verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.