verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Just nu er klokka halv ett om natta, jeg sitter med føttene dyppet ned i bassenget som holder 32 varmegrader, og sjekker nettet for første gang på flere dager.

Ikke fordi det ikke er nett her, men fordi Facebook plutselig ikke er så viktig.

For et vakkert land det er, Sør-Afrika.

På lørdag var jeg i bryllup, jeg fikk være groomsman for storebror som giftet seg i verdens mest idylliske omgivelser; på vingården Palmiet Valley, en halv times kjøring utenfor Cape Town. Et sted som tok oss 200 år tilbake i tid - på den gode, uforglemmelige måten. Et bryllup som jeg tidligere bare har sett på film.

Et vakkert land. Fullt av kontraster.

Et døgn senere var vi tilbake i Cape Town, trygt plassert i gjestehuset vårt med egne svømmebasseng, egne rom med alt vi trenger, egne tjenere, egen bar, og med et sikkerhetsgjerde som beskytter oss fra livet på utsiden av gjestehuset.

Der går tusener - antakeligvis millioner - av mennesker og lurer på hvordan de skal få tak i mat nok til å overleve i hvert fall denne dagen.

Noen er heldige. De får jobbe ute i heten (sørafrikanerne selv snakker om hvor varmt det er for tiden) i tolv timer hver dag, til minstelønnen på fire kroner per time. Det holder tross alt til å overleve.

Om jeg synes synd på alle sammen?

Ikke i det hele tatt.

Det er egoistisk, det er kunnskapsløst, og det er sannsynligvis blottet for empati. Men jeg klarer ikke å synes synd på alle de som ikke løfter en finger for å få tak i den jobben. Som sitter henslengt utenfor skuret sitt som er bygget opp av presseninger, uten tilsynelatende å gjøre noen ting fornuftig.

Og det er så mange av dem.

Man kunne mistenkt dem for å ha mistet motet, gitt opp. Men når man ser de som jobber på kjøpesenterne, de som står langs veien og graver, så er det ikke noe bedre. Det gjøres så sakte, så sakte, man tar pauser langt oftere enn man jobber, det finnes ikke antydninger til smil eller noe som kunne ligne god service.

Det forteller meg at det er en hel kultur som må forandres før Afrika forandres.

This is Africa.

Men det finnes unntak.

I kveld hadde jeg en lengre samtale med Mr. T, som vi kaller ham, altmuligmannen ved guesthouset. Han er 22 år, kommer fra Zimbabwe, og flyktet til Sør-Afrika for tre år siden. Han dro hit uten papirer eller penger, uten andre klær enn de han hadde på seg. Ved grensen måtte han svømme over elven Zambezi, sammen med sju andre.

Midtveis i elva kom det en krokodille. Den valgte ikke Mr. T, men i stedet han som svømte tre meter ved siden av ham. De var åtte, og sju av dem kom over.

Siden da har han gjort det han kan for å få jobb, og tilfeldighetene gjorde at han endte opp på gjestehuset her, hvor eieren skryter hemningsløst av ham.

Nå tjener han 130 kroner dagen, og hver måned sender han tusen kroner til familien i Zimbabwe - halvparten av dem går til søsteren, for at hun skal få gå på skole.

Jeg kan ikke redde Afrika, og det kan ikke majoriteten av befolkningen her heller. Men det kan Mr. T.

Bildene er hentet fra Maries Facebook. Hun har fitt meg lov til det, tror jeg. Ellers får jeg nok høre det.