verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

- Ikke flèr, sa Per Lèr. - Det er nok, sa Per Kokk.

Du har kanskje merket at oppdateringa hos onkel har vært så som så den siste tiden. Jeg skal ikke begynne å bortforklare noe som helst, onkel Liam er rett og slett elendig på å oppdatere blogger, samtidig som lufta har gått litt ut av blogg-ballongen. Samtidig konstaterer vi at sommeren er på god vei (det er meldt opp til tretti varme til helga og hele neste uke!), og sommertid er av erfaring ikke helt kjent som bloggtid.

Nå vet jeg ikke helt hvor lang tid det vil ta før neste oppdatering altså, kanskje er tilogmed denne bloggen klar for de evige bloggmarker, og av den grunn gir onkel deg tidenes oppsummering av en blogg som har eksistert i godt over fire år nå.

TIDENES OPPSUMMERING:
Det hele begynte en vakker februardag for fire og et kvart år siden, men det var for det meste svada som ble gulpet opp på verdensveven - blogspotten inkludert. Likevel trekker jeg fram dette innlegget, fordi jeg ser det lille ønsket jeg la fram den gangen, mens jeg enda var ung og dum. Jeg skal ikke skryte noe særlig over hvor god kristen jeg er, men jeg kan skryte av at sjefen besvarte bønnen. Jeg er ikke hjernevaska ennå, og jeg tviler på at det skjer. Takk, sjef. Så ordner vi det sånn at det stedet her blir kjent med deg nå, sant?

Det har - som sagt - dukket opp en del svada, men litt er av det gode. Som dette, pluss tidenes herligste reklameplakat.

Etter et lite år kom Dagboka på plass, og spør du meg ble det mange minneverdige innlegg vinteren 2006. Om fredsprisvinnere, blonde venninner, curling-engasjement, fugleifluensa, sveisen til Vebjørn Selbekk, Muhammed-karikaturer, onkel Politi, Fluenes Herre, OL, snø, Jesus-web og opprop for krig. Noe er bedre enn annet, men Dagboka-tiden går inn i historien som den semi-klassiske perioden, lett.

Men bloggen ble mer enn dagboka. Fremfor alt ble den internasjonal; iallefall ble den oppdatert fra både Frankrike, Kenya, Tyskland, USA, Sør-Afrika (opptil flere ganger, som her, her, her, her, her og bildeoppsummeringen her), i tillegg til Qatar (hvor det også ble flere oppdateringer, om tilbud om horer, limousiner, en far som måtte på dritern, en ire ved navn Liam, og krisetilstander ved hjemreise).

Nok reising, det har skjedd mye på hjemmebane også. Nå spiller Odd Grenland verdens beste fotball, ligger på medaljeplass i Tippeligaen og har både toppscorer og landslagsspillere, men det har ikke alltid vært sånn. Nå klarte vi faktisk å vinne de siste tre kampene det var snakk om, og redda kvalik-plassen, men det gikk jo åt skogen til slutt likevel.

Ved siden av fotball var det flørter som aldri varte, storebror fikk diabetes og jeg skyldte på en kar fra Indre Volda, og jeg var på konsert med verdens fineste band. Jeg løp fortere enn en annen storebror, lagde reklamefilm og ble onkel til ei snerten jente - og ble selvfølgelig veldig glad for det.

Nå blir jeg kjempestraks onkel igjen forresten, jeg er ikke onkel Liam uten grunn...! Menikas mage er større enn fotballen jeg trikser med i Manglerudhallen, og Christian blir sørenmeg pappa igjen. Samtidig er Rebekka rimelig verpeklar, og jeg føler meg nesten som en liten onkel for den kommende skjønnheten der også.

Anyways - det nærmer seg slutten nå. Årsmeldinger kom både for 2007 og 2008, og jeg var bombastisk sikker på at verden skulle gå under en stund. En stund var onkel Liam ganske rådvill over hvorfor det ikke skjedde, helt til han fikk høre en eksklusiv samtale fra oven. Da falt alle brikkene på plass.

Av totalt 226 innlegg (pluss noen som ble slettet, og noen som aldri ble publisert) var likevel de største høydepunktene sannsynligvis poethistoriens største verk, og selvfølgelig også Liam-historien på bare noen få minutter, som er like aktuell i dag som den var den gang.

Oh yeah. Litt selvdigging har aldri vært ulovlig, har det vel? Klokka tikker og går, så jeg får komme meg under madrassen, mens jeg tror jeg kan love deg at det er en stund til du hører fra meg (iallefall på bloggen, jeg skal ikke låse meg helt inne i kåken enda) framover.

Men kanskje - om lang, lang tid - dukker verdensproblemene opp igjen og fyller din hverdag med mål og mening.

Det er jo som oftest når man skriver ting som det, at man plutselig får det store kicket igjen, så ta alt jeg skriver med en klype salt eller to.