verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Strendene var langstrakte og hvite; omkranset øya med lett bølgesus og lukten av hav. Gjennomsiktig hav, men likevel så grønt. Koraller, alger, fisk i alle mulige størrelser og farger - alt var vevd sammen i det oppvarmede vannet, under en sol hvis eneste oppdrag var å skinne på det vakre i verden.

Dette var paradis.

*

Marie og jeg hang oss med på båttur i dag, den siste dagen i Egypt for denne gang. Opplegget kostet 300 pund per person, og det svei i lommeboka for to fattige studenter, det er klart. Men det var verdt det. Det var så sykt verdt det.

Mens kvikksølvet viste 27 grader, og stadig krøp oppover, kastet vi loss klokka halv ni i dag tidlig. Etter et par timer på sjøen var det fram med snorkelutstyret, og søsknene Fuglset var vitne til en verden under overflaten vi fram til da ikke kjente så fryktelig mye til. For å si det sånn: Et akvarium blir aldri helt det samme igjen.

Tilbake på båten ventet en digg middag på oss, før det store høydepunktet kom.

Paradise Island.



Bildet rettferdiggjør ingenting; det var for vakkert til å kunne beskrives. Som åpningen på innlegget forteller; det var hvite strender, grønt hav så langt man kunne se, koraller, fisker - paradis.

Der og da gikk det opp for meg at Gud må ha kost seg helt enormt da han skapte verden.

Vi ble på Paradise en god stund, før Prince Mosheh (båten vår, altså) tok oss videre. Midt på havet stoppet vi, heiv oss i vannet, og snorklet så langt vekk at verken jeg eller Marie var helt sikre på om meninga var at vi skulle tilbake til prinsen vår noen gang.

Men tilbake kom vi, og mens kapteinen siktet inn kursen tilbake mot Hurghada nøt vi solnedgangen som la seg over Egypt for siste gang denne ferien.

Bedre investerte 300 pund kan jeg ikke tenke meg.



For øvrig ble vi kjent med to nydelige svensker på turen, Frida og Oskar, som ble sammen for tre uker siden. Så kjapt kan det gå; nå er de på ferie sammen, og skal møte oss her på Cacao Bar om noen få timer.

I kveld er det nemlig kobrashow på Cacao, vi er ikke helt sikre på hva det innebærer, annet enn at Mahmood (verdens aller beste bartender) på halvstø engelsk har lovet oss at det kommer til å være levende slanger på scenen.

Det markerer i alle fall avslutningen på ferien vår, en ferie som - på tross av russere, og litt startvansker med lokalbefolkningen - har vært en ukes lang drøm.

Takk, pappa og mamma, for at dere sender oss på sånne turer av og til. Dere er de beste, rett og slett.

Og takk til Mahmood, Salah, Taha, Bakkar og Alaa, for hvilken åpenbaring dere har gjort Cacao Bar til. Dersom noen lesere av bloggen en gang skulle ta charterturen til Hurghada, står både ørkensafari, pyramidebesøk og snorkling i andre rekke - aller først skal dere besøke gutta på Cacao Bar.