verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Teoretisk sett er det fortsatt sommer. Tro det eller ei.

Det er liksom noen ting som aldri slår feil. Det blir ikke noen sammenhengende sommer i Norge, enten får vi en grei juni eller en grei juli. Suger juli, blir august fin, iallefall litt av den. Det er sånn det er i dette land, og vi må bare akseptere det - eller flytte.

Men dette året slår alt. «Sommeren» 2009 har rett og slett ikke vært til stede. Onkel Liam luktet lunta da vi fikk to uker med godvær i starten av juni - dette kunne ikke vare. Likevel gikk jeg og håpet på en god juli, hvilket absolutt ikke ble tilfelle. Men da måtte vel august bli fin? August er jo tross alt avslutningen på sommeren, er det ikke det?

Å-hå, nei du. I morgen er sommermånedene ferdig, i dag er siste dagen med sommer. Og sidfen du spør, hvordan har været vært i dag? Vel, jeg regnet bort på vei til skolen, og er fortsatt søkk våt etter en time. Kaldt er det også.



Slutt å klag!
Nei, ikke helt ennå. Fotballhelga skal riktignok forbigåes i stillhet, med 1-3 for møkkalaget fra Drammen og 0-0 hjemme mot West Ham på Ewood Park, og jeg har ingenting mer å si om emnet fotball, utenom én ting:

Hvorfor i all verden bruker ikke Dag-Eiliv Taz - eller Jacob Sørensen, som han heter for uinnvidde? Gezzøs, DEF, Taz er den kantspilleren som har vært best i år - sammen med Bentley - og du starter med en Alex Valencia ute av form, og setter inn på Fredrik Gulsvik!?

Jeg skjønner det godt dersom vår tasmanske djevel forsvinner fra verdens fineste klubb, og jeg syns det er trist. Svært trist. I en ellers fantastisk sesong, skal sies, på tross av tap for VrakGodset. Arbeidsuhell skjer iblant, det gjør det.



Liam, da. Du ødelegger alt!
Nei, jeg snakker ikke om meg selv denne gangen. Eller, jeg ødelegger jo mye sjæl ass, det er ikke det, men denne gangen snakker vi selvfølgelig om lillebror Liam i Oasis.

Noel er altså lei av Liam, og dermed er Oasis historie. Antakeligvis iallefall. Liam har vært litt for mye drittsekk, og storebror Noel sier at nok er nok. Det er jo ikke noen krise, bandet hadde nok sin storhetstid med Definetely Maybe og What's The Story (Morning Glory) på slutten av 90-tallet, og har vel egentlig tapt seg siden det.

Men man kan ikke stikke bak en stol at gutta uansett har inspirert flere andre klasseband, som Coldplay og Athlete, så vi sier takk for innsatsen, gutta.

Måtte dere leve evig, og krangle litt mindre med årene.

Pornogodteri
Dette har jeg aldri tenkt på, når jeg har gomla i meg de diggbare og usunne fruktdropsa. Sjekk det selv, og tenk på det neste gang du kjøper Maoam i butikken.

For et år siden:
Vi hadde tapt da også. Mot Sogndal, av alle lag. Og jeg kjøpte bøker.

De andre årene
Gidder jeg ikke sjekke engang. Antakeligvis var det dødt.

Because maybe
You're gonna be the one who saves me?
And after all
You're my wonderwall
(Oasis - Wonderwall)

Sjonkel Liam gir deg siste nytt før helga tar over. Kom inn, kom inn, med åpent sinn!

Oh yeah. Det siste døgnet har jeg vært en del av familien Campher Fuglset på Manglerud, og meg og NatGirl er verdens beste kompiser. Vi ser på Barney og Drømmehagen sammen, vi leker sammen, og vi henger alt i alt mye sammen - akkurat som en onkel og niese skal gjøre.

Også slutter jeg ikke å bli satt ut over hvor skjønn hun er. Bare sjekk her:



Neste uke er det naboene borti gata som jeg får krasje inn hos, og onkel Liam er mer enn klar for å henge med small girl Isabella. My girls, ass. De beste i verden!

Bongo-Kongo
Disse kongoleserne, de er fantastiske. De krever altså ikke mer enn 3038 milliarder kroner fra Kong Harald og resten av oss vanlig dødelige, fordi to skjeggete typer har hatt litt av en heisatur i jungelen deres. Litt kjapp hoderegning viser at dette blir drøye 660.000 på hver av oss, og hei - det har vi jo råd til? Vi lever som kjent i verdens rikeste land, og burde jo ta oss råd til litt hjelp til våre kongolesiske venner. Med et lån på omtrent millionen fra før er jo 660.000 nesten umerkelig, iallefall for onkel Liam. Jeg blar opp!

Fra spøk til alvor, så virker de rimelig fjerne, disse folka. Kongoleserne, altså. Det virker jo ikke akkurat som om mr. Tjostolv & French har så store sjanser til å slippe ut av det møkkalandet i live, og jeg føler med dem. Såklart, dersom de faktisk har killa denne sjåføren må de jo få en straff, men alle gjør feil her i livet. Kjøp kinderegg til barna i Kongo, foreslår jeg, og dropp de derre milliardene. Det er så urealistisk, uansett.



Helga
Det er digg med helg, det er det. Man merker det nå som man har begynt på skole igjen, helgene er noe for seg selv. Nå jobber jeg riktignok i helga, men med verdens lett diggeste jobb er det null problem, null stress.

Blir nok av fotball i helga også, og verdens fineste lag skal spille mot VrakGodset på Gamle Gress. Skummel kamp, spesielt siden VrakGodset sliter med masse skader og skit, det lukter nederlag av det. Men vi får se. Verdens fineste lag har tre borteseiere på rad, og ingenting hadde jo vært bedre enn en ny trepoenger.

Det fineste laget i blått og hvitt, derimot, spiller mot West Ham på Ewood Park, og der kan jo fort årets første trepoenger dukke opp. Vi krysser fingrene, og håper på det beste.



God, gammel årgang:
Jeg var i Fredrikstad, knuste Ørris i FIFA, og hadde vondt i tanna. Den tanna er ikke helt stabil ennå.

Før det:
Den nye vinen hadde ikke kommet ennå. Eh... jeg blogga iallefall ikke.

There isn't much that I feel I need
A solid soul and the blood I bleed
But with a little girl, and by my spouse,
I only want a proper house
(Animal Collective - My Girls)

Torsdag allerede, ass. Tida går, som vi sa før i tida.

Okei, den måtte jo komme, sånn som jeg skrøyt av meg selv i går. 100% oppmøte på skolen er blitt til litt mindre, morra'n idag ble nemlig skikkelig lang. Dermed ble dette årets første fraværsdag, men som jeg sa til Rebecka: Dette er ikke noe mer enn noen bølger på sjøen. Skjærene er under full kontroll, og skipet er på langt nær synkende. Allerede på mandag er det skole klokka halv tre på ettermiddagen, og der er jeg trygt på plass. Lett.

Jeg er skoleflink, nemlig. Jeg prøver å fortelle meg selv det, iallefall.



Closing in now, closing in
Uteligger-livet-uten-å-ligge-ute fortsetter som aldri før, og i natt var det altså Rebecka som måtte holde ut med en hjemløs omstreifer. Kvelden endte med en park-tur sammen med halve kollektivet der (to av fem, det er jo nesten halve, iallefall), som strakk seg ut i de sene nattestimer, derav muligens dagens forsovelse. Men sånt skjer.

Prosjekt Uteligger fortsetter hos storebror, Megs og Natalie, og jeg er dødstakknemlig for å ha verdens beste søsken og venner. Takk, med stor T, Takk!

Om bare åtte dager får jeg nøkkelen til kåken, og nå merker jeg tida går fort. Samtidig gleder jeg meg som en unge på St. Lucia-dagen; jeg har tross alt ikke sett tv'en min, eller pc'en min, eller stæsjet mitt, noe som helst, siden slutten av juli, og det skal bli digg på en skala å komme inn i en leilighet som er min. Digg, altså. I mellomtida klager jeg ikke.

Give me some NEWS!
Jeg savner de store nyhetene. I fjor på disse tider holdt verden på å gå under, og det var liv og røre. Hva skjer nå a, lissom? Tjostolv og Joshua sitter fast i Kongo, og det er det. Det er begrensa hvor mye man kan blogge om den saken; enten er de skyldige eller så er de det ikke, men det spiller jo ingen rolle, for det går vel antakelig ikke så veldig bra med dem uansett. Ikke vondt ment, altså, men det ser unektelig ikke spesielt lyst ut for de to gutta.

Dere skulle sett mer Prison Break, gutta, så kunne dere rømt. Nå er dere screwed. Oh-oh...



Anyway, for et lite år siden:
Odd skulle spille mot Sandefjord, jeg mener å huske at det gikk alt annet enn bra. Hehe, tider. Adecco.

Dobbelt så lang tid tilbake:
Jeg begynte å blogge, for første gang på lang tid. Og jeg så på X-Files. Gode, gamle X-Files. Damn it, skulle ønske jeg hadde ni sesonger jeg ikke hadde sett.

Resten:
Sov jeg.

I want a thousand guitars
I want pounding drums
I want a million different voices speaking in tongues
(Bruce Springsteen - Radio Nowhere)

Jeg er i kulturell krisestemning. Save me, save me from the lies I've got in my mind.

Jeg tenkte på det igår kveld nemlig, at det har gått lang tid siden jeg leste en bra bok, eller så en bra film. Jeg har sørenmeg ikke vært på kino siden i vår, tror jeg, da jeg så Valkyrie med Magnus, og det er en stund siden, det. Kan det stemme a? Jo, shitt, jeg tror det stemmer. Kommer ikke på noen i farta.

Jeg skylder på tilværelsen som hjemløs, selv om det antakelig er en helråtten unnskyldning, og lover meg selv at jeg skal på kino snart.

Bøker har det blitt noe bedre med, leste Ringenes Herre for andre gang i sommer, samt at jeg har fått med meg Hodejegerne av Jo Nesbø, men det trengs virkelig en tur på Deichmann også. Jeg er kulturelt sulteforet, og jeg må ha mat - nå. Ikke en gang Boka er med meg på min hjemløse oppdagelsesreise, det er en synd og en skam, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke leser så ofte i den ellers heller. Men noen ganger blir man skikkelig kin på å lese noe bra, og da er det bittert å ikke ha den tilgjengelig.

En svart svanes sang eller bestefars symfoni
Dermed er det godt å iallefall ha et lyspunkt i kulturhverdagen (geezes, nå blei det mye kultur her merker jeg, hva later jeg som egentlig?). Athlete har gitt ut Black Swan, som du får kjøpt hos din lokale iTunes-forhandler.

Albumet er en nytelse å høre på, og favoritten er (blant flere andre, selvsagt) foreløpig Black Swan Song, også kalt Grandpa's Symphony. Vakker sang for oss melankolikere, som handler om liv og død.

Sjekk det ut, sier jeg bare, så gjør du verden en tjeneste. Heller det enn å leke på motorveien, det syns jeg iallefall.

Anyways
Det er onsdag blitt, og fortsatt er det BI som gjelder. Vi driver med noe som heter jazzmontør, og i skrivende stund bør jeg jobbe med det istedet for å skrive blogg. Blame me if you want, men jeg har uansett vært på 100% av all undervisning så langt, og det syns jeg er drøyt bra gjort. Med tanke på hvordan fjoråret ble.

Etter to netter hos fantastiske Magnus og Rebekka fortsetter ferden - etter skolen, vel å merke - videre til en annen Rebecka, som igjen åpner dørene for meg.

Jeg blir bare drøyt takknemlig, sier av åpenbare grunner takk, og minner om at Rugveien 42 er åpent til alle døgnets tider fra 4. september av, dersom noen skulle seile i havsnød.


(Slang med et bilde av Reb og Magz og small kid Thea, jeg...)

Tor Ole Andresen, evnt. Martin Skullerud
Tor Ole Skullerud er ferdig i Vålerenga, og jeg tror det er et tricks. Martin og Tor Ole er jo mer like enn to dråper vann, så jeg antar at planen videre er at de to veksler mellom hvem som dukker opp på treningene på Valle. Nå blir jo det litt skit, i og med at de dermed må dele lønna, men Martin er en hederlig mann, vettu. Han har tjent så mye spenn, mer enn det skulle vært lov, i Vålerenga, så han deler nok gladelig litt med look-a-like Skullerud.

Om det hjelper Enga etter 7 strake serietap, er imidlertid uvisst. Måtte de rykke nord og ned!

Hårde tider:
Jeg satt i kåken uten internett. Nå sitter jeg med internett uten kåk.

De andre åra:
Var så hårde at jeg ikke blogga.

Save me, save me from the lies I've got in my mind
Cos it's hard enough to see you're good on the inside
And the leaving when it works, the hardest to time
when you're dealing in the dirt and healing the blind
(Embrace - Save Me)
(Spotify-link)

Kort blogg idag. Dritkort, faktisk.

Skole til 19 betyr lange skoledager, obviously nok, og dermed blir det liten tid til blogging. Men onkel Liam har det ikke så verst likevel, bare så det skal sies, han bor sammen med nydelige folk og har det egentlig veldig greit på skolen, da går det jo ikke an å klage.

Björk in my heart
Vel, nuja, den overskriften kan misforstås på så mange måter. Men verdens fineste klubb har iallefall signert John Anders Bjørkøy, og vi jubler. Fordi forsterkninger er bra. Nå skal det kjempes om bronse, gutter, kanskje sølv tilogmed? Nei, shitt, jeg kan ikke si sånn. Da ender det med nedrykk. Det ender alltid med nedrykk.



Datoendring
Oh yeah, don't you believe it? Mandag 7. september er flytta til fredag 4. september. Det betyr at det er ynkelige ti dager til jeg flytter inn i ny leilighet, ti dager til jeg ikke lenger er hjemløs, men selveier faktisk. Beautiful, fantastic! Da må du love å komme på besøk, hører du det? Uten at jeg må drive å invitere deg, for det er jeg så sykt dårlig på.

2008:
Jeg så på Rambo hos Magnus, og var sekunder fra å drite på meg på veien hjem. I shit you not, bare les selv. Skal vi se film i kveld eller, Magz? Nei, stemmer, du jobber til 12...

You gotta spend som time, love
You gotta spend some time with me
And I know that you'll find love
I will possess your heart
(Death Cab For Cutie - I Will Possess Your Heart)

Livet som hjemløs går så det suser. God morgen, takk for sist, skulle det værra no' kaffe?

Oh yess. Liam er tilbake i Oslo, og tilbrakte lørdagen med å feire storebrors 30-årsdag. Frognersæteren, Tryvannstårnet, middag og kake sto på programmet, før dagen endte opp på hotellrommet på Clarion, som for øvrig var farget av homodagene i byen. Morsomt for noen kanskje, jeg lurer bare på hvor mye som kunne misforståes i og med at jeg bodde på samme rom som lillebror.

Søndagen åpnet med en sykt digg frokost, fortsatte med et bra møte på City, før det ble middag, is og jubel over tre Odd-poeng mot Tromsø på Fort Skagerak. Med i fortellingen skal det sies at Dina og Stina satt og så på Sex & the City i samme rom, men det hindret meg ikke i å følge med på laget som er det aller fineste.

Det lukter medalje nå, det gjør det, men det er åtte kamper igjen, og Stabæk virker i kjempeform bak oss. Så jeg tør ikke håpe på noen ting, men nyter (som nevnt tidligere) øyeblikkene så godt jeg kan.

Makroøkonomi in my...
Jeg fikk sove over hos storebror, Menika og fantastiske Isabella i natt, og det tok sin tid før jeg sto opp. Har blitt sent før jeg har lagt meg de siste nettene, spesielt på grunn av det lille bokprosjektet «Uteliv» (som forresten kunne handlet om meg, når jeg tenker etter), så det var ekstra digg å sove ekstra lenge, spesielt når en ekstra skjønn unge er så stille at jeg aldri våkner.

Men jeg fikk da en aldri liten skuffelse da jeg dukket opp på skolen noen minutter før halv tre idag. JOU 2504 er nemlig ikke - fant jeg ut - journalistfag, som jeg trodde, men makroøkonomi. Krise, krise, jeg er så lei av økonomifag etter det første året at jeg kunne spydd, men det er vel bare å følge med. Undervisninga er rettet mer mot oss som ikke har peiling nå, det er jo en lettelse.

Ny uke, nye muligheter
Uken fortsetter hos Magnus og Rebekka, og ikke minst to og en halv måned gamle Thea Emilie. Jeg har bestemte planer om å samle sammen Thea, Isabella og Natalie til pysjamasparty i Rugveien 42, og da må jeg jo kjøre på.

Anyway, det er iallefall veldig snilt av Mags med frue og ta meg inn i huset. Boplanene for de to neste ukene nærmer seg klare nå, og etter det flytter jeg sørenmeg inn i kåken, så jeg ser på framtida med stor glede.

Om det skulle være noe tvil om det.

Det eneste er den medaljejakten for Odd Grenland, da. Nervene kommer til å være tynnslitte om noen måneder, det er sikkert.

I fjor:
Pappa var i Qatar, dit skulle jeg senere. Også hadde jeg sett Bank Job, en herlig film.

Resten:
Stille.

How long am I gonna stand,
with my head stuck under the sand?
I'll start before I can stop,
before I see things the right way up.
(Coldplay - Speed of Sound)

Zzzz...

I går ble en morsom dag på mange måter. Etter skoletid og blogging sovnet jeg momentant på sofaen i Trondheimsveien, og lå som en slakt mens Rebecka gikk rundt og rydda og handla og lo. Så våkna jeg, pakka sakene mine, og dro på kamp.

Stabæk mot Valencia var en hyggelig opplevelse, selv om det var en ulidelig kjedelig kamp med bare ett lag på banen. Som arrangør er Stabæk nemlig en fantastisk klubb, iallefall hva vertskap for journalister angår, mye bedre enn noe annet lag jeg har vært på jobb med (nå er jo ikke det så veldig mange, men kan nevne Odd Grenland, Lyn og Lillestrøm iallefall). Kaker og drikke var klart fra første stund, før det ble servert gryterett, og i pausen kom de inn med et x antall pizzaer, flere enn mange. Det var rimelig mye folk der, og man et som ravner, likevel ble det aldri tomt.

Etter kampen sjekket jeg pressekonferanse og mixed zone, og det var først da jeg skulle dra at moroa virkelig begynte.



Det går alltid et tog
Siste tog til Porsgrunn, som jeg var veldig innstilt på å rekke, gikk fra Lysaker stasjon 23.54. Nå er jo ikke jeg den som alltid er først ute, og jeg lot det gå god tid før jeg bestilte taxi denne gangen også, men 23.46 var drosja der, noe som skulle være god nok tid til å rekke det fordømte toget.

Det var det da også; jeg var oppe på perrongen ett minutt før tiden - 23.53 med andre ord - selv om sjåføren knota litt med vekslepengene (jeg har jo fortsatt ikke VISA-kort, så det går i cash).

Dermed sto jeg klar til å gå ombord på toget, bare det kunne komme. Men det gjorde det ikke. Jeg speida mot nordøst, for å se maskineriet komme fra retning Oslo, helt til jeg plutselig hørte en lyd. EN lyd som minnet om et tog som var i gang med å gå. Av en naturlig grunn snudde jeg meg, og der så jeg toget med svære, lysende skilt, "SKIEN", bevege seg sakte avgårde fra meg.

Jeg hadde altså, uten å være klar over det, kommet opp helt på enden av perrongen. Toget hadde stått femti-hundre meter lenger borte, og det hadde ikke falt meg inn å sjekke den veien. Jeg aner ikke hvorfor, men det falt meg altså ikke inn.

Dermed bar det inn til Oslo og jobben, skrive ferdig sakene i Urtegata istedet for på toget, og hjem idag tidlig klokka 5.37. Siden da har jeg sovet. Nå er jeg opplagt som en sardin på brødskiva. Det vil si, ikke særlig opplagt.



Hvilken dag er det idag, hvilken dag er det idag?
Så opplagt, faktisk, at når pappa kom hjem fra jobb idag gikk han inn på rommet mitt og spurte meg - med en hånlig, hjertelig latter - hvilken dag det er idag.

Hvilken dag er det idag? spurte han, og jeg tror jeg fikk gryntet noe til svar før jeg endelig tenkte meg om. Det er vel onsdag, svarte jeg. Og når på dagen da? fortsatte møkkamannen. Tidlig om morran, svarte jeg, og sovnet igjen.

Men jeg tok feil, altså. Klokka var vel omtrent halv fire, og det er fredag idag. Helg. Hurra.

Mike er en fin fyr
Siden det er helg, fyller vi ut blogspotten med dagens nett-tips. For det er noen nettsteder der ute som rett og slett fortjener din oppmerksomhet, uansett hvor ufortjent det er at du får høre om dem. Det ble fryktelig unødvendig komplisert, så bare glem den siste setninga der.

Anyway, nettsida vi prater om idag er mikesradioworld.com. For vet du hva eller, det er digg å høre på radio fra et annet land. Og på Mikes Radio World kan du høre hva du vil, fra hvor du vil, direkte og live.

For tiden hører jeg mye på BBC Radio 2, mest fordi tidligere nevnte album Black Swan, av Athlete, får mye oppmerksomhet der, og jeg føler meg som en skikkelig engelskmann. Du skal se jeg havner i London til slutt. Men tilogmed norsk radio kan du høre der, om det er det du skulle føle for. Denne teknologien, altså, den setter meg ut til tider. Før i tida hadde vi ikke internett og dvd, da lagde vi pornoen vår sjæl. Da brukte vi en krukke og et stykke majones.

Mikesradioworld.com altså, ikke glem det. Tysk, spans, italiensk eller polsk radio - der har de alt.

Året før nå:
Det regna som fy, jeg trodde faktisk jeg skulle dø i tordenvær.

Årene før der:
Dårlig med blogging, gitt.

Á silfur-á
Lýsir allan heiminn og augun blá
Skera stjörnuhiminn
Ég óska mér og loka nú augunum
Já gerðu það, nú rætist saga
Ó nei!!!
(Sigur Rós - Inní mér syngur vitleysingur)

No one's gonna love you more than I do.

Det er en fantastisk befrielse å gå på et studie der man faktisk studerer det man vil studere. Mens fjoråret på BI bare handlet om bedriftsøkonomi, statistikk, makroøkonomi og matematikk, blir det kun journalistfag dette semesteret. Utrolig, ufattelig digg. Dagen idag besto i å diskutere hvordan mediene vil overleve i framtida, og det er en skoledag jeg absolutt kan leve med.

Uteliv
Igår kveld tilbrakte jeg det meste av døgnets tider etter middag på Elm Street pub og hadde en spennende prat med Isabel, en jente som lever på gata.

David skriver nemlig bok, som jeg har fått lov til å være med å bidra med noen få tekster, som handler om de menneskene som lever på gata (eller andre mindre normale steder), og som har havnet på utsiden av det vanlige livet. Det er skikkelig moro å få være med å skrive, og man lærer mye som man aldri trodde man skulle få vite.

Dermed gikk timene i går kveld fort unna, og med fotograf Bottom i spissen ble det hele (iallefall for min del) rundet av med en overlegen seier på Elm Street's egen pubquiz. Iallefall dersom «morra di» og andre mindre seriøse svar var riktig; det var vi selvfølgelig overbevist om at det var.

Boka heter forresten «Uteliv», og kommer ut før jul. Buy it!

B-planen for kvelden: Operasjon Gymsal
I kveld er det kamp, Stabæk mot Valencia, og jeg bør egentlig nesten dra snart. Vel, den begynner jo ikke før ni, men det er greit å være ute i gymsalen i tide, siden man tross alt er der for å jobbe.

Jeg er jo ikke noen racer i spansk, akkurat, så jeg håper at bortelaget har lært seg noen få gloser engelsk i løpet av oppveksten. Hvis ikke kan det bli utfordrende med intervjuene, men ikke umulig. B-planen går nemlig på å stikke bort til David Villa, spytte ut en slesk «hasta la vista, baby», og dermed er samtalen i full gang. Det funka i hvert fall for Stig da han skaffa seg colombiansk dame. Nå er ikke jeg på jakt etter dame akkurat i kveld, David Villa er dessuten ikke dame, og ikke er han homofil, og det er ikke jeg heller, så det spørs jo hvordan det kan gå. Men det vet man ikke før man har prøvd det.

One Tree Hill
Når jeg kom hjem til Reb's leilighet nå nettopp gikk det i «One Tree Hill», en serie jeg har et lite involvert forhold til. Likevel har jeg fått med meg at det er mye bra musikk med, og dagens episode var intet unntak. For på slutten kom en sang jeg ikke har hørt på en stund, men som er veldig, veldig ålreit, nemlig No One's Gonna Love You av Band of Horses.

Da ble jeg glad.

I hårde dager:
Det hadde tydeligvis vært landskamp. Med Åge Hareide som trener.

I hine, hårde dager:
Det var før internett var funnet opp, skulle jeg mene.

It's looking like a limb torn off
Or altogether just taken apart
We're reeling through an endless fall
We are the ever-living ghost of what once was
But no one is ever gonna love you more than I do
(Band of Horses - No One's Gonna Love You)

Liam fatter seg i korthet. Ikke la vær å les av den grunn.

Oki, da var det tilbake på skolen igjen. Null-åtte-null-null idag tidlig var onkel Liam langt mer enn våken, og på plass på BI med skyhøye forventninger. Entusiasmen dalte noe etter hvert, jeg må innrømme det finnes mer interessante temaer å høre om enn sosiologiens påvirkning på individene og selvbilde, spesielt når det faktisk er journalistikk som gjelder, men sånn er det bare.



Det er iallefall greit å være i gang, og torsdag fortsetter semesteret for fullt med... et eller annet fag. Journalistisk. Det er alt jeg vet.

Hasta la vista, baby!
I morgen er det torsdag, det er et udiskutabelt faktum. Det er også faktumet at Stabæk møter Valencia i Europa League-kvalifisering, men at jeg skulle dekke kampen for jobben kom som en overraskelse.



Dermed blir jeg betalt for å slå av en prat med folk som El Guaje, David Jiménez og andre ålreite karer. Jeg merker at jeg grugleder meg litt, og at jeg er sykt, drøyt heldig. Jeg mener; jeg er fortsatt en liten unge av en student, har fått lov til å jobbe med noe jeg liker, og blir belønnet med å intervjue verdensstjerner. Klassespillere, som Nils Johan Semb ville sagt det, David Villa er jo faktisk utvilsomt i Champions League-klasse.

I verden ellers
... skjer det nokså lite. Blodbad i Bagdad, valg i Norge, Britney i Late Show. I riktig rekkefølge rent interessemessig, og i bakvendt rekkefølge hva lesertall angår, tipper jeg. Deilig verden vi lever i, du og jeg.

2008:
Oppe klokka åtte da også, gitt, den gangen til matematikk. Grilling med klassen etterpå, det var den gangen det var sommer ut i august, det. Forsåvidt den gangen det fantes noe som het sommer i det hele tatt.

De andre åra:
Ikke noe som var spennende nok til å blogge om, iallefall.

I take rappers on a field trip any day
They never been opposite real clip anyway
I know where all the looters and the shooters stay
Welcome to the city we call Doomsday
(K'naan - T.I.A. (This Is Africa))

Mitt lille land.

I det ubetydelige og koselige landet Norge skulle man tro at man er trygg hvor enn man går, og hvor enn man står. At naboen ikke er en grusom voldtektsforbryter, og at den gamle dama på Deli har ryddet skapet for lik. Så feil går det altså an å ta.

For i går var jeg en tur på Meny, for å handle det som trengs for å overleve en høstaktig mandag - Sprite Zero, milkshake, en liten Hobby-sjokolade og dagens VG. Jeg jobbet jo i samme butikk for bare litt over et år siden, og slo derfor av en hyggelig prat med gamle kolleger. Alt var som det skulle, helt til jeg kom fram til kassa.

AVVIST, sto det med store bokstaver da VISA-koden var slått inn, og jeg tenkte: «Hm, det var da rart. Greit, det er ikke et sekssifret antall kroner som står på den kontoen, men jeg skulle da ha råd til en skarve lunsj.» Dermed gikk jeg til minibanken i bygget ved siden av, satte inn kortet, og forberedte meg på å se et kontobeløp som var lavere enn latterlig lavt.

Men neida. Ikke før jeg har slått inn koden sluker maskina hele kortet mitt, spytter ut en kvittering som gjengjeldelse, og lar meg stå igjen å klø meg i skjegget. Løsningen på mysteriet om det forsvunne bankkortet kommer ikke før noen timer senere, da det tikker inn en melding på mobilen:

«Ditt kort er dessverre utsatt for skimming, kortet er derfor sperret. Ved mistanke om misbruk vennligst kontakt banken.

Mvh
Fokus Bank»

Så langt er det altså gått. Møkkafolk med møkkamoral kopierer bankkort - ikke bare andres, men mitt - og prøver å skaffe seg en formue på grovt uærlig vis. Hva skjedde med samfunnssikkerheten, hva skjedde med avstraffelse og etikk? Stem FrP, sier nå jeg, dette har gått altfor langt.

Det verste var at da jeg sjekket bankkontoen min fant jeg ikke et eneste tegn på misbruk - ergo får jeg ikke igjen en eneste krone til en allerede slank pengebinge. Krise.

Vanilla Dream
Noe som er langt lystigere lesning enn hva det nevnte angår, er at jeg fikk en hyggelig overraskelse da jeg var innom nevnte Meny-butikk i går. For hva var det mine øyne skuet så vennlig med brustorget? Joda, det var Vanilla Coke, gode gamle Vanilla Coke. Jeg kjøpte ikke, selv om den er fantastisk god, for jeg har fortsatt diabetes og vet å kjenne mine begrensninger, men det er storartet å se at de gode Facebook-aksjonene fortsatt fungerer.

Valget 2009
Så du partilederdebatten i går eller? Onkel Liam fikk med seg omtrent halvparten tror jeg, og ble om ikke annet enda mer sikker på ikke å stemme rødgrønt, om den kista fortsatt ikke skulle være spikret - noe den har vært i lang tid.

Imidlertid syns jeg Erna har blitt særdeles overbevisende, og Høyre fremstår virkelig som et alternativ å stemme på. Men så er jo Siv Jensen utrolig kul da. Det sjokkerte trynet hun setter på plass når Kristin Halvorsen prater, som om hun ikke ville trodd det var mulig å prate så mye skit på en gang (og det er jo nokså utrolig, hun har helt rett i det), er rett og slett en glede å se på.

Merker jeg gleder meg litt til valget, og har lyst til å faktisk få med meg en sånn debatt hvis/når de kommer til Oslo. Hvordan melder man seg på en sånn, egentlig?


FOTO: Scanpix (Hentet fra Nettavisen.no)

Back to School
I morgen starter skolehverdagen, og av den grunn drar jeg inn til Oslo om en liten halvtime. Har fortsatt ikke noe sted å bo, men har fått krasje inn i kollektivet til Rebecka m/ venner de neste dagene. Er bare skole onsdag og torsdag denne uka, så det blir ikke lange oppholdet, men tusen takk til Reb ass. Klassevenner, som Nils Johan ville sagt det, nærmest rent outstanding.

Turen går også innom storesøster Mærriboy i Drammen, som har kjøpt leilighet med verdens beste veranda, og den skal utnyttes i noen timer.

Snasent, stasent. Også gleder jeg meg til skole faktisk! Sier det hvert år, men i år skal jeg bli så flink at det lyser journalistiske ferdigheter gjennom nesa ass!

2008:
Jeg klussa det visst til i går. Det var jo selvfølgelig 18. august at jeg likte bedriftsøkonomi og jogga. Hm. Det må rettes opp.

De andre åra:
Null, niks, nada.

He carried English bayonets, in an English way
He smoked German cigarettes on Christmas Day
He never made it past 25, he died at Passchendaele
Fighting for the cause in the war to end all wars
(Goodbooks - Passchendaele)

(Sangen er virkelig ikke like god live, men jeg fant ikke studioversjonen verken på Youtube eller Spotify)

Det er ikke så aller verst å våkne opp på mandagene for tiden. Det er ikke det.

For hvordan kan man klage, når verdens fineste lag tar nok en seier, sin tredje borteseier på rad, og holder unna i kampen om tredjeplassen? Det er rett og slett deilig å være Odd-supporter i disse dager, og det er bare å nyte det. 2-1 i en vanskelig bortekamp mot Aalesund, og fortsatt tredjeplass på tabellen - når mer enn to tredjedeler av sesongen er unnagjort.

Likevel blir jeg fortsatt uvel i magen når jeg tenker på fortsettelsen, fordi jeg innbiller meg at det ikke kan vare helt ut. Som Bård Tufte Johansen sier det så elegant omtrent 31 sekunder inn i denne videoen:

«Det er som om man har blitt sammen med en altfor pen dame i juni, som du vet at dette varer ikke, så nå må du bare ligge på.»

Men så får vi se da. En medalje og cupgull ville jo vært i overkant av alle drømmer og ville fantasier, men det er altså en lang vei dit. Først er det Tromsø på Fort Skagerak til helga, vi får konse om den kampen først.

Når det gjelder Blackburn gikk det noe kjipere i helga, Manchester City ble - som forventet - for sterke, og dro avgårde fra Ewood Park med 2-0-seier i bagasjen. Allerede i morgen er det klart for bortekamp mot «norske» Fulham, og jeg frykter at vi fort kan stå med null poeng på to kamper.

Likevel er det fryd og bare gammen at Premier League endelig er i gang. Jeg fikk med meg både Blackburn-kampen og endel av Chelsea-Hull på lørdagen, og er storfornøyd med at det finnes nok av live-stream-alternativer rundt omkring på verdensveven. Joda, både Canal+ og pub-besøk er fortsatt å foretrekke, men uten tilgang på noen av delene er det såvisst ikke dumt med live-streaming.

Verden i dag
Det går mye i fotball i avisene idag også. Tippeligaen får selvsagt oppmerksomhet, det samme får verdens mest oppblåste rettsak - den med John Arne Riise. Enhver sønn av Berit Riise skulle vært beskyttet mot offentligheten, spør du meg, den dama der er en trussel mot det som er av nasjonal sikkerhet, men de er sikkert glad i henne. Dagens gladsak er at Afghanistans president har undertegnet loven som gir mennene der borte rett til å sultefore ektefellene dersom de nekter sex. Endelig, sier jeg, vi lever i det 21. århundret, dette var så absolutt på tide.

(Skriftlig ironi er ikke alltid så enkel å få med seg, men du fikk den med deg nå, sant?)


- At sex ikke er en menneskerett for menn vil vi gjøre noe med, sier Afghanistans presidet Hamid Karzai, og hylles av landets mannlige befolkning. FOTO: AFP (Hentet fra Nettavisen.no)

En annen virkelig gladsak er at John Anders Bjørkøy er på vei til Odd. Neida, jeg kjenner han ikke så veldig godt. Joda, jeg vet han er blitt benkefyll hos Lillestrøm. Joda, jeg ville kanskje heller sett Lionel Messi og Lucio fylle to av plassene i lagoppstillingen. Men DEF kan det med å lage gull av gråstein, og spesielt tidligere FFK-spillere som vi har kjøpt fra LSK har jo ikke akkurat vært noen tabbekjøp.

VI sier ja takk til alt som blir sort og hvitt og hjelper verdens fineste lag til seriemedalje og cupgull.

Shooting star, here you are
I går kveld var fantastisk. Etter at den umiddelbare ekstasen over Odd-seieren var lagt seg (bare den umiddelbare, jeg svever som regel på en sky helt fram til neste kamp uansett), var jeg ute - bare for å oppdage at denne kveldens stjernehimmel var noe av det aller beste man har sett. Dermed, da klokka passerte midnatt, var det på med ytterjakka og en lue, og å legge seg ned på bakken og kikke opp på stjernene.

Det er nemlig noe jeg driver med det, interesserer meg for stjernekikking, selv om jeg veit det er mer geekete enn en fanklubb for Sondre Kåfjord. Nå er det imidlertid en god stund siden jeg sist sjekka ut hvordan himmelen så ut, og derfor var det kanskje ekstra nydelig å følge med.

Og godbitene sto i kø. Melkeveien-båndet, som så ofte kan være vanskelig å få skikkelig øye på, var så synlig som en stripe med melk bare kan være; det var nesten som å se på et foto tatt fra et teleskop - du veit, de med helt syke farger som får deg til å tenke at dette må være dataanimert. Andromeda-galaksen var såvidt synlig på sitt eget, mystiske vis - helt usynlig når jeg kikker rett mot den, men dukker opp som en mystisk tåke når øyet fokuserer like ved siden av. Beautiful.



Nå blir jeg, som du skjønner, ganske fascinert av stjernehimmelen, og veldig filosofisk, og av den grunn begynte jeg etter hvert en liten samtale med Sjefen. Bare en liten, helt ukomplisert samtale, og da jeg ble liggende stille og nyte utsikten igjen kom det et blendende, hvitt stjerneskudd over hele himmelen. Litt av en avslutning på samtalen, gikk det opp for meg, og jeg tror jeg ble liggende å smile et helt minutt.

Magic. Magic moment.

I gamle dager:
Liam koste seg med bedriftsøkonomi - tro det den som kan. Dessuten jogga jeg. Det kunne trengs nå også det, en joggetur.

I virkelig gamle dager:
Aner jeg ikke hva som skjedde. Blogginga hadde visst tatt en pause, iallefall.

I sagnomsuste tider:
Hadde storebror fått diabetes, og jeg skyldte på en jævel fra Indre Volda.

Før der:
Strides de lærde om ennå.

The silicon chip inside her head
Gets switched to overload
And nobodys gonna go to school today
Shes gonna make them stay at home
(Boomtown Rats - I Don't Like Mondays)

Fem dager skal dere arbeide, som Bibelen sier. Den syvende dagen tilhører Herren, deres Gud. Den sjette er for fotball. (Sitat: Anthony Burgess)

Denne helga er en stor helg for oss som har fått oppleve den store kjærligheten - fotball. Premier League sparkes i gang, med tittelfavoritt Chelseas hjemmekamp mot lille Hull allerede klokka kvart på to lørdag.

Senere på dagen spiller blant andre mitt kjære Blackburn mot Manchester City på Ewood Park, noe som kan bli en tøff match for verdens fineste klubb i blått og hvitt. City har - som enkelte fotballinteresserte kanskje har fått med seg - handla en del denne sommeren, og jeg tror sørenmeg de kan hevde seg langt oppe i år.

Nettavisen har tippet tabellen for årets sesong, uten at redaksjonen på noen som helst måte var enige i alle valgene. «Denne gangen har det vært høylytte diskusjoner og mange A4-sider med mailargumentasjon. Og selv innad i Nettavisens sportsredaksjon ble vi ikke enige,» skriver vi, og det er vel sant.

Nå skal det for øvrig nevnes at jeg ikke har vært med på en diskusjon rundt hvem som vinner, det er det gamlekara som konsentrerer seg om. Men uansett skal det sies at jeg er helt enig med avisen min med tanke på de to første plassene, mens jeg har en følelse av at nettopp City imponerer og tar en finfin tredjeplass.

Vel, vel, den som lever får se, iallefall om vedkommende holder ut til mai neste år. Det eneste som er sikkert er at det er klart med ni måneder med godfotball, og at jeg virkelig burde vurdere å skaffe meg Canal+. Eventuelt blir det en hel haug med pub-besøk dette året.


FOTO: AFP/Scanpix (Hentet fra Nettavisen.no)

50-tallet, hodeskade og en doktor ved navn Alzheimer
Jeg nevnte i går at jeg begynte på en Bill Bryson-bok, gjorde jeg ikke? Joda, jeg mener å huske det. De skyhøye forventningene til boka dabbet litt av da jeg innså at hele boka handler om oppveksten hans i 50-tallets Amerika, men fy så morsom den er! Jeg sitter og ler høyt når jeg leser, og de som eventuelt måtte høre det tror vel antakelig det har rabla for meg, men det har det jo på sett og vis også. Hvor var jeg? Jo, hør her:

Jeg kunne naturlivis ikke se stort med hodet presset mot bordet, men jeg fikk med meg noen speilgløtt i brødristeren, og det så ut som om pappa befant seg opp til albuen i kraniekrateret mitt. Samtidig snakket han med dr. Alzheimer i ordelag som ikke var noen trøst. «Herregud, doktor,» sa han. «Du vil bare ikke tro hvor mye blod det er. Vi svømmer i det.»
     Jeg kunne høre dr. Alzheimers sinnssvakt avslappende stemme i den andre enden. «Vel, jeg antar at jeg kunne komme over en tur,» sa han. «Det er bare det at jeg sitter og ser på en fryktelig god golfturnering. Ben Hogan gjør en virkelig fabelaktig runde. Er det ikke fantastisk å se en mann i hans alder gjøre det så bra? Vel, vel. Har du klart å stoppe blødningen?»
     «Det skal være sikkert at jeg prøver»
     «Det er bra. Det er utmerket - utmerket. For han har sannsynligvis mistet nokså mye blod allerede. Si meg, puster den unge herren fremdeles?»
     «Jeg tror det,» svarte pappa.
     Jeg nikket kjapt og hjelpsomt.
     «Jo da, doktor, han puster ennå.»
     «Det er bra, det er veldig bra. Ok, hør her. Gi ham to aspirin og dult borti ham en gang imellom for å forsikre deg om at han ikke besvimer - han må ikke under noen omstendigheter miste bevisstheten, hører du hva jeg sier, for da kan det hende du mister den unge mannen - og så kommer jeg over en tur etter turneringen. Nei, se på det - han har gått rett ut av greenen og ut på roughen.» Så kom lyden av dr. Alzheimers telefonrør som ble lagt på plass og summingen av brutt forbindelse.

The Greatest Day Of Our Lives
Da Rebekka fylte 20 år denne sommeren, fikk typa hennes muligheten til å gi henne den aller fineste bursdagsgaven hun kunne ønsket seg.

Og sannelig min hatt, det gjorde han også, ass. Magnus fikk med seg Egil og undertegnede, og vi lagde en musikkvideo som fikk både Rebekka og alle de andre heldige bursdagsgjestene til å gråte i ren begeistring. Om tårene fortsatt triller er jeg ikke sikker på, men det ville ikke forundre meg det minste om det var tilfelle.

Det er fredag og det er helg, så gavmilde onkel Liam gir deg rett og slett muligheten til selv å se, høre og oppleve What's That? og deres Greatest Day

God fornøyelse, god helg, og vi snakkes på mandag!



2008:
Skolen var i gang for fullt, og jeg viste verden en hel haug med bilder fra kåken som ikke finnes lenger (bildene altså, kåken er der fortsatt selv om Liam ikke er der lenger).

2007:
Skolen var ikke i gang for fullt.

2006:
Storebror tok initiativ til å starte verdens beste bedriftslag. Det ble med drømmen, men vi spilte faktisk fotball hver onsdag i Vallhall det året der.

2005:
Storebror tok ikke initiativ til å starte verdens beste bedriftslag. Vi spilte ikke fotball i Vallhall hver onsdag det året der.

I don`t know what`s right and what`s real anymore
I don`t know how I`m meant to feel anymore
When we think it will all become clear
`Cuz I`m being taken over by The Fear
(Lily Allen - The Fear)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg begynte å sette spørsmålstegn ved Drillo.

For kampene mot Makedonia og Nederland var virkelig ikke bra, og det verste av alt var at det virka som om sjefen var fornøyd med ett poeng på de to møkkakampene.

Men så du kampen i går, eller? Så du spillet før 2-0-målet til Gamst? Det var jo så fantastisk fint at jeg nesten ikke visste om jeg skulle le eller gråte der jeg satt. Drillo ville snudd seg i grava av pur begeistring hvis han hadde vært død; det er han heldigvis ikke, han er fullt oppegående, og serverer endelig nasjonen fotball som er morsomt å se på.

Selvfølgelig er det ingen grunn til å ta av, vi kommer ikke til VM, til det var han hvis navn vi ikke nevner landslagssjef alt for lenge, men det er iallefall en fryd å se på. Og det kommer et EM i 2012, gjør det ikke det?

Hører du det, Hareide!? Du er et mareritt av en trener, måtte du komme tilbake til Tippeligaen og styre Brann eller Rosenborg til direkte nedrykk. Bare hold deg langt unna Odd Grenland, så er jeg fornøyd. Hvor var du nå, sa du!? Örgryte? Vinner du noen kamper der a, hæ!? Ikke det, nei. Tenkte jeg det ikke...


FOTO: Bjørn S. Delebekk (Hentet fra VG Nett)

Norge slo altså Skottland i går, 4-0 til og med, og mer om kampen leser du her, mens en utmerket kommentar av min dyktige sportssjef leses her.

Harde tider, kjære bror
Nesten like morsomt som kampen i går, var denne artikkelen hos The Sun.

Gadd du ikke å klikke på linken, nå? Gjør det. Tro meg, det er fantastisk lesning.

Hele artikkelen handler om hvor dyrt det er å være skotsk fotballfan i Norge, og om hvordan de klarer å spare nok penger til å dra på fylla om kvelden. Her snakker vi hamstring av mat på forhånd, før avreise, og det i store mengder også. De stakkarene som ikke tenkte på det benytter seg av mat-svartebørshandelen, faktisk.


FOTO: The Sun

Resten av artikkelen pøser på med prisene på øl, pizza og burgere i Norge, og det med fet skrift og utropstegn bak hver eneste pris. Fantastiske briter. Måtte de leve evig.

Og i dette potetlandet skal altså en stakkars student tjene til livets opphold samtidig som han utdanner seg og har milliongjeld. Få inn noen FrP-ere, a. Sporenstreks!

Livet og alt det andre
Avisene i dag skriver stort sett om John Arne Riise og det hylekoret av noen mødre han har, og dermed har jeg sikret meg litt annet lesestoff.

Ferien er nemlig ikke helt over for min egen del, skolen starter først neste uke, og derfor har jeg vært en tur på biblioteket og sett meg om. Sommeren i dette landet tilsier jo ikke annet enn at man må lese: Som regel må man sitte inne og foreta seg noe, og skulle sola dukke opp er det jo bare å legge seg ut på en gressflekk og dra fram lesestoffet, da også.

Anyway. Jeg har lest ut Hodejegerne av Jo Nesbø, en i og for seg bra bok, men nesten mer komedie enn krim, spør du meg. Nå er jeg i gang med Lyngutten - livet og alt det andre, skrevet av den eminente Bill Bryson.

Mannen er mest kjent for reisebøkene sine, men har også vist verden en perle som En kort historie om nesten alt - les den, om du har mulighet. Og det har du, den står i bokhylla hjemme i kåken nemlig, så det er bare å låne. Etter 9. september, selvklart.



Men Bill Bryson, ja. Han er det største funnet i litteraturverdenen siden Dante skrev Den guddommelige komedie, og det sier ikke så rent lite. Dessuten er skrivestilen hans akkurat som jeg liker det; lett, morsomt og ikke spesielt alvorlig. Dersom forfatterdrømmen min noen gang skulle bli virkelig, blir det nok etter inspirasjon fra Bill Bryson.

(Og jeg har jo da også skrevet en bok - reisereportasje - ferdig, faktisk. Mangler bare litt finpussing, så skal jeg endelig få somlet meg til å sende den inn til et forlag for tilbakemelding. Driver forlag med sånt, forresten, gir deg en tilbakemelding på hvordan du skriver? Eller blir det bare med manuskriptet tilbake i postkassa med stempelet REJECTED?)

Fjoråret:
Liam hadde sin aller første skoledag på BI, gleda seg til fortsettelsen, og så verdens nest beste klubblag mose Østlandskameratene 5-1.

Året før der:
Var det fryktelig stille på blogspotten.

Året før året før der:
Fukitol, pilla som holder deg gående når hverdagen suger.

Året før året før året før der:
Tyst som graven.

I've crossed the deserts for miles
Swam water for time
Searching places to find
A piece of something to call mine
(All Saints - Pure Shores)

Noen gang tenkt på at tyskernes mittwoch er et mye bedre navn på ukedagen enn onsdag?

Dette året, folkens, er det valg. Ikke så spennende som det amerikanske presidentvalget naturligvis, vi nordmenn er ikke så veldig gode på å gjøre det profesjonelt, det ligger liksom i naturen vår det - å gjøre det på vår egen måte. Som så altfor ofte blir vår egen kjipe måte. Derfor velger vi ikke statsminister (som forresten høres så mye sløvere ut enn president), vi velger ikke en gang hvilke partier som skal styre, vi velger bare hvem vi syntes høres ålreite ut. Så skal de bestemme hvem som får styre. Ridiculous.

I Liams plettfrie verden hadde vi hatt det som i USA; enten stemmer du på Jens, eller så stemmer du på Siv. Ikkeno' midt i mellom.



Men valg er det altså. 14. september. Jeg tror jeg skal forhåndsstemme, fordi jeg må stemme her i Bamble mens jeg antakeligvis er i Oslo 14. september, så egentlig kan jeg gjøre det ganske snart. For meg er det egentlig ett fett hvordan det går, så lenge det blir et parti som ikke er mindre blått enn Høyre som danner regjering. Rødt og SV og den møkka der kan du ha for deg selv, ass, bare så det er sagt.

Om noen få år, derimot, er det ikke tvil om hva som stemmes skal. Da har Liam og Howdy grunnlagt et nytt parti, jeg husker ikke hva det heter, men navnet var dritkult. Vi er de eneste som vil jobbe for at alle skal ha det skikkelig digg, med null jobbing og spenn til alle uansett, så du kan rett og slett ikke la være å stemme på oss. Dessuten skal Cathrine, dama til Howdy, være sånn pin-up-dame. Det er jo så populært å ha politikere som er nakenmodeller og alt sånt nå, så noe må vi fiske velgere med, vi også.

The most successful team...
- Siden du bruker det sitatet som mellomtittel, Liam...
- Ja?
- Hvem er det som sier det?
- Det er Real Madrid, faktisk, på sine egne offisielle nettsider.
- Å? Real Madrid, det er jo et rimelig kjent lag, med spillere som Cristiano Ronaldo og Kaka. Men hvilket lag snakker de om? Manchester United?
- Å nei, du.
- Barcelona, da, kanskje?
- Niks.
- Hmm. Brasil? Eller kanskje Liverpool?
- Feil igjen, gitt.
- Men... hvilket lag da?
- Verdens fineste lag.
- Hva!? Mener du...
- Selvfølgelig. Odd Grenland, hvem andre?

I shit you not, hvis du lurte. Bare se selv.

Nyhetene i dag...
...er fryktelig lite interessante. Masse mas om renta, men selv om jeg snart har et syvsifret beløp i gjeld og er student på Handelshøyskolen BI, merker jeg at jeg ikke bryr meg.

I Den engelske kanal er det skip som er sporløst forsvunnet, skikkelig mystisk liksom. Helt Lost. Har noen kommet med den glupe idéen om å sjekke under overflaten, spør jeg? Skipet er visstnok tatt av pirater, og det ville vel ikke vært første gang sjørøvere senket et skip? Herrejemini, jeg skulle vært FBI-etterforsker, eller MI6, eller hva det heter der borte i London. Mossad, ja, det var det det var.

Sist men ikke minst fikk Eirik Bakke to kampers karantene for grisetaklingen på Steffen Hagen. Fullt fortjent. Mannen skulle egentlig vært utestengt fra fotballen for all evighet, for han eier jo ikke andre kvaliteter enn det å oppføre seg mest mulig drittsekk, og jeg er ikke sikker på at det kvalifiserer til å kalles kvalitet. Men to kamper er vel greit for denne gang.



For ett år siden:
Jeg flytta til Ullevål, med god hjelp fra mamma og Mærri, fikk godsaker fra IKEA, og Hjemløse-Erlend flytta inn på en madrass i kåken. Nå er Erlend gift og har hus, mens jeg er hjemløs. Flott.

For to år siden:
Blogga ikke. Ikke den dagen, iallefall.

For tre år siden:
Repeat.

For fire år siden:
Lite da også, gitt.

Walking around in our summertime clothes
Know where to go when our bodies go
(Animal Collective - Summertime Clothes)

Om blogspot, blogg og andre blogger. Stig på, velkommen, og takk for sist!

Jeg skal være helt ærlig med deg. Jeg har lenge vurdert å skifte ut blogspotten til fordel for en annen type blogg, som for eksempel (og mest aktuelt) blogg.no, som folk har skrytt mye av. Men nå er Rådet samlet, De Vise har talt, og Slutningen er fattet. Onkel Liam forblir en blogspotter. Hvorfor?

a) Rett og slett fordi jeg er så glad i blogspotten. Når man først har blogga her i fire og et halvt år, fra en nokså sped begynnelse og helt fram til nå, så er det liksom ikke så lett å bare bytte.
b) «Blogg.no er så bra,» sier folk, «for der får du så mange kommentarer på innleggene dine.» Nuvel, det er sikkert riktig. Og joda, alle syns det er gøy å få kommentarer og folk som leser, det er ikke det. Men faktisk - no shitt - det er ikke det viktigste. Man bytter ikke bort Odd Grenland selv om de tar et år i Vikarligaen. Man bytter ikke bort blogspot selv om blogg.no er kulere. Sånn er det bare. Onkel Liam = blogspot. Onkel Liam = meg. Ergo sum: Jeg forblir på blogspot.
c) Et annet alternativ, som jeg må innrømme virker mer fristende, er å lage min helt egen nettside med min helt egen blogg. Jeg har vært inne på tanken, og jeg har til og med programmert litt. Men ting går sakte, og SQL-kunnskapene er ikke som de en gang var (det har de heller aldri vært), så det får vente det også.

Dagens konklusjon: Liam forblir blogspotter en stund til. Hvis det var nødvendig å servere det med teskje, det var det antakelig ikke.

Ferdig med skitpraten?
Okei, 11. august er datoen, la oss se på hva som skjer i verden. Arbeiderpartiet lover både det ene og det andre til meg selv om 60 år, gratis tannlege og sykehjemsplass til alle, og det er liksom ikke måte på. Langt viktigere nyhet enn APs smisking er imidlertid den at Google pusser opp søkemotoren (min kjære arbeidsgiver har ennå ikke kommet med sensasjonsnyheten, dermed må jeg linke til en erkerival og fiende).

Skal jeg være helt ærlig syns jeg virkelig ikke den forandringen var stor nok til å felle så mange gledestårer, hvis du ser på bildene øverst i artikkelen, men jaja. Det er ikke så alt for mye vi journalister kan skrive om i disse tider, det veit jeg mye om, så la gå. Alt var bedre under krigen, vi hadde mye mer å skrive om på den tida. Spesielt når Vidkun hadde bytta hårgelé, massene digga det. Husker det som om det var i går.

Anyways, skal du google på den nye måten gjør du det her. Gammel-googling skjer fortsatt her.

I think it must be Heaven
Nest etter Coldplay har jeg et annet favorittband her i verden. U2, som jeg var på konsert med for en drøy uke siden, henger høyt, det samme gjør Sigur Ros, men et annet band er enda mer populært i mine ører. De er relativt ukjente her til lands, heter Athlete, og toppet albumlista i UK med «Tourist» for noen år siden.

Nå er de straks klare med nytt album, «Black Swan» er ute 24. august, og jeg syns du skal gjøre et inngrep i VISA-kortet og forhåndsbestille plata. Den er nemlig fantastisk, og du kommer aldri noen gang i ditt lange og velsignede liv å angre. Informasjon, previews av låtene og link til forhåndsbestilling finner du på bandets nydelige nettsider, men ikke nok med det. Musikkvideoen til Black Swans første singel, Superhuman Touch får du nemlig servert her på blogspotten, så non-exclusive som det går an, men like fullt:



Tirsdag
Tidsskjemaet er strengt fylt ut idag. Først venter en/to/tre kamper mot lillebror Prebster, aka Fylly, aka Sinka, i FIFA. Jeg er det svenske bunnlaget GAIS, han er Odd Grenland som i utgangspunktet er en halv stjerne bedre på spillet, men det er før han har handla inn masse spillere som er sykt mye bedre enn Erik Huseklepp. Virkelige klassespillere, som Nils Johan Semb sier det, ja, noen av dem er faktisk rent outstanding. Urettferdig, ja, men jeg vinner uansett. Det beste av alt er selvfølgelig at jeg kan rope «Come on, GAIS!»

Så du dobbeltbetydningen eller?

Etter bataljen på Skagerak Arena venter det maling av x antall bjelker og rekkverk ute i godværet, det er tydeligvis en policy her i Bamble som sier at jeg ikke kan være hjemme uten å slite som en annen polakk for føda. Jeg veit ikke hva jeg syns om det, men klistrer et falskt smil på trynet og later som om det ikke finnes noe annet i verden jeg elsker så høyt som å sitte ute og male til henda blir mørke som Barack Obama sine.

Sparks flying out in every direction
There's more of this to come
I think it must be heaven
Burnin' the sun with just a wave of your hand
(Athlete - Superhuman Touch)

Liam's back. Watch out, jughead.

Det tok sin tid, men jeg visste vel innerst inne at jeg ikke kunne klare meg uten blogginga. Noen er skapt for å skrive mens andre er skapt til andre ting, som å redde verden* eller legge ballen trygt i målet** mens en gråtende pyse av en keeper*** ligger nede og later som han har det vondt, men jeg faller nok helt klart under den første kategorien. De som skriver altså, ikke de som redder verden. Selv om de som redder verden er fine folk, for all del. De som scorer mål for Odd Grenland, også.

* Les: Jesus.
** Les: Den ungarske bamsen, Kong Peter den Store, eller bare Peter Kovacs.
*** Les: Håkon Opdal.

Med andre ord: Onkel Liam er tilbake med daglige, ukelige eller månedlige oppdateringer (kommer an på hvor gira jeg er, selvfølgelig) om hva som skjer i det uhyre spennende livet hans.

Jacqueline
Akkurat nå sitter jeg på toget, om du skulle lure, på vei til Tønsberg for å besøke Dina og Marianne på hytta der, før ferden går videre til Bamble-kysten, eller «Full City Oil Coast», som jeg liker å kalle den. Jeg er nemlig uten hus, som noen kanskje har fått med seg, og bor ingen steder og overalt mens jeg venter på å flytte inn i en kåk av en leilighet som er min, og bare min, i Rugveien på Manglerud den 7. september. Eller 9. september, det kommer an på om det er pappa eller Christian som har rett. 9. september er en mandag, så jeg antar at det høres mest logisk ut.

Dermed har jeg ikke så mye annet å gjøre enn å sitte her med PC'n min, som jeg forresten kjøpte for bare noen få dager siden. Det er en mini-bærbar, som er veldig liten, og som jeg tror heter Jacqueline. Det er i hvert fall det jeg har kalt den, og den er omtrent like pen som denne dama.


FOTO: Storesøster

Sommeren er kort, det meste regner bort
Siden du lurer, så får jeg vel si noe om sommeren også. Du vet jo ikke så mye, tross alt, jeg har jo ikke skrevet noe om den. Logisk. Vel, sommeren har vært strålende, med det betydningsfulle unntaket at været jo har sugd. Det har faktisk vært så dårlig vær - så mye regn og så lite sol som det bare går an i løpet av en sommer - at jeg har mer lyst enn noen gang til å flytte til Bermuda eller Sør-Afrika eller Key West eller et annet fint sted med sol, selv om jeg har kjøpt egen leilighet og allting. Men vi får se da. BI skal fullføres, så får vi se.

Men ellers har sommeren altså vært god som alltid, jeg har vært på en øde øy en uke med familien hvor det har vært spøkelser og andre kjipe mordere, jeg har vært på en outstanding (for å si som Nils Johan Semb) konsert med U2 i Göteborg, jeg har vært på kanotur med Pablo aka Knut Holmann og Preben aka Sinka, og jeg har jobbet så og si hver eneste helg. Bedre får du det ikke.



I Wish
Nå er toget i Drammen, dama ved siden av meg gikk av og jeg kan strekke ut beina og bruke dobbelt av den plassen jeg har betalt for, noe jeg absolutt har til hensikt å gjøre.

Du, derimot, bør legge igjen en kommentar i kommentarfeltet, prise din skaper for at du har et sted å bo i august - i motsetning til andre, mer ulykkelige mennesker - og kanskje ta deg en bolle.

I wish I was little bit taller,
I wish I was a baller
I wish I had a girl who looked good
I would call her
I wish I had a rabbit in a hat with a bat
and a '64 Impala
(Skee-Lo - I Wish)

PS: Takk til Magnus og Rebekka for lånet av leiligheten deres i helga. Klassevenner, som Nils Johan Semb ville sagt det, kanskje Champions League-klasse, tilogmed!