verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I'm back.

Den siste tiden har blogglysten faktisk meldt seg igjen, og til syvende og sist innser jeg at jeg ikke helt klarer å la være.

Meningene mine må frem. I den grad man kan kalle usammenhengende svada for meninger.

Ibiza, baby
Etter at slutten av juli ble preget av terrorsjokk og dårlig vær, innså jeg på mandag for en drøy uke siden at jeg hadde mindre enn én uke igjen av ferien. Og ettersom de fleste fridager i sommer har blitt tilbrakt inne, mens regnet har fosset ned ute, fant jeg og storebror ut at vi trengte en tur.

Følgelig endte det med at vi sjekket alt som var av fly- og charterselskaper for sydenturer, og endte opp med å dra til partyøya Ibiza halvannet døgn senere. Med på turen, foruten meg og storebror, ble storebror(2), og vi hadde fire nydelige dager på den spanske øya.

Ikke så mye festing, siden vi bodde på tidenes familiested, fullstendig blottet for ecstacy og andre ulumskheter, men vi koste oss da maksimalt likevel.

Turen ble selvsagt dokumentert på tape, og planen er å redigere en liten uskydig film til mine trofaste lesere. Pinaccle er allerede lastet ned.

Ny jobb
Denne uken var altså ferien over, og jeg er for fullt i gang med ny jobb.

KS er stedet, så jeg er altså kristenjournalist. Og sportsjournalist, skal sies, jeg har ikke skåret av alle bånd til Nettavisen ennå.

Og det er egentlig helt fint. Jeg tjener pengene jeg trenger, samtidig som jeg gjør det jeg er glad i – nemlig å skrive. Det at jeg velger å blogge etter åtte timer foran skjermen, er vel bevis godt nok for at jeg liker å skrive.

Dessuten har jeg fått en MacBook med på kjøpet i ny jobb, og det føles veldig fint. Jeg mener fortsatt at PC er langt bedre enn Mac, men jeg er villig til å gå så langt som å innrømme at noen er uenige.

Og ellers
Ellers er det egentlig ganske mye jeg har på hjertet, men jeg tror jeg tar det litt etter litt. Nå går snart t-banen, så jeg bør egentlig pakke sammen Mac'en og stikke.

Mac, altså.

Den har ikke sjel. PC'en min, den bærbare, er som en lillebror. Mac, derimot, er bare en maskin. Den gjør det du ber om, og den gjør det uten å klage, men det er nettopp det. Den er som en robot. Den har ikke sjel.

Om jeg virker utakknemlig, beklager jeg, og jeg er ikke det. Det føles som sagt veldig digg å ha en ny maskin. Kanskje jeg til og med en dag foretrekker Mac foran PC.

Men PC is the thing, akkurat nå.

Vel.

Mer senere. Bloggen er oppe og går igjen. Vær fornøyd med det.