til Citykirken. Stina joiner meg, så da kan jeg ikke tenke at «jeg tar det neste søndag istedet for» heller. Finfint. Så får jeg besøk på kvelden, også er det ny uke. Mm. Joooda.

Den blogginga, den blogginga. Det er ikke så inspirerende alltid.

Det er merkelig med det (egentlig er det kanskje ikke det, men noe må man jo skrive): når man først dropper å oppdatere en dag er det fort gjort å komme helt ut av det. Men hei, vi kan jo ikke slutte å blogge bare fordi man er ute av rytmen.

80 år, lenge leve
I helga var jeg hjemme i 80-årslag for farmor, det ble party hjemme i Bamseveien, og for første gang på et tosifret antall år var alle onkler og tanter på Daddy DJs side på besøk på en gang. Like ålreit var det at både Christian med lady, El Pablo Christobal Diablo Crocifixio med lady og kid, og Mærrib:ørd var tilstede - det betyr at hele familien var samla, for første gang siden Sør-Afrika. Det betydde poker og selbuwisst om kveldene, riktig hyggelig. Ikke fullt så hyggelig var det at jeg glemte igjen mobilen, som dermed ligger i et snødekt Bamble uten batteri og lengter etter onkel Liam.

Afrika
På reisefot igjen? Mye mulig. Den tidligere omtalte Niger-turen ble utsatt for en liten periode, men mye tyder på at onkel Liam kommer seg til Afrika snarest mulig. Alt blir oppklart iløpet av morgendagen tror jeg, følg med videre for oppdateringer!

Snusdagboka, del I
Klokka 4 i ettermiddag fikk jeg Ånden over meg, og det ble derfor bestemt at onkel Liam har tatt sin siste snus. Vel, så bra regner jeg selvfølgelig ikke med at det går, men at jeg skal slutte er klinkende klart. Og det har gått veldig bra så langt - på tross av visse abstinenser ved kveldstid har jeg klart meg med bare én porsjonbit, og det var atpåtil den siste i boksen. Spørsmålet er dermed hvorvidt jeg klarer å la være å kjøpe flere bokser, så fristende som de ser ut i butikkhylla. I morra er det trening også, og trening uten snus kan bli hardt. Men ikke uoverkommelig.

Klarsynte Liam
Med den farta jeg har holdt i det siste kan vi være langt inni juli før jeg får lagt ut hele Tippeligatabellen, så jeg bør få farta opp noe saklig. 14. plassen går til Aalesund i år, som dermed må belage seg på to nye kvalikplasser for å fortsette Tippeligaspillet. Nærmere forklaring på hvorfor akkurat Rekdals menn havner der trengs ikke, alle vet onkel Liam har rett uansett. Dermed ser tabellen slik ut:

14. Aalesund
15. Start
16. Strømsgodset

Og det er 18 dager til de fine møter Viking på bortebane. Den dagen jobber jeg forresten, det gjør jeg til helga og - og jeg gleder meg. Alt for lenge siden jeg har skrevet noe fornuftig og fått penger for det, det skal bli godt å komme tilbake til Urtegata.

Vel. Natt!

Taffelberg in my freakin' heart.

Jessjess. Jeg kunne skrevet at jeg fortsatt har det diggdigg, og at Sør-Afrika er et fantastisk land, og at det fortsatt er nydelig vær og veldig fint med aloe vera på kroppen - men det vet du allerede, så jeg lar det være.

Idag har familien Fuglset gått opp Taffelberg, eller Table Mountain om du vil. Fantastisk fjell, lang gåtur, og Pål og meg var (selvfølgelig) de sprekeste. Vi formelig spurtet opp de siste høyde(kilo)meterne. Men all heder og ære til Joachim, Christoffer, Christian, Preben, Marie og mamma som også fullførte klatreturen - riktignok en liten stund etter de kjappeste...

Toppen av Table Mountain er som oftest rimelig forblåst, og det er ikke sjeldent bordduken ligger der også - skyene dekker toppen av fjellet, og som legenden sier er røyken fra djevelen selv som sitter ved Devil's Peak og tar seg en pipe. Idag, derimot, var det vindstille hele veien, ikke en sky på himmelen, og jeg er sikker på at vi så helt opp til både Nigeria og ned til Antarktis fra toppen. Helt perfekt altså. Denne ferien er ikke den dummeste idéen daddy dj har kommet med.

Nå er jeg usikker på hva kvelden bringer, men ryktene sier grilling ved svømmebassenget her tror jeg. Venter fortsatt på tur på Grand West Casino, men det kommer - det kommer.

PS: Hilser fra Joachim og Chris som ligger på hver av skulderne mine og læxer på skikkelig Afrikavis.

Takk Menika, Christian og Marie - for en fantastisk kveld. Takk for nydelig mat, for en perfekt gave, for at dere er de dere er. Jeg tuller ikke når jeg sier at dette har vært den beste bursdagen jeg har hatt noensinne. Fordi det går opp for meg hvor sinnsykt heldig jeg er, som har de beste søskna noen noensinne kunne ønske seg.

Takk mamma og pappa, jeg lurer på om dere noengang fatter hvor glad jeg er i dere. Dere ber for meg hver eneste dag, dere ligger våkne om natta og lurer på hvordan jeg har det. Prebs, du er forbilde ass, jeg gleder meg til å dra på tur med deg.

Takk til så sinnsykt mange for telefoner jeg har fått, takk for meldinger, takk for hilsner på Facebook.

Og takk til Pål og Megan, som har gitt meg den beste gaven jeg kunne drømt om.



Jeg er så drøyt takknemlig, for alt du gir meg. Hver eneste dag. Om jeg kan gi noe tilbake vil jeg gjøre det. Alltid.

Coldplay-transen er i ferd med å legge seg; det er ny uke og nye muligheter. Kom og les!

Det er iallefall ingen tvil om at Liam ikke lenger er den hyppigste bloggeren i familien. Den tittelen er forbigått av opphavet, ta en titt på fatterns blogg og legg gjerne igjen en kommentar.

Jess, så var helga over. Ukas gode gjerning skjedde uten tvil på lørdag, da trespannet brødrene Fuglset stilte opp som vakter på Saturday Night Football på Manglerud som vakter for en vill gjeng med potensielle samfunnsfiender som skal læres til å bruke helgene på fotball istedet for tagging og andre ulumskheter. Nå var det forsåvidt ikke så mange samfunnsfiender som dukket opp i det hele tatt, verken nåværende eller fremtidige, og det ble til at brødrene småspilte sammen med avkommet til en av dem. Les: verdens kuleste tiåringer som snart blir elleve. Men det ble ikke med det - samme kveld, i samme fotballhall, nådde jeg et av de aller største målene jeg har satt meg siden jeg kavet meg opp på to bein og var intelligent nok til å vite at jeg kunne gå på dem. Det er helt sant.

Fantastisk.

Åja, du lurte på hva det var? I'll tell you: Liam knuste storebror Pål i en løpsduell. No kidding, I shit you not. Endelig, etter alle disse årene, løp jeg kjappere enn han, jeg løp faktisk så fort at jeg Usain Bolt bare hadde vært barnemat på 100-meteren. Jeg sier deg, det var som om jeg hadde den onde selv i hælene. Og det var jo nesten det som var tilfellet, med en med tilnavnet El Pablo los Sofisticato Nonchelantes Perfectiato Crusifixio Diablo bak meg kan det jo fort oppstå en misforståelse. Poenget, however, er at jeg vant, og at jeg aldri mer skal løpe treigere enn han. Formkurven er på min side, vettu, en 29-åring blir jo vanligvis ikke raskere med årene. En ung og sprek fole som meg, derimot...

Lett når du kan det
Bed.øk. er jo griseenkelt. Det er nesten så jeg begynner å tro jeg kan stå på eksamen etter dagens time. Problemet er bare alt jeg ikke har fått med meg tidligere, men hva har man fagboka til? I tell you, dette kommer til å gå strykende. Ikke til stryk, du skjønner hva jeg mener...

Denne uka:
Skole, fotballkamp, henge, lese (fag!), noen drar til Florida, andre blir værende hjemme og slite for tilværelsen. Søke jobb. Sende stipendbrev. Kjøpe mat.

*

Gratulerer med dagen, Ida, du skulle visst hvor glad jeg er i deg! 3 år og greier, fysøren, det er ikke lenge til jeg må holde deg unna alle de plagsomme gutta som er interessert i deg!

Hei, jeg heter William, og Odd Grenland knuste Fredrikstad i kvartfinalen i cupen!

Ettersom kvelden hos storesøster Mærri ble en ganske sen affære, ble FREDAGEN en ganske så slapp dag. Det ble ikke noe skole den dagen, bare et løfte om at fra neste uke av skal ting tas dødsseriøst og litt til, og mye PC.

På kvelden dro jeg til storebror PÅL og MEGAN, som er enda mer gravid siden sist jeg så henne. 17. november eller deromkring blir spennende, jeg gleder meg til å bli onkel for... FJERDE(!?) gang.

Det blir som regel mye filosofering og seriøst snakk når jeg er på Manglerud, og fredagen var ikke noe unntak. Klokka ble fire før vi fikk roa ned hjernene våre.

LØRDAGEN ble en fotballfest fra ende til annen; Marie og Preben kom og tur og orden ble det først Arsenal - West Brom, så Bolton - Stoke, før en nydelig middag ble vorspielet til årets mest spennende kamp så langt. Selv om vi hadde full kontroll over Plankehaugen fra start til mål måtte Hugo i buret gjøre det unødvendig spennende (og snyte meg for sekshundre spenn på oddsen), men vi tok dem på straffer til slutt. Det er såklabert Odd - Fredrikstad jeg snakker om, vi tok dem med 7-6 til slutt, og semi'n blir plankekjøring. Ullevål, here we come!

- Øh... William? Du ER allerede på Ullevål.
Vise en litt stygg finger.
- Det er CUPFINALEN jeg snakker om, smartass.
- Ååååja.

På kvelden ble lillebror Preb med meg hjem, og vi gikk oss en fin liten tur og fikk med oss både måneformørkelse og en nydelig Jupiter og mere til.

IDAG, altså søndag, kom mor og far på besøk (voldsomt mye familie ja, riktig det. Sånn er det når lillegutt bor for seg selv, alle skal passe på vettu) med IKEA-stæsj og lapskaus, før det ble Manglerud igjen og fotballtrening for alle penga, noe som var utrolig digg. Fotball ass, beste oppfinnelsen siden adamseplet.

Nå er planen litt kveldsmat og lullaby, også er det ny skoleuke med nye muligheter i morgen. Jeg gleder meg jeg!

If all the words I ever wrote
On the backs of envelopes
I could fold to paper planes
Then I'd fly them thru your veins

Athlete // Flying Over Bus Stops

Etter noen uheldige inntrykk fra tidligere år, med gjerne mye regn og gråvær, har juni vist seg fra sin beste side så langt:

Idag har jeg vært i Frognerparken, først med mange snille mennesker fra Filadelfia, før jeg og min kjære joinet Pål, Megs, Christian, Menika, Chris & Joachim, og vi spilte fotball og badmington og koste oss og drakk brus og nøt det utrolig deilige sommerværet. Vi var i Frognerparken til nærmere halv åtte, og som om ikke det var nok vant jeg sekshundreogfemti 'sjetonger' i poker på kvelden. Moises, Ørjan og Sara: meg og Michael er for gode for dere, det er nesten bare å innse det.

I tillegg startet jeg juni med å være ferdig med alt som er av eksamener, på lørdag var det min siste dag på Rema 1000, jeg har skrevet TO artikler for Sorthvit, og idag fikk jeg vitnemålet for året på FBO. Sola smiler, det gjør både jeg og livet også.

Også koser Marie seg i Hellas, pappa drar på rundreise i USA i morgen, og til og med lillebror har oppdatert blogg. Hvem skulle trodd? Det eneste innslaget av negativitet må være det at jeg kommer til å savne Oslo mer enn nødvendig når jeg flytter hjem. Men bevares, Bamble er ikke noe dårlig sted om sommeren, og det er bare å komme på besøk om du er keen. Du er herved invitert.

Fifteen men on a dead man's chest
Yo ho ho and a bottle of rum

...foreløpig i allefall, bruker jeg lang nok tid blir klokka over 12 og det er en ny dag, men da må jeg sitte og ikke finne på noe i en time, og det tror jeg at jeg skal klare. 23. juli altså, 8 år og 1 måned siden Norge slo Brasili VM, 12 år og 1 måned siden Norge tapte mot Italia i et annet VM, du bryr deg nok ikke om noen av tingene, ihvertfall ikke når det skjedde. Men ellers har vi det bra.

I løpet av uka er jeg blitt kjent med en fantastisk type, Christoffer Jonathan heter han, er 5 år gammel, og er omtrent min aller beste venn. Snillere, kulere, tøffere type skal du lete lenge etter, ord kan ikke beskrive han. Lillebroren hans heter Erwin Natanael og er 2 år, like tøff han, like mye musikalsk som jeg er umusikalsk, og det sier ikke lite, for å si det sånn. David Andrè er den andre lillebroren, 1 år gammel og liker å læxe'n i barnevogna, har ikke prata så mye med han, men det han sier virker fornuftig, han er en allright fyr han også tror jeg.

Vannet er sinnsykt varmt, bada istad, kvikksølvet kryper nok langt over 20 i alle fall, og jeg synes det er bra jeg, selv om det aldri kan bli for varmt i vannet. Det er har vært digg vær i en god stund nå, jeg har tilbrakt det meste av tida stående eller gående på det mest gudsforlatte stedet du kan tenke deg på denne jord, ikledd en gul vaktvest, det finnes vel verre måter å leve livet på, men ikke på denne siden av Mississippi tror jeg.

Nå skal vi visst spille poker, vi spillegale* har spilt både Settlers og Risk idag, det er vel unødvendig å si at den kuleste av dem vant begge gangene. Å, kulest, sier du, hvem er kulest? Nei, det er nok meg det, svarer jeg med et glimt i øyne, et glimt som forresten sjarmerer deg i senk uten at det har noen betydning, for jeg er ikke singel, lykkelig gift er jeg ikke, men det skal du ikke bry deg om, for det blir jeg... Spore av, sier du, neida, hvor var vi? Jo, jeg vant i alle fall. Hvem som er kulest er et defineringsspørsmål, alle er da kule på hver sin måte, men man bør ikke stikke under en stol at det å like musikken til Aleksander Denstad With ikke akkurat trekker opp.

* les: Mærriboy og Preb.

Dude, klokka ble halv tolv, det er fortsatt 23. juli, nå er det poker ja, så du får ha en riktig bra dag videre, også husk at jeg er glad i deg da, seriøst, det er ikke noe jeg sier til alle liksom...