verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Sent mandag kveld ble jeg plutselig klar over at det var Metallica-konsert dagen etterpå - en konsert jeg sørenmeg hadde billetter til. Tirsdagen ble dermed tilbrakt i lystig lag med Magnus og Egil, men jeg må vel innrømme at jeg hadde litt blanda forventninger før vi entret Telenor Arena sammen med 25.000 andre.

For jo - Metallica er et av verdens største band, og forholdsvis godt vant til å lage bra med liv. Men nei - jeg er jo ikke blodfan. Ikke i nærheten engang.

At to oppvarmingsband fra over dammen skrudde forventningene enda lavere med «musikken» sin var vel kanskje ikke annet enn hva man kunne forvente, men jeg var fortsatt litt skeptisk mens vi ventet på at 50-åringene fra California skulle entre scenen.

Men fy.

Allerede ved introen var jeg egentlig solgt. Sjekk dette, og forstå hva jeg mener.



Jeg lover deg; det var trøkk, og det var så digg at jeg leth ville dratt på en ny konsert. Leth, med l-e-t-h.

Det er fortsatt ikke min type musikk, så jeg kommer nok til å fortsette med å høre mer på Coldplay enn Metallica. Men at gutta kan fikse stemning på gigs? Oh yess sir, they can.

Også spilte de jo denne på slutten, da. En fantastisk sang, på tross av alle de gangene den er blitt spilt alt for ofte på nachspiel med en sur kassegitar og like sure stemmer.



Jeg er faktisk like glad for at jeg dro på Metallica-konsert i 2010, som jeg var for å dra på Coldplay i 2007 og 2008, og U2 i 2009. Det sier sitt.