verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Tiden som stjernereporter nærmer seg slutten.

I morgen er det nemlig siste dag som praktikant i Dagsavisen. Dagen i dag var for så vidt interessant nok; først dro jeg til Aker sykehus, der jeg møtte to gamle politiske veteraner - Carl I. Hagen og Reiulf Steen.

Tre timer omvisning på sykehuset ble fulgt med at jeg haiket med gamle Carl Ivar hjem til byen, og det ble en hyggelig biltur.

Jeg satt i baksetet godt pakket inn i en hel del merkelig utstyr, så det var faktisk en ganske så surrealistisk opplevelse.

Jeg mener: Sånn er jeg vant til en sen lørdagskvelder i en stappfull bil, pakket inn på den måten. Ikke i Oslo sentrum med Carl I. Hagen.

Dagen var uansett ikke over med dette, da jeg var vel tilbake på jobb stakk jeg og en kollega til McDonald's for å kjøpe oss en velfortjent lunsj.

Dette med McDonald's er en litt intern spøk, siden vi har fått mye pes for at McDonald's er superusunt. Og mens vi satt i sofaen og spiste noen deilige cheeseburgere fikk vi da også småfrekke kommentarer fra alle som gikk forbi, noe som i og for seg var morsomt nok.

Helt til høvdingen selv, Arne Strand, gikk forbi.

Da ble vi plutselig litt flaue; det gir jo ikke akkurat noe solid inntrykk av at journalistene dine sitter og eter pommes frites til det tyter ketchup ut av ørene.

«Så det er litt flaut,» sa vi.

«Hvorfor det? Jeg spiser sånn mat hver dag, rekker aldri å lage noen middag,» svarte Arne Strand.

Da måtte vi humre litt, og plutselig sa alle de andre at «joda, vi tar jo en burger av og til vi og.»

1-0 til oss.

Helt til slutt: Fotball byr på solide nedturer av og til. Jeg har fortsatt ikke kommet over gårsdagens bitre tap, og i tillegg presterte M/S å tape 7-1 i kveld.

Og jeg har vondt i beinet.

Men i morgen er det helg.

Gratulerer med 5 år, Ida Madeleine!














Hater Godset.

Dagene går fort, så det eneste vi rekker å sveipe over i dag er deilig lesestoff på VG og Dagbladet.

Det er nemlig et par saker jeg får lyst til å kommentere.

Først denne: «Keith (25) venter sitt niende og tiende barn - alle har forskjellig mor»

Høhøhø. Den karen står på, altså, annet går det ikke an å beskylde ham for. 25 år, ti unger, ti mødre.

Denne setningen sier det meste om at Keith muligens har gjort ett og annet feilvalg her i livet:

Keith er en av Englands mest upopulære menn. Han lever på uføretrygd på grunn av en vond rygg, men ble tatt på fersken som trygdemisbruker av The Scottish Sun i våres da han jobbet svart i en dataspillbutikk.

Men stakkars Keith, vi skal ikke legge all skylda på ham - han har sikkert hatt en hjerteskjærende oppvekst.

Hadde han hatt foreldre som beskrevet i gårsdagens post, ville jeg i hvert fall anta at ting ikke hadde trengt å gå så langt.

Så beveger vi oss et langt sprang - kan mayaene ha tatt feil?

Kanskje det ikke var 2012 det var snakk om i det hele tatt, men året etterpå? Dette blir i hvert fall litt av et lysshow: «- Internett vil bli borte i månedsvis»

Solstorm er altså stikkordet, en heftig solstorm som slår ut nettet i tre måneder. He-he. Det kan bli kaos.

Fram med kuleramme og tekst-tv, altså. Jeg merker jeg gleder meg allerede.

Og når til og med Knut Jørgen sier det blir alvorlig - ja, da blir det alvorlig.

Saken er forresten skrevet av min eminente klassekamerat Harald Fjelddalen. Nice work, Harald!

I morra er det semifinale i køppen som står på programmet, Liam drar til Drammen for vorspiel hos svenske-Carro og storesøster.

Måtte all hell og lykke følge verdens fineste lag i morra. Det er ikke kult med fire semifinaletap på rad.

I dag kunne jeg skrevet om mye.

Jeg kunne skrevet om at jeg hadde en nydelig tur med bandet, fem kjekke karer pluss én groupie, i ingenmannsland denne helga, noe som bød på mye god musikk, mye dårlig humor og fantastisk gjestfrihet.

Jeg kunne skrevet om verdens fineste fotballag, som knuste Stabæk 3-0 i egen gymhall takket være - blant andre - SuperB og Børvenshow.

Eller jeg kunne skrevet om at høsten har kommet til Oslo, men at jeg løste problemet med å ta på meg tykk ytterjakke for første gang på denne siden av sommeren.

Men jeg vil heller skrive om de to på bildet, rett og slett fordi jeg er sykt glad i dem.

I helga var jeg i Bamble altså, og det er alltid så nydelig å komme hjem til Bamseveien; fantastisk digg mat, pappa som bruker en sjelden frihelg på å kjøre oss fram og tilbake til verdens ødeste sted, mamma som alltid er blid - jeg er en heldig bastard, merker jeg, som har sånne foreldre.

Også må du bare komme tilbake når du føler for det, sier mamma idèt jeg drar.

Wow, ass.

Folk spør meg av og til om hvorfor jeg tror på Gud. Mye av grunnen er at jeg ser ham gjennom en del mennesker - mamma og pappa inkludert.

Mens dette blir publisert sitter jeg antakeligvis på Sørlandsekspressen, på vei hjem til Bandittenes Mekka.

I Bandittenes Mekka blir jeg imidlertid ikke lenge; Show Champa skal videre til en gudsforlatt plass nord for Skien, for å innkvartere oss i et bedehus hvor vi skal tilbringe helga med å øve.

Om vi stikker opp sent i kveld eller lørdag morgen er jeg sannelig ikke sikker på, men det blir i hvert fall så fint, så fint.

Jeg mener: Vi skal til Valebø. Stedet på bildet.

Jeg aner ikke om det finnes en matbutikk der en gang, men uansett blir nok vi gutta enda bedre kjent med hverandre.

Og kommer til å lage masse fin musikk. Se opp for «Stormy Days», sier jeg bare.

Samtidig blir det også kos å treffe familien så vidt i kveld, pappa jobber nemlig langt oppe på nordvestlandet, så vidt jeg har fått med meg, for tiden, så jeg har ikke sett ham på dritlenge.

Det blir rett og slett en fin helg.

På søndag er det tilbake til tigerstaden for å gå løs på siste uke i Dagsavisen, men ikke tro at det blir ferie etter det av den grunn.

BI er nemlig en skole uten spesielt mye nåde, og dermed er det rett til skolebenken for å planlegge en gedigent prosjekt i et eller annet Strategi-fag.

Som du skjønner har jeg ikke fulgt med på skolen, av naturlige grunner, men jeg er sikker på at det ordner seg. Det gjør det nemlig alltid.

Og på søndag er det den internasjonale Talk-Like-A-Pirate-Day. I den forbindelse har jeg byttet språk på Facebook til pirate english. Det anbefales.

God helg!

Jeg merker at blogglysten ikke alltid er like stor, men det har da også sine naturlige grunner når man først er hjemme klokka halv elleve om kvelden, dødelig sliten etter en intens kamp på sentral midtbane for Manglerud/Star 3. Eller var det 4?

Kampen tapte vi 11-2, jeg scoret ikke (men var sååå nær etter et raid fra egen banehalvdel - alene mot keeper gikk ballen typisk nok utenfor), og jeg er som sagt dødelig sliten.

Derfor ikke mer oppdatering enn som så, utenom at jeg kan rapportere at livet for øvrig går sin gang.

Og det er egentlig helt greit.

Jeg skal være den første til å innrømme at dagene ikke er så fryktelig spennende for tiden, men det kan de ikke alltid være heller.

I helga er det øvingshelg med Show Champa på et gudsforlatt sted. Mer info kommer.

Peace out, sier ikke de kule det?

Ho-ho. Stakkars Håvard.

Hotell Manglerud blir bare stadig mer populært; ikke før forrige gjest har sjekket ut, strømmer nye bestillinger inn.

Du skjønner, da storebror skulle avslutte uken hos storebror (den var innvikla, men setningen har sitt på det rene) og jeg tilsynelatende var tilbake alene i kåken, varte det ikke lenge.

For vel tilstede på Life i kveld - denne gangen med tacosuppe, servert av og for nydelige folk - fikk jeg telefon fra Howdy, som trengte overnatting.

«Jess,» svarte jeg, «helt ok - jeg drar herfra om litt. Ta deg en middag på McDonald's i mellomtiden og vent.»

Den middagen ble tydeligvis veldig kort, og Howdy tok visst en litt for lang prat med dama også.

For etter hvert ble jeg oppringt av diverse personer som kunne fortelle meg at mr. Howdy satt utenfor inngangen til blokka og frøys øra av seg, uten batteri på mobilen, men med Facebook på laptopen.

Og ganske riktig; da jeg etter langt og lenge kom meg hjem satt han der, nedfrossen og fæl.

Ikke helt nedfrossen, skal sies, og ikke så veldig fæl heller.

Men han frøys.

Nå får han varm pizza og ligger på sofaen og ser CSI mens jeg blogger.

Og livet er fint.

Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Etter «klagen» over indian summer i går, våknet man opp til en skikkelig høstete regnværsdag i hovedstaden i dag.

Og jeg trekker tilbake alt jeg sa om at jeg var klar for skikkelig høst; jeg er ikke det.

I hvert fall ikke om morgenen, på vei til jobb.

La det regne og blåse, la det lyne i fleng, ja, send gjerne en orkan - så lenge det er etter arbeidstid, mens man sitter hjemme i egen, tør kåk, og ikke har annet å gjøre enn å nyte de mørke og stormfulle kveldene - da er det greit.

Men ikke om morgenen, på vei til jobb. Spesielt ikke når det bare er kjedelig, usselt regn.

Over til noe annet; jeg har klaget vel og mye over internettilkoblingen i kåken, men jeg trodde kanskje det funket nå.

Det funker i hvert fall på den stasjonære maskinen min, men heller dårlig på Jacquline aka minilaptopen. Akkurat dét trodde jeg var fordi gamle Jacquline har sett sine beste dager, men da Pål nettopp prøvde å koble seg på nettet, funket det ikke for ham heller.

Dermed er det investigation på gang her nå, og det er mistanke om at eventuelle kjipe folk faktisk prøver å hacke nettet mitt, eller PC'n min for den saks skyld.

Mistanken er ikke bekreftet ennå, men om det finnes folk der ute som føler seg skyldig - vennligst bare dropp det.

Det er ikke kult å ødelegge nettet til folk. Ikke i det hele tatt.

PS. Sett Jupiter i det siste? Den lyser som sola selv der ute på stjernehimmelen. Broderen og jeg har vært på taket i høyblokka og studert. Det blåser også i kveld, forresten.

Indian summer.

Jeg liker det uttrykket. «Indian summer».

Da får jeg assosiasjoner med glade dager, varme dager, eksotiske dager, en sensommer som er så varm at det nesten er uutholdelig - men likevel så deilig.

Og jeg skal ikke overdrive; dagene i Oslo for tiden kan ikke beskrives som noe av det overnevnte. Men det er likevel varmt, og det er fint vær. Det er egentlig skikkelig deilig, selv om Pål og jeg er enige om at vi i grunnen er klare for høst.

Også får vi lyst til å dra til nordøst-kysten av USA. Boston. Maine. Connecticut.

Cape Cod.

Noen som er med?

(Så inspirert blir jeg faktisk av Indian summer, at jeg skrev denne teksten for en stund siden.)

Ellers er Hotel Manglerud åpnet igjen; denne gangen er det Pål som altså har sjekket inn.

Slapp av, han er ikke kastet ut av dama, det er bare det at man pusser opp badet deres.

Og da er det, som kjent, ikke alltid like ålreit å bo hjemme.

Og for meg er det i grunnen like greit. Vi har hentet Playstation 3, spiller Fifa, og holder diskusjoner på høyt nivå.

Fuglset i et nøtteskall, om jeg ikke tar feil.

Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Liam vasker dassen.

Jepp, no shit, Sherlock. Jobben varte og rakk til nesten fem idag, og det ble en knapp halvtime hjemme i kåken før storebror Chris og jeg dro avgårde for å spille fotballkamp.

Den turen varte og rakk, vi skulle nemlig langt ut i skogen, mangfoldige mil unna hovedstaden. Vel fremme fant jeg ut at jeg aldri har spilt mot et lag med et mer passende navn:

Skaubygda IL.

Før kampen lå de (Skaubygda, altså) på sisteplass på tabellen med null seiere, null uavgjort og elleve tap (i 8. divisjon, den laveste divisjonen i seriesystemet), og etter kampen var tapsrekka forlenget til tolv.

Ikke det at vi spilte noen god kamp, vi spilte faktisk elendig. På grusbanen der ute i ingenmannsland, men som tydeligvis var myggenes Ayia Napa.

Men vi vant 3-1 over virkelighetens svar på Sleivdal, vi måtte kjøre langt og lenge tilbake til sivilisasjonen, jeg spiste restemat, og brukte kveldens siste timer på å henge opp klær og vaske dassen.

Du er så flink du, Liam. Du får sove lenge i morgen og nyte en velfortjent helg.

Nevnte jeg at jeg skal på jobb klokka 08.00 i morgen? Og på søndag?

Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Andre er det ikke.

PS. Marie har bursdag i morgen! Kan vi ikke la være å brenne koraner, og heller rope hurra for henne?

Det gikk skeis i dag også, same procedure as last year. Or day.

Wackyen uler, Liam våkner, og sovner igjen. Like optimistisk som alltid, tror at han skal holde seg våken i bare fem minutter før han står frisk og opplagt opp.

Men det gikk for så vidt bedre i dag; jeg rakk morgenmøtet så vidt, dog med tung pust etter å ha løpt opp alle trappene på forferdelige Stortinget T-banestasjon.

Sånt blir man jo uansett sprek av, så jeg skal ikke klage.

Men takk til Rebecka uansett, som sendte meg melding og minte meg på å stå opp. (Sorry for at jeg ikke har svart deg, Reb.) Dere andre glemte det, visst.

Jeg hadde en ålreit opplevelse på jobb i dag, jeg var nemlig innom pressekonferansen der de presenterte den nye boka om Arne Treholt, der man mener at Politiets overvåkningstjeneste (POT) forfalsket det såkalte «pengebeviset».

Jeg gidder ikke sette deg inn i saken, det kan du lese om blant annet her, men det å være på pressekonferansen var altså en spennende greie.

For der var det fram med bildebeviser og stæsj, akkurat som om det skulle vært CSI eller noe.

«Denne detaljen her viser at dette ikke kan ha skjedd da, og dermed har vi bevis for at dette og dette er forfalsket. Ditt og datt.»

Sånn holdt de på, og jeg elsket det.

Får nesten lyst til å bli spion av sånt.

I dag forsov jeg meg.

Jeg har vært veldig flink til å skryte av den fantastiske døgnrytmen min tidligere, så jeg føler det er på sin plass å si fra om når det ikke går så bra også.

Som i dag.

På tross av en wackyalarm som hyler mer enn en stukken gris.

Tingen er at jeg overvurderer meg selv en hel del. Når wackyen skriker ut klokka kvart over sju om morgenen, tenker jeg nemlig: «Ai, så våken jeg er.» Og så legger jeg meg tilbake i senga for å slappe av i fem minutter. Og sovner momentant.

Vi kjenner alle til det, og det var heller ikke første gang det skjedde i dag. Men denne gangen våknet jeg kvart på ni, mens det ikke har gått så langt tidligere.

Skjerpings, Liam. Minn meg på at jeg må stå opp i morgen.

Og det skal jeg selvfølgelig klare. Men for å gjøre det, skal jeg legge meg nå, mens klokka fortsatt ikke har passert halv elleve. Ikke noe mer blogging, altså.

Og jeg er så trøtt at det ikke blir noe problem.

Det som har skjedd med døgnrytmen til denne gutten, er intet mindre enn et mirakel.

Det er seks kamper igjen. Ingenting skal tas for gitt, vi har blant annet vanskelige kamper i Parken og Portugal igjen.

Men NÅ er det gøy å følge med på landslaget, nå. Island ble slått på fredag, og i kveld var det Portugal som måtte dra tomhendte hjem fra Ullevål.

Jeg så kampen sammen med storebror Chris og svigerinne Megan, og underveis var det også nervøs kommunikasjon med Pål i Bamble.

Norsk landslagsfotball er morsomt igjen, altså.

Det er så deilig.

Og selv om det som sagt er tidlig, begynner det så absolutt å kikkes på flybilletter til Polen og Ukraina sommeren 2012.

Takk, Drillo, for alt du gjør med det norske landslaget.

Å, så glad jeg er akkurat nå.

Først en liten beklagelse: Det ble aldri noe blogging på fredag.

Nå skal ikke jeg være så breial og si at verden akkurat går under når jeg ikke blogger på en hverdag, men et løfte er et løfte. Og jeg har lovet å blogge hver ukedag så lenge jeg orker. Og orken er ikke borte ennå.

Så hvorfor blogget du ikke, Liam?

Vel, det er faktisk rett og slett fordi jeg dro til Bamble rett etter jobb. Og i Bamble hadde lynet vært ute og påført nettverket hjemme store personlige skader.

Og da er det jo ikke greit.

Men det skal sies at jeg hadde en nydelig helg, med Show Champa, storesøs og Caroline fra Sverige, mamma, og fine folk ellers der hjemme.

Øving med beibisene i Show Champa på fredag ble etterfulgt av minikonsert i Porsgrunn på lørdag, der vi stakk av med 5000 spenn som beste innslag på Musikkens Dag, og det er jo ikke å forakte.

Været var for øvrig nydelig, så det ble Langesunds-trip med Fylly aka Preben, Mærribird aka Marie og Carro aka Caroline før det var på tide med photoshot med gutta/beibisene i Show Champa.

Og så øvelse.

Så kanelstenger og selbuwisst (verdens beste kortspill etter Texas, for uvitende) hjemme i stua.

Livet er ikke dumt.

På søndag var det Intro-time, og nå er det ny uke altså.

Det var helga greit oppsummert, var det ikke?

Det er forresten kluss igjen. Med nettet, denne gangen her i kåken på Manglerud. Ruteren spiller i hvert fall ikke på samme lag som meg, og har starta å lage trøbbel.

Det vil si: Jeg kommer ikke på nett, hvis ikke jeg stapper den én meter lange nettkabelen i mini-laptopen aka Jacqueline.

Og det er jo litt stress.

Men det overlever jeg, og jeg håper og tror uansett at det bare er et lite innfall av spanskesyken for ruterens del.

Jeg er helt kjørt, etter å ha eksperimentert med å spille fotball med en mage som protesterte heftig før, underveis og etterpå.

Alt for Manglerud/Star, selvsagt, men det hjelper lite når vi tapte 6-2. Eller var det 7?

Det toppet seg med at jeg bomma på straffe. Det endte godt likevel; keeper ble avblåst fordi han var for tidlig ute (selv om vi scoret på returen), og jeg overlot straffa til den faste mannen. Som scorte. Utenom det, er jeg fornøyd med egen innsats.

Meeen, utenom det ville jeg bare kommentere én ting på denne vakre, men dog så smertefulle (ja, jeg har vondt i hele kroppen akkurat nå) kvelden.

Nemlig dette.

En gluping mener altså at unge menn har umodne hjerner, og ikke burde kunne kjøre bil før de er 23.

Det er mange saker jeg ikke bør uttale meg om, og dette er en av dem: Jeg er ikke 23, og har ikke lappen (som så mange liker å minne meg på). Og kanskje har mister Dagfinn Moe helt korrekt i sine antakelser; det er jo strengt tatt ingen hemmelighet at gutter er mer umodne enn jenter, i hvert fall når det gjelder ungdomstida og blablabla.

Så kanskje er det sant.

Men se for deg hylekoret som ville oppstått dersom noen hadde påstått det motsatte, at jenter ikke burde få lappen før de var 23.

Det ville gjort opptøyene rundt Muhammed-karikaturene som en liten barnelek, Midtøsten-problematikken ville bare vært glede og velstand i forhold.

Og det er ikke tull engang. Tenk om noen ville påstå at menn faktisk egner seg bedre enn kvinner i lederjobber, og at det kanskje ikke er noe mål å ha minst 40 prosent kvinner i lederstillinger.

Han eller hun ville blitt landsfordrevet øyeblikkelig.

Kanskje vi er litt for snille, gutta?

Jeg er så glad for fine folk. Spesielt når det er høst.

Som på jobb i dag, da jeg fikk melding på Facebook fra en i klassen, som minnet på et prosjekt i et BI-fag jeg ikke hadde peiling om.

For så å liste opp all info som trengs (og det trengs virkelig, med presentasjon av prosjektet i uke 40 - mens jeg er ferdig med praksisperiode i uke 38) og stille seg til rådighet for samarbeid.

Det settes stor pris på, og det minsker definitivt sjansene for en ny stryk.

Også Life, da, som jeg elsker mer enn noen gang. For en gjeng!

Folk som stiller hus og det meste de eier til rådighet, bare for at andre skal føle seg så sinnssykt velkomne - det er så stort gjort. Og det også settes pris på.

Så til de grader.

Ingen dag uten noen historiske og viktige facts: I dag var det 71 år siden Adolf og kompisene invaderte Polen, og skjøt dermed startskuddet for 2. verdenskrig. Tida flyr i festlig lag, det er sant det.

Det har dessuten vært «constitution day» i Slovakia og «independence day» i Usbekistan i dag. Hva forskjellen på de to er vet jeg sannelig ikke, jeg går ut fra at vi ville kalt det «nasjonaldag» på norsk.

Men hvem er jeg til å uttale meg, egentlig?

Sist, men ikke minst: 1. september er starten på det liturgiske året i den østlig-ortodokse kirken.

No shit, Sherlock.

Vi feirer dagen med et godt måltid kveldsmat, kan vi ikke?