verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg ligger i min egen sofa, klokka har passert tre om natten, og jeg har en merkelig følelse over hele kroppen.

Rart. Vemodig. Trist.

Godt.

For cirka fem og et halvt år siden pratet lillebror om en serie som hadde gått på tv et par måneder. «Lost» het den, og jeg hadde fått med meg at mange mente den var bra, men jeg hadde foreløpig ikke giddet å sette meg inn i den.

Men Prebens anbefalinger er gjerne gode, så jeg ga det en sjanse.



Nesten seks år senere sitter jeg altså i sofaen på Manglerud, og en epoke er over. Denne kvelden har vi sett aller siste episode av serien, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er sjeleglad for at jeg har fulgt med hele veien.

Èn ting er det fantastiske plottet som har fulgt med hele veien; som har engasjert og til tider irritert. Vi fikk en verdig avslutning, som ikke ga svar på alle spørsmål, men som i mine øyne levde så til de grader opp til forventningene.

En annen ting er imidlertid alle minnene som som dukker opp når jeg tenker tilbake på de seks årene.

Som under første og andre sesong, da vi gjerne samlet en god gjeng hjemme på Stathelle hver tirsdag, eller onsdag, eller når det var, og så episodene på TV Norge.

Eller sesongfinalen i sesong 1, som ble sendt 22. juni 2005 i Norge. Preben og jeg hadde satt tv'en ut på verandaen den sene kvelden-før-sankt-hans-kvelden, og selv om TV Norge sørget for at bildet falt ut i løpet av episoden, ble det en kveld som går inn i historiebøkene som en av de beste.

Av en eller annen grunn er de fleste Lost-minnene knyttet til sommeren - gjerne fordi jeg da har grublet, tenkt og diskutert med andre hva plottet har gått ut på.

Og jeg glemmer ikke sesongfinalen i sesong 3, da vi i siste scene forstår at Jack og Kate faktisk har kommet seg av øya. Uten at noen (i hvert fall ikke jeg) så den komme i det hele tatt.

Kvelden i kveld var ikke noe dårligere. Vi hadde lagd Lost-kake, og akkompagnert av masse digg så vi først et fantastisk sammendrag av de seks sesongene, før selve finalen avsluttet det hele.

Det høres geekete ut, men det er egentlig ikke det. Det er bare en feiring av den fantastiske skaper- og fortellerevnen som noen mennesker får lov til å dele. Det har vært seks fantastiske år, og jeg kommer aldri til å angre på at jeg lot Preben til å overtale meg.

Det triste er bare at det aldri kommer til å komme en serie som Lost igjen.

Jeg tar med noen av de mange øyeblikkene som har gjort serien så uforglemmelig. Dette er bare noen dråper i havet av nydelige scener, og det er egentlig umulig å velge ut noen favoritter. Poenget er å vise deg hvorfor du aldri skulle hoppet av serien.

Seriens tristeste scene; Charlie dør i sesong 3:


Øyeblikket der vi innser at «Henry Gale» kanskje ikke er den han utgir seg for å være:


Seriens herligste? Hurley trosser «forbannelsen», og setter utfor en noe småfarlig skråning i Dharma-van'en:


Jeg mener seriens aller beste scene er når Sawyer forteller Jack om sitt møte med sistnevntes far, Christian Shepard, i Sydney. Klippet finnes ikke i embed-format, men du kan se det her.

Vi må også ha med Mr. Eko og Charlie som ber Salme 23:


Og sist, men ikke minst, en fantastisk scene fra sesong 6. Stemningen er så uhyggelig som den aldri har vært i Lost, men samtidig så trollbindende: