Seriøst.

Pust inn. Pust ut. Slapp av.

Jeg har vært litt - ikke så mye, men litt - ute og reist i løpe av mitt akk, så korte liv. Kenya. Sør-Afrika. Florida. Tunisia. Egypt. Qatar. Det meste av Vest-Europa.

Og det er alltid litt kjipt når ferien er over, og det er tilbake til hverdagen.

Men i dag, da jeg og Preben ankom leiligheten min på Manglerud litt over klokka fem på ettermiddagen, fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent før, i hvert fall ikke i forbindelse med ferier. Jeg var helt tom, det gjorde seriøst vondt i magen.

Jeg var ikke i Sør-Afrika lenger, jeg var i kalde, grå Norge.

I want to come closer.

Preben dro hjem til mor og far med sørlandsekspressen, og plutselig var jeg alene tilbake i kåken. Alvorlig trist, litt apatisk rett og slett, fordi jeg lengtet så tilbake. Syntes litt synd på meg selv. Stuck i Norge.

Så måtte jeg nesten motvillig innse det åpenbare i hele problematikken, nemlig at jeg igjen må konkludere med at jeg er en lucky bastard.

Det er ikke alle som kan skryte på seg en drøyt to uker lang ferie med familien, og savne det så når man kommer tilbake at man ikke helt vet hva man skal gjøre.

Derfor er det egentlig ikke vits i å klage, men heller bare takke hele gjengen for verdens diggeste tur. Dere er de beste, og jeg hadde ikke valgt en annen familie for alt i verden.

Også kid bro da, som jeg tilbrakte de fem siste dagene med alene - nesten helt uten å krangle, til og med. Det hadde jeg ikke trodd. Bra mann.

Og folk man blir kjent med på flyet, som gjør en litt for lang flytur flere hakk mer levelig. Sånt glemmes ikke med det første, og settes særdeles pris på.

Så er det bare opp til meg å gjøre noe med litt poeng i nå når jeg først er tilbake i kulda.

Det er ikke lett etter en sånn ferie, der man bare nyter livet maksimalt. Men det skal gå greit.

I want to come closer.


Hver kveld ble denne låta spilt. Minnene.

0 comments to “I want to come closer”