verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I en endeløs strid mellom rik og fattig, er slagmarken en liten fiskerlandsby ved kysten av Rødehavet.

Av William Fuglset

HURGHADA (wilfu.blogspot.com): Langs de skitne gatene rusler en mismodig kamel trofast etter eieren, mens mannen på ryggen holder godt fast i pukkelen med et par øyne som lyser av skrekkblandet fryd. I løpet av den eksotiske drosjeturen får ikke turisten fred fra butikkselgerne, som dukker opp fra hver eneste døråpning og lover både gull og grønne skoger, dersom han bare legger igjen noen penger i akkurat deres butikk.

Dette er Hurghada, den lille egyptiske byen som for bare noen titalls år siden var en liten og sjarmerende fiskerlandsby langs vestsiden av Rødehavet.

I 2009 er det imidlertid vanskelig å få øye på noe av sjarmen. Fiskerhyttene er skiftet ut med gigantiske turisthotell med svømmebasseng, discolys og private sandstrender, der ubudne gjester raskt vises bort fra inngangen.

Hvert år besøker tusenvis av turister – med en overlegen vekt av skandinavere og østeuropeere – byen, noe lokalbefolkningen vet å utnytte. For å narre lommeboka fra de naive rikingene, er slett ingen vanskelig sak.

Pengene i sentrum
- Denne plassen er fullt av kjeltringer, sier Mahmoud Al-Nasri (24).

Han er ansatt av Three Corners Hotel for å selge massasjetimer til de besøkende, men innrømmer gjerne at det er en jobb han trives dårlig med. For selv om arbeidet ofte fører til noen hyggelige samtaler med nysgjerrige turister, legger han ikke skjul på at griskheten råder over ferieparadiset.

- Alt handler kun om penger, forteller han.

- Jeg ble ansatt for at dere turister skal legge igjen så mye som mulig penger på hotellet vårt. Dersom jeg ikke gjør jobben min godt nok, får jeg sparken på dagen.

Slik er realitetene i byen, som for tyve år siden altså var en søvnig fiskerlandsby der idéen om å gjøre business ut av noe som helst var en fremmed tanke for de fleste.

Men Mahmoud kan ikke klage. Han har i alle fall arbeid.

Roma, Italia: «Keiserens nye klær»

Ikke noe valg
Slik har det ikke alltid vært.

24-åringen er opprinnelig fra Luxor, stedet som kan lokke med oldtidsgamle attraksjoner. Faraoenes gravplasser og fantastiske templer med dyrebare skatter er bare noe av det man kan få se med egne øyne i Mahmouds hjemby, som er et av Egypts aller største turistmål.

Men Mahmoud selv fant ingen skatter på hjemstedet.

Til slutt ble han tvunget til å flytte fra byen, og fant seg jobb i charterparadiset i Hurghada.

- Jeg hadde ikke lyst til å flytte, og bodde for meg selv en liten stund uten å jobbe, forklarer han.

- Men etter to måneder var jeg helt tom for penger. Da hadde jeg ikke noe valg. Jeg kom hit og fikk jobb, og denne jobben trenger jeg for å overleve.

På tross av presset Mahmoud har på seg når det gjelder å tjene penger, kan det imidlertid ikke sammenlignes med hva andre i Hurghada opplever.

«Gode» tilbud
Utenfor hotellinngangen er turistene nemlig fritt vilt. De lokale selgerne skyr ingen midler for at kassebeholdningen skal øke i størrelse, og her ventes det ikke på at de besøkende frivillig skal trå over dørstokken.

Langs de nedslitte fortauene blir alle som kan mistenkes for å inneha en egen bankkonto overfalt av tilbud, som selvfølgelig er spesielt gode akkurat i dag.

Gatene regelrett flommer over av Rolex-klokker og smykker av alle slag – alt av ekte vare, naturligvis.

Samtidig florerer de skandinaviske glosene, som samtlige selgere har lært seg i håp om å imponere en potensiell kunde.

«Norsk?»

«Hvordan har du det?»

«Hva skjer’a?»

Hadde man ikke visst bedre, ville man trodd at man befant seg i en tilfeldig norsk by. Varm og eksotisk, rett nok, men en norsk by.

«Du er jo norsk»
Forskjellen er selvfølgelig den fullstendig åpenlyse og tilsynelatende uendelige kampen om lommeboken.

Det er i alle fall ingen tvil om at man selv i Hurghada har hørt om det norske oljeeventyret. Å prøve å forklare at pengene heller ikke i Norge vokser på trær, virker som en umulig oppgave.

- Men du er jo fra Norge, er gjerne svaret som venter en dersom man takker nei til et spesialtilbud på en krukke med egyptisk sand – til latterlig lave 150 norske kroner.

Og når undertegnede forklarer at han er student, og dermed ikke kan hoste opp pengene som blir krevet for vidunderverket, blir han møtt med følgende replikk:

- Det er ikke noe problem, myndighetene gir deg jo penger.

Men hva gjør man egentlig, på et sted der et nei ikke betraktes som et nei?

Løgnere
- Lyv til dem, er Mahmouds råd.

- Dersom du er ute på gaten, så velg en butikk som du tar en liten minuttlang titt i – før du forteller dem at du vil komme tilbake senere. Selvfølgelig er ikke det sant, men de lyver til deg. Da må du lyve tilbake for at du skal kunne slippe unna dem, samtidig som de andre selgerne aksepterer at du valgte en annen butikk denne gangen, forklarer han.

Han synes imidlertid det er synd at det må løgner til for å unngå å fullstendig bli plyndret i hans eget land.

- Men det er slik det har blitt her. I både Hurghada og Sharm-el-Sheik (chartermål på den andre siden av Rødehavet, journ.an.) er det umulig for turister å gå i fred i gatene, forteller Mahmoud, og legger til:

- Om du drar til Kairo eller Luxor er det helt annerledes. Der behandler man turistene med respekt.

Cape Town, Sør-Afrika: «Tidenes viktigste VM»

- Hater dette stedet
Derfor er det lov til å undre seg over hvor positivt det egentlig er for en plass som Hurghada å bli rammet av den store charterfeberen.

For selv om enkelte helt sikkert har dratt nytte av de stadig økende mengdene med turister (på tross av at det i all hovedsak er utenlandske eiere av de fleste hotellene, og som dermed også sitter igjen med den store pengegevinsten), er det ingen tvil om at kynismen har økt i takt med antallet besøkende.

Mahmoud Al-Nasri legger ikke skjul på hans tanker om temaet.

- Jeg hater dette stedet. Jeg hater landsmennene mine, som gjør hva som helst for å utnytte mennesker. Jeg liker ikke landet mitt, sier han ærlig.

Liten pris å betale
Spørsmålet er om Hurghada og de andre chartermålene vil bukke under for sine egne tjuvtriks, og at turistene til slutt vil vende stedet ryggen.

Svaret er antakeligvis nei.

Masete gateselgere og sleipe hotellansatte er nemlig en liten pris å betale for desperate nordmenn som er rike på penger, men fattige på sollys og varme.

Den lille fiskerlandsbyen ved kysten av Rødehavet er for alltid dømt til å være slagmarken i kampen mellom en rik og en fattig verden.

NB: Dagen etter samtalen med Mahmoud, treffes vi igjen ved bassengkanten på hotellet. Han forteller at han kommer til å forlate Hurghada neste morgen, ettersom han ikke har tjent en eneste pund de siste dagene. Nå må han søke lykken på et annet hotell i en annen by.

Konklusjonen er klar, uansett hva utfallet av slaget om lommeboka blir: Mennesker som Mahmoud står ikke igjen som seierherrene.