Working 9 to 5 er oppskrytt.

I dag har jeg nemlig jobbet 9 til 22. Det blir sånn når det er krise på jobben med siste dag av overgangsvinduet, og snille Liam ofrer kino med fine folk for å sitte noen ekstra timer foran PCen.

Jeg skal ikke klage, for jeg tjener noen ekstra, sårt tiltrengte kroner.

Men du får tilgi meg for at det ikke frister så mye å skrive et langt blogginnlegg etter 13 timer foran PCen på to forskjellige jobber.

Les heller storesøster blogg. Mye mer interessant, og mye bedre skrevet.

PS. Det er én ting jeg har fullstendig kontroll på her i verden, og det er dødsdagen for prinsesse Diana. Uvisst av hvilken grunn, men datoen har prentet seg inn i hodet mitt. 31. august 1997. I dag er det 13 år siden. Så vet du det og.

Folk klager gjerne på mandager, men jeg synes ikke det er så verst, jeg. Tross alt har sola vist seg fra en av sine bedre sider over Oslo i dag; det er nesten sånn at jeg føler det er sommer ennå.

Bare nesten, riktignok, det er litt for kjølig til at det kan regnes som sommer. Men en fin start på høsten, det er det ikke tvil om at det er.

I går kveld var jeg lei, så lei at jeg bestilte raskere nett fra Get. Jeg har snyltet mye på nettet det ene året jeg har bodd på Manglerud, men nå som naboen tydeligvis har koblet ut ledningen for godt har det vært en utålmodig affære å vente på at kabelen med «Small» connection fra Get skal gjøre jobben.

Dermed bestilte jeg «Large» i stedet, og i dag var jeg innom Clas Ohlson etter jobb og kjøpte med en trådløs router til 199 kroner, men med langt høyere affeksjonsverdi.

Anyways, resultater er altså at jeg nå har et nett som i hvert fall duger til noe. Det er ikke hypermoderne fiberfart på det, akkurat, men det duger.

Og det er sweet som gull.

Ellers var helga meget fin, med søskenkveld på fredag (som jeg allerede har skrevet om i forrige post), besøk til ekteparet Nora og Josva på lørdag, og Drammen med fine folk på søndag.

Livet er - som så ofte - nydelig.

Det er nesten så jeg gleder meg til at høsten kommer for fullt med mørke kvelder og mye nedbør. Hadde vi hatt en god sommer, hadde jeg gjort det. Men nå lengter jeg litt for mye til noen late dager på stranda.

South Africa, january 2011. No more saying.

Category: | 0 Comments

Lengdegrader, breddegrader, meridian, bueminutter, buesekunder. Ai, for en deilig kveld.

Det ble overtid i dag, mye overtid, så jeg var ikke hjemme før i 19-tida. Dagen var likevel langt fra over; storebror Christian og Menika inviterte til familieparty, og med Pål og Megan allerede på plass, ble kvelden komplett.

Hjemmelaget pizza a la Pablo. (Dog så urutinert av meg å stikke innom MacDonald's etter jobb.)

Selbuwisst. (Jeg tapte så det sang. Men innsatsen var det ingenting å si på.)

Klokka blir tolv, man gjør seg klar for å dra hjem.

Begynner å diskutere.

Drar ikke.

Denne gangen gikk det altså i lengde- og breddegrader. Vi liker å diskutere, vi gutta, og er vi først i gang er det vanskelig å stoppe.

Det hele startet med at jeg lurte på hvor konkret en koordinat med grader, minutter og sekunder kan beskrive hvor i verden man befinner seg, og Pål brukte cirka en halv time på å kverulere og spørre om hva jeg egentlig mente.

Vi fant det ut til slutt, og fant også ut at avstanden mellom både lengdegrader og breddegrader varierer ut fra hvor på kloden man befinner seg. Og at én nautisk mil er gjennomsnittsavstanden mellom hvert breddeminutt. Og at vi er ganske sære.

Og mye, mye mer.

Perfekt kveld. Og helga har bare så vidt begynt.

Category: | 3 Comments

Nedtur én: Det regner hele dagen. Paraplyen glemmes igjen på jobb (igjen). Man blir våt.

Nedtur to: Stresser som en hund for å rekke fotballkampen (Manglerud/Star, som nevnt i gårsdagens post).

Nedtur tre: Pål og jeg kommer til Skeid-banen, hvor vi skal spille. Finner ut at vi stiller med ti spillere. En av dem er skadet, og skulle egentlig ikke spilt. Det blir ni og en halv.

Nedtur fire: Kampen spilles på grus. Grus. Ikke kunstgress, ikke gress, ikke en gang vanlig grus - nei, søle, fordi det har regnet hele dagen. Vanndammer overalt.

Nedtur fem: Lysken er vond et langt år. Klarer nesten ikke løpe. Synes synd på meg selv.

Nedtur seks: Vi taper. 10-1. Ti-én.

Opptur én: Jeg scorer vårt eneste mål. På hodet, med en vakker stuss. På innlegg fra Pål. For to kamper siden hadde jeg aldri scoret for M/S, nå har jeg scoret tre på to kamper. (Drar også på med en perle fra 20 meter, som går via keeper og i tverrligger. Den hadde fortjent en bedre skjebne.)

Opptur to: Kald cola når jeg kommer hjem. Ja, jeg har diabetes, men noen ganger er det unntakstilstand.

Opptur tre: I morgen er det helga.

Opptur fire: Denne. En låt som dette redder verdens verste dag. Ikke det at dagen har vært så forferdelig, det er bare påtatt klaging. Men hør på kunststykket, og la sinnet fornyes.

Vi har Peter Kovacs! Vi har Peter Kovacs! Vi har Peter Kovacs på vårt lag!

(Dette innlegget skrives idet det er tolv minutter igjen av kampen mellom FC København og Rosenborg.)

I formiddag var jeg rimelig sikker på at vi skulle miste verdens fineste rødhårete ungarer. (Nå har Rosenborg frispark i god posisjon. Rett i muren.) Belgiske Lierse ville plutselig ha tak i Peter Kovacs, vår Peter Kovacs, og jeg var innstilt på at Børvenshow skulle stå for målene de neste kampene.

Men den gang ei, fant jeg ut nå; Odd Grenland selger ikke Kovacs.

Jeg er egentlig både glad og litt trist: Det er klart at Peter den store aka Chippen er viktig for Odd på topp, (er det mulig å gjøre så mange feilpasninger som RBK gjør?) men samtidig er det en erkjennelse at han ikke er evigung heller, den godeste rødhåringen.

Tre-fire millioner hadde vært gode penger i kassa, samtidig som Torgeir Børvenshow kunne utviklet seg til å bli verdens farligste spiss, men det spiller uansett ikke noen stor rolle nå.

Chippen blir.

Og vi knuser Kongsvinger på søndag. Amen.

Peder og jeg dro og traff noen fine folk i kveld, og jeg har troa på at det kan bli mange bra onsdagskvelder framover. LIFE-gruppe på Ryen hos deilige folk er pent, for å si det mildt, og for å bruke noen ålreite adjektiver. (Rosenborg presser på nå, men de klarer jo ikke å skape sjanser. Fem og et halvt minutt igjen.)

Anyways, jeg er glad det fins noe som heter Intro, og jeg håper jeg klarer å komme meg til Drammen så ofte som mulig.

Fint sted, det også.

I morgen er det Manglerud/Star som skal i ilden. Ettersom målkontoen ble åpnet i sist kamp, er jeg klar for å putte seks-sju fine kasser. Shitt! Tverrligger fra Strand! Så nært, men dog så fjernt!)

(Flere store sjanser. For en kamp!)

(To minutter igjen av overtiden. Det er kjørt nå.)

(Ferdig. Rosenborg, altså. Møkkalag.)

T-banen om morgenen kan være uutholdelig.

En vogn full av mennesker stablet sammen, man er trøtt, det finnes ikke ett eneste ledig sete, og man må holde seg fast med jerngrep rundt gule stenger for ikke å falle over sidemannen idet toget plutselig stopper opp midt inne i en tunnel - og blir stående bom fast i fem minutter for å vente på at toget som er foran skal komme seg avgårde.

Heldigvis har man på seg mp3-spiller, og plutselig kommer det gyldne øyeblikket.

Når denne låta, for eksempel, er neste på shuffle-lista.

Når jeg hører «Pure Shores» av All Saints, flykter tankene alltid over til hvite strender og paradisaktige laguner. Ferieliv. Himmel.

Det minner meg på at det er under fem måneder til jeg drar til Sør-Afrika igjen. Først bryllup, så en uke med familien, så en liten uke på stranda med lillebror.

Det blir fint.

Det ble lang dag på jobb i dag, og jeg er ikke helt ferdig ennå - venter på sitatsjekk fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Det pleier å ta sin tid, så jeg er usikker på om jeg rekker hjemom før jeg skal treffe gode gamle Markus på Tullins.

Det blir fint, det også.

EDIT: Nå fikk jeg svar fra dem nesten med en gang, faktisk. Digg.

Jøss. Det skjer på Stathelle.

Stathelle, altså. Sånn som kriminaliteten har utartet seg der, er jeg jo kjempeglad for at jeg har flyttet til trygge Oslo. Bare sjekk denne lista her:

21. juli: «Jakter tre menn etter bussran på Stathelle»

1. august: «Savnet jente (2) funnet i god behold på Stathelle» (Det skal sies at det ikke var kriminalitet innblandet her, og heldigvis gikk alt bra.)

20. august: «Bombetrussel mot bank på Stathelle»

Og nå i dag, 23. august: «Kvinne innesperret i to døgn på Stathelle»

Stathelle, altså. For et sted. En gang et pitorisk paradis. Nå kun omtalt som «Bandittenes Mekka» på blogspotten.

I helga var jeg forresten en tur tilbake i Bandittenes Mekka, og koste meg på Sandøya på lørdag på festival. Været var nydelig, som det alltid er når Show Champa spiller utendørs - vi markerer oss tross alt som et band som hyller sommeren.

Det som er klart er imidlertid at vi ikke er de eneste som er flinke til å spille musikk; flere band gjorde lørdagen til en nydelig dag. Og masse fine folk, ikke minst.

Vi kommer i hvert fall tilbake til neste år, om vi får lov. Gjerne litt senere på kvelden.

Men heldigvis kom jeg meg hjem fra Bandittenes Mekka i tide, slik at jeg ikke kunne bli anklaget for kvinnemishandling eller noe som helst.

Jeg dro faktisk så tidlig at jeg akkurat ikke rakk å gratulere Pål med 31-årsdagen. Shit ass, broren min er 31 år. Og han er ikke engang den eldste. Det er smådrøyt.

Feiringa skjer denne uken en gang. Det blir råkkenråll.

Nå er det fetter-time på Manglerud, Pensjonistenes Mekka, siden fetter Peder har begynt på videregående i Oslo, og trenger et sted å kræsje noen uker. Det er chill, og vi motiverer hverandre helt sikkert til å bli flinke studenter/jobbmenn.

Det kunne i hvert fall ikke startet bedre. B-rytme + B-rytme = A-rytme: I dag var vi oppe i god tid, og satt flere minutter og halvsov og så på Nyhetskanalen.

Ikke verst, ikke verst.

Bomber og regnvær. Det er action i Bamble.

I dag, da jeg satt i banken på Stathelle for å bli gjeldsslave for alltid (ikke bare i pappas navn), fikk vi beskjed om at det var ringt inn bombetrussel i banken vegg-i-vegg.

Oh yess, banken ble til og med evakuert, uten at det var så mye Hollywood-aktig over det av den grunn. Det var faktisk ganske kjedelige greier; en politimann som sto og prata med en journalist og en fotograf var det eneste som minte om publicity og fame i Bamble.

Ingen panikkslagne mennesker, ikke journalister som halvveis trampet hverandre ihjel for å komme nærmest - de fleste la ikke en gang merke til at det var noe uvanlig før de så A4-arkene som hengte på dørene til banken hvor det sto:

Stengt på grunn av bombetrussel.

Det hele var egentlig bare stusselig.

Resten av fredagen har gått med til løping i stua sammen med Natalie (hun elsker å løpe, helst med hendene vannrett bakover akkurat som hovmesteren i «Grevinnen og hovmesteren»), og øvelse med Show Champa.

I kveld låt det drittfett, jeg gleder meg stort til konserten i morgen.

Du burde ikke gått glipp av den.

God helg!

Ack, Sundbyberg.

Livet er fullt av gode nyheter. Som denne.

John Anders Bjørkøy, stakkars mann, ble overfalt av et assyrisk-svensk monster ved navn Abgar for over ti måneder siden, og har siden den gang ikke vært i stand til å gjøre så fryktelig mye.

Fram til nå.

Alt ordner seg for snille gutter, og alle Odde-gutter er som kjent snille gutter, ergo sum ordner det seg for John Anders også. Han var i hvert fall tilbake på trening på torsdag, og selv om han helt sikkert var litt groggy, er det en kjempenyhet av det fine slaget.

Blogspotten ønsker definitivt Jobby all hell og lykke videre, og regner med å se ham putte en 25-30 kasser i løpet av 2011-sesongen.

I dag sparte jeg en bussbillett ved å henge meg på Pål, Megan og Natalie på vei hjem til Bamble. Det er ikke dumt, og meg og Nat-Girl hadde det egentlig ganske sosialt og kult i baksetet.

Jeg vant hjertet hennes fullstendig ved å ta med en bamse hun hadde glemt hjemme hos meg.

Fredag er øvelse. Lørdag er konsert. Søndag er Odd, og kanskje Intro. Og kanskje trening. Utrolig hva man rekker.

Ack, Sundbyberg.

I dag er det bare 783 år siden Djengis Khan døde. Jess, det er en stor begivenhet, og bør virkelig markeres.

Og blogspotten markerer, det er det ingen tvil om, bare sjekk ut videoen nederst i posten. Mmm, nydelig!

Og Djengis Khans bursd... dødsdag er egentlig det eneste som er verdt å nevne i dag.

Nei, vent, stopp en hal. Det skjer jo alltid noe.

I dag, for eksempel, ble det til slutt litt moro på jobben, da jeg sammen med Arne Ove (fotograf i Dagsavisen, utrolig kul fyr!) dro til Norsk Telemuseum - som du egentlig kan regne som en del av Teknisk Museum, selv om jeg fikk streng beskjed om at det er to forskjellige museer - for å sjekke trøkket der.

Fjernsynet i Norge feirer 50 år på fredag, nemlig, og det feirer man altså på Norsk Telemuseum. Og det var veldig ålreit å være der, ingen tvil om det, jeg fikk til og med en gratis guiding gjennom det meste av museet.

Sånt gjør arbeidsdagen helt fin.

Også er det ingen tvil om at dette er en godnyhet.

Oh yess, my lady, Bård og Harald er tilbake med talkshow denne høsten. Jeg gleder meg umiddelbart, og merker samtidig en viss abstinens av de to guttas fravær fra tv-skjermen den siste tiden. Sammen, vel og merke, de har jo hatt noen prosjekter hver for seg.

Om det blir halvparten så bra som Lille lørdag, Åpen Post, Team Antonsen, Tre brødre som ikke er brødre eller Uti Vår Hage, kan det jo ikke bli annet enn fantastisk.

Så var det denne Djengis Khan-dagen, da. Nyt dette. MGP-historie, liten tvil om det:

Jeg likte nyheten jeg leste på Nettavisen i dag: Inderen Ahsan Ali Syed vil kjøpe opp Blackburn, min tradisjonelt sett favorittklubb i Premier League, og han vil gi klubben store summer til spillerinnkjøp.

Jeg liker det av flere grunner.

For det første er ikke jeg en av dem som hater at klubber bruker mye penger. Det gjør meg ingenting om Chelsea eller Manchester City vinner Premier League, mye heller dem enn Liverpool eller Manchester United. Fotball dreier seg om penger nå, det er bare å innse. Så om en forretningsmann vil spytte penger inn i Blackburn, som legenden Jack Walker gjorde det på 90-tallet da det endte med seriegull i 1995, er det helt nydelig.

Men for det andre virker det som om den godeste Syed har litt vett i hodet også. Målet er visstnok å føre Rovers til Champions League på langsiktig basis; som en del av en 15 år (!) lang plan for fremtiden. Først skal man sikre tilværelsen i Premier League, før man tar skrittet videre.

Det er ikke sikkert det er så dumt, det høres i hvert fall fornuftig ut.

Hvis du ikke er fotballinteressert, beklager jeg den greske teksten over.

I dag ble det dekning av skolestart på Universitetet i Oslo, og egentlig en ganske chill dag på jobb i det hele tatt.

I løpet av dagen fikk jeg også beskjed fra fattern om at verdianslaget på kåken er steget til 1,3 millioner kroner. Det er ganske ålreit, med tanke på at jeg kjøpte den for 860.000 kroner for ett år siden.

Jeg har dessuten planer om å pusse opp enda mer, så det kan fort bli en innbringende handel, dette her. Utleie er jo også en mulighet - hvem vet?

(Dermed ser du også grunnen til at jeg har lagt til de halvt år gamle bildene av kåken. Jeg må jo skryte litt.)

PS. Har du lastet ned «Arms of Faith»?

Og endelig kom dagen. I går kveld fikk vi den etterlengtede mailen fra producer Thomas, som sendte oss den ferdige versjonen av «Arms of Faith». Og jeg er møkkastolt, jeg, jeg kan ikke noe for det.

Dersom du vil sjekke ut låta, kan du både høre den og laste den ned helt gratis på showchampa.com. Du kan også sørge for at profilen vår på MySpace blir enda mer populær ved å høre på den der, og du kan bli fan av oss på Facebook også.

Sånn, det var dagens reklame.

Nei, men virkelig, det er sykt gøy. Gutta er fra 15-18 år liksom, pluss meg som er gamlefar på 22, så jeg vil påstå at det ligger mye potensial her. Vi trenger bare et plateselskap som skjønner det.

Hallo, anyone? EMI? Hvor er dere?

Ellers var helga for øvrig fantastisk; lyden på Valle var så som så, men vi koste oss, og det så ut til at folk gjorde det også. Dessuten kom Monica, Ingvild, Stig, Yuly og etter hvert Kjetil og vakre Sara Lovise og hørte på, før vi dro videre til Peter og Terese og hadde en nydelig kveld der.

På fredag kveld lå jeg på verandaen hjemme i Bamble og kikka på verdens fineste stjernehimmel, og fikk med meg fem stjerneskudd.

På søndag dro meg og Preben og spilte fotball og tok årets antakeligvis siste bad, og det var egentlig bare kos.

En siste smak av sommer.

Perfekt.

Sånn, nå kan du høre på «Arms of Faith» igjen.

Puh. For en dag. Elendigheten startet allerede på t-banen på vei til jobb. Jeg skal forklare:

Som den lovlydige borgeren jeg er, har jeg kjøpt månedskort til kollektivtrafikken i mitt kjære Oslo. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke gjør dette for å bidra til felles goder her i byen; grunnen er ene og alene for å slippe bot på 900 spenn hver gang det er kontroll.

Og på vei til jobb, klokka cirka halv ni om morgenen, er det altså kontroll.

Vel, hva er galt? Du har jo billett, Liam? Joda, jeg har billett. Elektronisk, til og med.

Da fikk du vel ikke bot, da, vel? Neida, jeg fikk ikke det. Problemet er den elektroniske billetten.

Hva med den? Jo, det skal jeg forklare. Den elektroniske billetten er strengt tatt ikke en billett, men et elektronisk kort, nokså likt et VISA-kort på mange måter. Ved kjøp av nytt månedskort, fyller man ganske enkelt opp saldoen på kortet - det samme kortet som man allerede har fra før, altså.

Problemene er at toskene på t-bane-kontrollen kun sjekker med et sløvt øye at jeg har elektronisk kort, før de fullstendig likegyldige går ut fra at det er gyldig denne måneden. Det var det altså i mitt tilfelle i dag, men jeg kunne spart 340 kroner på å ikke fornyet månedskortet - og i stedet bare vist frem kortet mitt, som ville ha gått ut for mange uker siden.

Og de ville ha tatt det for god fisk.

340 kroner.

Det irriterer meg.

Det verste er at det er andre gangen det skjer.

Fremme på jobb ble det et mareritt av en dag, der jeg prøvde å lage en sak om oddsbetting før Premier League-starten i helga. Jeg ble ferdig til slutt, men ikke før klokka var seks(!), og jeg måtte stresse hjem for å pakke.

Siste buss hjem til Bamble går nemlig kvart over åtte, og jeg heiv klær og stæsj ned i kofferten før jeg stresset for å rekke buss for bane.

Bussen brukte lang tid, SVÆRT lang tid, på å komme, og jeg oppdaget til slutt litt for sent at jeg til alt overmål hadde tatt feil buss, og var på vei mot Skøyen på ring 3 rundt hele byen.

Dermed hoppet jeg av ved Teisen-krysset, og stresset mer enn noen gang med å finne veien tilbake til Helsfyr - som etter sigende ikke skulle være så langt unna - for å ta t-banen til Jernbanetorget.

Siden jeg ikke akkurat har tråkket ned asfalten ved Teisen i mine barndoms år, prøvde jeg å spørre en fyr som gikk foran meg om veien til t-bane-stasjonen. Typa, som i sannhetens navn så halvforvirra ut, snudde seg da jeg ropte til ham, før han tok den gode gamle «snu-seg-vekk-med-en-gang-og-late-som-ingenting».

Hva det var som traff ham vet jeg ikke, men han så i hvert fall ut som å ha sett Gamle-Erik med Martin Andresen selv ved sin side da jeg ropte på ham. Riktignok hadde han headset på, men han kunne ikke unngått å ha sett at jeg prøvde å få kontakt med ham.

Vel. Uansett.

Jeg rakk t-banen, stresset videre fra Jernbanetorget mot Bussterminalen, og holdt nesten på å dø da jeg så at samme typen gikk inn inngangen ved Bussterminalen samtidig med meg.

Denne gangen tok jeg trikset med å late som jeg ikke så ham, spurtet videre ned til bussen, som lykkelig nok ikke hadde dratt.

Bussjåføren lot meg til og med kjøpe noe å spise på før han kjørte, siden jeg sa at jeg ikke hadde spist siden frokost (noe jeg heller ikke hadde).

Så nå sitter jeg på en nesten tom buss som til og med har gratis internett, og nyter det faktum at det endelig er helg.

PS. Jeg scoret to mål for M/S i går. To mål. Mine to første, faktisk. Og vi vant ikke mindre enn 15-1.
PPS. Still no «Arms of Faith». How long do we have to wait?
PPPS. Show Champa live @ Valle, lørdag klokken 16.30. Don't forget.
PPPPS. I gårsdagens gledesrus over en nydelig helg, glemte jeg helt at den viktigste fotballkampen er søndag klokken 21 eller noe. Odd Grenland - Viking. Cup. Kvartfinale.
PPPPPS. God helg!

Blir dette en drømmehelg, eller er det bare meg?

Det blir ikke nødvendigvis så galt, skjønner du. Allerede natt til fredag er det bare å være lenge oppe og følge med på meteorregn på stjernehimmelen.

Jess, det er Perseidene som tradisjonen tro slippes løs, og lite er så vakkert som å se nattehimmelen bli pyntet på av lysglimt man et lite øyeblikk tror vil utslette all sivilisasjon og litt til.

Når du ser dem, må du huske å ønske deg noe, forresten. Det er viktig.

Lørdag fortsetter godsakene på rekke og rad: Først sparkes Premier League i gang; kampene bør du helst se på en fin pub i Valle i Bamble. Klokka halv fem kan du nemlig ikke gå glipp av Show Champa live @ Valle brygge - etter hva jeg har forstått spiller vi faktisk TO konserter, halv fem og halv seks.

Det blir fest, og en siste smak av sommer. Digg vær er det også meldt.

(Ikke glem å bli fan av oss på Facebook, forresten.)

Lørdag kveld skal jeg treffe den gamle vennegjengen hjemmefra, det blir grillings og kos og mimring og alt som hører til.

Så går vel turen tilbake til Oslo på søndag, muligens etter at jeg har fått med meg konserten til fattern og bandet hans. Gammal Drøm heter de, for dere som ikke er så inne i det musikalske miljøet, og det kan bli ålreit å høre dem for første gang live.

Den eneste utfordringen er at konserten foregår langt oppe i ingenmannsland, så vidt jeg har fått med meg. Siste buss tilbake til metropolen går ikke så fryktelig sent, så kanskje det skal holde hardt.

Vi får se.

(Sjekk dem også ut på Facebook. Da blir fattern glad.)

I kveld er det match med Manglerud/Star, og muligens premiere på «Arms of Faith». Det har jeg lovet lenge nå, men det er virkelig ikke lenge igjen, altså...

Mens jeg saumfarte nyhetene på jobb, registrerte jeg at Nettavisen skriver at Oslo er en trygg by å bo i.

Og jeg har faktisk tenkt på akkurat det samme selv: Oslo er faktisk ikke spesielt skummel, du trenger ikke å bekymre deg, mamma!

Greit nok at Show Champa opplevde å bli ranet i helga, men generelt føler jeg meg fryktelig trygg når jeg labber rundt i byen - selv om det er hjem fra jobb på Grønland når klokka har passert midnatt.

Og det er jo greit å vite at magefølelsen stemmer med fakta. Uten å dermed videre påstå at det ikke finnes folk som fortjener noen år bak murene, dem finner du alltid.

Men så lenge du passer dine egne saker, slipper du gjerne unna bråket også. Det er min filosofi, i hvert fall.

Så hvor var poenget? Jeg aner egentlig ikke, men på vei hjem fra jobb merket jeg at det plutselig ikke er så trygt i Oslo likevel. I hvert fall ikke hvis du, som jeg, helst ikke vil bli så veldig våt.

Jess, I promise, det bøtta ned som det aldri før har gjort, og jeg ble gjennomført våt - først på vei til t-banen, så på vei fra t-banen til bussen, så fra bussen til Manglerud-senteret, så fra senteret og hjem.

Det er høst, det er det ingen som helst tvil om.

I kveld er det landskamp, mens vi venter på at «Arms of Faith» blir klar til nedlasting.

Jeg kan vel røpe at showchampa.com blir stedet for å laste ned god musikk. Foreløpig henvises du bare videre til MySpace uansett...

Category: , | 0 Comments

Jeg har ikke skrevet så mye om Prosjekt Nødvendig Døgnrytme den siste tiden; rett og slett fordi det ikke har vært nødvendig. Jeg har nemlig vært flink som få, samarbeidet mellom meg selv og wackyalarmen har gått strålende hele den første uken.

Litt verre har det imidlertid blitt i starten av denne uken.

Søndag kveld sovnet jeg mens jeg fulgte med på Tippeliga-runden på TV 2, og våknet opp en liten time senere.

(Etter å ha hatt den virkeligste drømmen om verdens undergang i hele mitt liv. Jeg tenkte til og med: «Shit, dette er ikke noen drøm» mens jeg drømte. Det så omtrent ut som på bildet.)

Dermed ble det vanskelig å få sove igjen, og på mandag morgen våknet jeg plutselig etter først å ha skrudd av wackyen i søvne. Kvart på åtte var klokka, det er jo egentlig grytidligere enn når hanen galer, men det ble liten tid.

I dag var det verre; jeg våknet åtte (igjen etter å ha ignorert wackyen), og fikk skrekkelig dårlig tid til å dusje. Jeg rakk ikke frokost en gang, det var litt krise.

Men jeg har fortsatt ikke kommet for sent på jobb, og egentlig går prosjektet fantastisk fint. Jeg sover ikke middag en gang, det er relativt sinnssykt.

I dag blir det overtid på grunn av en liten artikkel jeg må til Sandvika for å skrive, og etter det kommer Magz. Da skal vi planlegge musikkvideo, og siden han skal på jobb i morgen tidlig blir det hvert fall ikke forsoving.

Og nei, «Arms of Faith» har ikke kommet ennå. Men det er snakk om liten tid, jeg lover deg.

PS. Dagen i dag er forresten allerede den best besøkte dagen på bloggen på lenge. Ikke store tall i forhold til mange andre, men likevel hyggelig. Takk!

For en helg! Show Champa har vært i studio, som du kanskje allerede har fått med deg, og det var rent fantastisk. Disse gutta er sykt flinke, jeg lover deg, og det er en ære å få være vokalist i bandet.

Vi spilte altså inn «Arms of Faith», en låt vi har skrevet selv. Coldplay og U2-inspirert, men likevel med vår egen sound føler jeg. Og resultatet er jeg rimelig sikker på ble nydelig. Låta kan du få høre i løpet av uka, den må bare mikses ferdig, men det er ikke sikkert det tar så fryktelig lang tid.

Gled deg, sier jeg bare. Om du ikke er fan av oss på Facebook allerede, håper jeg du blir det når du hører låta.

Og takk til Thomas Berg i Crystal Studios, som har stått på som en helt for oss. Vi er ham evig takknemlig.

Vi prøvde oss forresten som gatemusikanter i Oslo sentrum på lørdag, uten videre hell - ikke en krone i kassa, og jeg ble i tillegg gjenkjent av en gammel klassekamerat. Småflaut, men dog en ny opplevelse.

Vi rakk også å bli rana på åpen gate (i hvert fall Kjetil, mens vi andre spiste burger), men det er sånt som spriter opp hverdagen litt. I hvert fall når man ser tilbake på det senere. Den typa slipper ikke inn på Show Champa-konsert, for å si det sånn, når vi er hippe og berømte...

Også er leiligheten et evig rot etter at seks gutter har sovet over, og jeg har fortsatt ikke ryddet. Det må jeg gjøre, for i morgen kommer Magnus og skal sove over et par netter.

Men jeg må likevel få lov til å si at det var en deilig opplevelse å se Odd Grenland, verdens fineste lag, knuse Lillestrøm 2-1 på Skagerak i kveld sammen med Vegard Børjis, som er en feiende flott mann han også. Fugla scoret først, men vi har Bentley, og tok en fortjent seier mot et lag som jeg syns sutrer for mye til tider.

Evig deilig var det, og på toppen av det hele fant jeg en 100-lapp på bakken da jeg skulle ta bussen hjem.

Life's good, and you know it!

Jobbdagen fikk en interessant avslutning i går. Jeg dro for å intervjue en tatovør på House of Pain i Oslo, og fikk æren av å være passasjer i en el-bil for første gang i livet. Hvor imponert jeg ble er et foreløpig ubesvart spørsmål. Men de er små. Det skal de ha.

Vel framme i tatoveringslokalene lurte jeg selvfølgelig på hvor vondt det faktisk gjør å ta en tatovering. «Vil du prøve?» spurte typa, og jeg svarte selvsagt ja. Så nå har jeg en fin og liten tatovering på venstre skulder.

Not.

Slapp av mamma, det var uten blekk, men jeg fikk altså endelig vite hvor vondt det gjør. Og det gjør skuffende lite vondt. Det gjør faktisk ikke vondt i det hele tatt. Det bare kiler litt.

Lysten til å ta en tættis kom i hvert fall tilbake (jeg har nemlig vurdert det før), det er heller pengene det står på.

Til slutt, da intervjuet var ferdig, skulle jeg altså gå tilbake til Majorstua t-banestasjon, en strekning på ti minutter cirka.

Og det hølja ned. Som bare det. Jeg ble gjennomvåt, og litt mer.

Det er høst, med andre ord.

Senere på dagen kom tre av Show Champa-gutta med to billass med utstyr, og det ble trangt om plassen i kåken. Jeg dro på kamp med Manglerud/Star; formen var overraskende habil, og for første gang i manns minne (i hvert fall mitt minne) slapp vi ikke inn baklengsmål.

Nærmere bestemt vant vi 2-0, en nydelig avslutning på en interessant dag.

Med studioinnspilling på lørdag og søndag kan det bare bli enda bedre. Stay tuned.

Dagen i går var en katastrofe; hele dagen prøvde jeg å følge opp barnehagsaken jeg allerede har skrevet om for Dagsavisen, uten å få napp i det hele tatt. Det ble fryktelig frustrerende til slutt, men kvelden endte godt da jeg passet på en av de snilleste ungene i verden mens foreldrene var på kino og så Inception.

Som de for øvrig ble svært så skuffet over, men jeg kan ikke få meg til å tro at den er dårlig. Noen som er med på kino, for eksempel neste uke?

Dagen i dag er hektisk fra start til slutt, derfor blir det bare en syltynn dagbok: På jobb følger jeg opp tre saker akkurat nå, og det er heller tvilsomt om jeg får kommet meg hjemover i firetiden.

Så kommer Show Champa-gjengen til kåken for å overnatte, det blir som tidligere nevnt en spennende opplevelse. Men jeg får ikke delt så mye av kvelden med dem; klokka sju er det nemlig klart for høstens første kamp med Manglerud/Star.

Hvordan formen er, er jeg sannelig ikke sikker på. Men jeg har mine mistanker, og de mistankene er ikke positive.

Jeg visste at Gud elsker meg, men dette overgår all fantasi.

Du spør: «Hva skjer dersom wackyalarmen til Liam går i stå, fordi PC'n restarter seg selv midt på svarteste natta på grunn av en automatisk oppdatering?»
Jeg svarer: «Jeg våkner av meg selv i 10-11-tida, om jeg er heldig, og finner ut at jeg har gått på en stygg smell, siden jeg skulle ha vært på jobb for flere deilige timer siden. I ni av ti tilfeller. For ikke å si 99 av 100.»

Vel. Automatiske oppdateringer er sannelig et verk fra Gamle-Erik selv, og den internettbaserte wackyalarmen er naturligvis like lite fan av det som undertegnede.

Men er det noe problem?

40 minutter før alarmen skulle gå av klokka kvart over sju i dag tidlig våknet jeg, registrerte at det var morgen, lot de verste tanker om forsovelse og oppsigelse herje i hjernen, før jeg altså sjekka klokka.

Stilte alarmen inn på nytt, og 40 minutter senere var jeg nesten ikke trøtt en gang.

Det er tidlig å si etter bare tre dager, men hadde jeg ikke visst bedre ville jeg nesten trodd at jeg var i ferd med å få en normal døgnrytme.

Det verste er at jeg ber til Gud hver kveld om at jeg ikke skal forsove meg. No shit, men du skal få lov til å skjelle meg ut for å be egoistiske bønner.

Over til noe helt annet: Jeg er skuffet.

Bare litt, ikke så veldig, men litt skuffet.

I sommer har jeg ikke rukket så mye annet enn å jobbe, men litt fritid har jeg da hatt, og dermed har jeg også fått lest to bøker. To fantastiske bøker, som jeg til alt overmål har lest tidligere også.

Jeg lånte nemlig en bok av Carl Hiaasen på biblioteket før sommeren, Nature Girl, og fant litt for sent ut at jeg hadde lest den før.

Men Carl Hiaasen skriver så fantastisk godt og morsomt at jeg like godt leste ut boka, og fant også fram Farlig fiske, som jeg har stående i bokhylla, og leste den også for andre gang.

Sistnevnte er om mulig enda mer morsom enn første, så et lite Hiaasen-kick fikk meg til å låne tre nye bøker på mandag.

Men her kommer skuffelsen inn i bildet. Den første er snart unnalest, og Striptease (ikke så ugudelig som den høres ut som, selv om hovedpersonen er en stripper) er langt fra like morsom som de to første. Fin krim, ja, men den nydelige, ironiske humoren er nesten borte. Ikke helt, men nesten.

Derfor er jeg skuffet, og håpr (og tror) at de to neste blir bedre.

Dette var komplett uinteressant informasjon, jeg vet det, men jeg hadde ingenting bedre å skrive om. Og jeg føler massene trenger informasjon, selv den uinteressante.

Prosjekt Nødvendig Døgnrytme har startet på en fortreffelig måte; jeg kom meg riktignok ikke i seng før midnatt i går (hvilket jo er grytidlig på kvelden for min del), og måtte også lese litt før jeg fikk sove.

Men hei, wackyalarmen var stilt inn til å hyle ut kvart over sju, og jeg våknet av meg selv fem over sju - ti minutter før alarmen, for søder.

Dermed slapp naboene å høre spetakkelet fra alarmen i dag, jeg mistenker at det gleder dem. Tro meg, lyden er uholdbar, og volumet er HØYT.

Det første jeg gjorde etter jobb i går var å stikke innom Clas Ohlson og kjøpe meg en MP3-spiller. En av de daffeste MP3-spillerne du finner på markedet, antakeligvis, jeg tror ikke det engang er shuffle-funkjson på den, men det er like fullt en MP3-spiller som gjør den nytten den skal.

Det er nemlig utrolig kjedelig å ta buss for bane og deretter T-bane hver morgen klokka halv ni, og jeg fant ut at den eneste måten å overleve på er å ha noe musikk på øret.

I går kveld rakk jeg bare å laste over litt musikk av Travis, men jeg er meget godt fornøyd med valget av band.

Jeg har skrytt av låta før, men det er få låter som starter dagen bedre enn Love Will Come Through (som du finner på YouTube her).

Og ellers, siden vi snakker om musikk, ser vi veldig fram til helga. Hvorfor vi gjør det? Fordi Show Champa, upcoming big band, skal i studio for første gang å spille inn deres første låt.

Det blir en fet opplevelse, kanskje like morsomt som det faktum at hele bandet (seks nydelige gutter) overnatter i min fortsatt 35m² store leilighet.

Fire av gutta kommer til Oslo idag for å snakke litt med studiofolka; jeg vet ikke om jeg rekker å møte dem, for jeg venter på en telefon fra Kristin Halvorsen.

Av alle.

Gled deg, kjære leser. Dagboka er tilbake i ny form, mindre blasfemisk enn noen gang, og kanskje mindre interessant enn noen gang også. Jeg mener - fire av de siste seks innleggene har ikke en gang fått noen kommentarer. Det er en skandale.

Tidligere erfaringer (da snakker vi faktisk både høsten 2009, høsten pluss litt av vinteren 2008, samt tidlig på året 2006) sier meg at dette heller ikke er en never-ending story: Antakeligvis kommer det ikke til å gå spesielt lang tid før jeg finner ut av at det blir i overkant drastisk å blogge hver eneste ukedag.

Det er nemlig det som igjen er planen; en ny dagbok fra Liams utrolig spennende liv, hver eneste dag.

Så hvorfor uansett ikke gi det et forsøk?

Samtidig er det kanskje småoptimistisk å legge opp til å bruke tid på å blogge foran pc'n etter å ha sittet på jobb åtte timer foran - pc'n.

Jeg er nemlig i gang med praksistiden som BI-student, og er utplassert i Christian IVs gate ovenfor Nationaltheateret, nærmere bestemt i ærverdige, rød-grønne Dagsavisen. Åtte til fire hver dag (greit, ni til fire for å være pinlig nøyaktig) de neste åtte ukene, det kan jo bli en interessant periode for en døgnrytme som min.

Håpet er naturligvis at jeg faktisk skal klare å legge meg tidlig om kvelden og stå opp ditto tidlig om morgenen, og første dagen (i dag) funket det overraskende greit, med hjelp av Meta Clock.

Meta Clock, altså, beste oppfinnelse siden hjulet, det er det ingen vil om. Sett på «Wacky Alarm» på full guffe klokka sju om morgenen, og du vil garantert få en minneverdig start på dagen.

Men tilbake til den nåværende jobben; jeg har jobbet som nettjournalist i snart to år, men jeg skjønner nå at nettjournalistikk og papirjournalistikk ikke akkurat er det samme.

Det er egentlig to helt forskjellige yrker.

Fra Nettavisen er jeg vant til å pøse på med saker, så fort som mulig, så mye som mulig (litt overdrevet, men litt sant). I dag har jeg skrevet én sak; resten av tiden har gått med til å prøve å finne noe nyttig å skrive om. Uten hell, for å si det pent. Forhåpentligvis blir jeg bedre med tiden, åtte uker er dog ikke spesielt god tid.

Det jeg faktisk skrev i dag kan heller egentlig ikke kalles noen sak. Sjekk sistesiden i Dagsavisen i morgen, så skjønner du hva jeg mener.

Hva jeg foretrekker av nett og papir er jeg sannelig ikke sikker på ennå, men jeg fortsetter i hvert fall med åpent sinn. Jeg har hørt det er en lur idé.