verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Gled deg, kjære leser. Dagboka er tilbake i ny form, mindre blasfemisk enn noen gang, og kanskje mindre interessant enn noen gang også. Jeg mener - fire av de siste seks innleggene har ikke en gang fått noen kommentarer. Det er en skandale.

Tidligere erfaringer (da snakker vi faktisk både høsten 2009, høsten pluss litt av vinteren 2008, samt tidlig på året 2006) sier meg at dette heller ikke er en never-ending story: Antakeligvis kommer det ikke til å gå spesielt lang tid før jeg finner ut av at det blir i overkant drastisk å blogge hver eneste ukedag.

Det er nemlig det som igjen er planen; en ny dagbok fra Liams utrolig spennende liv, hver eneste dag.

Så hvorfor uansett ikke gi det et forsøk?

Samtidig er det kanskje småoptimistisk å legge opp til å bruke tid på å blogge foran pc'n etter å ha sittet på jobb åtte timer foran - pc'n.

Jeg er nemlig i gang med praksistiden som BI-student, og er utplassert i Christian IVs gate ovenfor Nationaltheateret, nærmere bestemt i ærverdige, rød-grønne Dagsavisen. Åtte til fire hver dag (greit, ni til fire for å være pinlig nøyaktig) de neste åtte ukene, det kan jo bli en interessant periode for en døgnrytme som min.

Håpet er naturligvis at jeg faktisk skal klare å legge meg tidlig om kvelden og stå opp ditto tidlig om morgenen, og første dagen (i dag) funket det overraskende greit, med hjelp av Meta Clock.

Meta Clock, altså, beste oppfinnelse siden hjulet, det er det ingen vil om. Sett på «Wacky Alarm» på full guffe klokka sju om morgenen, og du vil garantert få en minneverdig start på dagen.

Men tilbake til den nåværende jobben; jeg har jobbet som nettjournalist i snart to år, men jeg skjønner nå at nettjournalistikk og papirjournalistikk ikke akkurat er det samme.

Det er egentlig to helt forskjellige yrker.

Fra Nettavisen er jeg vant til å pøse på med saker, så fort som mulig, så mye som mulig (litt overdrevet, men litt sant). I dag har jeg skrevet én sak; resten av tiden har gått med til å prøve å finne noe nyttig å skrive om. Uten hell, for å si det pent. Forhåpentligvis blir jeg bedre med tiden, åtte uker er dog ikke spesielt god tid.

Det jeg faktisk skrev i dag kan heller egentlig ikke kalles noen sak. Sjekk sistesiden i Dagsavisen i morgen, så skjønner du hva jeg mener.

Hva jeg foretrekker av nett og papir er jeg sannelig ikke sikker på ennå, men jeg fortsetter i hvert fall med åpent sinn. Jeg har hørt det er en lur idé.