verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

...we can watch the snow fall forever and ever

Ny uke, og nye muligheter. For onkel Liam starter uka med tur til Bamble-land for å fullføre noen prosjekter sammen med lillebror Preben, i alle fall er det den offisielle forklaringen.

Men det skal jo ikke legges skjul på at det er digg å komme hjem til mor og far og julestemning i heimen heller.

I forrige uke kjøpte jeg meg forresten sjokoladejulekalender. Det blir jo ikke ordentlig jul uten sjokoladekalender, tenkte jeg, og fikk tak i den tradisjonelle pappgreia til ti spenn på Meny.

Men greia med disse kalenderne er at sjokoladen er så innmari liten. Følgelig endte det med at det gikk med 23 ekstra sjokolader og en solid dose med insulin, så det var den kalenderen. Men det er null stress! Jeg tenkte nemlig at dersom jeg kjøper en julekalender hver eneste dag, blir det på en måte en julekalender det også. Blir det ikke det, da?

Anyways, vi vet alle hvilken julekalender som virkelig betyr noe, så hvorfor åpner vi ikke bare luken?


7. DESEMBER:

It's Elton time!! Mm, denne låta er en højdare.

Vår alles favorittengelskhomse ga ut singelen i 1973, ble umiddelbart en hit, men traff ikke Liams ører før julen 1997, husker jeg. Det ville jo forsåvidt vært en kjempeprestasjon om jeg hadde hørt den det året den ble gitt ut, men alt er jo mulig i disse time-travel-tider. (Lost kjører igang siste sesong 2. februar, som jeg gleder meg!)

Men jeg husker nemlig at pappa kom hjem fra New York i november 1997 med CD'en «Christmas With the Stars» (hva skjer med god hukommelse?), og åpningssporet på plata var denne godsangen av Sir Elton, eller Reginald Kenneth Dwight, som han en gang het.

Siden da har jeg digget den, ikke uten grunn. Hør og nyt!



Spotify: Klikk her!