verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Liam er...

Jeg blir fristet av både Dina og Madeleine, og slenger meg på den populære skriv-inn-ditt-eget-navn-pluss-"er"-i-google-og-se-hva-resultatene-blir-leken, og svarene er nok ikke så langt unna sannheten heller ass.

- Liam er nå 8 1/2 måned.
- Liam er verdens beste sanger.
- Liam er absolutt fantastisk å jobbe med.
- Liam er en feiging.
- Liam er stygg og innavlet.

Facts. Not fiction.

*

I går slapp jeg, 20 år gamle Super-Liam, inn på utested med 25 års aldersgrense. Jeg er storfornøyd. Særlig deilig var det å se to stykker som kom etter meg måtte vise leg, i tillegg til at jeg la merke til en ble kastet ut. Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg kom inn dit med flere jobbkollegaer rundt tredve, men sannsynligvis er det bare det at jeg ser så sinnsykt voksen ut. Det veit jo alle at jeg gjør.



Imorra er det helg, hva nå det innebærer. For min del betyr det Fringe med Josva, fredagskvelden på Fila, lørdag foran TV'en på jobben og treffe mor og far Fuglset som tar seg turen til tiggerstaden, mens søndagen går atter med til jobb. En jobb som fortsatt er like digg. Misunn meg!

Anywho, vi ses. Vær flinkere enn meg og legg igjen en kommentar, så blir jeg glad. Sa gubben. Og lempa kjerringa på traktoren.

Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen...

Oslo. My beloved city. Først dukker dette opp iløpet av kvelden:



En type som altså hadde funnet ut at å stikke ned tilfeldige forbipasserende - det er en sabla god idé! Nåja, jeg er skeptisk. Brugata er, for dere oslo-uinnvidde - en ganske solid besøkt knutepunkt for det meste her i byen. Jeg har selv vært der to ganger i løpet av dagen (uheldigvis ikke da ting var på gang, jeg kunne fått mitt første scoop som journalist..!).

Så, når Liam har kommet seg hjem etter både broder- og kompisbesøk, ser han denne nyhetene som ny overskrift:



Mann tar gissel i en videosjappe. Av alle ting, en videosjappe ass. Hadde det enda vært på stortinget eller en bank eller no sånt. Folk er ikke rutinerte nok i disse dager. Før var alt mye bedre, da holdt vi gisl... Nei, jeg holder kjeft før det er for sent. Anywhoo.

Fortsatt, for dere uinvidde: Sagene er ikke like sentralt som Brugata. Derimot er det busstoppet unna Voldsløkka, som er mitt nærmeste busstopp.

Nå går jeg bare å venter på at en eller annen seriemorder slår seg ned i nabohuset. Eller i leiligheten i overetasjen. Da, folks, i tell you - journalistliam skal være på saken!

Dagens godnyheter:

I would do anything for love, sang Meat Loaf på det glade åttitallet. Vel, kjærligheten er gratis Mike. Helt gratis.



Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. - Romerne 5,8.

Takk ass.

Hva syns vi egentlig om teite ordspill på avisoverskrifter som liksom skal være morsomme?

Jeg har alltid rista oppgitt på hodet og bedt en stille bønn for journalisten når jeg har sett "morsomme", "festlige", "oppfinnsomme" - ja, du skjønner hva jeg mener - ordspill som brukes som tittel på avisoverskrifter. Det blir bare så patetisk, et fortvila forsøk på å leke flink journalist.

Hva skal du fram til, Liam?

He-he. Sjekk denne.

Jessda, Liam har falt i fella. Ikke det at det er noen spesiell artikkel at all, det er bare det at det (det ble masse det'er, det...) er så merkelig hvor kin man blir på å gjøre ting litt kreativt når man vasser i kjipe overskrifter åtte timer hver dag.

Også er det mitt første virkelige tittelordspill som journalist da. Jeg er litt stolt.

*



Ukas gladfortelling

Det var en gang en mann. La oss kalle ham Jens. Jens, tyskeren.

Denne Jens, som forøvrig nettopp hadde feiret seksogtredveårsdagen sin, hadde det forsåvidt veldig fint og flott. Han var lykkelig skilt og hadde en jobb han trivdes godt i. På kveldene lyttet han til radioen mens han spiste ekte, tysk wienerschnietzel, og i helgene koste han seg sammen med kompisene i ungkarsklubben der de pratet dritt om damer. Og engelskmenn.

Det var bare et skår i gleden for den smårunde, livsglade tyskeren.

Om høsten, når kveldene ble mørke og kjipe, da skulle han så fryktelig gjerne ønske at det fantes mer enn 24 timer å sove på. «Bare én time ekstra,» tenkte Jens, tyskeren, «bare én time ekstra hadde gjort seg.»

Og Jens, tyskeren, tok saken i egne hender. En regnfull oktoberdag trasket han de lange meterne ned gata til patentkontoret. For å komme seg dit måtte han komme seg forbi det lokale bakeriet, den lokale politistasjonen og den lokale prostitusjonssjappa, men det spiller veldig liten rolle for vår fortelling, så jeg dropper å nevne det.

Jens, tyskeren altså, ikke han andre*, gikk som sagt til patentkontoret. Bak desken satt det en mann, også han tysker, som hadde fryktelig vondt i hodet og ikke var særlig sugen på enda en type som skulle finne opp et eller annet bare for å få kloa i en hel del Papiermark, som var myntenheten i Tyskland den gangen Jens, tyskeren, levde.

Men Jens hadde en kjempeidé som mannen bak desken faktisk syntes virket uallminnelig lovende. Jens, tyskeren, mente at det ville være en fordel for hele folket om man, nå og da, i ny og ne, av og til, stilte klokka en time bakover, slik at man fikk en time ekstra å sove på.

Som sagt, så gjort. I 1916 stilte man i Tyskland klokka tilbake en time, og litt etter litt fulgte de andre landene etter.

Senere kom en annen type, Borislav Barbareren, med den urimelig dårlige tanken om å stille klokka en time frem også, en annen gang sånn i ny og ne, men den fortellingen får vi ta en annen gang.

Ikke glem å stille klokka i natt a. Klokka tre. Eller klokka to, kommer an på hvordan man definerer det. Hø-hø. Gjør det i morra tidlig du, så blir alt så mye enklere.



* Jens Weißflog vant OL-gull i Sarajevo i 1984 og på Lillehammer ti år senere, men er ikke den Jens som er aktuell i denne fortellingen. Selv om Jens Weißflog også var tysk. Men han var øst-tysker, og det er egentlig et helt annet folkeslag**.

** Et gammel sagn sier at øst-tyskerne steg opp fra elven Oder i det syttende århundre før Kristus.

Jobb. Skole. Hektisk.

Liam har nettopp kommet hjem fra jobb, en jobb han virkelig storkoser seg i. Jeg mener, hva annet kan jeg gjøre? I kveld besto jobben av (iallefall i større eller mindre grad) å sitte i en digg stol og se Rosenborg-Brugge (forøvrig en utrolig kjedelig kamp), for kun å oppdatere littegrann på Nettavisens sportsforside underveis og lage en artikkel om kampen etterpå. Det er storkos, spesielt med varm kakao i ubegrensede mengder. Sammenlignet med kassa på Rema er det... helt ok, kan du si.

NÅ er det bed.øk. som gjelder, med innlevering i morgen klokka tolv. Det kan bli hardt, mulig jeg har en lang natt foran meg. Be for meg a, gidder du det el? Har slengt opp noen ord til han der oppe selv også, så jeg håper og tror det skal gå helt fint.

Jess.

Det var det.

Klart for zzzbedrizzzftsøzzzkonozzzzzzzz... zzzmi.

Navnet er Liam, 20 år. Yrke: Journalist.

I natt opplevde jeg det jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Jessireee, no kidding.

Jeg drømte at jeg sovna litt for godt etter skolen, våkna klokka seks og var dermed allerede to timer for sent ute til første opplæringsdag på jobb. Ingen god start, skjønte jeg, og fikk det bekrefta da sjefen sa på telefon at jeg bare kunne glemme å jobbe for dem. Jeg ville dra ned og sjekke likevel, ringte en taxi, men naturligvis måtte taxi'n krasje i en fjellvegg og jeg ble grønnsak light. Ikke mer grønnsak enn at jeg iallefall tenkte klart og klarte å redde en eller annen dude fra å drukne. Weird, njaaa...?

Anyways and any days.

Så våkna jeg da, og tror du ikke jeg hadde forsovet meg igjen, for søder? Mobilklokka viste ti over halv syv denne gangen, mens bordklokka viste litt over ett. TV'n sa derimot at uret var ganske nøyaktig fire, og TV-ur skal man jo stole på, så dermed var jeg altså for sent ute likevel. Jeg tok en dusj, fikk dratt avgårde, og tenkte at det tross alt er bedre å komme en halvtime for sent enn scenarioet i drømmen. Kanskje de ikke ville drepe meg likevel?

Og jammen våkna jeg på nytt, for tredje gang. Denne gangen på ordentlig, og jeg ble nervøs i et lite halvsekund før jeg skjønte at klokka var halv seks om morran og jeg hadde cirka nøyaktig ti og en halv time før jeg skulle møte opp.

Om jeg var nervøs før jobben? Nei, faktisk ikke. Ikke veit jeg hvorfor jeg må gjennomgå mareritt som det der, jeg håper og tror at det er første og siste gang.



Så hvordan var første arbeidsdag da, Liam?

Vet du, det var skikkelig, skikkelig ålreit. Jeg liker å skrive om sport, har jeg allerede funnet ut. Jeg har tilogmed skrevet om ishockey, og prata med treneren for Frisk Asker, og jeg er jo ikke den største hockeyeksperten her i byen. Men jøye meg så gøy det er. Neste arbeidsdag er torsdag, og sannsynligvis lørdag og søndag, det blir dødsstas. Noen lapper i lommeboka er jo ikke å forakte det heller, men jeg kødder ikke når jeg sier at det ikke er det viktigste. Ikke akkurat nå iallefall. Nå er det bare moro.

Så imorra er det fotball for alle penga, iallefall på kvelden. Før det må det gjøres en heftig bed.øk.-innsats, og kjenner jeg Liam rett (det bør jeg jo; selv om jeg omtaler meg selv i tredjeperson skulle jeg kjenne meg selv ganske så rett) blir det nok nødvendig med en innsats etter trening også.

Which means: Bedtime.

*

Et skotsk ektepar var på flystevne, da mannen ville ta med sin kone opp i et lite småfly på en omvisning over byen. Men han syntes prisen var for høy, så piloten foreslo at de skulle få turen gratis dersom skotten og konen hans klarte å la være å si noe under hele turen. Dette gikk ekteparet med på. Piloten fløy det villeste han kunne, men det kom ikke en lyd fra dem i baksetet. Da de hadde landet sa piloten:
- Det var utrolig at dere klarte å holde munn på en slik flytur!
- Ja, lød det fra baksetet. - Men det holdt hardt da min kone falt ut!

Ho-ho-ho.

Skolelei? Nja... En smule kanskje?

Mandag: Innlevering av matematikkoppgave. På vanlig Liam-vis begynte jeg ikke før sent søndag kveld, og med hjelp av ei like frustrert venninne gjorde jeg en helhjertet innsats for å bli ferdig med makkverket innen innleveringsfristen. Og jeg klarte det, selv om jeg måtte vente en halv evighet på t-banen som hadde brutt sammen på strekninga Jernbanetorget-National, en enda lengre evighet i kø foran kopimaskinene, og 100 stykker foran meg i enda en kø - for å få levert oppgava. Skolelivet har ikke bare sine lyse sider ass, sa gubben, og kasta kjerringa i fossen.

Tirsdag: Innlevering av journalistoppgave. Har Liam begynt? Neeeida, han må jo for feite intervjue noen som har peiling på det han skal skrive om. Det omhandler statsbudsjettet og miljøsatsingen, og hvis bare tanken gjør deg svett - tenk hva den gjør med meg. Shit ass, dette blir bra. Iallefall hvis jeg sier det til meg selv hundre ganger.

Tirsdag: Første dag på mulig ny jobb. Whoa, endelig noe jeg gleder meg til! Kan du skryte på deg å være journalist for nettavisen eller, hæ, hæ? Ikke jeg heller forsåvidt, men nå gir de meg en sjanse iallefall. Jeg har fått høre at en veldig god egenskap å ha i den jobben er å kunne skrive fort og bra under heftig tidspress, og jeg mener - hvem andre i verden bør kunne det bedre enn meg nå? Det vil gå så det suser, sa gubben, og kappa av ørene på kjerringa. Men helt seriøst, dette gleder jeg meg til. Tenk det a. Glede seg til jobben. Jeg må jo være verdens lykkeligste.

Onsdag: Fotball. Nok et skritt på veien for å spille seg inn i Manglerud/Stars Hall of Fame. Både Golden Cup og vanlig trening skal gjennomgåes, jeg er litt spent på om formen fortsatt er på vei opp, eller om en uke med skolejobbing får konsekvenser for det kroppslige. Den som lever får se, sa vi før i tida.

Torsdag: Innlevering av bed.øk.-oppgave. Den heftigste av alle nevnte oppgaver. Du kan jo spørre deg selv om Liam har begynt. Du veit nemlig svaret.

Fredag: Helg, for feite. Helg.

*

This isn't hell, but you can see it from here.

Stille. Gradestokken viser tre kalde. Jeg knepper jakka godt igjen. Lue. Skjerf. Hansker. Kulda slår imot meg idet jeg åpner døren.

Somewhere over the rainbow, way up high
And the dreams that you dreamed of, once in a lullaby

Frostrøyken blåses ut for hvert åndedrag, man skulle tro det var en Prince Mild jeg hadde i munnen. Over Ekebergåsen har sola stått opp og hilser god dag. Rimen ligger på bilene, men foreløpig er det det eneste Kong Vinter viser av nærvær. De fuglene som trosser minusgradene kvitrer like muntert som alltid. Jeg kan skimte sykehuset, der en nyfødt jente har sett dagens lys for første gang. Bare en måned før min lille Nathalie får oppleve akkurat det samme.

Somewhere over the rainbow blue birds fly
And the dreams that you dreamed of, dreams really do come true

Det er bare taxisjåførene som har det travelt. Resten av byen venter fortsatt på å våkne. Over meg har et fly nettopp lettet, på vei mot varmere strøk. Og minner meg på at det ikke er lenge til det er min tur.

Someday I'll wish upon a star
Wake up where the clouds are far behind me
Where trouble melts like lemon drops
High above the chimney tops thats where you'll find me

Inne i dagligvarebutikken er det like stille som utenfor. De få som er på jobb gjør klar butikken. Jeg finner juice, ost, rundstykker og en avis, får et hyggelig smil av inderen bak kassa, og finner veien ut igjen. Det er helg.

Somewhere over the rainbow bluebirds fly
And the dream that you dare to, why, oh why can't I?

Liam, kom deg i seng. Jaaada, mamma, jaaada.

Idag var det duket for den O-så-store fotballavslutningen for verdens nest beste fotballag, Manglerud Star 2. Greit nok, sannsynligvis ville vi gått på en smell om vi hadde møtt Odd Grenland, men virkelig - alle andre lag moser vi sønder og sammen, no doubt om det. Selv om Liam kom til laget litt for sent på sesongen til å kunne bidra så voldsomt mye (0 kamper og 0 mål, for å være nøyaktig), så mottok han i likhet med de andre fine spillerne en vakker medalje som skal henge på hedersplassen over peisen. Nå kunne du selvsagt nevnt at men du har jo ikke peis, Liam, tenkt over det eller? Men det gjorde du altså ikke. Du har naturligvis helt rett, og ikke er jeg sikker på om den aktuelle medaljen hadde hengt over den uansett, men poenget her er at avslutninga var ålreit, den. Mye pizza og mye øl, dog uten at jeg konsumerte store mengder av det sistnevnte.

Så hvordan går det på fotballbanen egentlig? La oss høre om det... Vettu, det begynner å gå bedre. Etter hvert som jeg har fått med meg noen treninger begynner formen så smått å bli bedre, selv om jeg fortsatt føler jeg har en del å gå på. Men det kommer. Liam sier eder; det kommer. Med jogging, Golden Cup og trening hver eneste onsdag, pluss kondistrening en annen dag er dette nødt til å gå strake veien til landslaget. Ikke det at det er særlig mye å skryte av i disse dager, men vi skal jo arrangere EM på hjemmebane i 2016, skal vi ikke?

*

Men hvorfor sover du ikke nå, Liam?

Du skjønner det at jeg hadde tenkt til å legge meg, klokka var vel ett eller der-omkring, da Stina ringte og sa at hun og Dina og Heidi kom på besøk. De måtte bare se på Holmenkollen som brant først. Det er ikke hver dag Holmenkollen brenner, så det er forståelig nok. Men da de endelig kom var klokka to, og jommen tok vi ikke en tur ut i byen også.

Ungdommen nå til dags, ja det kan du si. Den gang jeg var ung, da var vi i seng klokka ni, senest ti på lørdager, og det vi koste oss med var detektimen på NRK. Det var ikke noe som het NRK1 eller NRK2 på den tiden, det var bare en kanal da, og det var NRK. Da sang vi om fred i verden og mente det virkelig, for vi kunne tro på fred i verden på den tiden uten å frykte verken amerikanere eller drivhuseffekter, vi var skikkelige da jeg var ung.

Hold kjeft Liam, og legg deg.

For to år siden:
Jeg dreiv å bytta skole-id-kort med Josva. Det ble senere bytta tilbake, men beltet mitt derimot, det henger fortsatt i klesskapet hans. Hvis ikke han har det på seg, da. Hvem vet? Ikke spør hvorfor vi bytta belte, forresten. Det har noe med Christopher Svartdahl å gjøre. Ikke spør.

PS: Haiker med brodern hjem til Stathelle i helga. Har en seriøs skoleoppgave jeg bør ta med hjem. Ring hvis det er noe.

Dette er fra meg til deg, Åge Hareide. Måtte du en gang lese det.

Det var en gang da det var gøy å være norsk. Da vi fulgte med på fotball og sang heia Norge med stolte og følelsesladde ord. Vi slo England, vi slo Nederland, vi slo Brasil, vi slo Spania, og ikke nok med det - vi tok det nesten som en selvfølge. Det var en gang da vi gledet oss til landskamper. Det er ikke mer nå.

Gårsdagens kamp mot Nederland så jeg ikke engang, utenom den første halvtimen. Det var fotballtrening på kvelden, men jeg syntes ikke det gjorde særlig mye. Gløden og interessen for Norge er nemlig blitt totat fraværende, og det er ikke bare fordi jeg er blitt eldre siden 1998 og tar ting litt mer med ro. Men fordi Norge er blitt et landslag på nivå med Island og Makedonia. Eller - ikke på nivå engang. Vi ligger faktisk bak dem.

Vi har ikke bruk for medgangssupportere, vil kanskje noen si, man må støtte laget sitt i både motgang og medgang. Men det er ikke det det handler om. Det handler om et fotballforbund som lar kompisen sin styre laget akkurat som han vil, og ikke gidder å høre hva et helt folk sier.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet at fornuften skulle seire etter gårsdagen, og at jeg skulle komme hjem til avisoverskrifter som sa at Ydmyk Hareide trekker seg med umiddelbar virkning. Skjønt - håpet var vel ikke særlig stort, og jeg ble heller ikke nevneverdig overrasket over hva overskriftene faktisk sa, nemlig: - Jeg gir meg aldri! Det er patetisk, det er utrolig egoistisk.

Norge vil aldri bli noen fotballgigant, det klarer tilogmed jeg å begripe. Med snaue fem millioner innbyggere vil det alltid bli vanskelig å hamle opp med Brasil, England, Spania, og en rekke andre nasjoner som er mye, mye bedre enn oss, og som alltid vil være det. Likevel, vil jeg påstå, bør vi være så mye bedre enn det vi er nå. Vi er verdens rikeste nasjon, noe som gjør at vi kan (og forsåvidt også har gjort) satse på fotball på en sterkere måte enn mange andre, og det er dessuten en enorm interesse for sporten i det lille landet vårt. Vi bør kunne slå Island på hjemmebane, vi bør faktisk klare å bli et av 32 land som deltar i VM. Se på Sverige, som tross alt ikke er så mange flere enn oss. De har vært med i alle de fem siste store mesterskapene, i tillegg til å bli bronsevinnere i USA i 1994. Sist gang vi var i et mesterskap selv var i 2000. Nå vil det ha gått minst tolv år før vi igjen er med i det fine selskapet.

Takk for det du har gjort med Norge, Åge Hareide, med Nye Norge som du så fint kalte det. Takk for den ydmykheten du har vist oss, en klubbtrener ville selvfølgelig fått sitte mye, mye lenger om han kunne vise til de resultatene du har. Takk.

Trenger du hjelp om fremtiden? Ring klarsynte Liam for alt du trenger å vite, han veit iallefall dritmye om når dataen din kommer til å gå ad dundas.

Joda. Ikke før jeg hadde skrevet det måtte det jo gå gærnt. Nå er det riktignok nettet som bøgger som bare det, men jeg har en mistanke om at det kan ha noe med PC'n min å gjøre. Det er noe av det mest irriterende som finnes, dette at nettet klikker og PC'n ikke er vennen min, men det ordner seg nok. Jeg har fått et hett tips fra en klassekompis om antivirus-skit, kanskje det hjelper. Livet er jo ikke verst, sånn uansett.

Så hvaskjera Liam?

Vel, jeg er treningsfantom. Visste du det el? Ikke jeg heller... Men nå skal jeg og Magz ut og jogge, før jeg skal til Manglerud og ha to - to - fotballøkter. Og det er ikke bare lek og moro heller, skal jeg si deg, det er blodig alvor og slit. Be for meg a, gidder du det?

*

Jeg var på jobbintervju igår forresten, hos Elkjøp. Det gikk ganske ålreit egentlig, iallefall syntes jeg det selv, men så var det bare det at jeg har fått et annet tilbud da. Og med tanke på at det er journalist jeg vil bli passer det jo innamri greit å kunne jobbe for Nettavisen. Til tirsdag starter opplæring/se hvordan jeg jobber/se om jeg kan jobbe i det hele tatt, og jeg gleder meg som en liten unge gleder seg til juleferien. Jeg er skikkelig kin på å få det til iallefall, så får vi se hvordan det går.

Anywho...

Landskamp idag, Norge blir grust av Nederland, jeg får det uansett ikke med meg pga treninga. Jeg gråter ikke, så lenge Åge Hareide er trener er det ikke noe krise for meg at jeg går glipp av en kamp eller ti. Når skal den mannen ta til fornuft og gå av? Jeg venter i spenning mens jeg konstaterer at idioten har ødelagt enda en mesterskapsdrøm.

Fifteen men on a dead man's chest!

Ny uke, og ny spenning. Idag har jeg fått mail med tilbud om jobb, og det er det jo ikke hver dag man får. Når vi i tillegg snakker journalistikk, sportsjournalistikk, da sier det seg selv at Liam er mer enn gjennomsnittelig interessert. Greit nok, det er ikke fast arbeid vi snakker her, men jeg er mer enn glad dersom jeg får sjansen til å komme en fot innenfor i dette hardbarka journalistmiljøet. Jeg veit egentlig ikke om det er hardbarka heller. Men hei - kanskje jeg får meg jobb?

Hmm... Det er slettes ingen trygg skole jeg går på. I formiddag sto polititroppene på utsiden av BI-bygget, og de av dem som våget seg inn sørget for å kneppe på seg den skuddsikre vesten deres. Mens vi elever, hva gjorde vi? Joda, vi gikk der inne i god tro, uten å ane at vi når som helst kunne bli skutt ihjel av en syk terrorist. Nå ble forsåvidt typa pågrepet i fred og ro sittende på en kafè i Trondheimsveien, et fint lite stykke unna BI og Nydalen, men hysj - det hørte du ikke. Det høres så mye kulere ut uten det siste tillegget der.

*

Nå lurer Liam på om PC'n hans synger på siste verset. Det kommer stadig vekk rare klikkelyder som ikke skal være der, og det popper opp Internet Explorer-vinduer med reklame, og om ikke det tyder på at Al-Qaida er på ferde er det ikke langt unna heller. Virus ass, det er det verste som fins. Jeg har lasta ned ZoneAlarm, som jeg håper kan holde unna det verste stæsjet, men det jeg lasta ned er en trial-versjon som varer i 15 dager. Om jeg skal ha det permanent må jeg nok ty til Pirate Bay, en ung student har da ikke penger til å kjøpe seg antivirus-programmer, samtidig som jeg er litt skeptisk til det første forslaget. Jeg mener - laste ned antivirus-program på Pirate Bay, hvor jeg sannsynligvis har fått all skiten fra i første omgang? Det lukter svidd her, et eller annet sted. Murphys lov ogsåvidere. Vi får se. Vi får se. Forhåpentligvis har Aceren min fortsatt livet foran seg.

Vet du, det var alt for idag. Kort og konsist, enkelt og greit, akkurat slik som vi vil ha det. Det er 58 dager til The-Most-Adventurious-Trip-of-All-Time-History-Down-to-the-Down-But-Not-Down-Under. Ses vi innen da blir jeg glad som ei lerke.

*

Fifteen men on a dead man's chest
Yo ho ho and a bottle of rum
Drink and the devil had done for the rest
Yo ho ho and a bottle of rum.
The mate was fixed by the bosun's pike
The bosun brained with a marlinspike
And cookey's throat was marked belike
It had been gripped by fingers ten;
And there they lay, all good dead men
Like break o'day in a boozing ken
Yo ho ho and a bottle of rum.

*
Edit: Jommen klikka ikke PC'n min rett foran øynene på meg akkurat. Nå gikk det bra etter en restart, men dette lover ikke godt for fremtiden. Sov godt a.

Tilbake i Oslo. Let's start it over again.

Sara og Ørjan ble gift. Det hadde naturligvis vært veldig kjedelig om de ikke hadde blitt det, med et års planlegging som overgår alt annet jeg har vært med på av planlegging. Men alt gikk etter planen, det ble jammenmeg et utrolig fint bryllup. Congrat to you guys, måtte dere leve lykkelig alle deres dager og sette en hel haug med velskapte barn til verden, det popper nok snart ut.

Samtidig merker jeg at det gjør meg litt utålmodig, slike bryllup. Når er det jeg egentlig skal finne meg en som jeg kan holde fine taler til? Ja, Liam begynner å savne å ha en kjæreste, det er helt sant. Men hei - hvor gammel er jeg egentlig? Ikke 21 engang? Jeg har jo all tid i verden, og litt mer enn det. Dersom du skulle føle for det er det likevel selvsagt lov å sende tekstmelding til niognittiseksogtredve-ogsåvidereogsåvidere med kodeord "du er innmari kul liam", så skal du se du får svar. Neida, he-he, kødda. Eller... Sjekk ut, så får du se... Neeei, hold kjeft Liam, nå er du på tynn is.

Ok. Hvor var vi. Eh... Fint vær idag?

Vet du, de siste kveldene har jeg sovet sammen (på en heterofil måte, jeg liker å holde det på den heterofile måten) med Moises, og vi har prata en del sammen, og bedt litt sammen, og vi har funnet ut at vi er utrolig heldige som får være sammen med Gud. Noe av det beste jeg veit er å sette på litt musikk om kvelden og bare være sammen med han, får ut litt frustrasjon og får inn litt fred, det gjør meg sykt takknemlig. Gud ass, jeg har sagt det før, du burde sjekke han ut.

NÅ legger jeg meg snart, tenkte å prøve meg på en pokerturnering før jeg sa natta, det er lenge siden sist nå. Idag ble det forresten klart (selv om vi selvfølgelig har vært klar over det lenge, lenge) - Odd Grenland, verdens fineste lag, er klare for tippeligaen 2009. Det er deilig å ha fått det på plass, selv om 1. plassen ikke er sikra ennå. Det blir den, ikke no' stress med det, lett når man kan det vettu.

Poker $4+0.40-turnering nå, ønsk meg all hell og lykke!

Er i Fredrikstad for å gifte bort Ørris. Beklager lite blogging, Liam kommer sterkere tilbake.

Ohyeah, nå er det 1 stk. kompis som begynner å gruglede seg til morradagen her merker jeg. Som his best man er det min oppgave å ta vare på ham, så igjen - du får bare unnskylde at jeg ikke skriver mye disse dagene.

IDAG er det to måneder til tidenes Afrika-tur, det kommer til å bli sweet'n'rocky fantastisk. Tenkte bare jeg ville fortelle deg det.

Liam-historien på noen få minutter (avhengig av hvor kjapt du leser).

Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg tenkte at det kanskje var på tide med en aldri så liten presentasjon av meg selv her på bloggen. Joda, sannsynligvis vet du mer enn nok om meg fra før, og folk maser om å ikke brette ut privatlivet på nettet osv osv, men screw it. Her kommer det. Len deg godt tilbake.

In the beginning
Alt startet da jeg kom vrælende til verden den 10. november 1987, noe som ifølge almanakken var en tirsdag. Jeg husker naturligvis ikke så mye fra den dagen og ukene etterpå, så dette må ses på som en ubekreftet fact. Fattern sier likevel at det var Marie og ikke jeg som ble funnet i skogen, så jeg kan ikke annet enn å stole på det. Utenom de to gamlingene var det to storebrødre og en storesøster i familien, og jeg ble en berikelse og glede for slekta på alle mulige måter. Ihvertfall de første dagene, det er utrolig hvor lei man kan bli av kids som skriker og griner.

Utgangspunktet var naturligvis ikke optimalt; det er aldri optimalt å være med i en kristen sekt, men det tok gamlingene (les: muttern og fattern) hånd om med autoritet og genialitet, og nesten før melketennene var kommet var hele gjengen (les: familien) helskinnet ute av galskapen (les: den kristne sekta) før det var for sent.

Fem år gammel var jeg med fattern til Larvik og traff - Thor Heyerdahl!? Jess, helt sant, gamlingen var der og knuste en flaske champagne på en båt, båten skulle også hete Thor Heyerdahl, man hadde visst ikke noe fantasi når man skal gi båter navn på den tiden. Hadde det vært opptil meg skulle den fått navnet King Leonard the Greatest of All Time Ships of the Sea and Freedom to Live and Rest In Peace IV. Vel. Uansett, hendelsen satte ikke så stort preg på meg, Thor Heyerdahl strøk med ti år senere, jeg holdt ut.

Året etter kom en lillebror til verden, og heller ikke den gangen fikk jeg bestemme navnet. Preben var ok, men jeg ga min stemme til Fridtjof. Forsåvidt var det like greit for alle parter at det ikke vant frem.

1996 var kommet, og jeg var klar for min første flytur. Vel nede i Tunisia møtte jeg på ingen annen enn - Thor Heyerdahl!? Neida, ikke denne gangen, men jeg traff en ålreit fyr som ville kjøpe Marie for ti kameler. Jeg er fortsatt i tvil om vi gjorde det rette med å avslå.

Vi kom oss hjem fra Tunisia med alle mann og kvinner i behold og uten kameler i kofferten, storebrodern tok grep, og sent i 1997 ble jeg onkel for første og annen gang med fire minutters mellomrom. Christoffer og Joachim veide ikke stort mer enn en pose sukker hver; siden den gang har de spist adskillig flere sukkerposer og begynner å bli voksne menn med en eventyrlig fremtid innen filmbransjen.

Barneskolen gikk mot slutten og ungdomsskolen fulgte på, og i 9. klasse begynte jeg på konfirmasjonsundervisning der jeg begynte å bli mer kjent med en jeg hadde hørt om lenge. Sammen med Jesus fikk jeg en religion på kjøpet, og ble kjent med uttrykk som nådestolen, paktens blod, leve i synd og andre ulumskheter. Etter at den første store forelskelsen hadde lagt seg utviklet forholdet til kristendommen seg til et ambivalent elsk-hat-opplegg. Jesus, derimot, brydde seg ikke noe om det, og fortsatte å følge med meg videre. Jeg hørte et band synge om fallskjermer og at vi levde i en vakker verden, og ble både Coldplay-frelst og Jesus-frelst på omtrent samme tid.

Thor Heyerdahl døde og jeg tenkte det var på tide å gjøre noen tabber. Den nest-største kom ikke lenge etterpå. Etter ungdomsskolen valgte jeg idrettslinja på Porsgrunn videregående, og angret bittert. Men det skremte meg ikke mer enn at jeg gjorde en ny, og foreløpig den største, tabbe bare noen måneder seinere. Liam ble forelska i en jente og ble sammen med henne. Jeg tok konsekvensene av den første og nest-største tabba, slutta på skolen og flytta til Oslo for å begynne på bibelskole. FBO var ålreit, jeg dro med en god gjeng til Kenya og fikk med meg løve-sex på savannen, utdriving av demoner på landsbygda, dansing med kråkeboller i indiahavet og - Thor Heyerdahl!? Nei, Thor Heyerdahl var død.

Konsekvensene av den største tabben måtte tas; etter pluss/minus fire år sa dama takk for seg og hoppa over til en bergenser i Bergen. Det gikk opp for meg at jeg var blitt dumpa for en bergenser, og løsningen på problemet var å gjøre min tredje-største tabbe - skrive om det på bloggen. Det var ikke noen løsning i det hele tatt, alle krangla, jeg orka ikke mer og dro til Florida, nøt livet sammen med Pablo, kom tilbake til Norge, fant ut at jeg ikke var så mye bedre selv og ble sammen med - Thor Heyerdahl!? Nei, han holdt ut seks fot under bakken, jeg ble sammen med en annen, nydelig dame. Det varte relativt sett nesten like lenge som forrige gang, spesielt hvis relativt er et realtivt begrep; etter tretten dager var det slutt og jeg innså at munkeliv i kloster var mitt kall. Jeg dreit i kallet, dro til Oslo igjen og begynte på BI.

Så nå er jeg stuck her, iferd med å bli en journalist av høy klasse, spiller fotball hver onsdag og søndag, og blir onkel for fjerde gang (Ida Madeleine snek seg inn midt inni der uten at du merka det) om bare noen få uker.

Det var min historie. Hva med din?

Guess what? Jeg var flink!

Oh yeah baby, som sagt: null stress. Journalistoppgaven ble påbegynt idag tidlig klokka cirka halv elleve, og var levert to timer senere - mens det ennå var over 120 minutter til neste time begynte. Lett når man kan det. Ikke for det, nå i etterkant finner jeg flere og flere ting jeg tror jeg kunne gjort bedre, det ble i overkant mange sitater fra Manglerud/Star-leder Tom Arne Nyborg, men gjort er gjort sier man jo så fint. Dessuten er det ikke no stress (som så mye annet), oppgava blir levert tilbake med forslag til forbedringer som man kan rette på innen jul. Lett når man kan det. Nevnte jeg det?

Gamle dager var gode dager
I disse dager blir man fort misunnelig, det er hårde tider og ikke akkurat som i gamle dager. Da fikk man IFA-pastillene til fem kroner og var fornøyd med det. Det var gode tider det, i gamle dager. Da sommeren var uendelig og uten bekymringer og man ante ikke at det var krig i verden. Det var før det ble krig, det. Nuvel. Hvor var jeg?

Jo. I morgen tidlig, sannsynligvis lenge før du leser det her, så sitter storesøster og Pa Dalton på flyet på vei mot sol og varme og ørken. Qatar altså, du har helt sikkert fått det med deg. Hvis ikke vet du det nå. Og Liam sitter tilbake og er altså misunnelig. Ikke for det, jeg veit ikke om noen som fortjener det mer enn storesøster, det er bare så voldsomt begredelig å våkne opp i kalde møkka-Norge med økonomisk ruin og minusgrader om morran, så man må skrape is på bilen til klokka blir ti over fire. Greit, jeg har ikke bil. Og nei, jeg har ikke lappen heller, før du nevner det. Uansett. Poenget her er at jeg vil at det skal bli varmt og deilig. Noen kom hjem fra Florida idag, og presterte å si at det var deilig å være tilbake i Norge. Uvitende dåre, måtte visdommen komme over deg før det er for sent.

Så hva skal Liam gjøre? Imorra er det skole, med (sukk og pes) bed.øk. og (huff og argh) markedsøkonomiens utvikling, før det bærer avsted med jogging med mister Mæla. Den stadig ikke-oppdaterende lillebror kommer på besøk, og vi finner vel sikkert på et og annet kan hende. I tillegg må jeg prøve å komme videre med semesteroppgaven i matte som jeg printa ut idag. Og jeg sliter litt. Jeg er visst ikke så god i matte som jeg engang var.

- Det har du heller aldri vært, Liam.
- Kjeften din. Nevnte jeg sekser på eksamen?
- Forget it.
- Haha. Letteid.

Og ja, jeg er schizofren, men bare på bloggen min. Ikke så ofte ellers. Heldigvis jukser jeg, og har en som hjelper meg. Med matematikken altså. Han hjalp meg med journalistikken iallefall, så jeg håper han tar matta også, også heter han Jesus, og du skulle bare visst hvor ålreit han er.

*

It is written, Christ is risen
Jesus you are lord of all
Hillsong - Stronger

Imorra må jeg ta meg sammen.

Mappeoppgave i journalistikk; skriv en nyhetsartikkel om et fritt valgt emne, tatt fra en nogenlunde aktuell pressemelding. Oppgave utlevert tirsdag 23. september. Oppgave leveres tirsdag 7. oktober.

Liam har ikke begynt.

Liam skylder på utdrikkingslag og bryllup.

Derfor bør morgendagen utnyttes effektivt, med mattetime klokka åtte (der jeg bør få med meg høstoppgavene vi skulle hatt fått idag - i matte altså), fulgt opp med telefonintervju med Manglerud/Star-sjef og iherdig skriving. Fikser Super-Liam det? Selvfølgelig, ikke no stress. Super-Liam ser ikke problemene for bare løsningene, nevnte jeg det?

*

Jeg føler jeg har vært altfor sosialt uengasjert i det siste. Kanskje jeg ikke har det, jeg har da både organisert utdrikningslag, vært i bryllup, og har hatt opptil flere tv-kvelder + prat og bønn med fantastiske Josva, i tillegg til fotballtrening og reklamefilmlaging (jeg veit fortsatt ikke om filmen vår er videre til finalekåringene, om du skulle lure). Men det har samtidig gått utover henging med skolefolk, gamlekompiser og diverse. Det burde være på tide både med sosiale kvelder på SHNAS og besøk til Drammen. Og en tur til toppen også, virkelig. Mas på meg, så kommer jeg tilslutt. Jeg er vanskelig sånn sett.

*

Idag så jeg (sammen med gode gamle Josva) første pilotepisode av Fringe, og det er noe som fort kan utvikle seg til en avhengighetsdannende TV-serie. X-files, bare enda bedre, sier ryktene (og det er virkelig sammenlignbart med X-files), skapt av Lost-sjef J.J. Abrams - det er bare å finne frem Pirate Bay og laste ned frem til den kommer til Norge. Hvis den kommer til Norge. Who knows?

Fringe i Norge eller ei, dette var nok for idag. Økonomien er skakkjørt, vi blåses tilbake til middelalderen, men jeg overlever likevel. De 54 millionene jeg tapte på børsen idag klarer jeg meg uten.

*

Oh sweetheart, you've broken this sweet heart.
Oh sweetheart, you've broken me.
Delirious? - Wonder

12 år siden Liam dro til syden for første gang. Jiz, den klisterhjernen skremmer meg noen ganger ass.

Augh, for et møkkalag!! Greit, kjæreste, du er den eneste i livet mitt, jeg har aldri følt noe lignende for noen andre enn deg. Men hvorfor må du, Odd Grenland, spille så utrolig dårlig?? Hva skjer med forsvaret? Hvorfor spiller Torjus Hansèn? Hvordan skal vi klare oss i eliteserien neste år? Hvorfor kan vi ikke sikre opprykket når vi har sjansen til det? Det er ting jeg lurer på. Svar meg på det, og gi meg tre poeng mot Hødd neste søndag, så kanskje vi kan klare dette sammen.

Nok snakk.

Liam er faktisk enebarn for øyeblikket. Yep, det går an, selv med tre brødre, en søster, to svigerinner og tre og en halv onkelunger. Jeg er nemlig hjemme for helga, klar for kaffe i bryllupet til gode gamle Jostein, og med Preben borte er jeg altså enebarn. Ganske deilig igrunn, bare usannsynlig urutinert og blasfemisk av Preb å ta med seg PC'n sin. Jeg overlever, though. Tilogmed mamma er vekk, så Daddy DJ og jeg læxer velfortjent i kåken. Bært ved har jeg gjort idag og, flink som jeg er, og pappa har lagd en diggdigg middag. Så nå er det snart bryllup,på tide å få på seg finstasen og komme seg avgårde. Snart.

Fly flymaskin
12 år siden jeg dro til Tunisia, altså. Grunnen til at klisterhjernen min drar det frem er enkelt og greit at jeg begynner å glede meg veldig til christmas og ny afrika-tur. Halvannet år siden forrige gang Liam besøkte verdens fattigste kontinent kommer han tilbake, og får da sikret seg tittelen som "Første Fuglset i både nord-, mellom og sør-Afrika". Iallefall i denne klanen, jeg har ikke oversikt over alle Fuglset'ene i verden. Det kan vel ikke være så fryktelig mange.

Det er ikke det jeg gleder meg mest til, men det er en nydelig følelse å sette seg ombord i et fly, se ut vinduet mens vi letter, og sette på mp3'en og vite at nå kan jeg sove i 16 timer om jeg vil. Fly ass, den beste oppfinnelsen siden luftballongen.

Og ikke nok med at antall besøkte land øker til 19 innen utgangen av dette året; tidlig neste år kommer turen til å gå til Qatar og pappas jobbparadis der, og med sannsynlig mellomlanding i Tyrkia og Bahrain fortsetter lista ikke til 20, og ikke til 21 - men 22 besøkte land. Barnslig, jeg veit det, men små barn og store gleder vet du. Om vi satser på klatring opp Kilimanjaro også blir det enda bedre. Hører du Pål? Jeg er med...

En kveld sammen med Josva får meg til å tenke.

Jeg begynner å bli fan av ærlighet. Tro det eller ei, en som meg, fan av ærlighet. Men det er sant.

Også tenkte jeg på en sang som jeg liker veldig godt. På midten av 80-tallet ville Daniel Lanois, en av produsentene til U2-plata The Joshua Tree, at Bono skulle lage en gospellåt. Resultatet ble en av 80-tallets største hits, Still Haven't Found What I'm Looking For. Likevel ble den ikke bare godt mottatt i de kristne miljøene. En som fortsatt ikke har funnet det han leter etter, det er ikke en som kjenner Gud. That's obvious.

Men er det virkelig det? Jeg merker at det er noe ubeskrivelig deilig med å kunne si til Gud at nei, jeg har ikke funnet alt ennå. At det er ting jeg lengter etter som jeg ikke har fått. Ting jeg lurer på som jeg ikke har svaret på. At troa mi fortsatt ikke er fullkommen. At jeg kan være ærlig.

Så nei, jeg har ikke funnet alt, selv om jeg har funnet Gud, for å bruke en god, gammel klisjè. Jeg leter enda. Men jeg har en som går ved siden av meg mens jeg leter. Og jeg er på sporet av noe ass.

*

I have climbed highest mountains
I have run through the fields
Only to be with you, only to be with you

I have run, I have crawled
I have scaled these city walls, these city walls
Only to be with you

But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for

I have kissed honey lips
Felt the healing fingertips
It burned like a fire, this burning desire

I have spoke with the tongues of angels
I have held the hand of a devil
It was warm in the night, I was cold as a stone

But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for

I believe in the Kingdom Come
When all the colors will bleed into one, bleed into one
Well, yes I'm still running

You broke the bonds and you loosened the chains
Carried the cross of all my shame, all my shame
You know I believe it

But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for
But I still haven't found what I'm looking for