verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I'm back.

Den siste tiden har blogglysten faktisk meldt seg igjen, og til syvende og sist innser jeg at jeg ikke helt klarer å la være.

Meningene mine må frem. I den grad man kan kalle usammenhengende svada for meninger.

Ibiza, baby
Etter at slutten av juli ble preget av terrorsjokk og dårlig vær, innså jeg på mandag for en drøy uke siden at jeg hadde mindre enn én uke igjen av ferien. Og ettersom de fleste fridager i sommer har blitt tilbrakt inne, mens regnet har fosset ned ute, fant jeg og storebror ut at vi trengte en tur.

Følgelig endte det med at vi sjekket alt som var av fly- og charterselskaper for sydenturer, og endte opp med å dra til partyøya Ibiza halvannet døgn senere. Med på turen, foruten meg og storebror, ble storebror(2), og vi hadde fire nydelige dager på den spanske øya.

Ikke så mye festing, siden vi bodde på tidenes familiested, fullstendig blottet for ecstacy og andre ulumskheter, men vi koste oss da maksimalt likevel.

Turen ble selvsagt dokumentert på tape, og planen er å redigere en liten uskydig film til mine trofaste lesere. Pinaccle er allerede lastet ned.

Ny jobb
Denne uken var altså ferien over, og jeg er for fullt i gang med ny jobb.

KS er stedet, så jeg er altså kristenjournalist. Og sportsjournalist, skal sies, jeg har ikke skåret av alle bånd til Nettavisen ennå.

Og det er egentlig helt fint. Jeg tjener pengene jeg trenger, samtidig som jeg gjør det jeg er glad i – nemlig å skrive. Det at jeg velger å blogge etter åtte timer foran skjermen, er vel bevis godt nok for at jeg liker å skrive.

Dessuten har jeg fått en MacBook med på kjøpet i ny jobb, og det føles veldig fint. Jeg mener fortsatt at PC er langt bedre enn Mac, men jeg er villig til å gå så langt som å innrømme at noen er uenige.

Og ellers
Ellers er det egentlig ganske mye jeg har på hjertet, men jeg tror jeg tar det litt etter litt. Nå går snart t-banen, så jeg bør egentlig pakke sammen Mac'en og stikke.

Mac, altså.

Den har ikke sjel. PC'en min, den bærbare, er som en lillebror. Mac, derimot, er bare en maskin. Den gjør det du ber om, og den gjør det uten å klage, men det er nettopp det. Den er som en robot. Den har ikke sjel.

Om jeg virker utakknemlig, beklager jeg, og jeg er ikke det. Det føles som sagt veldig digg å ha en ny maskin. Kanskje jeg til og med en dag foretrekker Mac foran PC.

Men PC is the thing, akkurat nå.

Vel.

Mer senere. Bloggen er oppe og går igjen. Vær fornøyd med det.

NFF planlegger rekordtidlig sesongstart i Tippeligaen. Ingen kan hindre dem i å gjennomføre det.

Dette er en skoleoppgave i journalistikksjangeren «analyse». Problemet er selvsagt at forskjellen på en analyse og en kommentar, som vi også skal skrive senere denne uka, er minimal - og jeg er ikke helt sikker på hvilken side av grensa jeg beveger meg på. I en analyse skal man dog ikke få vite hva journalisten mener om saken, og det tror jeg at jeg holder meg innenfor her. Selv om jeg kommer med noen konklusjoner. Vi får se. Jeg lar det stå til.

Nyheten om at Norges Fotballforbund (NFF) har satt Tippeligaens seriestart til rekordtidlige 12. mars neste år, har skapt furiore.

Fotballsupportere på vei tilbake til byen direkte fra skiløypa, med supporterskjerf stramt bundet fast til halsen, dekket over av lange halser og ullgensere, er et scenario som Norsk Supporterallianse (NSA) helst vil slippe å se med egne øyne.

Så rasende var supporterne, at TV 2 den 26. oktober meldte at NSA truet med boikottaksjoner over hele landet når denne sesongens siste tippeligarunde spilles 7. november.

At NSA to dager senere presiserte at det var snakk om en banneraksjon, og ingen boikott, forandrer ikke det store bildet: Norske fotballsupportere mener spillet hverken er en vinter- eller helårsidrett, men en sommeridrett.

Flere av tippeligaklubbene deler supporternes syn på saken. Ni av de nåværende klubbene i vår øverste fotballdivisjon – Rosenborg, Brann, Vålerenga, Strømsgodset, Odd Grenland, Haugesund, Lillestrøm, Start og Stabæk – har ovenfor media uttrykt sterk misnøye mot en så tidlig seriestart.

Men antakeligvis protesterer både supportere og klubber til liten nytte.

Sjeldent tidligere har NFF valgt å ta hensyn til andre parter når forbundet kjenner sin bestemmelsesrett. Å nekte Follo å spille cupfinalen i rosa drakter for å vise sin støtte til kreftaksjonen, er bare det siste av mange eksempler på nettopp det.

At fotballpresident Yngve Hallen «ikke tror at et samlet norsk fotballpublikum står bak» supporternes planlagte aksjon i siste serierunde, og dermed glatt avfeier protestene, er også en indikasjon på hvor debatten vil ende:

Nemlig på åtte forskjellige fotballarenaer over hele landet 12. mars neste år, med stor sannsynlighet for bitende kulde og store snøfonner på sidelinjene som er måkt vekk fra vintergule gressmatter.

I NFFs øyne er nemlig argumentene for en rekordtidlig serieåpning for sterke.

EM-kvalifiseringskampen mot Danmark 26. mars, to uker etter den planlagte serieåpningen, er tungen på fotballforbundets vektskål.

For første gang på tolv år har det norske herrelandslaget en reell mulighet til å kvalifisere seg til et mesterskap. De 90 minuttene mot nabofolket fra sør vil være avgjørende for om det er EM-billetten eller lua vi står tilbake med i hånda.

En norsk tropp med matchtrening i beina kan være forskjellen på himmel eller helvete.

På sin blogg oppsummerer landslagets assistenttrener, Ola By Rise, sitt eget og NFFs synspunkt på denne måten:

«Jeg ser utfordringene med sesongstart midt i mars. Men av og til må man ta prinsipielle hensyn. Jeg synes Norge-Danmark 26. mars er verdt en slik prioritering.»

Når alt kommer til alt, handler ikke diskusjonen rundt den tidlige sesongstarten om hvorvidt fotball er en sommeridrett eller helårsidrett.

Den handler ikke om fotballsupporteren Ola Nordmann er villig til å måke vei fram til tribunen for å følge sitt favorittlag mens kvikksølvet på termometeret fortsatt ikke har krøpet over null.

Den handler om klubbfotball versus landslagsfotball.

Og etter en tolv år lang tørkeperiode for den sistnevnte, vil hverken vær, vind eller supporteraksjoner forhindre fotballforbundet i å prioritere laget med flagget på brystet framfor de 16 andre.

Tiden er inne for å finne fram vinterklærne.

Gled deg, kjære leser. Dagboka er tilbake i ny form, mindre blasfemisk enn noen gang, og kanskje mindre interessant enn noen gang også. Jeg mener - fire av de siste seks innleggene har ikke en gang fått noen kommentarer. Det er en skandale.

Tidligere erfaringer (da snakker vi faktisk både høsten 2009, høsten pluss litt av vinteren 2008, samt tidlig på året 2006) sier meg at dette heller ikke er en never-ending story: Antakeligvis kommer det ikke til å gå spesielt lang tid før jeg finner ut av at det blir i overkant drastisk å blogge hver eneste ukedag.

Det er nemlig det som igjen er planen; en ny dagbok fra Liams utrolig spennende liv, hver eneste dag.

Så hvorfor uansett ikke gi det et forsøk?

Samtidig er det kanskje småoptimistisk å legge opp til å bruke tid på å blogge foran pc'n etter å ha sittet på jobb åtte timer foran - pc'n.

Jeg er nemlig i gang med praksistiden som BI-student, og er utplassert i Christian IVs gate ovenfor Nationaltheateret, nærmere bestemt i ærverdige, rød-grønne Dagsavisen. Åtte til fire hver dag (greit, ni til fire for å være pinlig nøyaktig) de neste åtte ukene, det kan jo bli en interessant periode for en døgnrytme som min.

Håpet er naturligvis at jeg faktisk skal klare å legge meg tidlig om kvelden og stå opp ditto tidlig om morgenen, og første dagen (i dag) funket det overraskende greit, med hjelp av Meta Clock.

Meta Clock, altså, beste oppfinnelse siden hjulet, det er det ingen vil om. Sett på «Wacky Alarm» på full guffe klokka sju om morgenen, og du vil garantert få en minneverdig start på dagen.

Men tilbake til den nåværende jobben; jeg har jobbet som nettjournalist i snart to år, men jeg skjønner nå at nettjournalistikk og papirjournalistikk ikke akkurat er det samme.

Det er egentlig to helt forskjellige yrker.

Fra Nettavisen er jeg vant til å pøse på med saker, så fort som mulig, så mye som mulig (litt overdrevet, men litt sant). I dag har jeg skrevet én sak; resten av tiden har gått med til å prøve å finne noe nyttig å skrive om. Uten hell, for å si det pent. Forhåpentligvis blir jeg bedre med tiden, åtte uker er dog ikke spesielt god tid.

Det jeg faktisk skrev i dag kan heller egentlig ikke kalles noen sak. Sjekk sistesiden i Dagsavisen i morgen, så skjønner du hva jeg mener.

Hva jeg foretrekker av nett og papir er jeg sannelig ikke sikker på ennå, men jeg fortsetter i hvert fall med åpent sinn. Jeg har hørt det er en lur idé.

Dagbladet skuffer, jeg vil til syden - og det er helg, dere. Det er helg!

Onkel Liam er, som du kanskje fikk med deg av gårsdagens kjappe notater, hjemme på Stathelle for dagen. Ganske ironisk, i og med at jeg endelig har fått eget sted å bo, men sånn er livet iblant - ironisk, rett og slett. Kvelden går med til å prate med en bra gjeng med folk i kirka, før mamma og pappa tar følge med meg lørdag morgen for å prøve å få litt orden på denne leiligheten. Da skal det bli andre boller, nemlig.

Lørdag kveld settes av til poker og fotballkamp, mens søndag er City-tid. Det meste av helga er altså rimelig satt, og resten går med til å få plass leiligheten, rett og slett. Der har du helgeplanen til onkel Liam i et aldri så lite nøtteskall.



Dagbladet, da
I går, da jeg skulle ta bussen fra Bussterminalen og hjem til Bamble-land, valgte jeg å kjøpe med meg dagens (eller gårsdagens, strengt tatt, siden vi altså snakker om i går) utgave av Dagbladet. Joda, jeg veit at Dagbladet er på tur nedover, og ikke er det samme som det en gang var (det har det vel forsåvidt heller aldri vært), men jeg syns faktisk forsiden så mer interessant ut enn VGs forside (og det sier mer om VGs forside enn Dagbladets, for å si det sånn).

Men Dagbladet da - hva er det som skjer egentlig? Hele avisa var full av skrivefeil, jeg gikk for eksempel til slutt ut av tellinga hvor mange ganger det manglet mellomrom mellom ordene i setningene. Ogdetblirfaktisk vanskeligåskjønne hvasomstår, nårmanikkehar mellomrommellom ordene. Svakt, Dagbladet! Okei, blogspotten er ikke noen kjempehåndbok til etterfølgelse for hvordan journalisten skal skrive og ikke skrive, men blogspotten klarer iallefall som regel å putte inn litt luft mellom ordene - av og til. Så - svakt, Dagbladet. Ikke rart det går mot konkurs for deres del.

Syden neste?
Oppmerksomme blogglesere har kanskje fått med seg at jeg har flyttet? Jøss, ikke det? Vel, jeg har iallefall flyttet til en leilighet på Manglerud, som jeg overtok nå på onsdag. Og fikk strøm til på torsdag. Nå er du velinformert, og vel så det.

Men - og det er et stort men: Det er nok å gjøre. Endel må jeg gjøre selv, men badet skal pusses opp på borettslagets regning. Det er i og for seg digg nok, men det betyr at jeg kommer til å gå noen uker uten tilgang på bad.

Derfor er det ikke dumt at storesøster går og prater om en sydentur, en uke i palmesus og -dus. Det hadde jo vært veldig ålreit, jeg må innrømme det, å døse på stranda syv dager i strekk mens polakkene utfører jobben de er betalt for å gjøre hjemme i leiligheten. Har vi en deal, eller, Mærri? Må bare skaffe litt finansiering først, men det ordner seg.

Destinasjonsforlsag mottas forresten med takk; jeg tar gjerne et land jeg ikke har vært i, for å være ærlig - målet er tross alt å være i så mange land som mulig. Men det er ikke noen stor festbrems, jeg har for eksempel ikke vært i verken Portugal, Spania eller Hellas. En shame, men det kan fikses.

Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, England, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike, Liechtenstein, Italia, Frankrike, Monaco, Kypros, Tyrkia, Qatar, Tunisia, Kenya, Uganda, Sør-Afrika og USA er derimot ute av diskusjonen.



Sånn raskt til slutt:
Sett av mandag 21. september. Da er Athletes Black Swan til salgs i Platekompaniets butikker, og det er - som nevnt tidligere i blogspotten - et album du absolutt burde kjøpe i presang til CD-hylla di. Og CD-spilleren, ikke minst.

God helg, a!

For et år siden:
Jeg var skuffa over at flere ikke hadde kommentert verdens nydeligste poesi, og fortsatte å lese Richard Dawkins.

For to, tre & fire år siden:
Ikke så mye blogging da, nei...

She looked me deep in the eyes
She's touchin' me so to start
She says there's no turnin' back
She trapped me in her heart
(Michael Jackson - Dirty Diana)