verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg begynner å få vom.

Jeg kødder ikke med deg, magen formelig etser ut. Hadde du ikke visst bedre skulle du trodd at det lå et utall mange ølbokser nedi der, men det gjør det jo ikke, så gudene vet hva det er. Jeg må slanke meg, det er det jeg må. Onkel Liam må slanke seg.

Egentlig, så tar jeg det ikke så voldsomt tungt ass. For egentlig, egentlig, er jeg ikke så voldsomt feit heller. Men hei - hva er vel en 21-årskrise uten litt selvbildehysterier?

*

Anywho, jeg er hjemme i Bamble igjen. I forrige post skrev jeg at jeg hadde fri i helga, det hadde jeg definitivt ikke, idag har jeg sliti seks timer på jobb. Jeg mener - se to og en halv fotballkamp og skrive artikler om dem, uff for en drabelig møkkajobb jeg har. Uffameg. Livet er hardt. POENGET, dersom det var ett, var at jeg ikke fikk dratt hjem i går, og satte meg heller på første tog etter jobben idag. Dermed er ikke onkel Liam hjemme før nå, og nå må han snart legge seg, for han skal tidlig opp og filme i morra. Filmstjerner, dere veit, vi må tidlig opp for å spille inn millionene våre.

Apropó millioner: jeg skrev jeg skulle fortelle om hvordan pokeren gikk, hvis det gikk bra. Det endte med en finfin tredjeplass, fortsatt av 180. Beklageligvis var det ikke store innsatsen med i spillet, men jeg tjente da 80 dollar eller no sånt, og det er jo mer enn ingenting for en fattig stakkars student. Hva, var det du ikke filmstjernemilliardær onkel Liam? Vent, jo... Hmm... Nå går det rundt for meg.

Den minste lillebroren min (jeg har bare en, så han er jo den minste, selv om han har blitt høyere enn meg nå) maser om å spille fotball nå. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hos familien Fuglset er det altså vanlig å dra og spille fotball halv ett om natta. Nevnte jeg at alle andre enn meg er adoptert? Inkludert fattern og muttern? Egentlig er jeg sønnen av en sjeik i Kuwait, I shit you freakin' not.