verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg visste at Gud elsker meg, men dette overgår all fantasi.

Du spør: «Hva skjer dersom wackyalarmen til Liam går i stå, fordi PC'n restarter seg selv midt på svarteste natta på grunn av en automatisk oppdatering?»
Jeg svarer: «Jeg våkner av meg selv i 10-11-tida, om jeg er heldig, og finner ut at jeg har gått på en stygg smell, siden jeg skulle ha vært på jobb for flere deilige timer siden. I ni av ti tilfeller. For ikke å si 99 av 100.»

Vel. Automatiske oppdateringer er sannelig et verk fra Gamle-Erik selv, og den internettbaserte wackyalarmen er naturligvis like lite fan av det som undertegnede.

Men er det noe problem?

40 minutter før alarmen skulle gå av klokka kvart over sju i dag tidlig våknet jeg, registrerte at det var morgen, lot de verste tanker om forsovelse og oppsigelse herje i hjernen, før jeg altså sjekka klokka.

Stilte alarmen inn på nytt, og 40 minutter senere var jeg nesten ikke trøtt en gang.

Det er tidlig å si etter bare tre dager, men hadde jeg ikke visst bedre ville jeg nesten trodd at jeg var i ferd med å få en normal døgnrytme.

Det verste er at jeg ber til Gud hver kveld om at jeg ikke skal forsove meg. No shit, men du skal få lov til å skjelle meg ut for å be egoistiske bønner.

Over til noe helt annet: Jeg er skuffet.

Bare litt, ikke så veldig, men litt skuffet.

I sommer har jeg ikke rukket så mye annet enn å jobbe, men litt fritid har jeg da hatt, og dermed har jeg også fått lest to bøker. To fantastiske bøker, som jeg til alt overmål har lest tidligere også.

Jeg lånte nemlig en bok av Carl Hiaasen på biblioteket før sommeren, Nature Girl, og fant litt for sent ut at jeg hadde lest den før.

Men Carl Hiaasen skriver så fantastisk godt og morsomt at jeg like godt leste ut boka, og fant også fram Farlig fiske, som jeg har stående i bokhylla, og leste den også for andre gang.

Sistnevnte er om mulig enda mer morsom enn første, så et lite Hiaasen-kick fikk meg til å låne tre nye bøker på mandag.

Men her kommer skuffelsen inn i bildet. Den første er snart unnalest, og Striptease (ikke så ugudelig som den høres ut som, selv om hovedpersonen er en stripper) er langt fra like morsom som de to første. Fin krim, ja, men den nydelige, ironiske humoren er nesten borte. Ikke helt, men nesten.

Derfor er jeg skuffet, og håpr (og tror) at de to neste blir bedre.

Dette var komplett uinteressant informasjon, jeg vet det, men jeg hadde ingenting bedre å skrive om. Og jeg føler massene trenger informasjon, selv den uinteressante.