verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Bare som en liten oppdatering, kan jeg berolige alle med at Sør-Afrika fortsatt viser seg fra sin beste side.

Preben og jeg er strandet alene på Camps Bay, og er det noen steder i hele verden jeg vil strande på, så er det egentlig her.

Sola varmer fra morgen til kveld, og en laber bris sørger for at man ikke dør i varmegradene. Det sies at det er tolv grader i vannet her, og det stemmer antakeligvis, men det føles som godt over tjue. Hjemme bader jeg ikke uten at det er over tjue, her danser jeg med bølgene som kommer brusende mot strandkanten.

Fordi det er så varmt, og et bad er bare avkjølende. Og nydelig.

Og jeg vil ikke hjem.

Dette er femte gangen jeg besøker Afrika (selv om Tunisia og Egypt føles mer som Arabia enn Afrika), og jeg begynner å merke at jeg er glad i dette kontinentet. Det er fullt av elendighet, fullt av katastrofer, fullt av håpløshet. Men det er så vakkert. Spesielt Sør-Afrika, men resten av kontinentet også.

Mr. T - som jeg nevnte i forrige innlegg, og som jeg har blitt bedre og bedre kjent med - har allerede invitert meg til hjemlandet hans, Zimbabwe. Der skal han vise meg familien sin, og han skal ta meg med til Victoriafallene. Han vet at det bare er en drøm, og det vet jeg også, men drømmer blir noen ganger til virkelighet.

Inntil videre lever jeg i håpet om at jeg en gang skal få ta med ei bra dame til Zimbabwe, og til Sør-Afrika, og til mange andre fantastiske steder rundt omkring på denne kloden.