verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Sensuren hindrer sterke uttrykk i ingressen idag. Fafo, jeg er sinna.

Med en margin på 25 minutter går det som regel helt fint å komme seg fra Jutulveien 29b frem til Nydalen T og BI-bygget, gjerne med nok til til å sjekke Facebook og VG Nett for en stakkars sjel uten internett hjemme. Voldsløkka er lagt bak på ti minutter, og der kan man velge mellom å gå de siste ti minuttene eller vente på en buss som skal gå, står det ganske klart på rutetidene, tolv ganger i timen. Det vil si, hvis man har uflaks, fem minutters venting. Du kan si hva du vil om latskap, men det er kjedelig å begynne å gå for deretter å se bussen stryke forbi et minuttt senere, så derfor venter jeg gjerne de sekundene det tar før bussen kommer. Idag var jeg på holdeplassen 14.16, klar for journalist-time som begynner halv tre.

Selvfølgelig går minuttene unna, ett over halv er klokka når trynet til bussen endelig dukker opp, og her står jeg og går glipp av den første av tre timer. Det er bare irriterende.

- Slapp av Liam, det ordner seg. Tenk positivt.
- Positivt. Positivt. Såklart.
- Bedre nå?
- En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte-ni-ti. Alt i orden. Livet er digg.
- Bra.

Etter skolen idag skal jeg på date med pappan min som er i Oslo den uka her, det blir ålreit. Nei, de har ikke skilt seg, det kalles jobb. Daddy DJ har prata om en fin middag, jeg syns det høres veldig ok ut og applauderer forslaget. Og en tur til storebror og kose oss med en idyllisk familiehygge. Det blir fint, vettu.

Nuvel, en halvtime til timen begynner igjen nå, jeg hiver meg over på face i mellomtida og svarer på en koselig mail. Livet er herlig, spesielt busser er en fin oppfinnelse.

Menneskærne lider av at konkurrære, thi,
det giver dem en glæde.
En vinnerglæde.

Pål Magnus Fuglset, ombord på danskebåten.