verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Hva tror du Liam blogger om i dag, da?

Lov og straff, det er vel noe av det morsomste og mest bisarre som finnes her i verden. Tjostolv og Joshua er altså dømt til døden - og ikke bare én gang. Ikke to ganger, og ikke tre, og ikke fire heller. Men fem ganger dødsstraff, det var ikke verre enn det. Vi har jo sett det i USA i årenes løp, folk blir dømt til 321 livstidsdommer og det som verre er, men hvordan får man det egentlig til? Holder det ikke med én livstidsdom liksom, eller én henretting?

Skal poor old Tjostolv henges, taes ned, gjenopplives, få et glass vann, henges igjen, taes ned, munn-til-munn, gulpe opp litt skit, få et glass vann, henges igjen, taes ned, hjertemassasje, få et donaldblad å slappe av med, henges igjen, taes ned, bli bedt for av en prest, vekkes opp av døden, ta et glass vann - og så henges for femte og siste gang? Og deretter gjøre det samme med Joshua?

Hm. Det henger ikke på greip, spør du meg.



Let's make som action!
Konklusjonen er naturligvis: Dette må gjøres noe med. Det er ikke så ofte jeg får medfølelse med landsmenn som er dømt for mord, men av og til skjer det. Som nå. Noen som blir med ned og hente dem?

En tur til Kinshasa, hovedstaden i Den Demokratiske Republikken Kongo, koster 8553 kroner tur/retur. Da drar vi 15. september, altså om en uke, mens returen går 22. Flyturen går dessuten via Nairobi, der er jeg lommekjent, om det skulle bety noe. Det gjør det vel antakeligvis ikke, men anyways. Fra Kinshasa må vi bare leie bil så vi kommer oss videre til Kisangani, hvor de sitter fengsla, så vidt jeg har fått med meg, det blir lett.

Også må vi huske på å kjøpe parykker. Og briller. Vi må jo kle dem ut når vi skal tilbake på flyet hjem, og parykker og briller er et kjent triks.

Damn, vi trenger falske pass også. Noen som er drøye på å mekke falske pass?


Også kan vi jo få oss en seightseeing i det vakre landet?

«Finish, finish!»
Jeg regner selvfølgelig med at den norske stat dekker utgiftene våre etter at vi er kommet hjem som helter, med Joshua og Tjostolv i bagasjen, men alle tjener vel egentlig på dette. Utenom Kongo, da, selvsagt.

For vi er jo dømt til å betale 360 millioner kroner i erstatning til møkkalandet, fordi vi har sendt TjoShua til å spionere på dem.

360 millioner, det er overkommelig. Men hva med dama til han som faktisk ble drept, får hun noen penger? Joa, én million kroner - som hun må dele med familien og sjåførens fagforening(!).

Jeg syns det blir litt usaklig at et land som tross alt ikke har lidd noe stort tap på TjoShuas besøk skal kreve «en symbolsk sum» på 360 millioner, mens dama som står uten type må dele en skarve million med en fagforening. Og sympatien for Kongo i sin helhet faller betraktelig med dagene som går.

Usmakelig er også tilskuerne i retten, som klappet og ropte «finish, finish» - samtidig som de viste tegn til at strupen skulle kuttes over - da dommen falt. Møkkafolk, jeg har ikke noe mer å si. Eller - møkkaland, som fostrer opp innbyggerne til å bli sånn.

Og disse sender altså vi u-hjelp-penger til?

Jeg stemte i går, for å si det sånn.



Tider da Kongo bare var Kongo:
Det var bed.øk på gang, og jeg skulle se sexy fotball på Frogner. Deilig!

Da Kongo ikke eksisterte:
Jeg kan egentlig bare droppe denne, jeg skrev aldri blogg tidligere, virker det som.

Die, Taylor, die
You ain't no friend of mine
You're a scum-sucking shitty guy
So die, Taylor, die
(Graham Coxon - Song for the Sick)

Bli med til Kongo, anyone? Massevis av eventyr og moro som kan utforskes, det kommer til å bli fantastisk! Anyone?

Det virker som nordmenn er en ettertraktet vare i Kongo. Nå er det en tredje nordmann som er fastlåst i svarteste Afrika, men det er nok ikke noen grunn til bekymring. Et erstatningskrav på alt fra noen milliarder til cirka tusen ganger så mye er antakeligvis alt vi trenger å bla opp for å få ham hjem igjen, så det er ikke noe stress. Folk driver og krangler om hva vi skal bruke disse oljepengene til - og her har vi jo svaret! Samtidig som vi bruker dem til noe nyttig (få hjem folk fra Afrika), hjelper vi jo også et uskyldig og enkelt land med noen skarve kroner. Kan det bli bedre enn det?

Selv står jeg virkelig og tripper, og kan ikke vente på å ta en tur ned dit selv. Det må jo være spennende, nordmenn er vel det mest ettertraktede folket i Kongo per dags dato. Får du fatt i en nordmann, liksom, og beskylder ham for noen mord - for eksempel på svigermor, som du selvfølgelig var fantastisk glad i - så har du sikret landet ditt penger de neste 100 årene og deg selv en heltestatus for evig og alltid.

Tiden er inne for å leke gjemsel med kongoleserne!


Sjekk det fine landet, a!

Om hjemløsheten og livets vanskeligheter
Kåken blir sannsynligvis ikke min idag likevel, ser det ut til, men det nærmer seg nå. Det er fattern som trekker i trådene her, og han skal prate med megleren når han kommer seg hjem fra tur med jobben, og det kan hende jeg må stikke fra skolen når som helst og møte megleren for å få fatt i nøklene. Men det mest sannsynlige er at jeg har leilighet på Manglerud i morgen, på disse tider. Det er til å leve med, det også.

Og da kan jeg egentlig benytte anledningen til å takke alle dem jeg har levd sammen med den siste måneden. For det er ikke få, faktisk; mens jeg har vært uten leilighet har jeg sovet hos Ørjan og Sara, Magnus og Rebekka, Josva, Rebecka med ck, Pål og Megan og Natalie, Christian og Menika og Isabella, og ikke minst hjemme hos mor og far. Glemt noen da? Hotel Christiania da, skal sies, men det var takket være fattern.

Fantastisk folk, hele gjengen, klassefolk, som Nils Johan Semb ville sagt det. Rett og slett verdensklasse. Takk skal dere ha, iallefall, neste gang jeg flytter skal jeg prøve å overta nytt sted samtidig som jeg flytter fra det forrige. Det blir lenge til, uansett.



Jazzmontør
Jeg har vært sinnssvakt flink til å gå på skolen nå i starten av semesteret: Siden vi begynte på onsdag for to uker siden har jeg sørenmeg vært på all undervisning, utenom én enkelt dag (på tre timer). Det er drøyt, og godt mer enn det jeg var på skolen totalt i forrige semester (takk forresten til Menika, som vekket meg idag).

Nå sitter vi og prosjekterer med Jazzmontør, som går ut på å lage en digital mediefortelling - hva nå enn det betyr. Bidragene skal presenteres om en liten halvtime, og jeg er fiks ferdig, derfor kan jeg sitte og blogge med god samvittighet. Bare så du er klar over det, jeg følger med i timen og alt sånt, ikke vær bekymret du.

Tjue-null-åtte:
Jeg var irritert på bussen, og skulle på date. Med pappa'n min.

Tjue-null-syv, tjue-null-seks & tjue-null-fem:
Guess what. Jeg blogga ikke.

We're lost in the playground,
late night nostalgia,
open the sky for me, now.
(Athlete - Rubik's Cube)

Lite nytt å melde idag; la oss sjekke nyhetene istedet.

September starter med nyheten om at Alex Valencia er klar for FFK. Jeg skal innrømme at jeg virkelig ikke så den komme, og trengte en dobbeltbekreftelse fra storesøster før jeg faktisk trodde det i går kveld.

Men er det egentlig så dumt? Si det. Jeg føler det blir litt defensivt å begynne å selge nå når vi har muligheter til medalje, samtidig som det kanskje ikke gjør så mye. Jeg mener; om vi først skal selge, er det greit at det er Alex som går. Mannen har vært skadet mye, og aldri helt slått til. Samtidig kommer vel Taz nå til å signere ny kontrakt (håpes det iallefall inderlig), og vi har Guls og kanskje nyinnkjøpte Björk til rådighet på høyrekanten.

Så det er ikke noen krise, forhåpentligvis. Takk for innsatsen Alex, lykke til i Fredrikstad - og måtte du score noen selvmål når vi møter dere senere i høst.



Er det no' problem, a?
3038 milliarder er nedjustert til 30 milliarder. Det er det jeg sier, Kongo-bongo er verdens mest forståelsesfulle land. 30 milliarder er jo, tross alt, ingenting, det er jo egentlig sånn at Tjostolv og Joshua kan skaffe pengene selv, uten å bry konge og fedreland med noe som helst.

Egentlig, gutter, kan dere sette dere på Karl Johan og samle inn spenna. Dere minner kanskje om noen rumenere sånn som dere ser ut, men alle kjenner dere uansett nå, så det skulle ikke være noe problem. Damn, det var det å komme seg ut fra Kongo, ja. DEt kan bli verre. Hmm. Vi finner på noe. Kontakt MIchael Scofield, anyone!

Kin på cruise?
Det norskeide cruiseskipet «Balmoral» legger ut på tur i april 2012, og følger den eksakt samme ruten som «Titanic» seilte for 100 år siden. Jeg synes tanken er spennende, men man kan jo ikke nekte for at dette å leke litt med ilden. Båten skal jo tross alt seile i samme farvann som monsterskipet, og jeg tror jeg må kvele en liten latter dersom det ender på samme måte denne gangen også.

Men for all del, det hadde vært gøy å være med. Noen som joiner? Man får seg jo en fin tur til USA. Damn it, nå fikk jeg lyst til å bli med. Anyone?

April 2012, husk datoen.



Siste nytt:
Ryktene vil ha det til at jeg kan få nøklene til kåken allerede onsdag. Det er i morgen det, og jeg er klar som et egg i rugemaskina. Ryktene er ubekreftede, skal sies, og ting er langtifra sikkert. Men innen helga bør jeg iallefall være på plass i egen leilighet, det blir digg, det blir faktisk veldig, veldig digg.

Ikke for det, jeg koser meg hos storebror (som har egen blogg btw, sjekk om du kan finne den!), Menika og Bella, men jeg føler på meg at det kanskje blir digg for dem å være alene igjen.

Bella vokser forresten som bare det, og formiddag lå hun og prata med meg dritlenge, og forklarte om alt det som opptok henne. På sitt eget språk, naturligvis, men jeg var så enig, så enig. Bra kid!

2008:
Jeg var opptatt av Richard Dawkins, den mest kjente ateisten i verden. Jeg har aldri lest ut The God Delusion, men den begynte iallefall bra. Selv om jeg definitivt ikke er enig med Mr. Dawkins i alt.

Ellers:
Lite aktiv i september generelt, de siste åra...

You broke the bonds
And you loosed the chains
Carried the cross of my shame
All my shame
You know I believe it
(U2 - Still Haven't Found What I'm Looking For)

Sjonkel Liam gir deg siste nytt før helga tar over. Kom inn, kom inn, med åpent sinn!

Oh yeah. Det siste døgnet har jeg vært en del av familien Campher Fuglset på Manglerud, og meg og NatGirl er verdens beste kompiser. Vi ser på Barney og Drømmehagen sammen, vi leker sammen, og vi henger alt i alt mye sammen - akkurat som en onkel og niese skal gjøre.

Også slutter jeg ikke å bli satt ut over hvor skjønn hun er. Bare sjekk her:



Neste uke er det naboene borti gata som jeg får krasje inn hos, og onkel Liam er mer enn klar for å henge med small girl Isabella. My girls, ass. De beste i verden!

Bongo-Kongo
Disse kongoleserne, de er fantastiske. De krever altså ikke mer enn 3038 milliarder kroner fra Kong Harald og resten av oss vanlig dødelige, fordi to skjeggete typer har hatt litt av en heisatur i jungelen deres. Litt kjapp hoderegning viser at dette blir drøye 660.000 på hver av oss, og hei - det har vi jo råd til? Vi lever som kjent i verdens rikeste land, og burde jo ta oss råd til litt hjelp til våre kongolesiske venner. Med et lån på omtrent millionen fra før er jo 660.000 nesten umerkelig, iallefall for onkel Liam. Jeg blar opp!

Fra spøk til alvor, så virker de rimelig fjerne, disse folka. Kongoleserne, altså. Det virker jo ikke akkurat som om mr. Tjostolv & French har så store sjanser til å slippe ut av det møkkalandet i live, og jeg føler med dem. Såklart, dersom de faktisk har killa denne sjåføren må de jo få en straff, men alle gjør feil her i livet. Kjøp kinderegg til barna i Kongo, foreslår jeg, og dropp de derre milliardene. Det er så urealistisk, uansett.



Helga
Det er digg med helg, det er det. Man merker det nå som man har begynt på skole igjen, helgene er noe for seg selv. Nå jobber jeg riktignok i helga, men med verdens lett diggeste jobb er det null problem, null stress.

Blir nok av fotball i helga også, og verdens fineste lag skal spille mot VrakGodset på Gamle Gress. Skummel kamp, spesielt siden VrakGodset sliter med masse skader og skit, det lukter nederlag av det. Men vi får se. Verdens fineste lag har tre borteseiere på rad, og ingenting hadde jo vært bedre enn en ny trepoenger.

Det fineste laget i blått og hvitt, derimot, spiller mot West Ham på Ewood Park, og der kan jo fort årets første trepoenger dukke opp. Vi krysser fingrene, og håper på det beste.



God, gammel årgang:
Jeg var i Fredrikstad, knuste Ørris i FIFA, og hadde vondt i tanna. Den tanna er ikke helt stabil ennå.

Før det:
Den nye vinen hadde ikke kommet ennå. Eh... jeg blogga iallefall ikke.

There isn't much that I feel I need
A solid soul and the blood I bleed
But with a little girl, and by my spouse,
I only want a proper house
(Animal Collective - My Girls)

Torsdag allerede, ass. Tida går, som vi sa før i tida.

Okei, den måtte jo komme, sånn som jeg skrøyt av meg selv i går. 100% oppmøte på skolen er blitt til litt mindre, morra'n idag ble nemlig skikkelig lang. Dermed ble dette årets første fraværsdag, men som jeg sa til Rebecka: Dette er ikke noe mer enn noen bølger på sjøen. Skjærene er under full kontroll, og skipet er på langt nær synkende. Allerede på mandag er det skole klokka halv tre på ettermiddagen, og der er jeg trygt på plass. Lett.

Jeg er skoleflink, nemlig. Jeg prøver å fortelle meg selv det, iallefall.



Closing in now, closing in
Uteligger-livet-uten-å-ligge-ute fortsetter som aldri før, og i natt var det altså Rebecka som måtte holde ut med en hjemløs omstreifer. Kvelden endte med en park-tur sammen med halve kollektivet der (to av fem, det er jo nesten halve, iallefall), som strakk seg ut i de sene nattestimer, derav muligens dagens forsovelse. Men sånt skjer.

Prosjekt Uteligger fortsetter hos storebror, Megs og Natalie, og jeg er dødstakknemlig for å ha verdens beste søsken og venner. Takk, med stor T, Takk!

Om bare åtte dager får jeg nøkkelen til kåken, og nå merker jeg tida går fort. Samtidig gleder jeg meg som en unge på St. Lucia-dagen; jeg har tross alt ikke sett tv'en min, eller pc'en min, eller stæsjet mitt, noe som helst, siden slutten av juli, og det skal bli digg på en skala å komme inn i en leilighet som er min. Digg, altså. I mellomtida klager jeg ikke.

Give me some NEWS!
Jeg savner de store nyhetene. I fjor på disse tider holdt verden på å gå under, og det var liv og røre. Hva skjer nå a, lissom? Tjostolv og Joshua sitter fast i Kongo, og det er det. Det er begrensa hvor mye man kan blogge om den saken; enten er de skyldige eller så er de det ikke, men det spiller jo ingen rolle, for det går vel antakelig ikke så veldig bra med dem uansett. Ikke vondt ment, altså, men det ser unektelig ikke spesielt lyst ut for de to gutta.

Dere skulle sett mer Prison Break, gutta, så kunne dere rømt. Nå er dere screwed. Oh-oh...



Anyway, for et lite år siden:
Odd skulle spille mot Sandefjord, jeg mener å huske at det gikk alt annet enn bra. Hehe, tider. Adecco.

Dobbelt så lang tid tilbake:
Jeg begynte å blogge, for første gang på lang tid. Og jeg så på X-Files. Gode, gamle X-Files. Damn it, skulle ønske jeg hadde ni sesonger jeg ikke hadde sett.

Resten:
Sov jeg.

I want a thousand guitars
I want pounding drums
I want a million different voices speaking in tongues
(Bruce Springsteen - Radio Nowhere)