verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I flere århundrer ble Romerriket styrt av keisere med en enorm hunger etter stadig mer makt. 2000 år senere er keiserne erstattet av et statsoverhode med like stor makthunger – og like mye makt.

Av William Fuglset

(Dette er en av flere artikler i 'Round-the-world-serien. Sjekk mer her.)

ROMA (wilfu.blogspot.com): Roma, år 63 f.Kr:
På Forum Romanum, midt i Romerrikets hovedstad, samles en folkemengde for å ta del i den religiøse feiringen av gudinnen Vesta. De seks dagene festlighetene varer preges av munter stemning, god mat og like god drikke, og på de store gresslettene blant veldige monumenter og tilbedelsessteder på den åpne plassen hygger romerne seg som de best kan.

Men bak kulissene foregår en maktkamp av de sjeldne. Blant de mektige senatorene i byen kjempes det for å overta som enehersker over det overveldende Romerriket, og ikke få midler helliges på veien for å oppnå målet.

Én mann er imidlertid folkets favoritt. Ikke så mye fordi de er enig i alt han sier og gjør, men fordi han gir dem det de trenger – i form av mat på bordet og underholdning i hverdagen.

Som yppersteprest har Gaius Julius Cæsar akkurat den makten han trenger for å oppnå status som diktator i en av verdens aller mest innflytelsesrike stat.

Kontroll
Over 2000 år senere ser det fortsatt ut til at romerne setter sin lit til sterke statsledere. Kampen om makten i Italia har vært like skruppelløs det siste århundret som den var det i keisernes storhetstid, men én mann ser ut til å ha fått folket på sin side.

I sin tredje statsministerperiode kontrollerer nemlig Silvio Berlusconi det meste en statsleder kan ønske å kontrollere.

Gjennom eierskapet av landets største tv-stasjoner, radiokanaler og aviser har Berlusconi muligheten til å påvirke hva som blir sagt og skrevet, slik at omdiskuterte politiske temaer og personlige skandaler ofte har en tendens til å bli lagt bånd på.

Kombinasjonen av Berlusconis forretningstalenter og hans politiske engasjement har rett og slett ført til at han har en keiserlig posisjon hos det italienske folket.

De er ikke alltid enige med han.

Men han gir dem det de trenger – mat på bordet og underholdning i hverdagen.

Les mer om Roma her

Ikke bekymret
- Silvio Berlusconi er en god mann.

Utenfor Colosseum, det gigantiske amfiteateret som ble bygget i det første århundret etter Kristus, bare et steinkast unna Forum Romanum, jobber Giovanni (32) for å tjene pengene han trenger for å klare seg.

På plassen utenfor byggverket går det ikke mange øyeblikk uten en ny blitz fra en turist som foreviger sin tilstedeværelse på det historiske stedet, noe Giovanni utnytter til å skaffe seg dagslønnen sin.

Utkledd i et klassisk gladiatorkostyme lar han turistene ta bilde av den muskulløse kroppen hans; en jobb som krever stor tålmodighet gjennom en lang arbeidsdag.

Men selv om tunge, mørke skyer kommer dukkende opp over den italienske hovedstaden og gjør Giovannis arbeidsdag enda våtere, legger han ikke skylden for de vanskelige arbeidsvilkårene på landets statsminister.

- Silvio Berlusconi er en god mann, gjentar han.

At Berlusconis status i landet snart kan måle seg med de gamle keisernes, synes ikke «gladiatoren» gjør så mye.

- Noen må ha makten, og at Berlusconi kontrollerer så mye som han gjør, gjør meg ikke bekymret. Kanskje han er litt korrupt. Kanskje han samarbeider med mafiaen – men hva så? Dette landet er fullt av dårlige personer. Berlusconi er heller ikke perfekt, men han ønsker det beste for Italia, mener Giovanni.

Cape Town, Sør-Afrika: «Tidenes viktigste VM»

- Vår tids Nero
Alle er imidlertid ikke enige med gladiatoren utenfor Colosseum.

Spesielt virker det som om den yngre generasjonen i landet, med studentene i spissen, har sett seg lei av Silvio Berlusconis stadige grep for å kontrollere landet som han vil.

35 år gamle Federico er nettopp ferdig med studiene, og bekrefter vårt inntrykk av en ny generasjon som er skeptiske til den omdiskuterte statslederen.

- Alle studenter mener han er en «bad guy», forteller han oss.

Vi befinner oss på Sapienza-universitetet i Roma, som ble bygd allerede på 1300-tallet.

I motsetning til den gang, da universitet ble drevet av kirken, er flertallet av studentene nå kritiske til styresmaktene rundt dem.

Da pave Benedikt XVI skulle holde et foredrag på universitetet i 2008, ble han møtt av både underskriftskampanjer og protestbrev signert av så vel professorer som studenter, som reagerte på kirkens holdninger i et moderne samfunn.

At statsminister Silvio Berlusconi kalte opprinnet for «ydmykende» og «en skamfull dag for Italia», fører antakeligvis ikke til at hans popularitet blir noe større blant studentene.

Men Federico forklarer at valgsystemet i Italia gjør det vanskelig å avsette Berlusconi, ettersom partiene seg i mellom lager allianser som fører til at den mektige statsministeren uansett blir sittende igjen med makten.

- Dessuten finnes det ingen virkelige alternativer. De eneste som har et helt annet politisk syn er kommunistene, men de er ikke sterke nok. Det er ikke mange som ønsker et kommunistisk Italia, sier Federico.

Han sammenligner Berlusconi med en annen keiser, nemlig den siste romerske keiseren av Julius Cæsars slekt, som ble kjent for sitt tyranni og skitne spill for å knuse sine motstandere:

- Han er vår tids Nero, sier Federico, og utdyper:

- Han samarbeider med kirken og mafiaen, og opererer utenfor lovene uten at han blir straffet for det. Berlusconi skulle vært i fengsel, men han endrer på lovene slik at han uhindret kan fortsette slik han vil.

Lav pressefrihet
Og Federico har utvilsomt et poeng.

Silvio Berlusconis triksing med de italienske lovene har skapt diskusjoner langt utenfor landets grenser. For tiden pågår behandlingen av et lovforslag som vil bety at statsministeren vil være immun ovenfor loven, og derfor ikke kan straffes for eventuelle lovovertredelser.

Samtidig må journalistiske medier være forsiktige med hva de skriver; nylig ble avisen La Repubblica saksøkt av Berlusconi etter å ha publisert ti spørsmål om statsministerens privatliv som han selv ikke ville svare på.

Pressefriheten i landet ble ifølge en rapport fra organisasjonen Freedom House rangert som nummer 73 i verden, og på linje med land som Botswana og Namibia – land som man vanligvis ikke liker å sammenligne seg med på lister som dette.

At Berlusconis parti ønsker en større sensur av Internett, etter at det i kjølvannet av den mentalt syke Massimo Tartaglias angrep på statsministeren i desember ble opprettet en Facebook-gruppe som støtter angrepet, hjelper antakeligvis heller ikke om landet ønsker å klatre på listen.

Derfor må nok Silvio Berlusconis motstandere forberede seg på vanskelige tider, dersom de skal vippe den mektige statsministeren av pinnen.

Hurghada, Egypt: «De fattiges problem»

- En trussel
I det gamle Romerriket ble ikke politiske motstandere spesielt godt verdsatt. Kritiske meningsmotstandere ble effektivt fjernet på grusomt vis, ved hjelp av forgiftning eller forræderske drap.

Så langt kan ikke Silvio Berlusconi måle seg med sine keiserlige forgjengere på dét feltet, men journalist Pietro Del Re i La Repubblica, avisen som trykket de ti spørsmålene som fikk statsministeren til å se rødt, er klar over at hans arbeidsgiver skaper stor hodebry for statsoverhodet.

- Han ser på oss som en trussel, bekrefter Del Re, og snakker om La Repubblica, som er landets nest største avis.

Han forklarer at avisen ikke ønsker å motarbeide Berlusconi, men kun vil være uavhengige i det italienske medielandskapet.

Den holdningen er tydeligvis nok til å lage trøbbel for statsministeren, som har tatt sine grep for å svekke avisen.

- Nylig gikk Berlusconi ut og anbefalte innbyggerne i Italia å boikotte La Repubblica, forklarer Del Re.

- Det skjedde i all offentlighet, i tillegg til at han ba finansledere om å la være å kjøpe reklame i avisen vår, kun for å skade oss. Det er skammelig, mener han.

Journalisten er bekymret for hvilke konsekvenser Berlusconis lederskap vil ha for landet.

- Vi skulle gjerne skrevet om andre personer enn Berlusconi. Men når han – beklager uttrykket – knuller med små jenteunger, og gjør alt annet enn å lede landet på en god måte, må vi skrive om det, presiserer Del Re, med henvisning til avsløringene av flere av Berlusconis elskerinner i fjor høst.

Roma, år 44 f.Kr:
Etter flere år med massive kriger og interne maktkamper, kan Julius Cæsar konstatere at hans rike er det største på jorden – og han selv står tilbake som verdens mektigste person.

Men stormannsgalskapen har sin pris.

Etter å ha utnevnt seg selv til diktator på livstid, blir Cæsar myrdet av både motstandere og tidligere medspillere på vei til Senatet en tidlig marsdag.

*

Tilbake på Colosseum over 2000 år senere har gladiatoren Giovanni for lengst takket for samtalen med oss, og er igjen i gang med å posere foran dusinvis av fotokameraer. I bakgrunnen skimter vi statuer av gamle romerske keisere, som står igjen som klare minner etter en storhetstid i et rike verden knapt har sett maken til verken før eller senere.

Cæsar, Augustus, Nero – alle er de blitt udødeliggjort av kunstnere som i ettertid har gjenskapt ansiktene deres.

Vi kaprer taxien vi trenger for å komme oss videre i byen, og sitter ikke lenge før vi får konstatert at også vår tids italienske keiser for lengst er blitt udødeliggjort.

På tv-apparatet som er installert i bilen viser en nyhetssending Berlusconis ansikt, idet han snakker til en forsamling på sin tur til Jerusalem i Israel.

Samtidig er han avbildet i stort format på forsiden av avisen vi nettopp har kjøpt, der lovforslaget om Berlusconis immunitet i retten diskuteres.

Det er hevet over enhver tvil at Berlusconi vil fortsette å dominere i det italienske landskapet.

Om ikke like lenge som det statuene av de gamle keiserne har gjort, så uansett i lang tid.

Spørsmålet er om stormannsgalskapen til slutt vil bli Silvio Berlusconis politiske bane, som det ble det for Julius Cæsar for drøye 2000 år siden – da han ble fjernet av sine egne.